– Det er bugs i Filmløftet 2.0

– Det er bugs i Filmløftet 2.0

Arild Grande og Arbeiderpartiets visjoner for filmpolitikken er vel og bra, men han nevner knapt dokumentaren. Ingvil Giske etterlyser her en mer offensiv holdning.

Foto: Noen av dokumentarene som har satt agenda i inneværende år

På Rushprint.no 22. august forteller Arild Grande om Arbeiderpartiets visjoner for en ny filmpolitikk, såkalt Filmløftet 2.0, der nye ambisjoner presenteres. I artikkelen ramses en lang rekke gode formål opp, og det er vanskelig å være uenig i noe av det som står der.

Men én viktig del av bransjen har Arbeiderpartiet glemt. Norske dokumentarfilmer har de siste årene vunnet de viktigste prisene på de internasjonale festivalene, de distribueres godt utenlands, det er høy kvinneandel i bransjen, filmene bidrar til kontinuitet for filmarbeidere og mange av våre dokumentarfilmer er viktige for å avdekke, belyse og diskutere temaer som vi ellers ikke ville snakket om.

De bidrar til offentlig debatt, og til å styrke demokratiet, de utfordrer, overrasker og de underholder. Både Ryssevik-rapporten og Mediemangfoldsutvalget har sterkt oppfordret til at dokumentarfilmbransjen styrkes. Dette har ikke skjedd, og det er uten økte bevilgninger at dokumentarbransjen har vokst seg sterkere, og ikke minst bedre de siste årene.

Jeg oppfordrer derfor til at bugsene i Filmløftet 2.0 rettes opp.

I artikkelen ler også Grande litt av en sparebank som ikke trodde Søsken til evig tid skulle bli en suksess. Men det var ikke bare sparebanken som tvilte, de aller fleste tvilte, selv om mange i etterkant nok ikke vil vedkjenne seg det.

Og der er vi enige, dette er en av årsakene til at det er en god idé å ha solid offentlig filmstøtte i et lite språkområde. Det å lage en filmsuksess er ikke en eksakt vitenskap, heller ikke alle Hollywood-produksjoner tjener penger. Til tross for at utbredelsen av engelsk gjør at de har enormt større muligheter enn oss. Det var gøy at Søsken til evig tid ble en suksess på kino, det er det mange andre dokumentarfilmer som også har blitt. 160.000 kjøpte billett for å se Snåsamannen.

Men dokumentarfilmen kan ikke hovedsakelig måles i antall solgte kinobilletter – tv-visningene bidrar til enormt mye høyere seertall. Jevnt over sees filmene våre av mange hundre tusen på tv, kanskje en halv million.

En typisk situasjon er at en tv-kanal har betalt 100.000 for å vise en av disse dokumentarfilmene, det er da ofte så lite som 2-5 % av totalbudsjettet. Resten skaffer produsenten gjennom søknader til institusjoner, NGOer, norske og internasjonale fond, stiftelser, internasjonale tv-kanaler – og når det ikke går helt opp: egen arbeidskreditt.

Folk som jobber med film i Norge skal selvsagt ha betalt, og vi har et høyt kostnadsnivå, selv når filmene selger bra utenlands er det vanskelig å få en god inntjening. Det er sjelden penger å investere i neste film.

Jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å være mer offensiv i sin støtte til dokumentarfilmbransjen. En forslag som vil være til stor nytte og glede for både bransjen, tv-stasjonene og ikke minst publikum er opprettelsen av en ny støtteordning for dokumentarserier. Hvis en dokumentarserie nå skal få støtte fra Filminstituttet spiser det av potten for enkeltstående filmer, der konkurransen fra før er mer enn hard nok. Dokumentarserier er i dag blitt et veldig viktig produkt, og en egen satsning på dette vil være et svært godt bidrag til at norsk dokumentar skal få økt interesse også hos de store og viktige VoD plattformene som Netflix, Amazon osv.

Dramaserier mottar allerede støtte, og Ap foreslår å styrke dette, det er ingen grunn til at dokumentarseriene skal behandles annerledes.

Jeg venter derfor spent på Filmløftet 2.1.

Ingvil Giske er produsent i Medieoperatørene as

Legg igjen en kommentar

– Det er bugs i Filmløftet 2.0

– Det er bugs i Filmløftet 2.0

Arild Grande og Arbeiderpartiets visjoner for filmpolitikken er vel og bra, men han nevner knapt dokumentaren. Ingvil Giske etterlyser her en mer offensiv holdning.

Foto: Noen av dokumentarene som har satt agenda i inneværende år

På Rushprint.no 22. august forteller Arild Grande om Arbeiderpartiets visjoner for en ny filmpolitikk, såkalt Filmløftet 2.0, der nye ambisjoner presenteres. I artikkelen ramses en lang rekke gode formål opp, og det er vanskelig å være uenig i noe av det som står der.

Men én viktig del av bransjen har Arbeiderpartiet glemt. Norske dokumentarfilmer har de siste årene vunnet de viktigste prisene på de internasjonale festivalene, de distribueres godt utenlands, det er høy kvinneandel i bransjen, filmene bidrar til kontinuitet for filmarbeidere og mange av våre dokumentarfilmer er viktige for å avdekke, belyse og diskutere temaer som vi ellers ikke ville snakket om.

De bidrar til offentlig debatt, og til å styrke demokratiet, de utfordrer, overrasker og de underholder. Både Ryssevik-rapporten og Mediemangfoldsutvalget har sterkt oppfordret til at dokumentarfilmbransjen styrkes. Dette har ikke skjedd, og det er uten økte bevilgninger at dokumentarbransjen har vokst seg sterkere, og ikke minst bedre de siste årene.

Jeg oppfordrer derfor til at bugsene i Filmløftet 2.0 rettes opp.

I artikkelen ler også Grande litt av en sparebank som ikke trodde Søsken til evig tid skulle bli en suksess. Men det var ikke bare sparebanken som tvilte, de aller fleste tvilte, selv om mange i etterkant nok ikke vil vedkjenne seg det.

Og der er vi enige, dette er en av årsakene til at det er en god idé å ha solid offentlig filmstøtte i et lite språkområde. Det å lage en filmsuksess er ikke en eksakt vitenskap, heller ikke alle Hollywood-produksjoner tjener penger. Til tross for at utbredelsen av engelsk gjør at de har enormt større muligheter enn oss. Det var gøy at Søsken til evig tid ble en suksess på kino, det er det mange andre dokumentarfilmer som også har blitt. 160.000 kjøpte billett for å se Snåsamannen.

Men dokumentarfilmen kan ikke hovedsakelig måles i antall solgte kinobilletter – tv-visningene bidrar til enormt mye høyere seertall. Jevnt over sees filmene våre av mange hundre tusen på tv, kanskje en halv million.

En typisk situasjon er at en tv-kanal har betalt 100.000 for å vise en av disse dokumentarfilmene, det er da ofte så lite som 2-5 % av totalbudsjettet. Resten skaffer produsenten gjennom søknader til institusjoner, NGOer, norske og internasjonale fond, stiftelser, internasjonale tv-kanaler – og når det ikke går helt opp: egen arbeidskreditt.

Folk som jobber med film i Norge skal selvsagt ha betalt, og vi har et høyt kostnadsnivå, selv når filmene selger bra utenlands er det vanskelig å få en god inntjening. Det er sjelden penger å investere i neste film.

Jeg utfordrer Arbeiderpartiet til å være mer offensiv i sin støtte til dokumentarfilmbransjen. En forslag som vil være til stor nytte og glede for både bransjen, tv-stasjonene og ikke minst publikum er opprettelsen av en ny støtteordning for dokumentarserier. Hvis en dokumentarserie nå skal få støtte fra Filminstituttet spiser det av potten for enkeltstående filmer, der konkurransen fra før er mer enn hard nok. Dokumentarserier er i dag blitt et veldig viktig produkt, og en egen satsning på dette vil være et svært godt bidrag til at norsk dokumentar skal få økt interesse også hos de store og viktige VoD plattformene som Netflix, Amazon osv.

Dramaserier mottar allerede støtte, og Ap foreslår å styrke dette, det er ingen grunn til at dokumentarseriene skal behandles annerledes.

Jeg venter derfor spent på Filmløftet 2.1.

Ingvil Giske er produsent i Medieoperatørene as

Legg igjen en kommentar

MENY