Veien til Amanda: Hoggeren

Veien til Amanda: Hoggeren

– Det er menneskelig å ville dytte vår egen sannhet om tilværelsen på andre, sier Jorunn Myklebust Syversen, som har fått to Amanda-nominasjoner for «Hoggeren» – for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle.

Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Hoggeren er nominert til kategorien beste mannlige skuespiller (Anders Baasmo Christiansen) og til beste mannlige birolle (Bjarne Syversen og Terje Syversen).

Det norske bygdemiljøet har vært karikert, eller forsøkt portrettert, i utallige norske filmer, men sjelden av noen som har førstehånds kjennskap til det. Dette ønsket Jorunn Myklebust Syversen, selv oppvokst i Hallingdal, å gjøre noe med. Hoggeren er hennes første spillefilm, og handler om en mann som etter mange år i byen flytter tilbake til barndommens småbruk, midt i en livskrise og med mørke hemmeligheter i bagasjen.

– Jeg ville lage en autentisk beskrivelse av et bygdemiljø. Det er noe jeg ikke synes jeg har sett mye av i norsk film. Jeg ønsket å vise fram bygda på en mangefasettert måte, slik at du ser det som det er, på godt og vondt. Og jeg følte at da trenger jeg amatører. Jeg ønsket tidlig at hovedrollen skulle spilles av Anders Baasmo Christiansen. Men forøvrig hadde jeg ikke lyst til å bruke skuespillere som liksom lager seg en dialekt, som en halling kommer til å høre at ikke stemmer. Jeg følte at det bare ikke gikk.

Løsningen ble å bruke slektninger i birollene, og la dem improvisere og bygge videre på elementer fra egne liv. Med i filmen er regissørens egen onkel Bjarne, tante Grethe og fetter Terje, mens fetterens sønn spilles av Benjamin Helstad. Alle benytter eget fornavn i filmen, også de to profesjonelle skuespillerne. Resultatet må være noe av det kosteligste som er gjort innen hybridsjangeren i Norge – samtidig som historien er tydelig fiksjon.

– Da filmideen kom, var den ganske enkel. En mann går ut i skogen med øks og nevekraft, høgger ned trærne uten mål og mening. Tanken er at han høgger seg fast i sin egen fortid. Det er mange år siden jeg fikk den idéen. Resten av fortellingen har utviklet seg gradvis, ved at jeg brakte inn andre karakterer, forteller Syversen.

De gode hjelperne

Hallingdialekten bryter tydelig gjennom når regissøren snakker om høgging. Hun har selv arvet et småbruk i Rukkedalen nær Nesbyen, der mye av filmen er spilt inn, men benekter å ha gjort som filmens hovedperson og hogget seg gjennom en livskrise i skogen.

– Nei, jeg har ikke det. Men det handler om den romantiske idéen som mange har i vår tid, om at du kan slippe unna det meste ved å trekke deg tilbake til skogen. Anders har jo drømt om noe annet i livet, som han ikke fikk til, og nå prøver han dette som siste utvei. Men han har jo med seg fortida si.

Han har heller ikke regnet med de mer praktisk anlagte slektningene sine, som blander seg inn med kjeft og hjelpsomme forslag. Onkelen vil lære ham bedre hogstteknikk, fetteren vil ha ham med på pyramidesalg av aloe vera-produkter, mens tanta mener kjøttkaker kan være medisin mot det meste.

– Hjelp fungerer ikke alltid slik den er tenkt. Man blir ikke alltid møtt på sitt egentlig behov, men kanskje påtvunget noe andre mener at man trenger. Anders trenger virkelig hjelp. Og familien viser omsorg, men treffer ikke helt.

– Hele familien har mye humor og er åpenhjertige folk, så jeg har lenge tenkt på om jeg kunne be dem bli med på et prosjekt.

Å hogge som en bever

Også for publikum er det lett å se at Anders trenger hjelp. Framfor alt er det lett å forstå onkel Bjarnes bekymring over hogstmetodene hans. Anders hakker løs på store trær i hoftehøyde, og etterlater seg uvanlig høye stubber. Ifølge onkelen ser det ut som om en bever har vært på ferde.

Hvorfor hogger han så høyt oppe på stammen? Er det en vanlig nybegynnerfeil?

– Selv har jeg jo aldri hogd, men jeg snakket mye med onklene mine i forkant, og vi hadde med oss en skogsarbeider. Vi kom fram til at hvis en person som ikke er vant til å høgge skal prøve seg, så vil han gjøre det som er behagelig for ham. Og noen synes kanskje det er ubehagelig å krøke seg? I hvert fall passet det jo godt med bildet med beveren.

Hvordan kan han være så hjelpeløs, hvis han er vokst opp på landet?

– Vel, selv er jeg også vokst opp på bygda, men har aldri lært å leve av eller klare meg i naturen. Jeg vil tro det finnes mange ungdommer som vokser opp på bygda uten å være mye i skogen, og uten å lære å bygge eller dyrke. Det finnes jo boligfelt på landet også, så du trenger ikke å ha vokst opp på en gård. Anders Baasmo Christiansen hadde heller ingen større hogsterfaring fra før, så det var et godt utgangspunkt for hans karakter. Det hadde ikke fungert hvis han var for god til å høgge, fastslår Syversen.

Baasmo Christiansen og Benjamin Helstad

Tjukkeste slekta

At familien Syversen aldri før har spilt skuespill er vanskelig å tro, ut fra det de leverer i Hoggeren. Det dreier seg ikke bare om nærvær og enkle replikker, men lange monologer med en naturlig komisk timing. Spesielt imponerer onkelen Bjarne.

– Hele familien har mye humor og er åpenhjertige folk, så jeg har lenge tenkt på om jeg kunne be dem bli med på et prosjekt. Jeg har tenkt at onkelen min ville være en perfekt skuespiller, og han ga akkurat den motstanden Anders trengte i filmen.

I noen av scenene er replikkene skrevet ut, men det meste er improvisasjon. En lang duell mellom Anders og fetter Terje framstår som en studie i påtrengende salg og kleinhetshumor. Her hadde Terje Syversen fått noen korte instruksjoner om hva han skulle snakke om, mens Baasmo Christiansen hadde fått manus, men ikke møtt motspilleren før.

– En grunn til å bruke improvisasjon er at den autentiske følelsen kan bli lettere å få fram om amatører ikke får for mye å huske på. Karakterene jeg lagde ligger tett på virkeligheten: Onkel Bjarne kjører travhest til vanlig, og har mange hester. Stølen vi ser er den de drar til hver sommer for at dyra skal få beite. Og fetteren min er selger i virkeligheten. Han solgte seg faktisk inn som skuespiller også, he he. Opprinnelig hadde jeg bare spurt tante og onkel. Målet er å gjøre scenen mellom ham og Anders klaustrofobisk, slik at publikum nærmest bare ønsker at den skal ta slutt. Jeg har lyst til å lage en egen kortfilm av opptaket.

– Jeg har tenkt at onkelen min ville være en perfekt skuespiller, og han ga akkurat den motstanden Anders trengte i filmen.

Fra videokunst til film

Prosjektet har allerede medført en annen kortfilm. Med bakgrunn som videokunstner ser Syversen visningsmuligheter utenfor kinosalen, og en scene fra Hoggeren ble i fjor vist som videoinstallasjon på Stavanger Kunsthall. I Crying Man (2016) ligger Anders langflat i mosen og gråter, med furustammene som et tettvokst gitter omkring. Visualiteten en slående, og kan minne om Ole Giævers Mot naturen (2014), der hovedpersonen også er en frustrert mann som søker seg ut i skog og fjell. Ansvarlig fotograf for Hoggeren er Marte Vold, som i Giævers film fungerte som medregissør.

– Jeg begynte å jobbe med Marte Vold på et videoverk i 2009, og siden har vi samarbeidet. Hun har jo også gått på Kunstakademiet, i likhet med meg, og vi har god kommunikasjon. Hun har anbefalt meg andre fagfolk som kunne fungere i et lite team, siden jeg hele tiden har jobbet med små produksjoner, forteller Syversen.

En annen viktig samarbeidspartner har vært produsent Maria Ekerhovd i Merfilm.

– Maria har vært en veldig aktiv produsent, som jeg har diskutert mye med. Hun har gitt meg konstruktiv motstand, men mest føler jeg at hun er en produsent som våger å stole på regissørene sine, og tør å bevege seg ut i ukjent terreng. Hun visste jo at jeg kom fra kunstfeltet og hadde jobbet veldig annerledes.

Opprinnelig startet Hoggeren som en langfilmidé, men Ekerhovd mente først at den måtte produseres som kortfilm. Prosjektet ble tatt inn under ordningen Nye veier til korte filmer, og opptakene ble gjort innenfor denne rammen. Senere ble det likevel til at de søkte om å få videreutvikle den til langfilm.

– Jeg følte nok hele tiden at dette ville bedre som spillefilm. Følelsen min gikk mot å bruke tid, med lange tagninger og improvisasjon. Under klippen opplevde jeg det samme, at jeg ikke skjønte hvordan det kunne bli kort. Etterhvert ble Maria enig, og så søkte vi penger til dét. Men å få være med på Nye veier var spennende og bra. Det er en ordning som styrker norsk filmkultur, ved at den anerkjenner nye måter å jobbe på.

Marerittvisjoner

Selv om familien i filmen later til å snakke svært direkte til hverandre, er det åpenbart også mye de ikke snakker om. Alle vet for eksempel hvorfor Anders i sin tid flyttet fra bygda, men det kommer sjelden til overflaten som mer enn antydninger.

– Det er gjerne slik mennesker imellom, at man aldri kan snakke om de vanskeligste tingene. Jeg tror alle familier har noen ikke-temaer. Hvorfor blir ting blir så vanskelige at vi må late som om de ikke finnes? Jeg var interessert i hvordan denne familien er skrudd sammen, hva de dekker over, hva de snakker om. Hvorfor snakker de ikke om det som er det aller verste, som Anders aller mest kunne ha trengt å snakke om?

Vi får jo egentlig ikke vite hva det er?

– Nei, det var også tanken. At man som publikum aldri skal få vite helt hva som har skjedd, men man fornemmer noe fryktelig.

Noen mystiske sekvenser i filmen kan minne om hallusinasjoner eller mareritt; korte glimt av en mørk skog, og noe eller noen som ligger på bakken.

– Jeg har tenkt at man kan tolke det som drømmer, eller vonde minner, slik det kanskje kan oppleves under posttraumatisk stress. Men jeg ønsket at det skulle være litt åpent hva det faktisk er. I tilfellet med Anders, som har opplevd noe vanskelig, er jeg mest interessert i hvordan han blir møtt av menneskene rundt. Jeg har alltid vært opptatt av frykten for det meningsløse, hvordan vi mennesker trenger å tro på noe, enten det handler om noe åndelig eller andre rammeverk for livet. I dette ligger det gjerne en sterk trang til å dytte vår egen sannhet om tilværelsen på andre. Slik kan det utvikle seg maktforhold som gjør vondt verre, mener Jorunn Myklebust Syversen.

Dette er intervjuet ble gjort rett før premieren på Hoggeren i våres.

Les også regissørens egen beskrivelse av sitt filmatiske univers i Directors Cut

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Veien til Amanda: Hoggeren

Veien til Amanda: Hoggeren

– Det er menneskelig å ville dytte vår egen sannhet om tilværelsen på andre, sier Jorunn Myklebust Syversen, som har fått to Amanda-nominasjoner for «Hoggeren» – for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle.

Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Hoggeren er nominert til kategorien beste mannlige skuespiller (Anders Baasmo Christiansen) og til beste mannlige birolle (Bjarne Syversen og Terje Syversen).

Det norske bygdemiljøet har vært karikert, eller forsøkt portrettert, i utallige norske filmer, men sjelden av noen som har førstehånds kjennskap til det. Dette ønsket Jorunn Myklebust Syversen, selv oppvokst i Hallingdal, å gjøre noe med. Hoggeren er hennes første spillefilm, og handler om en mann som etter mange år i byen flytter tilbake til barndommens småbruk, midt i en livskrise og med mørke hemmeligheter i bagasjen.

– Jeg ville lage en autentisk beskrivelse av et bygdemiljø. Det er noe jeg ikke synes jeg har sett mye av i norsk film. Jeg ønsket å vise fram bygda på en mangefasettert måte, slik at du ser det som det er, på godt og vondt. Og jeg følte at da trenger jeg amatører. Jeg ønsket tidlig at hovedrollen skulle spilles av Anders Baasmo Christiansen. Men forøvrig hadde jeg ikke lyst til å bruke skuespillere som liksom lager seg en dialekt, som en halling kommer til å høre at ikke stemmer. Jeg følte at det bare ikke gikk.

Løsningen ble å bruke slektninger i birollene, og la dem improvisere og bygge videre på elementer fra egne liv. Med i filmen er regissørens egen onkel Bjarne, tante Grethe og fetter Terje, mens fetterens sønn spilles av Benjamin Helstad. Alle benytter eget fornavn i filmen, også de to profesjonelle skuespillerne. Resultatet må være noe av det kosteligste som er gjort innen hybridsjangeren i Norge – samtidig som historien er tydelig fiksjon.

– Da filmideen kom, var den ganske enkel. En mann går ut i skogen med øks og nevekraft, høgger ned trærne uten mål og mening. Tanken er at han høgger seg fast i sin egen fortid. Det er mange år siden jeg fikk den idéen. Resten av fortellingen har utviklet seg gradvis, ved at jeg brakte inn andre karakterer, forteller Syversen.

De gode hjelperne

Hallingdialekten bryter tydelig gjennom når regissøren snakker om høgging. Hun har selv arvet et småbruk i Rukkedalen nær Nesbyen, der mye av filmen er spilt inn, men benekter å ha gjort som filmens hovedperson og hogget seg gjennom en livskrise i skogen.

– Nei, jeg har ikke det. Men det handler om den romantiske idéen som mange har i vår tid, om at du kan slippe unna det meste ved å trekke deg tilbake til skogen. Anders har jo drømt om noe annet i livet, som han ikke fikk til, og nå prøver han dette som siste utvei. Men han har jo med seg fortida si.

Han har heller ikke regnet med de mer praktisk anlagte slektningene sine, som blander seg inn med kjeft og hjelpsomme forslag. Onkelen vil lære ham bedre hogstteknikk, fetteren vil ha ham med på pyramidesalg av aloe vera-produkter, mens tanta mener kjøttkaker kan være medisin mot det meste.

– Hjelp fungerer ikke alltid slik den er tenkt. Man blir ikke alltid møtt på sitt egentlig behov, men kanskje påtvunget noe andre mener at man trenger. Anders trenger virkelig hjelp. Og familien viser omsorg, men treffer ikke helt.

– Hele familien har mye humor og er åpenhjertige folk, så jeg har lenge tenkt på om jeg kunne be dem bli med på et prosjekt.

Å hogge som en bever

Også for publikum er det lett å se at Anders trenger hjelp. Framfor alt er det lett å forstå onkel Bjarnes bekymring over hogstmetodene hans. Anders hakker løs på store trær i hoftehøyde, og etterlater seg uvanlig høye stubber. Ifølge onkelen ser det ut som om en bever har vært på ferde.

Hvorfor hogger han så høyt oppe på stammen? Er det en vanlig nybegynnerfeil?

– Selv har jeg jo aldri hogd, men jeg snakket mye med onklene mine i forkant, og vi hadde med oss en skogsarbeider. Vi kom fram til at hvis en person som ikke er vant til å høgge skal prøve seg, så vil han gjøre det som er behagelig for ham. Og noen synes kanskje det er ubehagelig å krøke seg? I hvert fall passet det jo godt med bildet med beveren.

Hvordan kan han være så hjelpeløs, hvis han er vokst opp på landet?

– Vel, selv er jeg også vokst opp på bygda, men har aldri lært å leve av eller klare meg i naturen. Jeg vil tro det finnes mange ungdommer som vokser opp på bygda uten å være mye i skogen, og uten å lære å bygge eller dyrke. Det finnes jo boligfelt på landet også, så du trenger ikke å ha vokst opp på en gård. Anders Baasmo Christiansen hadde heller ingen større hogsterfaring fra før, så det var et godt utgangspunkt for hans karakter. Det hadde ikke fungert hvis han var for god til å høgge, fastslår Syversen.

Baasmo Christiansen og Benjamin Helstad

Tjukkeste slekta

At familien Syversen aldri før har spilt skuespill er vanskelig å tro, ut fra det de leverer i Hoggeren. Det dreier seg ikke bare om nærvær og enkle replikker, men lange monologer med en naturlig komisk timing. Spesielt imponerer onkelen Bjarne.

– Hele familien har mye humor og er åpenhjertige folk, så jeg har lenge tenkt på om jeg kunne be dem bli med på et prosjekt. Jeg har tenkt at onkelen min ville være en perfekt skuespiller, og han ga akkurat den motstanden Anders trengte i filmen.

I noen av scenene er replikkene skrevet ut, men det meste er improvisasjon. En lang duell mellom Anders og fetter Terje framstår som en studie i påtrengende salg og kleinhetshumor. Her hadde Terje Syversen fått noen korte instruksjoner om hva han skulle snakke om, mens Baasmo Christiansen hadde fått manus, men ikke møtt motspilleren før.

– En grunn til å bruke improvisasjon er at den autentiske følelsen kan bli lettere å få fram om amatører ikke får for mye å huske på. Karakterene jeg lagde ligger tett på virkeligheten: Onkel Bjarne kjører travhest til vanlig, og har mange hester. Stølen vi ser er den de drar til hver sommer for at dyra skal få beite. Og fetteren min er selger i virkeligheten. Han solgte seg faktisk inn som skuespiller også, he he. Opprinnelig hadde jeg bare spurt tante og onkel. Målet er å gjøre scenen mellom ham og Anders klaustrofobisk, slik at publikum nærmest bare ønsker at den skal ta slutt. Jeg har lyst til å lage en egen kortfilm av opptaket.

– Jeg har tenkt at onkelen min ville være en perfekt skuespiller, og han ga akkurat den motstanden Anders trengte i filmen.

Fra videokunst til film

Prosjektet har allerede medført en annen kortfilm. Med bakgrunn som videokunstner ser Syversen visningsmuligheter utenfor kinosalen, og en scene fra Hoggeren ble i fjor vist som videoinstallasjon på Stavanger Kunsthall. I Crying Man (2016) ligger Anders langflat i mosen og gråter, med furustammene som et tettvokst gitter omkring. Visualiteten en slående, og kan minne om Ole Giævers Mot naturen (2014), der hovedpersonen også er en frustrert mann som søker seg ut i skog og fjell. Ansvarlig fotograf for Hoggeren er Marte Vold, som i Giævers film fungerte som medregissør.

– Jeg begynte å jobbe med Marte Vold på et videoverk i 2009, og siden har vi samarbeidet. Hun har jo også gått på Kunstakademiet, i likhet med meg, og vi har god kommunikasjon. Hun har anbefalt meg andre fagfolk som kunne fungere i et lite team, siden jeg hele tiden har jobbet med små produksjoner, forteller Syversen.

En annen viktig samarbeidspartner har vært produsent Maria Ekerhovd i Merfilm.

– Maria har vært en veldig aktiv produsent, som jeg har diskutert mye med. Hun har gitt meg konstruktiv motstand, men mest føler jeg at hun er en produsent som våger å stole på regissørene sine, og tør å bevege seg ut i ukjent terreng. Hun visste jo at jeg kom fra kunstfeltet og hadde jobbet veldig annerledes.

Opprinnelig startet Hoggeren som en langfilmidé, men Ekerhovd mente først at den måtte produseres som kortfilm. Prosjektet ble tatt inn under ordningen Nye veier til korte filmer, og opptakene ble gjort innenfor denne rammen. Senere ble det likevel til at de søkte om å få videreutvikle den til langfilm.

– Jeg følte nok hele tiden at dette ville bedre som spillefilm. Følelsen min gikk mot å bruke tid, med lange tagninger og improvisasjon. Under klippen opplevde jeg det samme, at jeg ikke skjønte hvordan det kunne bli kort. Etterhvert ble Maria enig, og så søkte vi penger til dét. Men å få være med på Nye veier var spennende og bra. Det er en ordning som styrker norsk filmkultur, ved at den anerkjenner nye måter å jobbe på.

Marerittvisjoner

Selv om familien i filmen later til å snakke svært direkte til hverandre, er det åpenbart også mye de ikke snakker om. Alle vet for eksempel hvorfor Anders i sin tid flyttet fra bygda, men det kommer sjelden til overflaten som mer enn antydninger.

– Det er gjerne slik mennesker imellom, at man aldri kan snakke om de vanskeligste tingene. Jeg tror alle familier har noen ikke-temaer. Hvorfor blir ting blir så vanskelige at vi må late som om de ikke finnes? Jeg var interessert i hvordan denne familien er skrudd sammen, hva de dekker over, hva de snakker om. Hvorfor snakker de ikke om det som er det aller verste, som Anders aller mest kunne ha trengt å snakke om?

Vi får jo egentlig ikke vite hva det er?

– Nei, det var også tanken. At man som publikum aldri skal få vite helt hva som har skjedd, men man fornemmer noe fryktelig.

Noen mystiske sekvenser i filmen kan minne om hallusinasjoner eller mareritt; korte glimt av en mørk skog, og noe eller noen som ligger på bakken.

– Jeg har tenkt at man kan tolke det som drømmer, eller vonde minner, slik det kanskje kan oppleves under posttraumatisk stress. Men jeg ønsket at det skulle være litt åpent hva det faktisk er. I tilfellet med Anders, som har opplevd noe vanskelig, er jeg mest interessert i hvordan han blir møtt av menneskene rundt. Jeg har alltid vært opptatt av frykten for det meningsløse, hvordan vi mennesker trenger å tro på noe, enten det handler om noe åndelig eller andre rammeverk for livet. I dette ligger det gjerne en sterk trang til å dytte vår egen sannhet om tilværelsen på andre. Slik kan det utvikle seg maktforhold som gjør vondt verre, mener Jorunn Myklebust Syversen.

Dette er intervjuet ble gjort rett før premieren på Hoggeren i våres.

Les også regissørens egen beskrivelse av sitt filmatiske univers i Directors Cut

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY