– Det vil alltid være et høyt trykk på filmskolen

– Det vil alltid være et høyt trykk på filmskolen

– Det vil alltid være en viss turbulens når så mange engasjerte studenter og sterke fagpersoner skal spille på lag. Det vil ikke avta selv om jeg dukker opp, sier Karin Julsrud, nytilsatt dekan ved Den norske filmskolen. Hun tror heller ikke at skolens behov for å kjempe for sin særstilling vil bli noe mindre fremover.

Karin Julsrud startet opp i NRK som programleder og instruktør, og ledet en periode den toneangivende U-redaksjonen i statskanalen. Senere skulle hun regissere spillefilmer, fungere som spillefilmkonsulent, før hun fant seg til rette som produsent hos en av våre mest toneangivende produksjonsselskaper, 4 ½. Det er altså en person med lang erfaring fra film- og tv-bransjen som i august tiltrådte stillingen som dekan for Den norske filmskolen (DNSF), og som skal lede den under et eget fakultet. Hun har tidligere fungert på DNFS som underviser, sensor og medlem av opptakskomiteer, og er på ingen måte fremmed for det kompliserte indre livet på skolen. Hun forteller at hun brukte deler av våren på å ta innover seg at filmskolen kanskje ikke ville bli den skolen hun kjente, om ledelsen i HINN (Høgskolen i Innlandet) skulle bestemme seg for å fusjonere den inn i en ny høgskolestruktur. Når skolen nå endte opp med et eget fakultet, ble høsten mye lettere å gå i møte, og hun kan konsentrere seg om selve jobben. For der står utfordringene i kø.

En nytilsatt leder på en arbeidsplass med mye turbulens vil sannsynligvis åpne med å si at nå er det viktig å skape arbeidsro. Men du mener at en viss turbulens er naturlig?

– Det er forskjell på bare støy og turbulens som oppstår ved at kreative filmfolk brenner for noe. Hovedoppgaven min blir å være med å skape et godt miljø på skolen for studenter og ansatte. Man skal oppleve glede og inspirasjon ved å være der. Derfor samarbeidsklimaet fungere. Først da kan vi begynne å leke med andre ting og foreta eventuelle endringer.

Da du var på jobbintervju med høgskolen spurte de sikkert om hva som er ditt inntrykk av filmskolen? Så hva er ditt inntrykk?

– Jeg fikk ikke spørsmålet akkurat på den måten. Men min oppfatning er at DNFS grunnleggende sett har vært en engasjerende skole for studentene og en givende arbeidsplass. Det har vært en skole som har bidratt til et stort løft i den norske filmbransjen. Men det vil alltid være et høyt trykk når så mange engasjerte studenter og sterke fagpersoner er samlet og skal spille på lag. Det har vært en del uro, og den tror jeg ikke forsvinner selv om jeg dukker opp.

Den første filmskolen

Dette er ikke første gangen du skal våke over en ny generasjon filmskapere. Du ledet U-redaksjonen i NRK som på 90-tallet skulle avle fram en rekke nye talenter som markerte seg sterkt etter årtusenskiftet – folk som Morten Tyldum, Arild Fröhlich, Thomas Robsham, Eia & Tufte, Terje Rangnes… Dette var jo også en filmskole, på sett og vis?

– Ja, for meg var det en slags filmskole innenfor NRK. Det var tv, men vi ville alle lage film, og det var det vi gjorde, men tilpasset tv-mediet. Den gangen som nå, var min filosofi at man bør ansette folk som er bedre enn man selv er. Det var utrolig mange dyktige folk som jobbet i U-redaksjonen; sterke personligheter som skapte turbulens – for uten det blir det jo ikke noe morsomt, og det skapes heller ikke mye nytt. Den gangen tok vi med noe fra filmen inn i det tradisjonelle fjernsynet, og nå er det et større trykk motsatt vei. Det synes jeg er ganske morsomt. I den neste perioden av filmskolens liv må vi tenke mer enn bare film. Jeg vet at skolen har lagt større vekt på tv-produksjon, og har gjort det bra, men jeg tror man kan tenke enda mer offensivt i forhold til nye medier og nye måter å produsere levende bilder på. Vi skal utdanne unge mennesker til en fremtidig audiovisuelle virkelighet vi i dag ikke vet hva er. Og vi skal være ledende i dette.  Her ligger det naturlig nok mange utfordringer som innebærer at vi må ut av komfortsonen.

Sist gang det oppsto en diskusjon om skolens identitet og retning var da Unni Straume ga seg som leder av regilinja og etterspurte mer oppmerksomhet om regissørens spesielle plass. Siden har det vært ganske stille om det. Er den debatten død?

– Jeg tror man må være mindre kategorisk i forhold til disse størrelsene. Filmskapere er fortellere. Noen fortellinger krever én hovedforteller, mens på andre fortellinger må roller omdefineres og bekles av flere. Hva er for eksempel en creator, et begrep som brukes innen dramaformatet – hvem skal bekle den rollen? Det blir stadig viktigere å utveksle erfaringer, også globalt, og forstå den kreative rollen i en digital evolusjon.

Vi har importert mye fra danskene, ikke bare i form av lærerkrefter, men gjennom tanker og pedagogikk, som den såkalte triangelmodellen og penneprøven. Vil denne metodikken stå like sterkt i din periode?

– Det er helt åpenbart at triangelsamarbeidet har vært viktig, og at det fortsatt vil spille en viktig rolle. Men det er ganske mange andre triangler og konstellasjoner enn aksen regissør-manusforfatter-produsent. Jeg tror vi både kan og må utfordre disse størrelsene; vi skal gjøre prøveproduksjoner, men hvordan disse skal se ut og gjennomføres, det må vi justere underveis. Jeg har ingen intensjon om å kaste alt opp i lufta og se hvor det lander. Jeg trenger tid til å forstå de mekanismene som i dag er bærebjelkene for skolen. Dessuten må vi ikke glemme at det kommer 50 nye studenter nå i høst. Hva slags behov har de? Hva vil de tilføre? Vi må også være villige til å justere opplegget ut fra hvem de faktisk er.

Fra U-redaksjonens storhetstid: Karin Julsrud (foran til høyre) og Morten Tyldum (i midten, bak).

En spesiell epoke

Den norske filmskolen ble tidlig en suksess og bransjen sto der åpen som en låvedør og tok dem imot. Forbausende mange registudenter debuterte raskt med langfilm og det var stor etterspørsel etter arbeidskraft i disse årene. Men nå har dette endret seg ganske radikalt.

– Ja, det første tiåret var en spesiell epoke. Jeg satt jo selv som spillefilmkonsulent i NFI i deler av denne perioden. Som konsulent var det spennende å slippe frem sterke debutanter som kom ut av skolen. I dag er det ikke så mange som debuterer så tidlig, og kanskje er det mer naturlig, kanskje har det å gjøre med at bransjen og det audiovisuelle landskapet er i stadig utvikling.

Samtidig ser vi at den typen filmer som de sterkeste stemmene fra de første kullene, som Sara Johnsen, Erik Richter Strand og Hisham Zaman har satt sin signatur på, er under sterkt press på tradisjonelle plattformer som kinoen. Den klassiske arthousefilmen, eller ”kunstneriske” filmen, har vanskeligere kår i dag.

– Ja, jeg kommer selv fra et selskap, 4 ½, som har hatt denne type film som vårt primære virke.  Men det er blitt mye tøffere å få finansiert denne type film, folks medie- og kinovaner er endret. Og den virkeligheten blir viktig å formidle til studentene, vi må jo ligge foran, ikke bak en utvikling. Nå regner jeg ikke med at vi får inn 50 studenter som alle bare vil jobbe med den klassiske arthouse-filmen. Det betyr ikke at man ikke kan gå på en skole og få mulighet til å dyrke sitt personlige uttrykk. Kravet om originalitet og nyskaping forsvinner ikke bare fordi kinofilmen sliter for enkeltes vedkommende.

Du har bakgrunn som både produsent og regissør. Hva slags fordeler gir det i den nye jobben?

– Fordelen er at jeg ikke ser så svart-hvitt på ting. Jeg har et bredt erfaringsgrunnlag som gjør at jeg kan se helheten og hva som kreves innenfor de ulike formatene; om du skal lage en ”auteurfilm” i dag, så vet jeg mye om hva som er mulig – og hva som ikke er mulig.

– Samtidig skal man ikke tro at noe ikke er mulig, det er jo også min grunnholdning: dører som virker stengte skal man forsøke å sparke inn, det må også være en viktig motivasjon for studentene. Men virkeligheten der ute må man lære seg å manøvrere gjennom.

Reprise: Julsrud produserte Joachim Triers første film.

Bransjevirkeligheten

Produsenter som starter eget selskap kommer og går, og noen få består. Og de få som blir igjen klamrer seg fast med nebb og klør. Produsentrollen har endret seg mye på de 20 årene som er gått siden skolen ble etablert.

– Ja, det går ekstremt opp og ned. Du kan tjene penger i noen år, før du går på en smell som nesten slår deg ut. Det er ingen vits å late som det ikke er beinhardt å drive et produksjonsselskap. Du må ville det. Jeg håper inderlig at ikke alle de som går på produsentlinja vil starte sitt eget produksjonsselskap.

Aage Aaberge sa nylig til Rushprint at å lage arthousefilm i Norge i dag nærmest garanterer konkurs. Ikke akkurat oppløftende utsikter?

– Nei, men det er en del av sannheten. Man skal likevel ikke ta fra de som vil lage den typen filmer lysten til å gå videre. Innenfor et selskap er det faktisk mulig å lage kommersiell film og samtidig sette av plass til små filmer med mindre økonomisk risiko og større kunstnerisk vekting. Da jeg startet opp i 4 ½ var reklamefilm en måte å få finansiert smalere filmer på, i dag er det den bredere kommersielle filmen som har fått en liknende rolle. En annen voksende bigeskjeft for norske produsenter er internasjonale co-produksjoner. Så har vi alle de nye plattformene som jeg tror den nye generasjonen filmskapere kan langt mer om enn vi som skal lære dem opp.  Det er jo i seg selv et tankekors.

Dere skal bidra til å utvikle filmkunstnere, men de skal også lære seg å være fleksible i forhold til arbeidslivet. Men man kommer ikke unna at bransjen fortsatt på mange måter en ”cowboybransje”, på godt og vondt.

– Ja, det er den. På produsentlinja vil det nå komme inn seks veldig forskjellige personer. Den viktigste oppgaven for meg og skolen blir å spille de så gode vi kan på deres egen hjemmebane, og få de til å nå sitt potensiale. De fleste skal jo tross alt ikke sparke inn masse dører, men fylle funksjoner i en voksende audiovisuell bransje.

I 2012 ble Karin Julsrud og kollega Turid Øversveen i 4 1/2 tildelt Aamot-statuetten, kinobransjens ærespris.

 Vil ha åpenhet

Det er alltid en fare på en filmskole med sterke linjeledere at de utvikler seg til noen småkonger, og at det kan gå utover samarbeidet. Det første tiåret mente noen at filmskolen led under det. Hva tror du om det?

– Som hos studentene er det ikke mulig å unngå friksjon blant linjelederne. Og til en viss grad er det positivt. Jeg satt i NRK-systemet og kjempet for min ”linje”, nemlig U-redaksjonen, med andre avdelinger som slåss for penger og plass til sine prosjekter. Det vil nok linjelederne på filmskolen fortsette med. Mitt inntrykk er at man nok har vernet om linjene litt for mye. Det er ikke konstruktivt. Man må lære studentene viktigheten av samspill, det nytter ikke å lukke seg inne i skrivestua eller i klipperommet. Men jeg har stor tro på at vi nå har samlet en bra gjeng av lærere og studenter som vil kunne virke godt sammen. I høst kommer det nye linjeledere til, men heldigvis er det også en god del som fortsetter. Noen av de har vært ekstremt viktige og har fulgt skolen lenge. Jeg blir helt avhengig av dem for å forstå skolen og opprettholde kontinuiteten.

En utfordring for skolen har vært at den har så spesielle behov at den knapt passer inn i høgskolesystemet. Det har vært et svare strev å forklare for politikere og ledelse hva som er det unike ved skolen. Vil det bedre seg innenfor det nye systemet?

– Nei, det tror jeg ikke. Der må vi bare fortsette å forklare og jobbe for å fremme våre behov. Det er slitsomt og energikrevende. Nå har man tatt en avgjørelse om at filmskolen skal ha et eget fakultet, men diskusjonen rundt skolens plass i systemet vil ikke forsvinne, det er jeg ganske sikker på. Filmskolen er krevende på sin helt spesielle måte, og det skal den være. Og så er det masterstudiene i Oslo som kommer med et helt nytt program for et nytt kull studenter i mars 2018. Det er ganske utfordrende og gøy.

Det har vel ikke gått helt slik man hadde forventet med det studiet?

– Det har vært et forsøksprosjekt der de første masterstudentene uteksamineres denne høsten. Det er helt naturlig at man evaluerer og justerer et nystartet masterprogram i forhold til hvordan det har fungert. Jeg har vært med på litt av evalueringsprosessen, og de siste månedene på forsommeren ble det jobbet ganske intenst med dette for å etablere et nytt grunnlag for et masterstudium. Det blir mye av det samme innholdet, men innenfor ganske annerledes rammer.

Skolen har spesielle behov. Men er de så spesielle at man ikke kan samarbeide med andre film- og tv-relaterte utdanninger? Haldor Krogh som leder Filmmusikkutdanningen på HiL har for eksempel i Rushprint etterspurt mer vilje til samarbeid.

– Selvfølgelig både har vi samarbeidet og ønsker å fortsette å samarbeide, nå med det nye audiovisuelle fakultetet i det nye høyskolesystemet her på Lillehammer. Samtidig tilbyr DNFS et kunstfaglig profesjonsstudium det er mer naturlig å sammenlikne med for eksempel studiene på KHIO i Oslo. Vi har i dag etablert et samarbeid med Musikkhøgskolen om filmmusikk og komposisjon på masternivå, samt Teaterhøgskolen og andre retninger på KHIO både på bachelor- og masternivå. Mens for eksempel spillutdanningen på Hamar, som nå er lagt inn under den nye høyskolen i Innlandet, vil kunne være en interessant samarbeidspartner i forhold til VR som blir en ny retning på filmskolen gjennom det nye CEFIMA-senteret (omtalt i forrige utgaven av Rushprint).

Dette senteret er jo et rent nybrottsarbeid der man begir seg inn i et helt nytt område. Det vil naturligvis innebære en del prøving og feiling?

– Ja, og dette er vi stolte av, selv om vi sikkert kommer til å snuble litt. Vi skal utfordre og forstå en helt ny visuell tilnærming. Vi må ta sjanser og se hvor det bærer. Jeg tror senteret vil være med å gjøre skolen enda mer attraktiv for en ny generasjon filmskapere og vil kunne løfte skolen opp til et helt nytt nivå.

Legg igjen en kommentar

– Det vil alltid være et høyt trykk på filmskolen

– Det vil alltid være et høyt trykk på filmskolen

– Det vil alltid være en viss turbulens når så mange engasjerte studenter og sterke fagpersoner skal spille på lag. Det vil ikke avta selv om jeg dukker opp, sier Karin Julsrud, nytilsatt dekan ved Den norske filmskolen. Hun tror heller ikke at skolens behov for å kjempe for sin særstilling vil bli noe mindre fremover.

Karin Julsrud startet opp i NRK som programleder og instruktør, og ledet en periode den toneangivende U-redaksjonen i statskanalen. Senere skulle hun regissere spillefilmer, fungere som spillefilmkonsulent, før hun fant seg til rette som produsent hos en av våre mest toneangivende produksjonsselskaper, 4 ½. Det er altså en person med lang erfaring fra film- og tv-bransjen som i august tiltrådte stillingen som dekan for Den norske filmskolen (DNSF), og som skal lede den under et eget fakultet. Hun har tidligere fungert på DNFS som underviser, sensor og medlem av opptakskomiteer, og er på ingen måte fremmed for det kompliserte indre livet på skolen. Hun forteller at hun brukte deler av våren på å ta innover seg at filmskolen kanskje ikke ville bli den skolen hun kjente, om ledelsen i HINN (Høgskolen i Innlandet) skulle bestemme seg for å fusjonere den inn i en ny høgskolestruktur. Når skolen nå endte opp med et eget fakultet, ble høsten mye lettere å gå i møte, og hun kan konsentrere seg om selve jobben. For der står utfordringene i kø.

En nytilsatt leder på en arbeidsplass med mye turbulens vil sannsynligvis åpne med å si at nå er det viktig å skape arbeidsro. Men du mener at en viss turbulens er naturlig?

– Det er forskjell på bare støy og turbulens som oppstår ved at kreative filmfolk brenner for noe. Hovedoppgaven min blir å være med å skape et godt miljø på skolen for studenter og ansatte. Man skal oppleve glede og inspirasjon ved å være der. Derfor samarbeidsklimaet fungere. Først da kan vi begynne å leke med andre ting og foreta eventuelle endringer.

Da du var på jobbintervju med høgskolen spurte de sikkert om hva som er ditt inntrykk av filmskolen? Så hva er ditt inntrykk?

– Jeg fikk ikke spørsmålet akkurat på den måten. Men min oppfatning er at DNFS grunnleggende sett har vært en engasjerende skole for studentene og en givende arbeidsplass. Det har vært en skole som har bidratt til et stort løft i den norske filmbransjen. Men det vil alltid være et høyt trykk når så mange engasjerte studenter og sterke fagpersoner er samlet og skal spille på lag. Det har vært en del uro, og den tror jeg ikke forsvinner selv om jeg dukker opp.

Den første filmskolen

Dette er ikke første gangen du skal våke over en ny generasjon filmskapere. Du ledet U-redaksjonen i NRK som på 90-tallet skulle avle fram en rekke nye talenter som markerte seg sterkt etter årtusenskiftet – folk som Morten Tyldum, Arild Fröhlich, Thomas Robsham, Eia & Tufte, Terje Rangnes… Dette var jo også en filmskole, på sett og vis?

– Ja, for meg var det en slags filmskole innenfor NRK. Det var tv, men vi ville alle lage film, og det var det vi gjorde, men tilpasset tv-mediet. Den gangen som nå, var min filosofi at man bør ansette folk som er bedre enn man selv er. Det var utrolig mange dyktige folk som jobbet i U-redaksjonen; sterke personligheter som skapte turbulens – for uten det blir det jo ikke noe morsomt, og det skapes heller ikke mye nytt. Den gangen tok vi med noe fra filmen inn i det tradisjonelle fjernsynet, og nå er det et større trykk motsatt vei. Det synes jeg er ganske morsomt. I den neste perioden av filmskolens liv må vi tenke mer enn bare film. Jeg vet at skolen har lagt større vekt på tv-produksjon, og har gjort det bra, men jeg tror man kan tenke enda mer offensivt i forhold til nye medier og nye måter å produsere levende bilder på. Vi skal utdanne unge mennesker til en fremtidig audiovisuelle virkelighet vi i dag ikke vet hva er. Og vi skal være ledende i dette.  Her ligger det naturlig nok mange utfordringer som innebærer at vi må ut av komfortsonen.

Sist gang det oppsto en diskusjon om skolens identitet og retning var da Unni Straume ga seg som leder av regilinja og etterspurte mer oppmerksomhet om regissørens spesielle plass. Siden har det vært ganske stille om det. Er den debatten død?

– Jeg tror man må være mindre kategorisk i forhold til disse størrelsene. Filmskapere er fortellere. Noen fortellinger krever én hovedforteller, mens på andre fortellinger må roller omdefineres og bekles av flere. Hva er for eksempel en creator, et begrep som brukes innen dramaformatet – hvem skal bekle den rollen? Det blir stadig viktigere å utveksle erfaringer, også globalt, og forstå den kreative rollen i en digital evolusjon.

Vi har importert mye fra danskene, ikke bare i form av lærerkrefter, men gjennom tanker og pedagogikk, som den såkalte triangelmodellen og penneprøven. Vil denne metodikken stå like sterkt i din periode?

– Det er helt åpenbart at triangelsamarbeidet har vært viktig, og at det fortsatt vil spille en viktig rolle. Men det er ganske mange andre triangler og konstellasjoner enn aksen regissør-manusforfatter-produsent. Jeg tror vi både kan og må utfordre disse størrelsene; vi skal gjøre prøveproduksjoner, men hvordan disse skal se ut og gjennomføres, det må vi justere underveis. Jeg har ingen intensjon om å kaste alt opp i lufta og se hvor det lander. Jeg trenger tid til å forstå de mekanismene som i dag er bærebjelkene for skolen. Dessuten må vi ikke glemme at det kommer 50 nye studenter nå i høst. Hva slags behov har de? Hva vil de tilføre? Vi må også være villige til å justere opplegget ut fra hvem de faktisk er.

Fra U-redaksjonens storhetstid: Karin Julsrud (foran til høyre) og Morten Tyldum (i midten, bak).

En spesiell epoke

Den norske filmskolen ble tidlig en suksess og bransjen sto der åpen som en låvedør og tok dem imot. Forbausende mange registudenter debuterte raskt med langfilm og det var stor etterspørsel etter arbeidskraft i disse årene. Men nå har dette endret seg ganske radikalt.

– Ja, det første tiåret var en spesiell epoke. Jeg satt jo selv som spillefilmkonsulent i NFI i deler av denne perioden. Som konsulent var det spennende å slippe frem sterke debutanter som kom ut av skolen. I dag er det ikke så mange som debuterer så tidlig, og kanskje er det mer naturlig, kanskje har det å gjøre med at bransjen og det audiovisuelle landskapet er i stadig utvikling.

Samtidig ser vi at den typen filmer som de sterkeste stemmene fra de første kullene, som Sara Johnsen, Erik Richter Strand og Hisham Zaman har satt sin signatur på, er under sterkt press på tradisjonelle plattformer som kinoen. Den klassiske arthousefilmen, eller ”kunstneriske” filmen, har vanskeligere kår i dag.

– Ja, jeg kommer selv fra et selskap, 4 ½, som har hatt denne type film som vårt primære virke.  Men det er blitt mye tøffere å få finansiert denne type film, folks medie- og kinovaner er endret. Og den virkeligheten blir viktig å formidle til studentene, vi må jo ligge foran, ikke bak en utvikling. Nå regner jeg ikke med at vi får inn 50 studenter som alle bare vil jobbe med den klassiske arthouse-filmen. Det betyr ikke at man ikke kan gå på en skole og få mulighet til å dyrke sitt personlige uttrykk. Kravet om originalitet og nyskaping forsvinner ikke bare fordi kinofilmen sliter for enkeltes vedkommende.

Du har bakgrunn som både produsent og regissør. Hva slags fordeler gir det i den nye jobben?

– Fordelen er at jeg ikke ser så svart-hvitt på ting. Jeg har et bredt erfaringsgrunnlag som gjør at jeg kan se helheten og hva som kreves innenfor de ulike formatene; om du skal lage en ”auteurfilm” i dag, så vet jeg mye om hva som er mulig – og hva som ikke er mulig.

– Samtidig skal man ikke tro at noe ikke er mulig, det er jo også min grunnholdning: dører som virker stengte skal man forsøke å sparke inn, det må også være en viktig motivasjon for studentene. Men virkeligheten der ute må man lære seg å manøvrere gjennom.

Reprise: Julsrud produserte Joachim Triers første film.

Bransjevirkeligheten

Produsenter som starter eget selskap kommer og går, og noen få består. Og de få som blir igjen klamrer seg fast med nebb og klør. Produsentrollen har endret seg mye på de 20 årene som er gått siden skolen ble etablert.

– Ja, det går ekstremt opp og ned. Du kan tjene penger i noen år, før du går på en smell som nesten slår deg ut. Det er ingen vits å late som det ikke er beinhardt å drive et produksjonsselskap. Du må ville det. Jeg håper inderlig at ikke alle de som går på produsentlinja vil starte sitt eget produksjonsselskap.

Aage Aaberge sa nylig til Rushprint at å lage arthousefilm i Norge i dag nærmest garanterer konkurs. Ikke akkurat oppløftende utsikter?

– Nei, men det er en del av sannheten. Man skal likevel ikke ta fra de som vil lage den typen filmer lysten til å gå videre. Innenfor et selskap er det faktisk mulig å lage kommersiell film og samtidig sette av plass til små filmer med mindre økonomisk risiko og større kunstnerisk vekting. Da jeg startet opp i 4 ½ var reklamefilm en måte å få finansiert smalere filmer på, i dag er det den bredere kommersielle filmen som har fått en liknende rolle. En annen voksende bigeskjeft for norske produsenter er internasjonale co-produksjoner. Så har vi alle de nye plattformene som jeg tror den nye generasjonen filmskapere kan langt mer om enn vi som skal lære dem opp.  Det er jo i seg selv et tankekors.

Dere skal bidra til å utvikle filmkunstnere, men de skal også lære seg å være fleksible i forhold til arbeidslivet. Men man kommer ikke unna at bransjen fortsatt på mange måter en ”cowboybransje”, på godt og vondt.

– Ja, det er den. På produsentlinja vil det nå komme inn seks veldig forskjellige personer. Den viktigste oppgaven for meg og skolen blir å spille de så gode vi kan på deres egen hjemmebane, og få de til å nå sitt potensiale. De fleste skal jo tross alt ikke sparke inn masse dører, men fylle funksjoner i en voksende audiovisuell bransje.

I 2012 ble Karin Julsrud og kollega Turid Øversveen i 4 1/2 tildelt Aamot-statuetten, kinobransjens ærespris.

 Vil ha åpenhet

Det er alltid en fare på en filmskole med sterke linjeledere at de utvikler seg til noen småkonger, og at det kan gå utover samarbeidet. Det første tiåret mente noen at filmskolen led under det. Hva tror du om det?

– Som hos studentene er det ikke mulig å unngå friksjon blant linjelederne. Og til en viss grad er det positivt. Jeg satt i NRK-systemet og kjempet for min ”linje”, nemlig U-redaksjonen, med andre avdelinger som slåss for penger og plass til sine prosjekter. Det vil nok linjelederne på filmskolen fortsette med. Mitt inntrykk er at man nok har vernet om linjene litt for mye. Det er ikke konstruktivt. Man må lære studentene viktigheten av samspill, det nytter ikke å lukke seg inne i skrivestua eller i klipperommet. Men jeg har stor tro på at vi nå har samlet en bra gjeng av lærere og studenter som vil kunne virke godt sammen. I høst kommer det nye linjeledere til, men heldigvis er det også en god del som fortsetter. Noen av de har vært ekstremt viktige og har fulgt skolen lenge. Jeg blir helt avhengig av dem for å forstå skolen og opprettholde kontinuiteten.

En utfordring for skolen har vært at den har så spesielle behov at den knapt passer inn i høgskolesystemet. Det har vært et svare strev å forklare for politikere og ledelse hva som er det unike ved skolen. Vil det bedre seg innenfor det nye systemet?

– Nei, det tror jeg ikke. Der må vi bare fortsette å forklare og jobbe for å fremme våre behov. Det er slitsomt og energikrevende. Nå har man tatt en avgjørelse om at filmskolen skal ha et eget fakultet, men diskusjonen rundt skolens plass i systemet vil ikke forsvinne, det er jeg ganske sikker på. Filmskolen er krevende på sin helt spesielle måte, og det skal den være. Og så er det masterstudiene i Oslo som kommer med et helt nytt program for et nytt kull studenter i mars 2018. Det er ganske utfordrende og gøy.

Det har vel ikke gått helt slik man hadde forventet med det studiet?

– Det har vært et forsøksprosjekt der de første masterstudentene uteksamineres denne høsten. Det er helt naturlig at man evaluerer og justerer et nystartet masterprogram i forhold til hvordan det har fungert. Jeg har vært med på litt av evalueringsprosessen, og de siste månedene på forsommeren ble det jobbet ganske intenst med dette for å etablere et nytt grunnlag for et masterstudium. Det blir mye av det samme innholdet, men innenfor ganske annerledes rammer.

Skolen har spesielle behov. Men er de så spesielle at man ikke kan samarbeide med andre film- og tv-relaterte utdanninger? Haldor Krogh som leder Filmmusikkutdanningen på HiL har for eksempel i Rushprint etterspurt mer vilje til samarbeid.

– Selvfølgelig både har vi samarbeidet og ønsker å fortsette å samarbeide, nå med det nye audiovisuelle fakultetet i det nye høyskolesystemet her på Lillehammer. Samtidig tilbyr DNFS et kunstfaglig profesjonsstudium det er mer naturlig å sammenlikne med for eksempel studiene på KHIO i Oslo. Vi har i dag etablert et samarbeid med Musikkhøgskolen om filmmusikk og komposisjon på masternivå, samt Teaterhøgskolen og andre retninger på KHIO både på bachelor- og masternivå. Mens for eksempel spillutdanningen på Hamar, som nå er lagt inn under den nye høyskolen i Innlandet, vil kunne være en interessant samarbeidspartner i forhold til VR som blir en ny retning på filmskolen gjennom det nye CEFIMA-senteret (omtalt i forrige utgaven av Rushprint).

Dette senteret er jo et rent nybrottsarbeid der man begir seg inn i et helt nytt område. Det vil naturligvis innebære en del prøving og feiling?

– Ja, og dette er vi stolte av, selv om vi sikkert kommer til å snuble litt. Vi skal utfordre og forstå en helt ny visuell tilnærming. Vi må ta sjanser og se hvor det bærer. Jeg tror senteret vil være med å gjøre skolen enda mer attraktiv for en ny generasjon filmskapere og vil kunne løfte skolen opp til et helt nytt nivå.

Legg igjen en kommentar

MENY