– Det var så alvorlig at jeg måtte få publikum til å le

– Det var så alvorlig at jeg måtte få publikum til å le

– Jeg visste at denne filmen kom til å bli tung på grunn av temavalget, sier den tyske regissøren Anne Zohra Berached om sitt abortdrama, «24 uker», der en stand up-komiker er hovedpersonen. Filmen er valgt ut av 100 norske filmentusiaster gjennom Arthaus sin «Scope100»-konkurranse.

24 uker er i disse dager klar for norske kinoer, etter å deltatt i distributøren Arthaus sin «Scope100»-konkurranse: 100 norske filmentusiaster har sett et dusin utvalgte filmer, og stemt fram sin favoritt. Dette er andre året på rad Arthaus gjennomfører dette prosjektet. Fjorårets vinner var en øm, islandsk oppvekstskildring (Sparrows), mens i år ble favoritten altså et tysk drama om senabort: I 24 uker får den tyske komikeren Astrid vite at fosteret hun var seks måneder gravid med, har diagnosen Downs syndrom.

Hvordan fikk du det for deg å lage en film om et slikt tema?

 – Jeg leste et intervju med en tysk lege som jobbet med å utføre senaborter. Jeg visste ingenting om temaet, så jeg begynte å undersøke. Det viste seg at i Tyskland kan man få senabort av medisinske grunner helt fram til termin, egentlig. Fokuset er ofte på morens fysiske og psykiske helse, selv om kriteriet er at det må være påvist en eller annen form for funksjonsnedsettelse eller sykdom i fosteret. Og så fant jeg ut at 90 % av tyske kvinner som er gravide med et foster med påvist Downs syndrom, tar senabort. Dette betyr at om få år kan det hende at det ikke fødes flere tyske barn med Downs syndrom – og dette er tross alt en relativt lett form for funksjonsnedsettelse.

«90 % av tyske kvinner som er gravide med et foster med påvist Downs syndrom, tar senabort. Om få år kan det hende at det ikke fødes flere tyske barn med Downs syndrom», forteller manusforfatter og regissør Anne Zohra Berached.

Berrached fant ut at heller ingen av vennene hennes så ut til å vite noe om dette temaet, selv de som hadde gjennomgått svangerskap selv. I Tyskland er det obligatorisk med statlig godkjent rådgivning og tre dagers betenkelsestid før en eventuell abort gjennomføres.

– Når temaet senabort er noe som åpenbart gjelder såpass mange tyske innbyggere, syntes jeg det var veldig påfallende at man aldri hører noe snakk om det. Alle vil se på en gravid kvinnes mage, kanskje kjenne på den for livstegn. og stille alle mulige spørsmål. Men vi vil jo bare snakke om de hyggelige tingene. Hva hvis man får vite noe negativt, noe annet enn det vanlige kosepratet? Jeg klarte heller ikke finne noen film om dette temaet, og bestemte meg med én gang for at jeg ville være den personen som lagde den filmen.

Å le av alvoret

Hovedrollen Astrid spilles av Julia Jentsch, som fra før er kjent for slike tungtveiende tyske dramaer som Sophie Scholls siste dager (2005), Der Untergang (2004) og Hannah Arendt (2012). Her får hun også prøvd seg som standup-komiker. Kanskje ikke det mest opplagte karrierevalget for karakteren, gitt filmens tema?

– Jeg visste jo med en gang at denne filmen kom til å bli tung, og det måtte den bli med dette temaet. Men jeg var interessert i å finne noe for å balansere det ut litt. Jeg spurte meg selv hva som er det vanskeligste man kan gjøre når man er i en allerede vanskelig situasjon. For meg ville det være å kunne le. Og enda vanskeligere enn det igjen – å få andre til å le! Det var sånn Astrid endte opp med å være komiker, i tillegg til at jeg ville at hun skulle være en mer eller mindre offentlig karakter. Det gjør at det ble naturlig å gjøre hennes personlige erfaringer til grunnlag for en langt større debatt.

Hva slags mennesker syns du det er aller viktigst at får se denne filmen?

 Alle – utenom kanskje de som faktisk er gravide. De kan vente til de ikke er gravide lenger. Men absolutt alle andre bør se den, fordi ideen om å få barn er såpass universell; alle tenker på det på en eller annen måte i løpet av livet, enten man vil ha barn eller ikke. Og hvis man allerede er forelder, så er det gode sjanser for at du vil ha gått gjennom noe av det som Astrid går gjennom i filmen, om enn på en noe mindre skala. Når man går til ultralyd og legesjekk og så videre, så tenker man jo «Hva hvis det er noe galt, hva hvis fosteret ikke er friskt?». Så det er jo et tema som alle kan forholde seg til på sin egen måte.

Fysisk filmopplevelse

Regissøren har turnert med 24 uker i over ett år allerede da vi treffer henne. En mengde forskjellige publikum har sett filmen, både på kino i Tyskland og på festivaler verden rundt. Det er uten tvil en film som skaper mye debatt.

– Særlig når jeg gjør Q&As etter en visning av filmen, merker jeg hvor engasjerte folk blir. De har veldig mye de vil si, og diskutere. Dette er en sånn film som det er en fysisk opplevelse å se på. Man føler rent fysisk på konflikten som Astrid befinner seg i, og det tvinger deg til å stille deg selv spørsmålet om hva du selv ville ha gjort i hennes situasjon. Jeg opplever et mye mer engasjert publikum her enn på noe annet jeg har gjort tidligere, så det er helt tydelig at det treffer en nerve. Det gjør meg veldig stolt, for det var akkurat det vi ville oppnå med denne filmen: Å bringe temaet ut til folk, der det tidligere var tabu og ikke le snakket om, og spørre dem «Hva ville du ha gjort?»

Passende nok har den norske distributøren gitt filmen taglinen «Et valg for livet».

Autentiske rolleprestasjoner

Hovedrollen gestaltes som nevnt av en erfaren dramaskuespiller, og Astrids ektemann Markus spilles av en mann med nærmere 50 tv-serier og filmer bak seg (Bjarne Mädel). Med andre ord var det ingen sak å eksperimentere litt med rollefigurene i filmen, og få innspill fra de som skulle gi dem liv.

– Hvordan jobbet du sammen med skuespillerne dine for å overføre karakterene fra manuset til det store lerretet?

 – Når jeg leser manuset nå, er det en helt annet film det er snakk om. Jeg og Julia begynte egentlig å bygge hele karakteren Astrid på nytt etter at manuset var ferdigskrevet. Mye skjedde også under selve innspillingen, og det var stort sett det samme med Bjarne som spiller Astrids mann. Jeg tildelte dem begge meninger og standpunkter, og sa at det er viktig for filmen at du mener dette. Det var viktig at Julia var redd for å få dette barnet, og det var viktig at Bjarne virkelig ville ha det. Hvordan de så ga uttrykk for disse synspunktene, var opp til dem – det var deres jobb som skuespillere. Dette førte til at vi improviserte ganske mange av scenene i filmen, og dessuten at rollefigurene har blitt ganske like som menneskene som spiller dem.

– Hva med resten av besetningen?

 – Det er med veldig mange mennesker i filmen som ikke er skuespillere i det hele tatt. Alt det medisinske personellet vi støter på; leger, jordmødre, psykologer og så videre. Ingen av dem er skuespillere, men har faktisk disse jobbene i det virkelige liv. De fikk ikke tildelt replikker eller manus. Jeg sa bare til dem at, ok, nå har vi denne situasjonen, denne diagnosen på fosteret, bare gjør hva dere vanligvis ville ha gjort. Disse scenene er med andre ord veldig autentiske innblikk i hvordan den situasjonen som Astrid befinner seg i, utspiller seg for vanlige tyske kvinner.

Selv om filmen har gått sin seiersgang på festivaler og kino i en rekke forskjellige land, er det noe ganske spesielt med måten den blir distribuert og promotert på i Norge, gjennom Scope100-prosjektet til Arthaus. Berrached har blitt fortalt om prosessen, og er fornøyd med konseptet.

– Jeg tror det passer veldig godt til akkurat denne filmen, for mange kan trenge en del overtalelse før de «orker» å se den. De leser beskrivelsen i kinoprogrammet og blir litt redde for hva det er for noe. Men hvis du se på den, så kommer du til å elske den!, ler hun.

– Det er et ideelt konsept for min film. Det kan være vanskelig å få folk inn i kinosalen, men folk som har sett den går alltid ut og begynner å snakke til vennene sine om den. Distributøren i Tyskland har sagt akkurat det samme, og det var sånn filmen fikk et stort publikum hjemme i Tyskland. Så vi håper jo selvfølgelig at det samme skal skje her – ikke minst nå som vi har 100 «ambassadører» for filmen.

Filmen får norsk kinopremiere 25.august.

Legg igjen en kommentar

– Det var så alvorlig at jeg måtte få publikum til å le

– Det var så alvorlig at jeg måtte få publikum til å le

– Jeg visste at denne filmen kom til å bli tung på grunn av temavalget, sier den tyske regissøren Anne Zohra Berached om sitt abortdrama, «24 uker», der en stand up-komiker er hovedpersonen. Filmen er valgt ut av 100 norske filmentusiaster gjennom Arthaus sin «Scope100»-konkurranse.

24 uker er i disse dager klar for norske kinoer, etter å deltatt i distributøren Arthaus sin «Scope100»-konkurranse: 100 norske filmentusiaster har sett et dusin utvalgte filmer, og stemt fram sin favoritt. Dette er andre året på rad Arthaus gjennomfører dette prosjektet. Fjorårets vinner var en øm, islandsk oppvekstskildring (Sparrows), mens i år ble favoritten altså et tysk drama om senabort: I 24 uker får den tyske komikeren Astrid vite at fosteret hun var seks måneder gravid med, har diagnosen Downs syndrom.

Hvordan fikk du det for deg å lage en film om et slikt tema?

 – Jeg leste et intervju med en tysk lege som jobbet med å utføre senaborter. Jeg visste ingenting om temaet, så jeg begynte å undersøke. Det viste seg at i Tyskland kan man få senabort av medisinske grunner helt fram til termin, egentlig. Fokuset er ofte på morens fysiske og psykiske helse, selv om kriteriet er at det må være påvist en eller annen form for funksjonsnedsettelse eller sykdom i fosteret. Og så fant jeg ut at 90 % av tyske kvinner som er gravide med et foster med påvist Downs syndrom, tar senabort. Dette betyr at om få år kan det hende at det ikke fødes flere tyske barn med Downs syndrom – og dette er tross alt en relativt lett form for funksjonsnedsettelse.

«90 % av tyske kvinner som er gravide med et foster med påvist Downs syndrom, tar senabort. Om få år kan det hende at det ikke fødes flere tyske barn med Downs syndrom», forteller manusforfatter og regissør Anne Zohra Berached.

Berrached fant ut at heller ingen av vennene hennes så ut til å vite noe om dette temaet, selv de som hadde gjennomgått svangerskap selv. I Tyskland er det obligatorisk med statlig godkjent rådgivning og tre dagers betenkelsestid før en eventuell abort gjennomføres.

– Når temaet senabort er noe som åpenbart gjelder såpass mange tyske innbyggere, syntes jeg det var veldig påfallende at man aldri hører noe snakk om det. Alle vil se på en gravid kvinnes mage, kanskje kjenne på den for livstegn. og stille alle mulige spørsmål. Men vi vil jo bare snakke om de hyggelige tingene. Hva hvis man får vite noe negativt, noe annet enn det vanlige kosepratet? Jeg klarte heller ikke finne noen film om dette temaet, og bestemte meg med én gang for at jeg ville være den personen som lagde den filmen.

Å le av alvoret

Hovedrollen Astrid spilles av Julia Jentsch, som fra før er kjent for slike tungtveiende tyske dramaer som Sophie Scholls siste dager (2005), Der Untergang (2004) og Hannah Arendt (2012). Her får hun også prøvd seg som standup-komiker. Kanskje ikke det mest opplagte karrierevalget for karakteren, gitt filmens tema?

– Jeg visste jo med en gang at denne filmen kom til å bli tung, og det måtte den bli med dette temaet. Men jeg var interessert i å finne noe for å balansere det ut litt. Jeg spurte meg selv hva som er det vanskeligste man kan gjøre når man er i en allerede vanskelig situasjon. For meg ville det være å kunne le. Og enda vanskeligere enn det igjen – å få andre til å le! Det var sånn Astrid endte opp med å være komiker, i tillegg til at jeg ville at hun skulle være en mer eller mindre offentlig karakter. Det gjør at det ble naturlig å gjøre hennes personlige erfaringer til grunnlag for en langt større debatt.

Hva slags mennesker syns du det er aller viktigst at får se denne filmen?

 Alle – utenom kanskje de som faktisk er gravide. De kan vente til de ikke er gravide lenger. Men absolutt alle andre bør se den, fordi ideen om å få barn er såpass universell; alle tenker på det på en eller annen måte i løpet av livet, enten man vil ha barn eller ikke. Og hvis man allerede er forelder, så er det gode sjanser for at du vil ha gått gjennom noe av det som Astrid går gjennom i filmen, om enn på en noe mindre skala. Når man går til ultralyd og legesjekk og så videre, så tenker man jo «Hva hvis det er noe galt, hva hvis fosteret ikke er friskt?». Så det er jo et tema som alle kan forholde seg til på sin egen måte.

Fysisk filmopplevelse

Regissøren har turnert med 24 uker i over ett år allerede da vi treffer henne. En mengde forskjellige publikum har sett filmen, både på kino i Tyskland og på festivaler verden rundt. Det er uten tvil en film som skaper mye debatt.

– Særlig når jeg gjør Q&As etter en visning av filmen, merker jeg hvor engasjerte folk blir. De har veldig mye de vil si, og diskutere. Dette er en sånn film som det er en fysisk opplevelse å se på. Man føler rent fysisk på konflikten som Astrid befinner seg i, og det tvinger deg til å stille deg selv spørsmålet om hva du selv ville ha gjort i hennes situasjon. Jeg opplever et mye mer engasjert publikum her enn på noe annet jeg har gjort tidligere, så det er helt tydelig at det treffer en nerve. Det gjør meg veldig stolt, for det var akkurat det vi ville oppnå med denne filmen: Å bringe temaet ut til folk, der det tidligere var tabu og ikke le snakket om, og spørre dem «Hva ville du ha gjort?»

Passende nok har den norske distributøren gitt filmen taglinen «Et valg for livet».

Autentiske rolleprestasjoner

Hovedrollen gestaltes som nevnt av en erfaren dramaskuespiller, og Astrids ektemann Markus spilles av en mann med nærmere 50 tv-serier og filmer bak seg (Bjarne Mädel). Med andre ord var det ingen sak å eksperimentere litt med rollefigurene i filmen, og få innspill fra de som skulle gi dem liv.

– Hvordan jobbet du sammen med skuespillerne dine for å overføre karakterene fra manuset til det store lerretet?

 – Når jeg leser manuset nå, er det en helt annet film det er snakk om. Jeg og Julia begynte egentlig å bygge hele karakteren Astrid på nytt etter at manuset var ferdigskrevet. Mye skjedde også under selve innspillingen, og det var stort sett det samme med Bjarne som spiller Astrids mann. Jeg tildelte dem begge meninger og standpunkter, og sa at det er viktig for filmen at du mener dette. Det var viktig at Julia var redd for å få dette barnet, og det var viktig at Bjarne virkelig ville ha det. Hvordan de så ga uttrykk for disse synspunktene, var opp til dem – det var deres jobb som skuespillere. Dette førte til at vi improviserte ganske mange av scenene i filmen, og dessuten at rollefigurene har blitt ganske like som menneskene som spiller dem.

– Hva med resten av besetningen?

 – Det er med veldig mange mennesker i filmen som ikke er skuespillere i det hele tatt. Alt det medisinske personellet vi støter på; leger, jordmødre, psykologer og så videre. Ingen av dem er skuespillere, men har faktisk disse jobbene i det virkelige liv. De fikk ikke tildelt replikker eller manus. Jeg sa bare til dem at, ok, nå har vi denne situasjonen, denne diagnosen på fosteret, bare gjør hva dere vanligvis ville ha gjort. Disse scenene er med andre ord veldig autentiske innblikk i hvordan den situasjonen som Astrid befinner seg i, utspiller seg for vanlige tyske kvinner.

Selv om filmen har gått sin seiersgang på festivaler og kino i en rekke forskjellige land, er det noe ganske spesielt med måten den blir distribuert og promotert på i Norge, gjennom Scope100-prosjektet til Arthaus. Berrached har blitt fortalt om prosessen, og er fornøyd med konseptet.

– Jeg tror det passer veldig godt til akkurat denne filmen, for mange kan trenge en del overtalelse før de «orker» å se den. De leser beskrivelsen i kinoprogrammet og blir litt redde for hva det er for noe. Men hvis du se på den, så kommer du til å elske den!, ler hun.

– Det er et ideelt konsept for min film. Det kan være vanskelig å få folk inn i kinosalen, men folk som har sett den går alltid ut og begynner å snakke til vennene sine om den. Distributøren i Tyskland har sagt akkurat det samme, og det var sånn filmen fikk et stort publikum hjemme i Tyskland. Så vi håper jo selvfølgelig at det samme skal skje her – ikke minst nå som vi har 100 «ambassadører» for filmen.

Filmen får norsk kinopremiere 25.august.

Legg igjen en kommentar

MENY