Veien til Amanda: Fluefangeren

Veien til Amanda: Fluefangeren

– Jeg hater å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre, forteller Izer Aliu om «Fluefangeren», som er nominert til Amandaprisen for beste regi, beste manus og beste foto.

Etter den internasjonale suksessen med eksamensfilmen To Guard a Mountain fra Den norske filmskolen, satt ikke Izer Aliu lenge og ventet på at noen skulle gi ham et nytt prosjekt. Han kvitterte kjapt med kortfilmen Det gode livet – der borte som vant prisen for beste film på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2014. Samtidig spilte han inn Fluefangeren i sitt fødeland, Makedonia, med Khalid Maimouni i Storyline som produsent. Budsjettet var svært lavt og det har ikke vært en enkel produksjon å få på beina. Den ble ikke vurdert som norsk nok av NFI fordi den foregår på makedonsk. Men til tross for avslaget valgte Aliu og Maimouni å gå videre med filmen. Senere skulle de likevel få støtte fra NFI til å ferdigstille filmen, og den skulle bli tatt ut til Torontos oppdagelsesseksjon Discovery.

– Jeg fikk vite om Toronto-deltakelsen det da jeg var på ferie i Makedonia, der vi hadde spilt inn Fluefangeren. Jeg var der blant annet for å gjøre opp gjeld etter filminnspillingen. Jeg ble veldig glad da jeg fikk høre det. Det hadde gått tre år med ingenting siden innspillingen sommeren 2013, og man lager jo ikke film for å holde den for seg selv. Man vil jo at så mange som mulig skal se den. Så dette ble en «redeeming» greie. Jeg var i Makedonia med kone, barn og lillebror, og særlig lillebror ble kjempeglad og ropte: «Whohoo!» Jeg er en litt roligere type. Men om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra. Om det blir penger til melk og nudler, er det også bra, ler Aliu.

Fluefangeren er en imponerende stilsikker debutfilm, et drivende drama med sofistikert bildepoesi, som bestående av lange, statiske innstillinger vekslet med nærbilder og hyppige klipp tonalt spiller et sted mellom Kiarostami, Kusturica og The Breakfast Club, samt den norske neorealismen til Margreth Olin og Hisham Zaman. Den idealistisk diplomatiske og fredsmeklende læreren Ghani forsøker å fange døgnfluer ved å tøye konfliktstrikken i et klaustrofobisk klasserom av unge gutter, der verbal og virkelig vold sorterer under «La stå!». Fluefangeren kritter opp betydningen av campus forstått som slagmark, men finner også håp i fellesskapets leker, som fotball.

Fluefangerens vei til verdenspremiere på det store lerretet har vært lang og vanskelig.

– Det tok meg et halvt år etter filmskolen før jeg fikk gjort en kortfilm med Motlys. Og de hadde mange andre prosjekter etter det. Jeg kjente en rastløshet og kontaktet Khalid Maimouni, som jobber på Storyline. Jeg skulle ned til Makedonia og behøvde bare noen få ting. Storyline hadde akkurat begynt å snakke om å produsere selv, så det falt naturlig at Khalid ble produsent på prosjektet. Jeg hadde ikke kunnet gjort det uten ham. Men først ble ikke Fluefangeren akseptert som norsk film. Den passerte ikke kulturtesten, med norsk språk og så videre. Alt dette er jo ganske subjektivt, men vi møtte en vegg. Så forsøkte vi å få støtte i Makedonia. Jeg hadde laget filmen ut fra et 11 siders synopsis/treatment, og resten skrev jeg dagen før innspilling. Men i Makedonia var de veldig byråkratiske og ville ha et manus. «Vi har jo filmen», sa jeg. «Det finnes ikke noe manus.» «Bare skriv manuset», sa de da. Så jeg kunne fått penger derfra, men jeg kunne ikke stått for det. Realiteten slår inn i etterkant at film er ikke gratis selv når det er gratis.

Aliu er veldig glad for at Fluefangeren ble laget på akkurat den måten de valgte å lage den.

– Den var viktig for meg å lage. Jeg hater å være en som blir fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. «Du må vente», sa flere. irriterer meg. Før Filmskolen stakk jeg jo bare ut og gjorde ting, og pillet på det i etterkant. Og jeg ville bevise at det funker fortsatt. Om du vil fortelle noe med film, tror det fins tre viktige ting: vilje, råhet og risk. Det må være noe du vil gjøre. Råhet var en filosofi fra begynnelsen. Og planen var aldri å sitte så lenge i postproduksjon. Det skulle bare være en øvelse. Jeg er veldig glad for hvordan vi har gjort den. Og jeg er glad for at den kom til en større festival. Da viser jeg at «det går an», og når jeg reiser rundt for eksempel med Den kulturelle skolesekken, og sier at man kan gjøre det sånn, så er det sant.

 

Aliu er særlig inspirert av neorealismen, blant annet i bruken av barneskuespillere.

– Jeg er veldig glad i neorealisme og DeSica. Men ting er ikke sentimentale tvers igjennom, og humor kommer fram. Mennesker i trange rom ser også lyset. De har også noe å le av. Jeg burde laget en bakomfilm, som kanskje ville vært like interessant. Det var et problem at barna aldri møtte opp i tide. To av dem så jeg da jeg lette etter kids til To guard a mountain, så de visste jeg at jeg ville ha med. Men jeg skulle caste til sammen 10 kids. Det kom 11 på casting. Så da var det bare å si: «Du kan dra hjem, takk så mycket.» Barna i filmen funker veldig bra.

Izer Aliu er nominert til Amanda for både sitt manus og regi, mens Nils Eilif Bremdal er nominert for sitt foto.

Dette intervjuet er et utdrag av Jon Inge Faldalens samtale med regissøren like før filmen delttok på Toronto film festival i 2016.

Les vårt intervju med Aliu om hans prisbelønte kortfilm To Guard a Mountain.

Legg igjen en kommentar

Veien til Amanda: Fluefangeren

Veien til Amanda: Fluefangeren

– Jeg hater å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre, forteller Izer Aliu om «Fluefangeren», som er nominert til Amandaprisen for beste regi, beste manus og beste foto.

Etter den internasjonale suksessen med eksamensfilmen To Guard a Mountain fra Den norske filmskolen, satt ikke Izer Aliu lenge og ventet på at noen skulle gi ham et nytt prosjekt. Han kvitterte kjapt med kortfilmen Det gode livet – der borte som vant prisen for beste film på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2014. Samtidig spilte han inn Fluefangeren i sitt fødeland, Makedonia, med Khalid Maimouni i Storyline som produsent. Budsjettet var svært lavt og det har ikke vært en enkel produksjon å få på beina. Den ble ikke vurdert som norsk nok av NFI fordi den foregår på makedonsk. Men til tross for avslaget valgte Aliu og Maimouni å gå videre med filmen. Senere skulle de likevel få støtte fra NFI til å ferdigstille filmen, og den skulle bli tatt ut til Torontos oppdagelsesseksjon Discovery.

– Jeg fikk vite om Toronto-deltakelsen det da jeg var på ferie i Makedonia, der vi hadde spilt inn Fluefangeren. Jeg var der blant annet for å gjøre opp gjeld etter filminnspillingen. Jeg ble veldig glad da jeg fikk høre det. Det hadde gått tre år med ingenting siden innspillingen sommeren 2013, og man lager jo ikke film for å holde den for seg selv. Man vil jo at så mange som mulig skal se den. Så dette ble en «redeeming» greie. Jeg var i Makedonia med kone, barn og lillebror, og særlig lillebror ble kjempeglad og ropte: «Whohoo!» Jeg er en litt roligere type. Men om dette fører til at jeg kan lage mer film, så er det veldig bra. Om det blir penger til melk og nudler, er det også bra, ler Aliu.

Fluefangeren er en imponerende stilsikker debutfilm, et drivende drama med sofistikert bildepoesi, som bestående av lange, statiske innstillinger vekslet med nærbilder og hyppige klipp tonalt spiller et sted mellom Kiarostami, Kusturica og The Breakfast Club, samt den norske neorealismen til Margreth Olin og Hisham Zaman. Den idealistisk diplomatiske og fredsmeklende læreren Ghani forsøker å fange døgnfluer ved å tøye konfliktstrikken i et klaustrofobisk klasserom av unge gutter, der verbal og virkelig vold sorterer under «La stå!». Fluefangeren kritter opp betydningen av campus forstått som slagmark, men finner også håp i fellesskapets leker, som fotball.

Fluefangerens vei til verdenspremiere på det store lerretet har vært lang og vanskelig.

– Det tok meg et halvt år etter filmskolen før jeg fikk gjort en kortfilm med Motlys. Og de hadde mange andre prosjekter etter det. Jeg kjente en rastløshet og kontaktet Khalid Maimouni, som jobber på Storyline. Jeg skulle ned til Makedonia og behøvde bare noen få ting. Storyline hadde akkurat begynt å snakke om å produsere selv, så det falt naturlig at Khalid ble produsent på prosjektet. Jeg hadde ikke kunnet gjort det uten ham. Men først ble ikke Fluefangeren akseptert som norsk film. Den passerte ikke kulturtesten, med norsk språk og så videre. Alt dette er jo ganske subjektivt, men vi møtte en vegg. Så forsøkte vi å få støtte i Makedonia. Jeg hadde laget filmen ut fra et 11 siders synopsis/treatment, og resten skrev jeg dagen før innspilling. Men i Makedonia var de veldig byråkratiske og ville ha et manus. «Vi har jo filmen», sa jeg. «Det finnes ikke noe manus.» «Bare skriv manuset», sa de da. Så jeg kunne fått penger derfra, men jeg kunne ikke stått for det. Realiteten slår inn i etterkant at film er ikke gratis selv når det er gratis.

Aliu er veldig glad for at Fluefangeren ble laget på akkurat den måten de valgte å lage den.

– Den var viktig for meg å lage. Jeg hater å være en som blir fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. «Du må vente», sa flere. irriterer meg. Før Filmskolen stakk jeg jo bare ut og gjorde ting, og pillet på det i etterkant. Og jeg ville bevise at det funker fortsatt. Om du vil fortelle noe med film, tror det fins tre viktige ting: vilje, råhet og risk. Det må være noe du vil gjøre. Råhet var en filosofi fra begynnelsen. Og planen var aldri å sitte så lenge i postproduksjon. Det skulle bare være en øvelse. Jeg er veldig glad for hvordan vi har gjort den. Og jeg er glad for at den kom til en større festival. Da viser jeg at «det går an», og når jeg reiser rundt for eksempel med Den kulturelle skolesekken, og sier at man kan gjøre det sånn, så er det sant.

 

Aliu er særlig inspirert av neorealismen, blant annet i bruken av barneskuespillere.

– Jeg er veldig glad i neorealisme og DeSica. Men ting er ikke sentimentale tvers igjennom, og humor kommer fram. Mennesker i trange rom ser også lyset. De har også noe å le av. Jeg burde laget en bakomfilm, som kanskje ville vært like interessant. Det var et problem at barna aldri møtte opp i tide. To av dem så jeg da jeg lette etter kids til To guard a mountain, så de visste jeg at jeg ville ha med. Men jeg skulle caste til sammen 10 kids. Det kom 11 på casting. Så da var det bare å si: «Du kan dra hjem, takk så mycket.» Barna i filmen funker veldig bra.

Izer Aliu er nominert til Amanda for både sitt manus og regi, mens Nils Eilif Bremdal er nominert for sitt foto.

Dette intervjuet er et utdrag av Jon Inge Faldalens samtale med regissøren like før filmen delttok på Toronto film festival i 2016.

Les vårt intervju med Aliu om hans prisbelønte kortfilm To Guard a Mountain.

Legg igjen en kommentar

MENY