– Norsk film risikerer å stagnere totalt

– Norsk film risikerer å stagnere totalt

Hvis ikke de aktører som tjener penger på formidling av film via strømming bidrar mer til inntektsstrømmen, eller til finansiering av ny produksjon, vil norsk film- og dramaproduksjon kunne stagnere totalt, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget.

I kjølvannet av kulturministerens seminar om medfinansiering i mars i år har Kulturdepartementet nå i juni engasjert analyseselskapet Menon til å analysere pengestrømmene i verdikjeden for distribusjon av film og serier i Norge. Utredningen skal se på transaksjonene mellom de ulike leddene, fra produsent via nettleverandørene (ISP’ene) og distributørene til forbrukerne, og på hvordan inntekter og utgifter fordeles og kanaliseres mellom de ulike aktører.

Rapporten skal leveres før jul i år, og vil forhåpentlig gi Regjeringen ammunisjon til å kunne pålegge strømmeaktørene forpliktelser til å bidra sterkere til finansieringen av norsk programinnhold i de audiovisuelle medier, slik AMT-direktivet åpner mulighet for og flere europeiske land allerede har gjort.

Jeg har sett på de underliggende problemstillingene i oppdrag fra Virke Produsentforeningen, og vil forsøke å trekke opp noen perspektiver.

Inntektsutviklingen for norske filmer

Overgangen fra fysisk distribusjon til strømming av film for hjemmekonsum har hatt dramatiske konsekvenser for norsk film. I perioden 2008 til 2015 mistet norske filmer 28% av sine totale inntekter (i fast kroneverdi) fra det norske markedet. Samtidig økte antall titler, slik at gjennomsnittsinntektene pr. premierefilm sank med hele 39%. Dette på tross av at de norske filmenes totale markedsandel i et stabilt kinomarked har økt i perioden. En sterk økning i inntektene fra utlandet klarer heller ikke på langt nær å erstatte de tapte inntektene fra DVD-salget i Norge.

Dette er en utvikling som har vært beskrevet med bekymring gjennom mange år. I Ryssevik-rapporten fra 2014 ble det fastslått at «tre av fire norske kinofilmer gir en negativ avkastning på egenkapitalen og over halvparten av disse har et underskudd på mer enn 50 prosent.» Siden har det bare blitt verre.

Problemet er at inntektene fra strømming og nedlasting ikke på noen måte kan erstatte fallet i DVD-inntekter, som i 2008 utgjorde 70% av de totale inntektene ved distribusjon av filmer og serier i Norge (norske og utenlandske samlet). Leie og kjøp av enkeltfilmer (TVOD/EST) har langt fra erstattet DVD inntektsmessig, og ligger i 2016 på bare ca. 25 % av hva omsetningen av DVD var i 2008.

De totale distribusjonsinntektene i det norske markedet steg riktig nok med 30% fra 2008 til 2016, men dette skyldes ene og alene økningen i abonnementsordninger (SVOD), med Netflix som dominerende aktør. Av en total omsetning på rundt 4 milliarder kroner i 2017 utgjøres ca. 45% av verdien av SVOD-abonnementer, og over halvparten av dette stammer fra Netflix. Samtidig er norskandelen i strømmemarkedet, særlig i SVOD, lavere enn den var i DVD-markedet. Til nå har den norske markedsandelen av SVOD-tilbydernes tilbud kunnet måles i promiller.

Med andre ord: Hvis ikke de aktører som tjener penger på formidling av film via strømming bidrar mer til inntektsstrømmen, eller til finansiering av ny produksjon, vil norsk film- og dramaproduksjon kunne stagnere totalt.

«I perioden 2008 til 2015 mistet norske filmer 28% av sine totale inntekter fra det norske markedet»

De gode intensjoner

Det mangler ikke gode intensjoner fra politisk hold. I Regjeringens filmmelding «En framtidsrettet filmpolitikk» fra 2015 heter det bl.a.:

«Det har vært et rådende prinsipp i filmpolitikken i de fleste europeiske land, også i Norge, at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, og som har økonomiske fordeler av seernes forbruk av film og audiovisuelle produkter, skal bidra til å finansiere ny filmproduksjon og nye tiltak som fremmer filminteressen. Det er derfor nødvendig å diskutere hvordan både operatører innen strømmetjenester og andre sentrale aktører kan bidra til finansiering av ny film- og dramaproduksjon.»

I Stortingets behandling av St.melding 30 (2014-2015) uttrykte komiteen, i det såkalte filmforliket som alle partiene på Stortinget stilte seg bak, “en klar forventing til at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, også bidrar til å finansiere nytt audiovisuelt innhold”. Dette må sies å være et særdeles tydelig signal til regjeringen, men på tross av diverse konferanser har intet konkret skjedd.

Det digitale markedet

La oss se nærmere på det digitale markedet for distribusjon av audiovisuelle programmer.

Markedet består av aktører på tre ulike nivåer:

  • Nettleverandørene (Internet Service Providers, ISP), dvs. de som leverer infrastrukturen (kabel, satellitt, fiber, mobilnett og bakkenett) som formidler signalene, altså aktører som Telenor, Telia, Viken fiber, Lyse fiber, Get etc.
  • TV-distributørene, de som selger kanalpakker i de digitale nettene, som Get, Canal Digital, Altibox og Riks-TV.
  • VOD-tilbyderne, som tilbyr filmer og tv-serier gjennom strømming og nedlasting, enkeltvis (TVOD) eller som abonnement på bibliotek (SVOD).

Av nettleverandørenes totale omsetning av datatjenester i den norske privatmarkedet, som vi kan anslå til ca. 15 milliarder kroner, kan vi anta at minst 60 % anvendes til strømming og nedlasting av audiovisuelt materiale. Dette utgjør en samlet omsetning på ca. 9 milliarder kroner, temmelig likelig fordelt på mobilnett og datanett. De store ISP’ene, med Telenor som den største med en markedsandel på mellom 40 og 50%, hevder at de bare leverer en «motorvei» som alle kan bruke, og derfor ikke har noe ansvar for innholdet. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet når forbrukernes behov for strømming og nedlasting av film og serier brukes som sentralt argument, både fra ISP’er og tv-distributører, i markedsføringen av stadig tyngre bredbåndsabonnent.

Så kommer tv-distributørenes salg av kanal-pakker (som også ofte inneholder TVOD- og SVOD-tilgang) 8,5 milliarder.

Og endelig kommer VOD-leverandørenes omsetning ved strømming, nedlasting og abonnementer som samlet utgjør ca. 2,5 milliarder hvis vi holder TV2 Sumo utenfor. Bortimot 80 % av dette er SVOD.

Vi kan altså si at det er et samlet digitalt audiovisuelt marked på ca. 20 milliarder kroner i Norge i 2016 – utenom TV-selskapenes egeninntekter.

Markedet har vært i vekst på alle tre nivåer fram til 2016, parallelt med at videomarkedet har sunket med mer enn 80 % de siste 8 år. VOD-omsetningen er 7-doblet i den samme perioden.

Ca. halvparten av alle husstander har et abonnement på en SVOD-tjeneste, og ca. 1/3 av alle husstander benytter seg av TVOD-tjenester.

Dersom aktørene på alle nivåer i denne inntektskjeden bidro med 2 % av sine brutto inntekter til finansiering av ny produksjon ville det utgjøre 400 millioner, eller nesten like mye som Norsk filminstitutt i dag har til sin finansiering av norske filmer, serier og spill.

«Leie og kjøp av enkeltfilmer har langt fra erstattet DVD inntektsmessig, og ligger i 2016 på bare ca. 25 % av hva omsetningen av DVD var i 2008»

Flukten fra lineært tv

Et utviklingstrekk som forsterker problemet er flukten fra lineær tv-titting.

Fortsatt har 92 % av det norske folk et tv-apparat. Hvordan de bruker det er imidlertid i endring. I den norske befolkning mellom 12 og 49 år er allerede (januar 2017) 33 % av all bruk av tv-skjermen ikke-lineær, dvs. at man bruker tv-skjermen til å se VOD og tidsforskjøvede tv-programmer (catch-up). Den ikke-lineære bruken av tv-skjermen øker raskt, og i løpet av 4-6 år vil den ikke-lineære andelen være større enn den lineære. TV2 Sumo og NRK.no utgjør bare en mindre del av dette. I tillegg ses mer og mer audiovisuelt stoff på PC’er, nettbrett og mobiltelefoner, og her er antakelig den ikke-lineære delen enda høyere. SVOD- og TVOD-aktørenes andel av nettbruken er alt i dag 1,5 ganger så høy som andelen for nrk.no, TV2 Sumo og VG.tv samlet.

Med andre ord:

Mens public service-kanalene, NRK og TV2, er forpliktet til å ha en betydelig andel av sendeflaten dekket med norsk-produserte programmer, og dermed også har et betydelig insentiv til å produsere, finansiere og kjøpe norsk, har de nye digitale aktørene ingen slike krav på seg. Overgangen til ikke-lineær skjermbruk og økt konsum av film og serier på VOD på bekostning av lineær tv vil derfor få dramatiske konsekvenser for norsk film- og tv-produksjon dersom ikke de digitale aktørene øker sin innsats for finansiering og visning av norskprodusert innhold vesentlig, enten frivillig eller gjennom pålegg fra det offentlige.

 Axel Helgeland er en av Norges mest erfarne filmprodusenter.

1 kommentar til – Norsk film risikerer å stagnere totalt

  1. Overskriften; Norsk film risikerer å stagnere totalt, er sannsynligvis noe overdrevet. Norsk films produksjons renomme (spesielt i utlandet) synes bedre enn noen gang. Talentene står i kø både foran og bak kamera her hjemme så den siden av saken er vi neppe urolige for. Synkende inntekter på titlene er derimot foruroligende.
    Alternativet til økte statlige avgifter kan være å sørge for at produsentene får sine rettmessige andel av faktiske visninger. Det gjør de ikke fra «gratis» kanaler. Et kjapt søk på norske filmer viser imponerende visnings tall. Får man bukt med denne gratis streamingen, og flyttet den over til betalende aktører, vil det kanskje utgjøre mer penger til produsentene enn en statlig avgift på f.eks 2,5%.
    Kanskje en ide å regne litt på det alternativet i stedet for å øke avgiftene til de norske strømme tjenestene.

Legg igjen en kommentar

– Norsk film risikerer å stagnere totalt

– Norsk film risikerer å stagnere totalt

Hvis ikke de aktører som tjener penger på formidling av film via strømming bidrar mer til inntektsstrømmen, eller til finansiering av ny produksjon, vil norsk film- og dramaproduksjon kunne stagnere totalt, skriver produsent Axel Helgeland i dette innlegget.

I kjølvannet av kulturministerens seminar om medfinansiering i mars i år har Kulturdepartementet nå i juni engasjert analyseselskapet Menon til å analysere pengestrømmene i verdikjeden for distribusjon av film og serier i Norge. Utredningen skal se på transaksjonene mellom de ulike leddene, fra produsent via nettleverandørene (ISP’ene) og distributørene til forbrukerne, og på hvordan inntekter og utgifter fordeles og kanaliseres mellom de ulike aktører.

Rapporten skal leveres før jul i år, og vil forhåpentlig gi Regjeringen ammunisjon til å kunne pålegge strømmeaktørene forpliktelser til å bidra sterkere til finansieringen av norsk programinnhold i de audiovisuelle medier, slik AMT-direktivet åpner mulighet for og flere europeiske land allerede har gjort.

Jeg har sett på de underliggende problemstillingene i oppdrag fra Virke Produsentforeningen, og vil forsøke å trekke opp noen perspektiver.

Inntektsutviklingen for norske filmer

Overgangen fra fysisk distribusjon til strømming av film for hjemmekonsum har hatt dramatiske konsekvenser for norsk film. I perioden 2008 til 2015 mistet norske filmer 28% av sine totale inntekter (i fast kroneverdi) fra det norske markedet. Samtidig økte antall titler, slik at gjennomsnittsinntektene pr. premierefilm sank med hele 39%. Dette på tross av at de norske filmenes totale markedsandel i et stabilt kinomarked har økt i perioden. En sterk økning i inntektene fra utlandet klarer heller ikke på langt nær å erstatte de tapte inntektene fra DVD-salget i Norge.

Dette er en utvikling som har vært beskrevet med bekymring gjennom mange år. I Ryssevik-rapporten fra 2014 ble det fastslått at «tre av fire norske kinofilmer gir en negativ avkastning på egenkapitalen og over halvparten av disse har et underskudd på mer enn 50 prosent.» Siden har det bare blitt verre.

Problemet er at inntektene fra strømming og nedlasting ikke på noen måte kan erstatte fallet i DVD-inntekter, som i 2008 utgjorde 70% av de totale inntektene ved distribusjon av filmer og serier i Norge (norske og utenlandske samlet). Leie og kjøp av enkeltfilmer (TVOD/EST) har langt fra erstattet DVD inntektsmessig, og ligger i 2016 på bare ca. 25 % av hva omsetningen av DVD var i 2008.

De totale distribusjonsinntektene i det norske markedet steg riktig nok med 30% fra 2008 til 2016, men dette skyldes ene og alene økningen i abonnementsordninger (SVOD), med Netflix som dominerende aktør. Av en total omsetning på rundt 4 milliarder kroner i 2017 utgjøres ca. 45% av verdien av SVOD-abonnementer, og over halvparten av dette stammer fra Netflix. Samtidig er norskandelen i strømmemarkedet, særlig i SVOD, lavere enn den var i DVD-markedet. Til nå har den norske markedsandelen av SVOD-tilbydernes tilbud kunnet måles i promiller.

Med andre ord: Hvis ikke de aktører som tjener penger på formidling av film via strømming bidrar mer til inntektsstrømmen, eller til finansiering av ny produksjon, vil norsk film- og dramaproduksjon kunne stagnere totalt.

«I perioden 2008 til 2015 mistet norske filmer 28% av sine totale inntekter fra det norske markedet»

De gode intensjoner

Det mangler ikke gode intensjoner fra politisk hold. I Regjeringens filmmelding «En framtidsrettet filmpolitikk» fra 2015 heter det bl.a.:

«Det har vært et rådende prinsipp i filmpolitikken i de fleste europeiske land, også i Norge, at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, og som har økonomiske fordeler av seernes forbruk av film og audiovisuelle produkter, skal bidra til å finansiere ny filmproduksjon og nye tiltak som fremmer filminteressen. Det er derfor nødvendig å diskutere hvordan både operatører innen strømmetjenester og andre sentrale aktører kan bidra til finansiering av ny film- og dramaproduksjon.»

I Stortingets behandling av St.melding 30 (2014-2015) uttrykte komiteen, i det såkalte filmforliket som alle partiene på Stortinget stilte seg bak, “en klar forventing til at de ulike leddene i verdikjeden som tjener penger på å formidle film og audiovisuelt innhold, også bidrar til å finansiere nytt audiovisuelt innhold”. Dette må sies å være et særdeles tydelig signal til regjeringen, men på tross av diverse konferanser har intet konkret skjedd.

Det digitale markedet

La oss se nærmere på det digitale markedet for distribusjon av audiovisuelle programmer.

Markedet består av aktører på tre ulike nivåer:

  • Nettleverandørene (Internet Service Providers, ISP), dvs. de som leverer infrastrukturen (kabel, satellitt, fiber, mobilnett og bakkenett) som formidler signalene, altså aktører som Telenor, Telia, Viken fiber, Lyse fiber, Get etc.
  • TV-distributørene, de som selger kanalpakker i de digitale nettene, som Get, Canal Digital, Altibox og Riks-TV.
  • VOD-tilbyderne, som tilbyr filmer og tv-serier gjennom strømming og nedlasting, enkeltvis (TVOD) eller som abonnement på bibliotek (SVOD).

Av nettleverandørenes totale omsetning av datatjenester i den norske privatmarkedet, som vi kan anslå til ca. 15 milliarder kroner, kan vi anta at minst 60 % anvendes til strømming og nedlasting av audiovisuelt materiale. Dette utgjør en samlet omsetning på ca. 9 milliarder kroner, temmelig likelig fordelt på mobilnett og datanett. De store ISP’ene, med Telenor som den største med en markedsandel på mellom 40 og 50%, hevder at de bare leverer en «motorvei» som alle kan bruke, og derfor ikke har noe ansvar for innholdet. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet når forbrukernes behov for strømming og nedlasting av film og serier brukes som sentralt argument, både fra ISP’er og tv-distributører, i markedsføringen av stadig tyngre bredbåndsabonnent.

Så kommer tv-distributørenes salg av kanal-pakker (som også ofte inneholder TVOD- og SVOD-tilgang) 8,5 milliarder.

Og endelig kommer VOD-leverandørenes omsetning ved strømming, nedlasting og abonnementer som samlet utgjør ca. 2,5 milliarder hvis vi holder TV2 Sumo utenfor. Bortimot 80 % av dette er SVOD.

Vi kan altså si at det er et samlet digitalt audiovisuelt marked på ca. 20 milliarder kroner i Norge i 2016 – utenom TV-selskapenes egeninntekter.

Markedet har vært i vekst på alle tre nivåer fram til 2016, parallelt med at videomarkedet har sunket med mer enn 80 % de siste 8 år. VOD-omsetningen er 7-doblet i den samme perioden.

Ca. halvparten av alle husstander har et abonnement på en SVOD-tjeneste, og ca. 1/3 av alle husstander benytter seg av TVOD-tjenester.

Dersom aktørene på alle nivåer i denne inntektskjeden bidro med 2 % av sine brutto inntekter til finansiering av ny produksjon ville det utgjøre 400 millioner, eller nesten like mye som Norsk filminstitutt i dag har til sin finansiering av norske filmer, serier og spill.

«Leie og kjøp av enkeltfilmer har langt fra erstattet DVD inntektsmessig, og ligger i 2016 på bare ca. 25 % av hva omsetningen av DVD var i 2008»

Flukten fra lineært tv

Et utviklingstrekk som forsterker problemet er flukten fra lineær tv-titting.

Fortsatt har 92 % av det norske folk et tv-apparat. Hvordan de bruker det er imidlertid i endring. I den norske befolkning mellom 12 og 49 år er allerede (januar 2017) 33 % av all bruk av tv-skjermen ikke-lineær, dvs. at man bruker tv-skjermen til å se VOD og tidsforskjøvede tv-programmer (catch-up). Den ikke-lineære bruken av tv-skjermen øker raskt, og i løpet av 4-6 år vil den ikke-lineære andelen være større enn den lineære. TV2 Sumo og NRK.no utgjør bare en mindre del av dette. I tillegg ses mer og mer audiovisuelt stoff på PC’er, nettbrett og mobiltelefoner, og her er antakelig den ikke-lineære delen enda høyere. SVOD- og TVOD-aktørenes andel av nettbruken er alt i dag 1,5 ganger så høy som andelen for nrk.no, TV2 Sumo og VG.tv samlet.

Med andre ord:

Mens public service-kanalene, NRK og TV2, er forpliktet til å ha en betydelig andel av sendeflaten dekket med norsk-produserte programmer, og dermed også har et betydelig insentiv til å produsere, finansiere og kjøpe norsk, har de nye digitale aktørene ingen slike krav på seg. Overgangen til ikke-lineær skjermbruk og økt konsum av film og serier på VOD på bekostning av lineær tv vil derfor få dramatiske konsekvenser for norsk film- og tv-produksjon dersom ikke de digitale aktørene øker sin innsats for finansiering og visning av norskprodusert innhold vesentlig, enten frivillig eller gjennom pålegg fra det offentlige.

 Axel Helgeland er en av Norges mest erfarne filmprodusenter.

One Response to – Norsk film risikerer å stagnere totalt

  1. Overskriften; Norsk film risikerer å stagnere totalt, er sannsynligvis noe overdrevet. Norsk films produksjons renomme (spesielt i utlandet) synes bedre enn noen gang. Talentene står i kø både foran og bak kamera her hjemme så den siden av saken er vi neppe urolige for. Synkende inntekter på titlene er derimot foruroligende.
    Alternativet til økte statlige avgifter kan være å sørge for at produsentene får sine rettmessige andel av faktiske visninger. Det gjør de ikke fra «gratis» kanaler. Et kjapt søk på norske filmer viser imponerende visnings tall. Får man bukt med denne gratis streamingen, og flyttet den over til betalende aktører, vil det kanskje utgjøre mer penger til produsentene enn en statlig avgift på f.eks 2,5%.
    Kanskje en ide å regne litt på det alternativet i stedet for å øke avgiftene til de norske strømme tjenestene.

Legg igjen en kommentar

MENY