Fra arkivet: Norges myteomspunne vikingfilm

Fra arkivet: Norges myteomspunne vikingfilm

Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er den vikingfilm Tancred Ibsen ønsket å lage i midten av 1920-årene mest legendarisk. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? spør Gunnar Iversen.

Denne teksten ble publisert i september 2012

Senhøsten 1924 hadde Tancred Ibsen fått arbeide i manuskriptavdelingen til filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer i Culver City i Hollywood. Noe av det første han gjorde etter at han hadde fått jobben, var å forkorte et synopsis han hadde skrevet tidligere samme år, og laget en trykket versjon. Han sendte de nødvendige antall kopier til Washington, for å få sitt synopsis ”copyrighted” og dermed sikret sine rettigheter. Ibsen håpet på å få sin idé realisert av filmselskapet, og ga manuskriptet til sekretæren til den legendariske produsenten Irving G. Thalberg. Manuskriptet ble imidlertid sendt den lange veien gjennom MGMs byråkratiske maskineri, og vurdert av flere avdelinger (Ibsen 1976: 101).

Noen filmversjon ble det ikke av Tancred Ibsens synopsis. Det var imidlertid et ambisiøst prosjekt Ibsen hadde skissert. Tittelen var A Viking Hero, med en undertittel i parentes: Leif Eriksson, the first discoverer of America. Det var et bredt anlagt historisk drama fra vikingtiden Ibsen hadde skrevet synopsis til, og det kan ha vært flere grunner til at manuskriptet ikke ble til film. I dag er dette en glemt liten parentes i den norske filmhistorien, som til tross for sin fascinerende tilknytning til Hollywood, og sin sentrale rolle i Tancred Ibsens valg av filmen som livsvei og karriere, kun er behandlet meget kortfattet (Lutro 1980: 7, Iversen 1993: 9). Ingen analyser av Ibsens synopsis finnes, og få har lest manuskriptet. 

Ibsens vikingfilm

Handlingen i A Viking Hero starter i året 1477. Vi befinner oss på Island, og et stort skip ankommer til øya. Kapteinen og noen fra hans besetning går i land, og blir traktert med mat og øl av en eldre mann som eier en storgård. Etter at måltidet er over spør en av de fremmede om den gamle mannen kan fortelle dem en historie fra sagatiden. Mannen svarer at dersom de vil vite noe om de som bodde på denne gården for 500 år siden, så skal han fortelle historien om Eirik Raude.

Etter denne innledningen kastes vi rett inn i filmens handling, som utspiller seg på slutten av 900-tallet. Vi befinner oss på et stormfylt hav, der Leif Eriksson står til rors. 1) Denne innledningen slår an fortellingens heroiske tone, slik det uttrykkes gjennom karakterer og dramaturgi: ”Far out on the stormy ocean a Vikingship is riding the foaming waves. The chieftain himself is at the helm; he is a tall, strong, handsome young man whose looks express he is of clear vision and broad understanding – tireless, strong willed and sure of himself he stands, his hands on the rudder-stock. And here he has stood for three days and three nights, ever since the storm began, for when the clouds hide both sun and stars, his only compass, the steersman must depend on his sea-sense alone – and no other Viking has a sense as LEIF ERIKSSON” (Ibsen 1924: 5).

Leif Eriksson vender tilbake til sin far, mor og brødre på Grønland. Så å si samtidig kommer kvinnen Geirid med sitt skip til Grønland. Hun er en gammel venn av Eirik, og blir boende som hans gjest. Samtalen ved ilden på kvelden fører til filmens eneste tilbakeblikk, til ”Iceland several years ago”. I dette tilbakeblikket fortelles Eiriks bakgrunnshistorie, som i Ibsens synopsis avviker noe fra den virkelige historien. Eirik og faren Torvald Asvaldsson måtte rundt 970 reise fra Norge, fordi Torvald sannsynligvis hadde drept noen av mennene til kong Harald Hårfagre. I Ibsens versjon braker Eirik sammen med høvdingen Herliuf, og dreper ham i en kamp, og han blir fredlyst. Herliufs enke sverger hevn, og hans barn, Bjarne og Bergliot, blir vitner til at enken sverger på å hevne sin mann.

Tilbake til filmens nåtidsplan forteller Geirid om den nye religionen som med vold introduseres på Island; kristendommen. Geirid etablerer seg så på Grønland, og Leif forhindrer at noen av de mennene hun bringer med seg angriper Eirik, for å ofre ham og blidgjøre gudene. Etter dette setter Leif ut på en ekspedisjon til Island.

«Den store barnedåpen»

På Island er kristendommen i ferd med å innføres av Gissur og hans menn. Han er Herliufs bror, og et avgjørende slag utspiller seg da Leif ankommer til Island. Leif vil benytte anledningen til å røve en av Gissurs gårder, men noen andre er i ferd med å gjøre det samme, og de vil bortføre de to jentene Bergliot og Helga som befinner seg der. De to jentene blir satt fri av Leif. Bergliot, datter av Herliuf, kjenner ham ikke igjen som Eirik Raudes sønn, og hun forelsker seg i Leif. Et siste slag mellom tilhengerne av kristendommen og hedendommen utvikler seg, og Leif og hans menn kjemper som demoner, men forstår at slaget er tapt. Han bestemmer seg for å røve Gissurs hovedgård. Der møter han imidlertid Bergliot igjen, som hjelper ham å rømme da han blir tatt til fange. Denne sekvensen avsluttes med et lengre alltingsmøte, mens Leif er på vei mot Norge.

I Norge reiser Leif til Nidaros, der det er markedstid, og han kjemper mot en høy fremmed på markedet, som viser seg å være kong Olav. Dette fører til at Leif blir kristen, og han forteller til kongen at han vil reise til Grønland for å kristne dette landet. På veien til Grønland stopper han hos Gissur. Han betaler tilbake det han røvet, forteller at han vil gifte seg med Bergliot, og avslører at han er Eirik Raudes sønn. Herliufs ånd dukker opp den kvelden, og hjemsøker huset, som han har gjort tidligere, men Leif hjelper Gissur med å bli kvitt spøkelset.

Tilbake på Grønland treffer Leif sønnen til Herliuf, Bjarne, og ofrer både halve sin formue og gir opp Bergliot, for å forhindre at Bjarne hevner sin far. Leif lykkes så i å kristne Grønland, gjennom å appellere til folks grådighet. Når de oppdager at de gjennom kristendommen kan slippe dyre ofringer, lar de seg til slutt overtale. Samtidig forstår han at drømmen om å ekte Bergliot er håpløs, og grepet av den håpløse kjærligheten bestemmer han seg for å prøve å oppfylle en gammel drøm. Han vil reise til jordens ende: ”Perhaps I can find land better suited to live in than Greenland. Perhaps people live there to whom Christianity has to be taught” (Ibsen 1924: 28). Han appellerer til sine eventyrlystne menn, og reiser mot America.

Filmens siste fjerdedel er viet til Leifs oppdagelse av Amerika. Etter at både mat og vann forlengst er slutt, kommer oppdagelsen av nytt land som en åpenbaring: ”The land is the present LABRADOR. Here the supply of water and food is renewed and because the land is no better than Greenland Leif decides to sail farther South and as long as the men can see the shore they deem this both safe and wise. Leif calls the country for STONE LAND because of its nature” (Ibsen 1924: 32).

Leif og hans menn utforsker Newfoundland, men Leif er besatt av å finne verdens ende, så de reiser videre sydover. Etter en dramatisk episode med dårlig vær og store bølger, som får vikingene til å tro at de virkelig er kommet til verdens ende, kommer de til kysten ved Massachusetts, der de seiler opp Charles River. Her utforsker de landet, og en dag kommer trellen Turk sent hjem beruset. I noen forlatte indianerhytter har han funnet vin, og dette får Leif til å kalle landet Vinland.

Vikingene blir etter hvert kjent med indianerne, og selv om de byttehandler, ender det hele med voldsomme kamper. Leif forbyr sine menn å drepe indianerne, og fordi det er så mange indianere, bestemmer de seg for å vende tilbake til Grønland, men ikke før de har vist seg for indianerne i skinnende rustninger. Når indianerne ser at deres piler preller av de skinnende vikingene, og vikingene brøler på en måte som skremmer indianerne til panikk, kan Leif og hans stolte menn starte hjemreisen.

På Grønland blir gjensynsgleden stor, men Leif reiser videre til Island. Han ankommer den dagen da Bergliot skal gifte seg, men lykkes i å forhindre giftemålet, og blir isteden Bergliots mann. Sammen med noen kolonister reiser de tilbake til Amerika, der Leif og Bergliot feirer sin bryllupsreise. Der blir også deres sønn, ”the first white-born American”, født (Ibsen 1924: 39). Nye kamper med indianerne fører imidlertid til at vikingene vender tilbake til Grønland.

Helt avslutningsvis vender vi tilbake til rammefortellingen i 1477. Den gamle mannens fortelling er over. Den fremmede utbryter at han vet at den gamle mannens fortelling er sann, men at det land Leif Eriksson oppdaget er India, og at Leif beviste at jorden er rund. Vikingene reagerer med forundring, og spør den fremmede hvem han er, ettersom han kan komme med slike uttalelser. Filmen ender med den fremmedes replikk: ”I do not merely think a thought – I know a truth, and one day soon I shall prove it. Who am I, you ask? My name is CHRISTOPHER COLUMBUS” (Ibsen 1924: 41).

Bakgrunn og produksjonshistorie

Tancred Ibsens A Viking hero er klart preget av den tid og det sted der det ble skrevet. Manuskriptets produksjonshistorie og bakgrunn kan kaste lys over så vel form som innhold i dette vikingdramaet.

I 1922 reiste Tancred Ibsen til USA med sin hustru Lillebil. 2) Hun hadde allerede tidligere vært i New York, og hun hadde nå fått rollen som Anitra i Theatre Guilds store oppsetning av Peer Gynt i New York. Selv hadde han lagt både karrieren i militæret og flere forretningsforsøk i Norge bak seg. Tancred Ibsen befant seg på bunnen av sitt liv, og forsøkene på å komme ut av skyggen av sine berømte bestefedre var nå blitt supplert med ønsket om å komme ut av skyggen av sin berømte hustru. I sin selvbiografi fra 1976 skriver han med betydelig innlevelse om denne tiden: ”Jeg har aldri kunnet fordra å høre at jeg var ’barnebarn’, og var det noe annet jeg absolutt ikke ville bli kalt, så var det ’konemann’» (Ibsen 1976: 78). Tidlig på 1920-tallet var Tancred Ibsen først og fremst barnebarn og ’konemann’.

«Den store barnedåpen» (foto: Nasjonalbiblioteket)

I New York var forskjellen i status mellom ekteparet Ibsen åpenbar. Mens Lillebil var opptatt med prøver, danset tango med Rudolph Valentino, og lot seg omsverme av Max Reinhardt og Konstantin Stanislavski, gikk Tancred alene på kino. Ikke fordi han syntes filmen var en fascinerende underholdningsform, eller en viktig ny kunstart, men for å få tiden til å gå. Møtet med D. W. Griffiths Orphans of the Storm (1921) ble imidlertid en åpenbaring for ham. Han forsto plutselig at film også kunne være kunst, og ønsket å studere filmen nærmere. I sin selvbiografi skriver han at han så på filmen med nye øyne, og kjøpte seg et 5-bindsverk om film utgitt av New York Institute of Photography, som han studerte nøye (Ibsen 1976: 80-81).

Tancred Ibsen fulgte rådene i 5-bindsverket, og lette etter en ”story” for å skrive et synopsis. Han overveide å bruke noe av de store norske forfatterne, som Ibsen, Bjørnson, Kielland eller Lie, men trolig inspirert av opplevelsen med det storslagne historiske revolusjonsdramaet til Griffith, endte han opp med et historisk tema. Han skriver tydelig inspirert av Griffiths film: ”Nei, det måtte være noe storslagent, et enormt oppbud av statister…Og så plutselig visste jeg det! Leif Eriksson! Amerikas oppdagelse!!” (Ibsen 1976: 81).

Ibsen gikk i gang med forstudier om vikingtiden ved New York Public Library, og arbeidstittelen var ”Leif, the Lucky”. Det var det amerikanske filmeposet som var Ibsens modell, og fra begynnelsen av var filmen tenkt som et storslagent filmverk:”…en ’grand story’ med masseoppbud av vikinger, drageskib og indianere, blodige kamper, både til sjøs og til vanns – riktig et ønskeoppdrag for en Cecil de Mille!” (Ibsen 1976: 84). Allerede med sin aller første filmidé tilpasset Ibsen sitt synopsis de ledende amerikanske filmregissørene Griffith og de Mille.

Da Ibsen var ferdig med sitt synopsis, og hadde fått det oversatt til engelsk, tok han kontakt med noen av de aller fremste i amerikansk filmbransje i disse årene. Han oppsøkte Douglas Fairbanks, kanskje verdens mest kjente filmskuespiller på denne tiden, som ifølge Ibsen selv ble begeistret for ”scenarioet”. Ibsen gikk også videre med sitt manus: ”På Douglas Fairbanks råd oppsøkte jeg D. W. Griffith, med en introduksjonsskrivelse, for å høre denne verdens fremste filmkunstners mening om min idé og mitt scenario. Han hørte høflig på meg mens han bladde i scenarioet, og gav uttrykk for at oppslaget skulle være godt og vel egnet til en storfilm (Ibsen 1976: 90).

I følge både Lillebil og Tancred Ibsen var Douglas Fairbanks’ interesse for vikingfilmen avgjørende for Tancreds opphold i USA. På slutten av 1923 vendte Lillebil hjem til Norge, men Tancred kunne ikke forlate New York mens forhandlinger om filmrettighetene pågikk, så han ble igjen i New York (Ibsen 1985: 191, Ibsen 1976: 92). Mens Fairbanks funderte på hvorvidt dette skulle bli hans neste film, som han hadde uttalt til pressen, forsøkte Ibsen å håndtere agenter og finansmenn (Ibsen 1976: 94-96).

Til slutt ble det imidlertid klart at Douglas Fairbanks ikke ville satse på en vikingfilm. I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221). Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. Ikke minst hadde filmen ennå ikke kommet forbi synopsis-stadiet, og språket i synopsiset var dårlig. Tancred Ibsen ville imidlertid ikke gi fra seg den muligheten han nå hadde til å lære seg filmens håndverk, og høsten 1924 setter han kursen mot Hollywood, for å jobbe for Metro-Goldwyn-Mayer. Først som elektrikerassistent og altmuligmann, men etter hvert ender han i selskapets manuskriptavdeling.

I 1924 var Metro-Goldwyn-Mayer et nytt storselskap. MGM var eid av Loew’s, Inc., som opprinnelig var en kinokjede eid av Marcus Loew, men som i 1919 kjøpte filmselskapet Metro Pictures Corporation, for å sikre seg filmer til sine kinoer. Loew økte Metros status ved å ansette en rekke storstjerner, og ansatte også den uavhengige produsenten Louis B. Mayer, og fikk dermed med seg også hans virksomhet. Dessuten kjøpte man Goldwyn Pictures Corporation. Den 17. mai 1924 ble det nye storselskapet Metro-Goldwyn-Meyer skapt, med studioer i Culver City som tidligere hadde tilhørt Goldwyn (Slide 1990: 209, Gomery 1986: 54-55).

Det var dermed et ganske nytt selskap, med en ny organisasjon, som Tancred Ibsen fikk arbeide i senhøsten 1924. Det var mens han jobbet i Culver City Ibsen lot trykke en ny utgave av sitt synopsis. Ennå hadde imidlertid ikke noe ordentlig manuskript eller noen dreiebok blitt produsert. Dette kan tilsi at Fairbanks’ entusiasme ikke var så stor som Lillebil og Tancred Ibsen ga uttrykk for i sine selvbiografier.

Ibsens historiedrama

A Viking Hero er et historiedrama. Det er både et bredt episk historiemaleri, og en kombinasjon av biografi eller portrett av Leif Eriksson. Det er en individorientert og karaktersentrert historiefortelling, der Leif Eriksson kroppsliggjør vikingtiden og vikingånden. Ibsen forteller først og fremst om et liv, og gjennom dette individets liv også om historien, men Leif er mer en idealtype eller mytisk helteskikkelse enn et virkelig menneske eller en rund karakter.

«To mistenkelige personer»

Fortellingen om Leif Eriksson er en blanding av portrett og biografi, og framstilles til dels som en vellykket dannelses- eller utviklingsfortelling. Første fase i dette livets dannelse er overgangen fra berserk til kristen, mens andre fase er hans syn på livets hellighet, slik det uttrykkes i filmens avsluttende sammenstøt med indianerne, som Leif ikke vil drepe. Vikingene vil heller vende tilbake til Grønland enn å starte et blodig korstog mot de innfødte.

Filmens synopsis har en episodisk struktur, der oppdagelsen av Amerika kun utgjør den siste fjerdedelen av fortellingen. Langt større vekt legges på Leif Eriksson selv enn på oppdagelsen av Vinland, og denne oppdagelsen settes inn i en sammenheng av personlig modning og utvikling. A Viking Hero er i mangt og meget en moralsk fabel, som knytter Leifs liv sammen med en idé om kristen moral.

Et sidetema er Leifs kjærlighet til Bergliot, som synes håpløs på grunn av deres fedre, men Leif klarer ikke bare å oppdage Vinland, men også å erobre Kvinnen. Sett i sammenheng med norsk 1920-tallsfilm, og den samtidige amerikanske filmen, kan oppdagelsen av Vinland til dels ses som en manndomsprøve. I norsk 1920-tallsfilm var det vanlig at de mannlige karakterene måtte bevise sin manndom og egnethet for at en klasseoverskridende eller ”umulig” kjærlighet skulle kunne realiseres, og dette var også vanlig i amerikansk film. I Ibsens film fungerer kjærlighetstemaet på samme måte. Ibsens film gir gjennom dannelsesmotivet, kjærlighetstemaet og den moraliserende undertonen et interessant bilde av mannlighet og maskulinitet. Leif er samtidig en nesten overjordisk figur, men sine særegne evner i kamp, til rors eller som demonutdriver. Han er imidlertid også en litt gjøglende og skjelmsk figur, som mot slutten av Ibsens synopsis nærmest røver Bergliot fra bryllupsfeiringen, for selv å ekte henne. I Ibsens filmer er alltid mannen i sentrum, som tegnes på en mer nyansert måte enn kvinnene, og Leif Eriksson kan minne om senere karakterer i Ibsens filmer, som Fændrik i Fant (1937) eller Gjest i Gjest Baardsen (1939).

[Neste side]

Legg igjen en kommentar

Fra arkivet: Norges myteomspunne vikingfilm

Fra arkivet: Norges myteomspunne vikingfilm

Noen filmprosjekter er legendariske, og i Norge er den vikingfilm Tancred Ibsen ønsket å lage i midten av 1920-årene mest legendarisk. Kanskje fordi den aldri ble realisert. Hva slags film kunne dette ha blitt? spør Gunnar Iversen.

Denne teksten ble publisert i september 2012

Senhøsten 1924 hadde Tancred Ibsen fått arbeide i manuskriptavdelingen til filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer i Culver City i Hollywood. Noe av det første han gjorde etter at han hadde fått jobben, var å forkorte et synopsis han hadde skrevet tidligere samme år, og laget en trykket versjon. Han sendte de nødvendige antall kopier til Washington, for å få sitt synopsis ”copyrighted” og dermed sikret sine rettigheter. Ibsen håpet på å få sin idé realisert av filmselskapet, og ga manuskriptet til sekretæren til den legendariske produsenten Irving G. Thalberg. Manuskriptet ble imidlertid sendt den lange veien gjennom MGMs byråkratiske maskineri, og vurdert av flere avdelinger (Ibsen 1976: 101).

Noen filmversjon ble det ikke av Tancred Ibsens synopsis. Det var imidlertid et ambisiøst prosjekt Ibsen hadde skissert. Tittelen var A Viking Hero, med en undertittel i parentes: Leif Eriksson, the first discoverer of America. Det var et bredt anlagt historisk drama fra vikingtiden Ibsen hadde skrevet synopsis til, og det kan ha vært flere grunner til at manuskriptet ikke ble til film. I dag er dette en glemt liten parentes i den norske filmhistorien, som til tross for sin fascinerende tilknytning til Hollywood, og sin sentrale rolle i Tancred Ibsens valg av filmen som livsvei og karriere, kun er behandlet meget kortfattet (Lutro 1980: 7, Iversen 1993: 9). Ingen analyser av Ibsens synopsis finnes, og få har lest manuskriptet. 

Ibsens vikingfilm

Handlingen i A Viking Hero starter i året 1477. Vi befinner oss på Island, og et stort skip ankommer til øya. Kapteinen og noen fra hans besetning går i land, og blir traktert med mat og øl av en eldre mann som eier en storgård. Etter at måltidet er over spør en av de fremmede om den gamle mannen kan fortelle dem en historie fra sagatiden. Mannen svarer at dersom de vil vite noe om de som bodde på denne gården for 500 år siden, så skal han fortelle historien om Eirik Raude.

Etter denne innledningen kastes vi rett inn i filmens handling, som utspiller seg på slutten av 900-tallet. Vi befinner oss på et stormfylt hav, der Leif Eriksson står til rors. 1) Denne innledningen slår an fortellingens heroiske tone, slik det uttrykkes gjennom karakterer og dramaturgi: ”Far out on the stormy ocean a Vikingship is riding the foaming waves. The chieftain himself is at the helm; he is a tall, strong, handsome young man whose looks express he is of clear vision and broad understanding – tireless, strong willed and sure of himself he stands, his hands on the rudder-stock. And here he has stood for three days and three nights, ever since the storm began, for when the clouds hide both sun and stars, his only compass, the steersman must depend on his sea-sense alone – and no other Viking has a sense as LEIF ERIKSSON” (Ibsen 1924: 5).

Leif Eriksson vender tilbake til sin far, mor og brødre på Grønland. Så å si samtidig kommer kvinnen Geirid med sitt skip til Grønland. Hun er en gammel venn av Eirik, og blir boende som hans gjest. Samtalen ved ilden på kvelden fører til filmens eneste tilbakeblikk, til ”Iceland several years ago”. I dette tilbakeblikket fortelles Eiriks bakgrunnshistorie, som i Ibsens synopsis avviker noe fra den virkelige historien. Eirik og faren Torvald Asvaldsson måtte rundt 970 reise fra Norge, fordi Torvald sannsynligvis hadde drept noen av mennene til kong Harald Hårfagre. I Ibsens versjon braker Eirik sammen med høvdingen Herliuf, og dreper ham i en kamp, og han blir fredlyst. Herliufs enke sverger hevn, og hans barn, Bjarne og Bergliot, blir vitner til at enken sverger på å hevne sin mann.

Tilbake til filmens nåtidsplan forteller Geirid om den nye religionen som med vold introduseres på Island; kristendommen. Geirid etablerer seg så på Grønland, og Leif forhindrer at noen av de mennene hun bringer med seg angriper Eirik, for å ofre ham og blidgjøre gudene. Etter dette setter Leif ut på en ekspedisjon til Island.

«Den store barnedåpen»

På Island er kristendommen i ferd med å innføres av Gissur og hans menn. Han er Herliufs bror, og et avgjørende slag utspiller seg da Leif ankommer til Island. Leif vil benytte anledningen til å røve en av Gissurs gårder, men noen andre er i ferd med å gjøre det samme, og de vil bortføre de to jentene Bergliot og Helga som befinner seg der. De to jentene blir satt fri av Leif. Bergliot, datter av Herliuf, kjenner ham ikke igjen som Eirik Raudes sønn, og hun forelsker seg i Leif. Et siste slag mellom tilhengerne av kristendommen og hedendommen utvikler seg, og Leif og hans menn kjemper som demoner, men forstår at slaget er tapt. Han bestemmer seg for å røve Gissurs hovedgård. Der møter han imidlertid Bergliot igjen, som hjelper ham å rømme da han blir tatt til fange. Denne sekvensen avsluttes med et lengre alltingsmøte, mens Leif er på vei mot Norge.

I Norge reiser Leif til Nidaros, der det er markedstid, og han kjemper mot en høy fremmed på markedet, som viser seg å være kong Olav. Dette fører til at Leif blir kristen, og han forteller til kongen at han vil reise til Grønland for å kristne dette landet. På veien til Grønland stopper han hos Gissur. Han betaler tilbake det han røvet, forteller at han vil gifte seg med Bergliot, og avslører at han er Eirik Raudes sønn. Herliufs ånd dukker opp den kvelden, og hjemsøker huset, som han har gjort tidligere, men Leif hjelper Gissur med å bli kvitt spøkelset.

Tilbake på Grønland treffer Leif sønnen til Herliuf, Bjarne, og ofrer både halve sin formue og gir opp Bergliot, for å forhindre at Bjarne hevner sin far. Leif lykkes så i å kristne Grønland, gjennom å appellere til folks grådighet. Når de oppdager at de gjennom kristendommen kan slippe dyre ofringer, lar de seg til slutt overtale. Samtidig forstår han at drømmen om å ekte Bergliot er håpløs, og grepet av den håpløse kjærligheten bestemmer han seg for å prøve å oppfylle en gammel drøm. Han vil reise til jordens ende: ”Perhaps I can find land better suited to live in than Greenland. Perhaps people live there to whom Christianity has to be taught” (Ibsen 1924: 28). Han appellerer til sine eventyrlystne menn, og reiser mot America.

Filmens siste fjerdedel er viet til Leifs oppdagelse av Amerika. Etter at både mat og vann forlengst er slutt, kommer oppdagelsen av nytt land som en åpenbaring: ”The land is the present LABRADOR. Here the supply of water and food is renewed and because the land is no better than Greenland Leif decides to sail farther South and as long as the men can see the shore they deem this both safe and wise. Leif calls the country for STONE LAND because of its nature” (Ibsen 1924: 32).

Leif og hans menn utforsker Newfoundland, men Leif er besatt av å finne verdens ende, så de reiser videre sydover. Etter en dramatisk episode med dårlig vær og store bølger, som får vikingene til å tro at de virkelig er kommet til verdens ende, kommer de til kysten ved Massachusetts, der de seiler opp Charles River. Her utforsker de landet, og en dag kommer trellen Turk sent hjem beruset. I noen forlatte indianerhytter har han funnet vin, og dette får Leif til å kalle landet Vinland.

Vikingene blir etter hvert kjent med indianerne, og selv om de byttehandler, ender det hele med voldsomme kamper. Leif forbyr sine menn å drepe indianerne, og fordi det er så mange indianere, bestemmer de seg for å vende tilbake til Grønland, men ikke før de har vist seg for indianerne i skinnende rustninger. Når indianerne ser at deres piler preller av de skinnende vikingene, og vikingene brøler på en måte som skremmer indianerne til panikk, kan Leif og hans stolte menn starte hjemreisen.

På Grønland blir gjensynsgleden stor, men Leif reiser videre til Island. Han ankommer den dagen da Bergliot skal gifte seg, men lykkes i å forhindre giftemålet, og blir isteden Bergliots mann. Sammen med noen kolonister reiser de tilbake til Amerika, der Leif og Bergliot feirer sin bryllupsreise. Der blir også deres sønn, ”the first white-born American”, født (Ibsen 1924: 39). Nye kamper med indianerne fører imidlertid til at vikingene vender tilbake til Grønland.

Helt avslutningsvis vender vi tilbake til rammefortellingen i 1477. Den gamle mannens fortelling er over. Den fremmede utbryter at han vet at den gamle mannens fortelling er sann, men at det land Leif Eriksson oppdaget er India, og at Leif beviste at jorden er rund. Vikingene reagerer med forundring, og spør den fremmede hvem han er, ettersom han kan komme med slike uttalelser. Filmen ender med den fremmedes replikk: ”I do not merely think a thought – I know a truth, and one day soon I shall prove it. Who am I, you ask? My name is CHRISTOPHER COLUMBUS” (Ibsen 1924: 41).

Bakgrunn og produksjonshistorie

Tancred Ibsens A Viking hero er klart preget av den tid og det sted der det ble skrevet. Manuskriptets produksjonshistorie og bakgrunn kan kaste lys over så vel form som innhold i dette vikingdramaet.

I 1922 reiste Tancred Ibsen til USA med sin hustru Lillebil. 2) Hun hadde allerede tidligere vært i New York, og hun hadde nå fått rollen som Anitra i Theatre Guilds store oppsetning av Peer Gynt i New York. Selv hadde han lagt både karrieren i militæret og flere forretningsforsøk i Norge bak seg. Tancred Ibsen befant seg på bunnen av sitt liv, og forsøkene på å komme ut av skyggen av sine berømte bestefedre var nå blitt supplert med ønsket om å komme ut av skyggen av sin berømte hustru. I sin selvbiografi fra 1976 skriver han med betydelig innlevelse om denne tiden: ”Jeg har aldri kunnet fordra å høre at jeg var ’barnebarn’, og var det noe annet jeg absolutt ikke ville bli kalt, så var det ’konemann’» (Ibsen 1976: 78). Tidlig på 1920-tallet var Tancred Ibsen først og fremst barnebarn og ’konemann’.

«Den store barnedåpen» (foto: Nasjonalbiblioteket)

I New York var forskjellen i status mellom ekteparet Ibsen åpenbar. Mens Lillebil var opptatt med prøver, danset tango med Rudolph Valentino, og lot seg omsverme av Max Reinhardt og Konstantin Stanislavski, gikk Tancred alene på kino. Ikke fordi han syntes filmen var en fascinerende underholdningsform, eller en viktig ny kunstart, men for å få tiden til å gå. Møtet med D. W. Griffiths Orphans of the Storm (1921) ble imidlertid en åpenbaring for ham. Han forsto plutselig at film også kunne være kunst, og ønsket å studere filmen nærmere. I sin selvbiografi skriver han at han så på filmen med nye øyne, og kjøpte seg et 5-bindsverk om film utgitt av New York Institute of Photography, som han studerte nøye (Ibsen 1976: 80-81).

Tancred Ibsen fulgte rådene i 5-bindsverket, og lette etter en ”story” for å skrive et synopsis. Han overveide å bruke noe av de store norske forfatterne, som Ibsen, Bjørnson, Kielland eller Lie, men trolig inspirert av opplevelsen med det storslagne historiske revolusjonsdramaet til Griffith, endte han opp med et historisk tema. Han skriver tydelig inspirert av Griffiths film: ”Nei, det måtte være noe storslagent, et enormt oppbud av statister…Og så plutselig visste jeg det! Leif Eriksson! Amerikas oppdagelse!!” (Ibsen 1976: 81).

Ibsen gikk i gang med forstudier om vikingtiden ved New York Public Library, og arbeidstittelen var ”Leif, the Lucky”. Det var det amerikanske filmeposet som var Ibsens modell, og fra begynnelsen av var filmen tenkt som et storslagent filmverk:”…en ’grand story’ med masseoppbud av vikinger, drageskib og indianere, blodige kamper, både til sjøs og til vanns – riktig et ønskeoppdrag for en Cecil de Mille!” (Ibsen 1976: 84). Allerede med sin aller første filmidé tilpasset Ibsen sitt synopsis de ledende amerikanske filmregissørene Griffith og de Mille.

Da Ibsen var ferdig med sitt synopsis, og hadde fått det oversatt til engelsk, tok han kontakt med noen av de aller fremste i amerikansk filmbransje i disse årene. Han oppsøkte Douglas Fairbanks, kanskje verdens mest kjente filmskuespiller på denne tiden, som ifølge Ibsen selv ble begeistret for ”scenarioet”. Ibsen gikk også videre med sitt manus: ”På Douglas Fairbanks råd oppsøkte jeg D. W. Griffith, med en introduksjonsskrivelse, for å høre denne verdens fremste filmkunstners mening om min idé og mitt scenario. Han hørte høflig på meg mens han bladde i scenarioet, og gav uttrykk for at oppslaget skulle være godt og vel egnet til en storfilm (Ibsen 1976: 90).

I følge både Lillebil og Tancred Ibsen var Douglas Fairbanks’ interesse for vikingfilmen avgjørende for Tancreds opphold i USA. På slutten av 1923 vendte Lillebil hjem til Norge, men Tancred kunne ikke forlate New York mens forhandlinger om filmrettighetene pågikk, så han ble igjen i New York (Ibsen 1985: 191, Ibsen 1976: 92). Mens Fairbanks funderte på hvorvidt dette skulle bli hans neste film, som han hadde uttalt til pressen, forsøkte Ibsen å håndtere agenter og finansmenn (Ibsen 1976: 94-96).

Til slutt ble det imidlertid klart at Douglas Fairbanks ikke ville satse på en vikingfilm. I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221). Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. Ikke minst hadde filmen ennå ikke kommet forbi synopsis-stadiet, og språket i synopsiset var dårlig. Tancred Ibsen ville imidlertid ikke gi fra seg den muligheten han nå hadde til å lære seg filmens håndverk, og høsten 1924 setter han kursen mot Hollywood, for å jobbe for Metro-Goldwyn-Mayer. Først som elektrikerassistent og altmuligmann, men etter hvert ender han i selskapets manuskriptavdeling.

I 1924 var Metro-Goldwyn-Mayer et nytt storselskap. MGM var eid av Loew’s, Inc., som opprinnelig var en kinokjede eid av Marcus Loew, men som i 1919 kjøpte filmselskapet Metro Pictures Corporation, for å sikre seg filmer til sine kinoer. Loew økte Metros status ved å ansette en rekke storstjerner, og ansatte også den uavhengige produsenten Louis B. Mayer, og fikk dermed med seg også hans virksomhet. Dessuten kjøpte man Goldwyn Pictures Corporation. Den 17. mai 1924 ble det nye storselskapet Metro-Goldwyn-Meyer skapt, med studioer i Culver City som tidligere hadde tilhørt Goldwyn (Slide 1990: 209, Gomery 1986: 54-55).

Det var dermed et ganske nytt selskap, med en ny organisasjon, som Tancred Ibsen fikk arbeide i senhøsten 1924. Det var mens han jobbet i Culver City Ibsen lot trykke en ny utgave av sitt synopsis. Ennå hadde imidlertid ikke noe ordentlig manuskript eller noen dreiebok blitt produsert. Dette kan tilsi at Fairbanks’ entusiasme ikke var så stor som Lillebil og Tancred Ibsen ga uttrykk for i sine selvbiografier.

Ibsens historiedrama

A Viking Hero er et historiedrama. Det er både et bredt episk historiemaleri, og en kombinasjon av biografi eller portrett av Leif Eriksson. Det er en individorientert og karaktersentrert historiefortelling, der Leif Eriksson kroppsliggjør vikingtiden og vikingånden. Ibsen forteller først og fremst om et liv, og gjennom dette individets liv også om historien, men Leif er mer en idealtype eller mytisk helteskikkelse enn et virkelig menneske eller en rund karakter.

«To mistenkelige personer»

Fortellingen om Leif Eriksson er en blanding av portrett og biografi, og framstilles til dels som en vellykket dannelses- eller utviklingsfortelling. Første fase i dette livets dannelse er overgangen fra berserk til kristen, mens andre fase er hans syn på livets hellighet, slik det uttrykkes i filmens avsluttende sammenstøt med indianerne, som Leif ikke vil drepe. Vikingene vil heller vende tilbake til Grønland enn å starte et blodig korstog mot de innfødte.

Filmens synopsis har en episodisk struktur, der oppdagelsen av Amerika kun utgjør den siste fjerdedelen av fortellingen. Langt større vekt legges på Leif Eriksson selv enn på oppdagelsen av Vinland, og denne oppdagelsen settes inn i en sammenheng av personlig modning og utvikling. A Viking Hero er i mangt og meget en moralsk fabel, som knytter Leifs liv sammen med en idé om kristen moral.

Et sidetema er Leifs kjærlighet til Bergliot, som synes håpløs på grunn av deres fedre, men Leif klarer ikke bare å oppdage Vinland, men også å erobre Kvinnen. Sett i sammenheng med norsk 1920-tallsfilm, og den samtidige amerikanske filmen, kan oppdagelsen av Vinland til dels ses som en manndomsprøve. I norsk 1920-tallsfilm var det vanlig at de mannlige karakterene måtte bevise sin manndom og egnethet for at en klasseoverskridende eller ”umulig” kjærlighet skulle kunne realiseres, og dette var også vanlig i amerikansk film. I Ibsens film fungerer kjærlighetstemaet på samme måte. Ibsens film gir gjennom dannelsesmotivet, kjærlighetstemaet og den moraliserende undertonen et interessant bilde av mannlighet og maskulinitet. Leif er samtidig en nesten overjordisk figur, men sine særegne evner i kamp, til rors eller som demonutdriver. Han er imidlertid også en litt gjøglende og skjelmsk figur, som mot slutten av Ibsens synopsis nærmest røver Bergliot fra bryllupsfeiringen, for selv å ekte henne. I Ibsens filmer er alltid mannen i sentrum, som tegnes på en mer nyansert måte enn kvinnene, og Leif Eriksson kan minne om senere karakterer i Ibsens filmer, som Fændrik i Fant (1937) eller Gjest i Gjest Baardsen (1939).

[Neste side]

Legg igjen en kommentar

MENY