Veien til Amanda: Rosemari

Veien til Amanda: Rosemari

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke, forteller Sara Johnsen om filmen som er Amanda-nominert til beste kvinnelige hovedrolle og beste birolle.

Foto: Sara Johnsen omkranset av Amanda-nominerte Ruby Dagnall og Tuva Novotny.

Sara Johnsens fjerde langfilm handler om «Rosemari» (Ruby Dagnall), forlatt ved fødselen, men funnet av bruden «Unn Tove» (Tuva Novotny). 16 år etter møtes de igjen. Rosemari handler om livets rosedans, på blader, stilker og torner, ledet an av en tenårings røtter og føtter på leiting nedover og bortover.

– Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men jeg har lenge vært opptatt av forestillingen om foreldre, altså ideen om hva opphav betyr for oss mennesker og hvorfor biologisk tilknytning oppleves så nødvendig for noen og ikke viktig for andre, sier Johnsen.

Spillefilmdebutant Ruby Dagnall gjør en formidabel innsats som «Rosemari».

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke. Så laget Halfdan Ullman Tøndel, min regisassistent, en link for prosjektet, og hun sendte inn et bilde. Like etter dukket hun opp på en casting Stella hadde på Nesodden. Egentlig var hun for pen, for «Rosemari» skulle være litt rar, men jeg ville møte henne likevel. Hun var så fin i kamera og så talentfull at jeg heller skrev litt om på karakteren «Rosemari», og gjorde henne litt mer androgyn enn i opprinnelig manus.

Johnsen og Dagnall forberedte seg over lang tid før innspillingen.

– Vi hadde lang øvetid, var sammen og gjorde ting, trente sammen, boksing og annet. Jeg snakket mye om det å bringe fram ekte følelser ved hjelp av minnet, og at film handler om å fange sanne øyeblikk. Samtidig er hun et supertalent, hun bare har det i seg, og jeg er ganske god til å se hvis noen jukser foran kamera. Hvis hun prøvde å gjøre seg til eller ble kamera bevisst, fikk hun litt kjeft, og så var hun konsentrert igjen. Det handler jo aller mest om å kunne konsentrere seg og være fri samtidig. Ruby er god på det, alle hennes reaksjoner er ekte. Hun fikk ikke lov til å tenke på hvordan hun så ut.

Ellers spiller Tuva Novotny og Laila Goody de største rollene.

– Tuva har god timing, og er kvikk på en måte som jeg synes kler filmen. Og hun er veldig lidenskapelig, eller god til å spille lidenskap. «Unn Tove» måtte være en sånn både søt og alvorlig type, for jeg ville at filmen også skulle være morsom. Jeg ville ha med meg Tuva fordi jeg har villet jobbe med henne lenge. Jeg er særlig fan av hennes innsats i Smala Sussie. Jeg synes at Tuva er veldig presis i uttrykket, det kommer fort og tydelig det som kommer, og det kler denne historien. Laila Goody er veldig morsom. Hun er også god på timing og har en sterk utstråling. Jeg tenkte på henne da jeg skrev «Hilde»-karakteren, at hun kunne klare å gjøre det på en fin måte. Jeg var jo imponert av henne fra før av, men hadde aldri jobbet sammen med henne før. Begge to liker å jobbe med karakterer og å arbeide. Jeg synes begge klarer å snakke, være uenige og elske hverandre på en måte som kler denne historien. De er to damer fra Hønefoss som jobber sammen og er bestevenner. Det klarer Tuva og Laila lett å leve seg inn i.

Kinofilm - versjon 2
Johnsen med Helene Louvart under opptak.

Johnsen jobbet denne gang med en fransk filmfotograf.

– Det mest spesielle var å arbeide med fotograf Helene Louvart. Jeg så en film hun hadde laget og likte lyset og framingen så godt, så tok vi mot til oss og kontaktet henne. Hun likte manuskriptet veldig godt og ble med. Vi brukte først tre dager til å snakke om lys. Jeg synes så mange filmer liksom har et lag av lakk utenpå bildet, at det er for lite «grain» og at alt ser ut som reklame. Rosemari skulle ha naturlig lys, men samtidig være varm og vakker og minne om en 16 mm film. Det er sikkert ultra gammeldags, men jeg ville ha en følelse av at man kunne stikke hånda inn i bildene, at de ikke skulle være glatte. Vi jobbet ganske lett med et lite kamera, lillesøstera til Arri Alexa, og mye håndholdt. Det var første gang jeg arbeidet digitalt, men det var det samme som film, egentlig. Vi arbeidet mykt på en måte, og åpent. Helene er det mest inspirerende filmmennesket jeg har møtt. Hun er ikke jålete og veldig glad i film på en inkluderende måte. Hun var utrolig lojal mot meg, og alltid villig til å finne en ny løsning. Og så er hun en perfeksjonist. Alt føltes viktig. Hun inspirerte meg.

Det var ikke noen særlige utfordringer i etterarbeidet, og manuskriptet er fulgt i stor grad i den endelige klippen.

– Jeg klipper jo med Zaklina, og heldigvis har vi gjort det før, og denne gangen koste vi oss ganske mye. Vi liker å klippe dialog, og vi liker å svinge i det emosjonelle. Filmen etterstreber at man som publikum skal gå fra gråt til latter. Den ønsker å være rørende, men samtidig morsom. Jeg ønsket å jobbe med dialog denne gangen og la dialogen bære mye av humoren. Livet er jo mye sånn synes jeg, både morsomt og trist samtidig.

Dette er et nedkortet intervju av Jon Inge Faldalen som tidligere har stått på trykk i Rushprint.

Legg igjen en kommentar

Veien til Amanda: Rosemari

Veien til Amanda: Rosemari

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke, forteller Sara Johnsen om filmen som er Amanda-nominert til beste kvinnelige hovedrolle og beste birolle.

Foto: Sara Johnsen omkranset av Amanda-nominerte Ruby Dagnall og Tuva Novotny.

Sara Johnsens fjerde langfilm handler om «Rosemari» (Ruby Dagnall), forlatt ved fødselen, men funnet av bruden «Unn Tove» (Tuva Novotny). 16 år etter møtes de igjen. Rosemari handler om livets rosedans, på blader, stilker og torner, ledet an av en tenårings røtter og føtter på leiting nedover og bortover.

– Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men jeg har lenge vært opptatt av forestillingen om foreldre, altså ideen om hva opphav betyr for oss mennesker og hvorfor biologisk tilknytning oppleves så nødvendig for noen og ikke viktig for andre, sier Johnsen.

Spillefilmdebutant Ruby Dagnall gjør en formidabel innsats som «Rosemari».

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke. Så laget Halfdan Ullman Tøndel, min regisassistent, en link for prosjektet, og hun sendte inn et bilde. Like etter dukket hun opp på en casting Stella hadde på Nesodden. Egentlig var hun for pen, for «Rosemari» skulle være litt rar, men jeg ville møte henne likevel. Hun var så fin i kamera og så talentfull at jeg heller skrev litt om på karakteren «Rosemari», og gjorde henne litt mer androgyn enn i opprinnelig manus.

Johnsen og Dagnall forberedte seg over lang tid før innspillingen.

– Vi hadde lang øvetid, var sammen og gjorde ting, trente sammen, boksing og annet. Jeg snakket mye om det å bringe fram ekte følelser ved hjelp av minnet, og at film handler om å fange sanne øyeblikk. Samtidig er hun et supertalent, hun bare har det i seg, og jeg er ganske god til å se hvis noen jukser foran kamera. Hvis hun prøvde å gjøre seg til eller ble kamera bevisst, fikk hun litt kjeft, og så var hun konsentrert igjen. Det handler jo aller mest om å kunne konsentrere seg og være fri samtidig. Ruby er god på det, alle hennes reaksjoner er ekte. Hun fikk ikke lov til å tenke på hvordan hun så ut.

Ellers spiller Tuva Novotny og Laila Goody de største rollene.

– Tuva har god timing, og er kvikk på en måte som jeg synes kler filmen. Og hun er veldig lidenskapelig, eller god til å spille lidenskap. «Unn Tove» måtte være en sånn både søt og alvorlig type, for jeg ville at filmen også skulle være morsom. Jeg ville ha med meg Tuva fordi jeg har villet jobbe med henne lenge. Jeg er særlig fan av hennes innsats i Smala Sussie. Jeg synes at Tuva er veldig presis i uttrykket, det kommer fort og tydelig det som kommer, og det kler denne historien. Laila Goody er veldig morsom. Hun er også god på timing og har en sterk utstråling. Jeg tenkte på henne da jeg skrev «Hilde»-karakteren, at hun kunne klare å gjøre det på en fin måte. Jeg var jo imponert av henne fra før av, men hadde aldri jobbet sammen med henne før. Begge to liker å jobbe med karakterer og å arbeide. Jeg synes begge klarer å snakke, være uenige og elske hverandre på en måte som kler denne historien. De er to damer fra Hønefoss som jobber sammen og er bestevenner. Det klarer Tuva og Laila lett å leve seg inn i.

Kinofilm - versjon 2
Johnsen med Helene Louvart under opptak.

Johnsen jobbet denne gang med en fransk filmfotograf.

– Det mest spesielle var å arbeide med fotograf Helene Louvart. Jeg så en film hun hadde laget og likte lyset og framingen så godt, så tok vi mot til oss og kontaktet henne. Hun likte manuskriptet veldig godt og ble med. Vi brukte først tre dager til å snakke om lys. Jeg synes så mange filmer liksom har et lag av lakk utenpå bildet, at det er for lite «grain» og at alt ser ut som reklame. Rosemari skulle ha naturlig lys, men samtidig være varm og vakker og minne om en 16 mm film. Det er sikkert ultra gammeldags, men jeg ville ha en følelse av at man kunne stikke hånda inn i bildene, at de ikke skulle være glatte. Vi jobbet ganske lett med et lite kamera, lillesøstera til Arri Alexa, og mye håndholdt. Det var første gang jeg arbeidet digitalt, men det var det samme som film, egentlig. Vi arbeidet mykt på en måte, og åpent. Helene er det mest inspirerende filmmennesket jeg har møtt. Hun er ikke jålete og veldig glad i film på en inkluderende måte. Hun var utrolig lojal mot meg, og alltid villig til å finne en ny løsning. Og så er hun en perfeksjonist. Alt føltes viktig. Hun inspirerte meg.

Det var ikke noen særlige utfordringer i etterarbeidet, og manuskriptet er fulgt i stor grad i den endelige klippen.

– Jeg klipper jo med Zaklina, og heldigvis har vi gjort det før, og denne gangen koste vi oss ganske mye. Vi liker å klippe dialog, og vi liker å svinge i det emosjonelle. Filmen etterstreber at man som publikum skal gå fra gråt til latter. Den ønsker å være rørende, men samtidig morsom. Jeg ønsket å jobbe med dialog denne gangen og la dialogen bære mye av humoren. Livet er jo mye sånn synes jeg, både morsomt og trist samtidig.

Dette er et nedkortet intervju av Jon Inge Faldalen som tidligere har stått på trykk i Rushprint.

Legg igjen en kommentar

MENY