Et handlekraftig søsterskap

Et handlekraftig søsterskap

Søsterskap er tema i Amandavinneren ”Min Søster”, regissert og produsert av søstrene Liv Joelle og Nina Barbosa Blad. – Filmen handler om å være søster, datter, mor eller venninne, så tematikken egnet seg godt for å ha kvinner på sett i alle fagfunksjoner, forteller de.

Fra venstre på foto: Filippa Bruce, Liv Joelle Barbosa Blad, Nina Barbosa Blad og Lina Josefine Mosli Sæther

Liv Joelle Barbosa Blad har akkurat vunnet Amanda for beste kortfilm med Min søster. Filmen er produsert av selskapet Barbosa Film, som Liv driver sammen med søsteren Nina Barbosa Blad – med pappa som manusforfatter og konsulent, og mamma som medeier. Selskapet ble først startet opp for å produsere Livs egne filmer, men er i ferd med å vokse seg til noe større. Søstrene har en klar politisk agenda med arbeidet sitt.

– Det er veldig bevisst at vi kun har kvinnelige fagsjefer på Min søster. For det første handler filmen om nettopp det å være jente eller kvinne – søster, datter, mor, venninne og så videre – så tematikken egner seg veldig godt for å ha kvinner på sett i alle fagfunksjoner.

– For det andre har både jeg og søsteren min en bevisst politisk agenda med selskapet vårt; vi ser at kjønnsbalansen i norsk film er skjev og ubalansert. Hvis man vil komme noen vei med det, må man bare sette i gang og ansette kvinner – man må handle, ikke bare prate. Og det er veldig mange flinke og kvalifiserte kvinnelige filmarbeidere der ute, så det er veldig lett å finne dem.

Regissør Liv Joelle Barbosa Blad under opptak (alle fotos: Barbosa Film)

Det utvidete søsterskap

Min søster starter med en voiceover-samtale mellom to søstre som diskuterer et barndomsminne. Mens stemmene forteller, blir seeren tatt med tilbake i tid og ser minnet utspille seg på lerretet – inkludert hvordan visse elementer må justeres ettersom søstrene er uenige i hvordan historien virkelig utspant seg. Det er søstrene Barbosa Blad selv som gjør stemmearbeidet.

Liv hadde lenge planer om å finne profesjonelle skuespillere til stemmene til de voksne Nora og Amalie, som er Nina og Livs alter egoer i filmen. Dette var en av de virkelige diskusjonene søstrene hadde i løpet av produksjonen, for storesøster og produsent Nina var ikke like sikre på at eksterne krefter var nødvendig.

– Voiceover-en var veldig viktig for meg. Jeg ville i utgangspunktet at det skulle være skuespillere som leste replikkene, ikke at vi skulle gjøre det selv. Men i klippeprosessen hadde jeg jo ikke tid til å caste noen skuespillere, så jeg tok opp meg selv og Nina og brukte det i grovklippen. Hver gang vi viste det fram til noen så var tilbakemeldingen at dette funket, og at de ikke skjønte hvorfor jeg ville caste noen andre til å gjøre det. Det var først da jeg begynte å leke seriøst med tanken. Det føltes på et vis riktig, og som en risk som var verdt å ta.

Denne filmen handler om dere som søstre. Hvordan har det da vært å ha søsteren din som nærmeste kollega i produksjonen?

 – Generelt er det veldig fint å jobbe sammen. Vi kan stole helt på hverandre, vi har vokst opp sammen og har vi mange av de samme referansene og lignende måter å se på verden. Samtidig er vi jo to forskjellige mennesker, så vi kan også utfordre hverandre – og vi tør å ta nødvendige diskusjoner uten at det trenger å bli en stor greie. Den tilliten vi har til hverandre er nok det største når det kommer til å jobbe med søsteren sin. Det er gull verdt å ha en person man bare vet at er der, uansett.

– Når det gjelder denne spesifikke filmen var Nina veldig for at jeg skulle kjenne på min egen magefølelse og intuisjon. På den forrige kortfilmen min kunne jeg nok fort overtenke litt, og var kanskje litt for opptatt av å «please» heller enn å lage en god historie. Så denne gangen var jeg mer opptatt av å følge intuisjonen og utforske ting, og Nina har vært veldig tillitsfull der. Hun har selvfølgelig kommet med tanker og refleksjoner underveis, men har også gitt meg veldig mye rom til å teste ut ting.

Liv Joelle Barbosa Blad

Personlige fortellinger

Da arbeidet med Min søster begynte, hadde Liv nylig gjort seg ferdig med kortfilmen Mannen er en morder, som hadde tv-programleder Leo Ajkic i hovedrollen. Filmen ble en snakkis i kortfilmmiljøet i Norge, men regissøren selv kjente på lysten til å gjøre noe helt annerledes.

– Ofte kommer utgangspunktet mitt for å begynne på en ny film nettopp når jeg akkurat har gjort ferdig en annen film. Mannen handlet om et større fenomen jeg gikk inn i som filmskaper. Jeg merket at jeg savnet å gjøre noe mer personlig, og det å kunne bruke meg selv som utgangspunkt – å våge å være litt mer personlig i alle ledd. Så utgangspunktet var at jeg hadde lyst å finne noe i meg selv; en form for fortellerglede der.

– Da det ble klart at det var et barndomsminne som skulle utgjøre kjernen av historien, hadde jeg veldig lyst til at det skulle rammes inn som nettopp et minne. Det interessante var å utforske hvordan man husker ting så forskjellig, og hvordan man gjenskaper en historie ut fra det som passer en selv. Jeg ville at tilskueren skulle være med på prosessen, være med å utforske hva det var som egentlig skjedde, og hvem det er som egentlig har «rett»… Jeg ville at tilskueren også skulle være med på refleksjonen og utforskningen.

Nye veier, nye ansikter

Med hoppet i tid tilbake til barndommen, følger blant annet casting av hovedrollene som barn i småskolealder. De unge skuespillerne gir inntrykk av å være svært komfortable foran kameraet, og leverer troverdige rolleprestasjoner selv i de mest ubehagelige delene av filmen. Kjernen i barndomsminnet som deles handler om barns første møte med døden – og dødsangsten.

– Dette er ikke akkurat de enkleste temaene for unge barn å håndtere, og attpåtil har de hatt et fullt filmcrew rundt seg. Hvordan har du som regissør jobbet med å ta tak i dette materialet sammen med barneskuespillerne?

 – Nå var denne filmen en del av Nye Veier, da kortfilmer fortsatt var en del av det. Innenfor den ordningen er de veldig på det med utforskning, og at man kan gjøre ting i en litt annen rekkefølge eller med en annen metode enn ellers, som er kjempegøy. Én av de tingene jeg hadde lyst å teste ut var det å caste først, og så skrive selve manuset etterpå. Selv om jeg hadde skissert ganske tydelig på forhånd hva som kom til å skje, så ville det med andre ord sette veldig stort preg på filmen hvem som skulle spille «oss». Disse to jentene var med på å forme karakterene, samtidig som jeg prøvde å finne fram til kjernen av både meg og Nina i historien.

– Da jeg først hadde castet jentene, var jeg veldig åpen med en gang: Dette kom til å handle om et barns første eksistensielle krise, og vi vil treffe på døden i forskjellige former. Jeg sa det til barnas foreldre med en gang, og de syntes ikke at det var noe problem. Når vi hadde leseprøver og møter før opptak prøvde jeg å snakke med jentene en del om hva slags forhold de selv hadde til døden, om hvordan de tolket døden og hvordan de hadde opplevd døden i nære relasjoner. Jeg prøvde å være tydelig på at de måtte bare være åpne om sin frykt og si fra hvis noe ikke gikk bra.

– Det viktigste for meg som regissør var bare å få barna til å føle seg trygge og komfortable med meg, sånn at de skulle tørre å leve seg inn i karakteren. De var veldig proffe, faktisk. Noen av de lengre scenene hadde vi øvd på en god del før de kom på settet, men med mange av de andre scenene visste de kanskje bare om de emosjonelle «knaggene» – og så improviserte vi litt rundt det.

Med Amanda som reisefølge

I forbindelse med den 44. utgaven av Den norske filmfestivalen vant altså Barbosa Film-produksjonen Min Søster Amanda for beste kortfilm. Hvordan planlegger man videre, med noe såpass gjevt i bagasjen?

– Det er spennende tider! Vi har mange prosjekter med Barbosa Film, også med andre regissører. Jeg har akkurat fått utviklingsstøtte til en spillefilm som er litt i samme landskap som Min søster, bare at jentene har blitt eldre… Nå er de i 14-/15-årsalderen. Det er ikke noen direkte etterfølger, men en annen måte å ta utgangspunkt i noe personlig igjen. Jeg holder også på å utvikle en TV-serie sammen med regissør Erika Calmeyer, i samarbeid med NRK P3. Vi håper det går veien.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et handlekraftig søsterskap

Et handlekraftig søsterskap

Søsterskap er tema i Amandavinneren ”Min Søster”, regissert og produsert av søstrene Liv Joelle og Nina Barbosa Blad. – Filmen handler om å være søster, datter, mor eller venninne, så tematikken egnet seg godt for å ha kvinner på sett i alle fagfunksjoner, forteller de.

Fra venstre på foto: Filippa Bruce, Liv Joelle Barbosa Blad, Nina Barbosa Blad og Lina Josefine Mosli Sæther

Liv Joelle Barbosa Blad har akkurat vunnet Amanda for beste kortfilm med Min søster. Filmen er produsert av selskapet Barbosa Film, som Liv driver sammen med søsteren Nina Barbosa Blad – med pappa som manusforfatter og konsulent, og mamma som medeier. Selskapet ble først startet opp for å produsere Livs egne filmer, men er i ferd med å vokse seg til noe større. Søstrene har en klar politisk agenda med arbeidet sitt.

– Det er veldig bevisst at vi kun har kvinnelige fagsjefer på Min søster. For det første handler filmen om nettopp det å være jente eller kvinne – søster, datter, mor, venninne og så videre – så tematikken egner seg veldig godt for å ha kvinner på sett i alle fagfunksjoner.

– For det andre har både jeg og søsteren min en bevisst politisk agenda med selskapet vårt; vi ser at kjønnsbalansen i norsk film er skjev og ubalansert. Hvis man vil komme noen vei med det, må man bare sette i gang og ansette kvinner – man må handle, ikke bare prate. Og det er veldig mange flinke og kvalifiserte kvinnelige filmarbeidere der ute, så det er veldig lett å finne dem.

Regissør Liv Joelle Barbosa Blad under opptak (alle fotos: Barbosa Film)

Det utvidete søsterskap

Min søster starter med en voiceover-samtale mellom to søstre som diskuterer et barndomsminne. Mens stemmene forteller, blir seeren tatt med tilbake i tid og ser minnet utspille seg på lerretet – inkludert hvordan visse elementer må justeres ettersom søstrene er uenige i hvordan historien virkelig utspant seg. Det er søstrene Barbosa Blad selv som gjør stemmearbeidet.

Liv hadde lenge planer om å finne profesjonelle skuespillere til stemmene til de voksne Nora og Amalie, som er Nina og Livs alter egoer i filmen. Dette var en av de virkelige diskusjonene søstrene hadde i løpet av produksjonen, for storesøster og produsent Nina var ikke like sikre på at eksterne krefter var nødvendig.

– Voiceover-en var veldig viktig for meg. Jeg ville i utgangspunktet at det skulle være skuespillere som leste replikkene, ikke at vi skulle gjøre det selv. Men i klippeprosessen hadde jeg jo ikke tid til å caste noen skuespillere, så jeg tok opp meg selv og Nina og brukte det i grovklippen. Hver gang vi viste det fram til noen så var tilbakemeldingen at dette funket, og at de ikke skjønte hvorfor jeg ville caste noen andre til å gjøre det. Det var først da jeg begynte å leke seriøst med tanken. Det føltes på et vis riktig, og som en risk som var verdt å ta.

Denne filmen handler om dere som søstre. Hvordan har det da vært å ha søsteren din som nærmeste kollega i produksjonen?

 – Generelt er det veldig fint å jobbe sammen. Vi kan stole helt på hverandre, vi har vokst opp sammen og har vi mange av de samme referansene og lignende måter å se på verden. Samtidig er vi jo to forskjellige mennesker, så vi kan også utfordre hverandre – og vi tør å ta nødvendige diskusjoner uten at det trenger å bli en stor greie. Den tilliten vi har til hverandre er nok det største når det kommer til å jobbe med søsteren sin. Det er gull verdt å ha en person man bare vet at er der, uansett.

– Når det gjelder denne spesifikke filmen var Nina veldig for at jeg skulle kjenne på min egen magefølelse og intuisjon. På den forrige kortfilmen min kunne jeg nok fort overtenke litt, og var kanskje litt for opptatt av å «please» heller enn å lage en god historie. Så denne gangen var jeg mer opptatt av å følge intuisjonen og utforske ting, og Nina har vært veldig tillitsfull der. Hun har selvfølgelig kommet med tanker og refleksjoner underveis, men har også gitt meg veldig mye rom til å teste ut ting.

Liv Joelle Barbosa Blad

Personlige fortellinger

Da arbeidet med Min søster begynte, hadde Liv nylig gjort seg ferdig med kortfilmen Mannen er en morder, som hadde tv-programleder Leo Ajkic i hovedrollen. Filmen ble en snakkis i kortfilmmiljøet i Norge, men regissøren selv kjente på lysten til å gjøre noe helt annerledes.

– Ofte kommer utgangspunktet mitt for å begynne på en ny film nettopp når jeg akkurat har gjort ferdig en annen film. Mannen handlet om et større fenomen jeg gikk inn i som filmskaper. Jeg merket at jeg savnet å gjøre noe mer personlig, og det å kunne bruke meg selv som utgangspunkt – å våge å være litt mer personlig i alle ledd. Så utgangspunktet var at jeg hadde lyst å finne noe i meg selv; en form for fortellerglede der.

– Da det ble klart at det var et barndomsminne som skulle utgjøre kjernen av historien, hadde jeg veldig lyst til at det skulle rammes inn som nettopp et minne. Det interessante var å utforske hvordan man husker ting så forskjellig, og hvordan man gjenskaper en historie ut fra det som passer en selv. Jeg ville at tilskueren skulle være med på prosessen, være med å utforske hva det var som egentlig skjedde, og hvem det er som egentlig har «rett»… Jeg ville at tilskueren også skulle være med på refleksjonen og utforskningen.

Nye veier, nye ansikter

Med hoppet i tid tilbake til barndommen, følger blant annet casting av hovedrollene som barn i småskolealder. De unge skuespillerne gir inntrykk av å være svært komfortable foran kameraet, og leverer troverdige rolleprestasjoner selv i de mest ubehagelige delene av filmen. Kjernen i barndomsminnet som deles handler om barns første møte med døden – og dødsangsten.

– Dette er ikke akkurat de enkleste temaene for unge barn å håndtere, og attpåtil har de hatt et fullt filmcrew rundt seg. Hvordan har du som regissør jobbet med å ta tak i dette materialet sammen med barneskuespillerne?

 – Nå var denne filmen en del av Nye Veier, da kortfilmer fortsatt var en del av det. Innenfor den ordningen er de veldig på det med utforskning, og at man kan gjøre ting i en litt annen rekkefølge eller med en annen metode enn ellers, som er kjempegøy. Én av de tingene jeg hadde lyst å teste ut var det å caste først, og så skrive selve manuset etterpå. Selv om jeg hadde skissert ganske tydelig på forhånd hva som kom til å skje, så ville det med andre ord sette veldig stort preg på filmen hvem som skulle spille «oss». Disse to jentene var med på å forme karakterene, samtidig som jeg prøvde å finne fram til kjernen av både meg og Nina i historien.

– Da jeg først hadde castet jentene, var jeg veldig åpen med en gang: Dette kom til å handle om et barns første eksistensielle krise, og vi vil treffe på døden i forskjellige former. Jeg sa det til barnas foreldre med en gang, og de syntes ikke at det var noe problem. Når vi hadde leseprøver og møter før opptak prøvde jeg å snakke med jentene en del om hva slags forhold de selv hadde til døden, om hvordan de tolket døden og hvordan de hadde opplevd døden i nære relasjoner. Jeg prøvde å være tydelig på at de måtte bare være åpne om sin frykt og si fra hvis noe ikke gikk bra.

– Det viktigste for meg som regissør var bare å få barna til å føle seg trygge og komfortable med meg, sånn at de skulle tørre å leve seg inn i karakteren. De var veldig proffe, faktisk. Noen av de lengre scenene hadde vi øvd på en god del før de kom på settet, men med mange av de andre scenene visste de kanskje bare om de emosjonelle «knaggene» – og så improviserte vi litt rundt det.

Med Amanda som reisefølge

I forbindelse med den 44. utgaven av Den norske filmfestivalen vant altså Barbosa Film-produksjonen Min Søster Amanda for beste kortfilm. Hvordan planlegger man videre, med noe såpass gjevt i bagasjen?

– Det er spennende tider! Vi har mange prosjekter med Barbosa Film, også med andre regissører. Jeg har akkurat fått utviklingsstøtte til en spillefilm som er litt i samme landskap som Min søster, bare at jentene har blitt eldre… Nå er de i 14-/15-årsalderen. Det er ikke noen direkte etterfølger, men en annen måte å ta utgangspunkt i noe personlig igjen. Jeg holder også på å utvikle en TV-serie sammen med regissør Erika Calmeyer, i samarbeid med NRK P3. Vi håper det går veien.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY