Veien til Amanda: The Rules for Everything

Veien til Amanda: The Rules for Everything

Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Først ut er Kim Hiorthøy med «The Rules for Everything», som er nominert innen seks kategorier.

Svært flinke sjakkspillere kan med ett blikk på brikkene ta med seg stillingen i minnet og legge gode strategiske slagplaner for fremtiden. Vi andre kan så vidt reglene. Multikunstner Kim Hiorthøy langfilmdebutererte i januar med The Rules for Everything, en film som hadde arbeidstittelen Løperen og hesten, inspirert av sjakkpartiet i Ingmar Bergmans Det sjunde inseglet. Hiorthøy arbeidet med spillefilmdebuten i fire år.

– Det begynte bare med samtaler mellom meg og Yngve Sæther, som var interessert i å utvikle en spillefilm. Plutselig dukket det opp en frist for Nye veier-støtte, og så var vi med og pitchet for utviklingspenger i 2013. I stedet for å pitche på stedet så lagde jeg en film som varte den tiden pitchen skulle vare, og som forsøkte å forklare idéen til filmen, men under dekke av å være en instruksjonsfilm om pitching. Og så skrev vi synopsis og fikk ordentlig støtte vinteren 2014. Jeg hadde så et teaterprosjekt høsten 2014. Jeg skrev manuset i 2014 og spilte inn i august og september 2015. Jeg klippet til våren i år. Planen var å ha premieren i oktober, men jeg var for sein med å få klippet ferdig, så det blir premiere i januar 2017. Da har det gått nesten fire år i alt. Filmen het egentlig Løperen og hesten, men etter mange og lange diskusjoner om hvorvidt vi skulle ha engelsk eller norsk tittel og hva som var tydelig og gav mening eller ikke, så ble den endret. Tittelen Løperen og hesten henspeiler på en scene i Det sjunde inseglet der Ridderen, uten å vite om det, forklarer for motstanderen sin, som altså er Døden, at han har en strategi for å vinne som involverer «löparen och springaren». Det var ut fra ønsket om at det skulle være mulig å ha en strategi for å vinne over døden som Det sjunde inseglet kom inn i manuset. Det var ikke på grunn av selve sjakkspillet. Jeg er ikke spesielt opptatt av sjakk.

– I stedet for å pitche lagde jeg en film som varte den tiden pitchen skulle vare.

Langfilmdebuten har en tydeligere fortelling enn før.

– Etter hvert som jeg er blitt eldre har vel flere og flere ulike problemstillinger blitt tydeligere for meg. Sånn er det sikkert for de fleste. Da jeg var yngre synes jeg det var vanskelig å fortelle historier overhodet. Det har på ingen måte blitt lett. Før var det morsommere å lage ting uten å stille så mange spørsmålstegn ved dem. I denne filmen er det ihvertfall én linje som har handlet om det at vi prøver å lage orden av verden omkring oss. Vi kaller noe for noe, som fungerer på den og den måten; en historie har en begynnelse, en midte og en slutt; en sjakkbrikke kan bevege seg slik eller slik. Det finnes lover for naturen, for atomer som har de og de egenskapene under de og de forutsetningene. Samtidig som vi vet alt det, så er tilværelsen ganske ubønnhørlig kaotisk og tilfeldig. Det er tematikken. Vi vet at vi kommer til å dø, men vi tar en kaffe og tenker ikke så mye på det.

Hiorthøy forsøker å fange noe av det ubegripelige.

– Banalt sagt er alt rundt oss på sett og vis ubegripelig – for å kunne navigere må vi sette noen grenser for hvor mye vi skal måtte tenke på og forstå fra dag til dag. Det er et spenn – ofte komisk – mellom der, som filmen nok ikke favner ordentlig. Men den er en inngang til det kanskje. En annen inngang til filmen var at jeg så så mange selvhjelpsbøker overalt. Og at jeg syntes de virket så like både i form og innhold. Mengden selvhjelpsbøker vitner om en lengsel etter en litt for enkel oppskrift som så åpenbart ikke kan finnes. Men det er vel også derfor vi ser film og leser bøker – vi har lyst til å vite hvordan andre gjør det. Eller i det minste hvordan noen andre har tenkt.

I en scene i filmen plasserer en karakter en tyggispakke på et merkelig sted da han er i ferd med å gjøre noe han frykter, for slik å kunne huske denne frykten når han ser tyggispakken igjen.

– Det med tyggispakken kommer fra Ilse Ghekiere som jeg skrev manuset sammen med. Det var noe hun fortalte at hun av og til gjorde. Som med mange manus kommer en del fra våre egne hoder og en del fra historier vi har hørt eller blitt fortalt. En film er en mulighet til å forske i hvordan mennesker opererer i verden på, samtidig som en film er en måte å operere i verden på. Vi kan se på oss selv utenfra, noe vi går ut fra at dyr ikke kan. At vi vet om vår egen fortid og mulige framtid, og til slutt vår egen død, skaper en del problemer som kan gjøre livet litt slitsomt. Så vi lager systemer for å deale med det.

Originale karakterer

Skuespillerne er både profesjonelle og amatører.

– Tre av dem hadde jeg tenkt på: Ingrid Olava, Pavle Heider, som spiller Hrovje, er en venn fra Stockholm, og Tindra Hillestad Pack, som spiller Storm, la først stemmen på en teaser vi lagde, da vi bare trengte en barnestemme. Men hun funket så bra, så vi prøvefilmet og castet henne. Natalie Press kom gjennom en casting-agent i London. Alle de andre er castet av Jannicke Stendahl Hansen som gjorde en helt fantastisk jobb. Jeg hadde et ønske om å jobbe med både skuespillere og amatører fra før av, og så hadde jeg akkurat sett P’tit Quinquin og det hadde hun også, så vi startet litt fra det.

Kvinnene og mennene i filmen ligner lite på de man ofte møter i den konvensjonelle norske og internasjonale kinofilmen. Hvordan vil du beskrive karakterene dine?

– Det enkleste å si er at det er forbløffende at det er så mange filmer som er så like. Og det gjelder ikke bare representasjonen av kvinner og menn. Det er egentlig komisk at det er slik, på en vel ikke helt morsom måte. Hvis det er noe som kjennetegner karakterene i filmen min så må det være at de er fiksjoner. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke kan knyttes til ekte personer eller ekte følelser, men de opptrer i en slags forhøyet virkelighet som ikke trenger å være troverdig. Jeg har hatt lyst til å lage karakterer som jeg kanskje ikke kjente igjen fra for mange andre filmer. Når det er sagt, finnes det jo også mange filmer med ulike representasjoner av folk. Men det er komisk store likheter i filmene som blir sett mest.

– Jeg har veldig lyst til å lage flere filmer, men sjansen for at det skal skje rent statistisk er liten

Mange av karakterene i filmen viser fram noe for andre, og en spesielt morsom karakter arbeider helt konkret som guide. Hvordan arbeider du fram en slik karakter?

– Det er intuitivt, og jeg skriver ut fra en slags lyst, noe jeg har lyst til å se. Det er flere ting som går igjen i filmen, en ting er for eksempel at flere av karakterene opererer i form av å være en slags en guide – de driver med å forklare eller å lære bort eller å vise fram. Sagt litt kantete så er det jo også det man gjør når man lager noe. Man setter noe i en ramme og peker på det. Dette er det og det og det. Som jeg også synes er komisk. Og så kan jo det man peker på likevel være helt tåkete. En tåkete guide. Eller en guide til tåken, eller i tåken. Hvis man vil dra det lenger så skulle det kanskje være lett å si at det er det religion er. Men man kan kanskje også si at en butikk også funker sånn. En klesbutikk forteller at dette er en herrebukse, og så er det et bilde der av hvordan en herre skal se ut med de buksene. Det er forslag til hvordan noe skal se ut eller bør være. I det hele tatt driver vi veldig mye med å vise ting. Det finnes noe i mengden av alle budene på de tingene som jeg synes er superinteressant og gøy.

Et annet sted

Hiorthøy har lært mye av langfilmdebuten.

– Det jeg synes er vanskeligst er å fortelle en lang historie og få den til å henge sammen. Jeg er veldig glad i dramaturgi, men det er vanskelig å få det til bra. Og jeg kan alt for lite om det. Jeg håpet å klare å lage en film som ikke er for bundet opp av tradisjonelle forventninger om hva en film skal være, men samtidig har en dramaturgi som fungerer. Mange filmer som lages etter oppskrift blir dårlige av det, mens noen blir kjempebra. Ingen vet sikkert hva det er som gjør at noe funker og at noe annet ikke gjør det. Men det å komme nærmere et eller annet omkring det, må være det jeg kan si jeg har lært av å lage filmen. Eller, det innbiller jeg meg ihvertfall.

Har du flere filmideer på gang?

– Jeg har veldig lyst til å lage flere filmer, og jeg har to ideer jeg prøver å utvikle og skrive ut som manus. Men terskelen for å lage spillefilm i Norge er som kjent svært høy. Sjansen for at det skal skje rent statistisk er liten, men jeg må forsøke. Det er ingenting jeg har mer lyst til å lage enn mer film. Det er uten tvil det morsomste jeg har vært involvert i. Men jeg tenker ikke så ofte i lange linjer, og tenker ikke på arbeidene som ledd i en lengre rekke. Hvis det blir noe større, hvis jeg får lage en film til, så er jeg glad for det. Men jeg tar et prosjekt av gangen. Jeg håper jeg ikke jinx’er det nå, ved å si det. Det er så typisk, å si at man skal lage noe mer, og så hører aldri noen noe mer etter det.

– Tittelen Løperen og hesten henspeiler på en scene i Det sjunde inseglet.

Ser du deg som del av «norsk film»?

– Jeg har vanskelig for å tenke på film som en nasjonal geskjeft – det å snakke om «norsk film» eller «svensk film» eller «dansk film». Det funker vel bare i politisk eller økonomisk øyemed. I Europa er jo film for det meste veldig nasjonalt betinget i forhold til støtte. Utover det ser jeg ikke at det er så viktig. Det går jo ikke bare norske filmer på kino. Jeg skjønner at vi snakker om «norsk film», jeg gjør jo også det, men det må også gå an å tenke at det er en kunstig kategori.

Filmen din synes å ha et visst slektskap med arbeidene til blant andre Haugerud, Trier og Vogt?

– Jeg synes overhodet det er vanskelig å si at jeg føyer meg inn i noe. Selv om det nok også er en floskel, og ønsketenkning, at man ikke føyer seg inn. Jeg føyer meg sikkert inn i mye. Hvis jeg skal si noe sikkert om det må det være at jeg tenker ikke på meg selv som profesjonell, som de andre du nevner, Trier og Vogt og disse. De er jo filmregissører av yrke. Det kan jeg ikke helt si at jeg er. Jeg kommer inn fra et annet sted. Jeg håper filmen min står på egne bein. Mange ting er så like, men det må være mulig med bredde, at film kan være mye.

Dette er et utdrag fra samtalen Jon Inge Faldalen hadde med Kim Hiorthøy i februar-utgaven av Rushprint.

The Rules for Everything er nominert innen følgende kategorier:

Beste regi: Kim Hiorthøy

Beste kvinnelige skuespiller: Tindra Hillestad Pack

Beste kvinnelige birolle: Sarah Francesca Brænne

Beste foto: Øystein Mamen

Beste produksjonsdesign/scenografi: Maria Ducasse

Beste musikk: Kim Hiorthøy

Legg igjen en kommentar

Veien til Amanda: The Rules for Everything

Veien til Amanda: The Rules for Everything

Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Først ut er Kim Hiorthøy med «The Rules for Everything», som er nominert innen seks kategorier.

Svært flinke sjakkspillere kan med ett blikk på brikkene ta med seg stillingen i minnet og legge gode strategiske slagplaner for fremtiden. Vi andre kan så vidt reglene. Multikunstner Kim Hiorthøy langfilmdebutererte i januar med The Rules for Everything, en film som hadde arbeidstittelen Løperen og hesten, inspirert av sjakkpartiet i Ingmar Bergmans Det sjunde inseglet. Hiorthøy arbeidet med spillefilmdebuten i fire år.

– Det begynte bare med samtaler mellom meg og Yngve Sæther, som var interessert i å utvikle en spillefilm. Plutselig dukket det opp en frist for Nye veier-støtte, og så var vi med og pitchet for utviklingspenger i 2013. I stedet for å pitche på stedet så lagde jeg en film som varte den tiden pitchen skulle vare, og som forsøkte å forklare idéen til filmen, men under dekke av å være en instruksjonsfilm om pitching. Og så skrev vi synopsis og fikk ordentlig støtte vinteren 2014. Jeg hadde så et teaterprosjekt høsten 2014. Jeg skrev manuset i 2014 og spilte inn i august og september 2015. Jeg klippet til våren i år. Planen var å ha premieren i oktober, men jeg var for sein med å få klippet ferdig, så det blir premiere i januar 2017. Da har det gått nesten fire år i alt. Filmen het egentlig Løperen og hesten, men etter mange og lange diskusjoner om hvorvidt vi skulle ha engelsk eller norsk tittel og hva som var tydelig og gav mening eller ikke, så ble den endret. Tittelen Løperen og hesten henspeiler på en scene i Det sjunde inseglet der Ridderen, uten å vite om det, forklarer for motstanderen sin, som altså er Døden, at han har en strategi for å vinne som involverer «löparen och springaren». Det var ut fra ønsket om at det skulle være mulig å ha en strategi for å vinne over døden som Det sjunde inseglet kom inn i manuset. Det var ikke på grunn av selve sjakkspillet. Jeg er ikke spesielt opptatt av sjakk.

– I stedet for å pitche lagde jeg en film som varte den tiden pitchen skulle vare.

Langfilmdebuten har en tydeligere fortelling enn før.

– Etter hvert som jeg er blitt eldre har vel flere og flere ulike problemstillinger blitt tydeligere for meg. Sånn er det sikkert for de fleste. Da jeg var yngre synes jeg det var vanskelig å fortelle historier overhodet. Det har på ingen måte blitt lett. Før var det morsommere å lage ting uten å stille så mange spørsmålstegn ved dem. I denne filmen er det ihvertfall én linje som har handlet om det at vi prøver å lage orden av verden omkring oss. Vi kaller noe for noe, som fungerer på den og den måten; en historie har en begynnelse, en midte og en slutt; en sjakkbrikke kan bevege seg slik eller slik. Det finnes lover for naturen, for atomer som har de og de egenskapene under de og de forutsetningene. Samtidig som vi vet alt det, så er tilværelsen ganske ubønnhørlig kaotisk og tilfeldig. Det er tematikken. Vi vet at vi kommer til å dø, men vi tar en kaffe og tenker ikke så mye på det.

Hiorthøy forsøker å fange noe av det ubegripelige.

– Banalt sagt er alt rundt oss på sett og vis ubegripelig – for å kunne navigere må vi sette noen grenser for hvor mye vi skal måtte tenke på og forstå fra dag til dag. Det er et spenn – ofte komisk – mellom der, som filmen nok ikke favner ordentlig. Men den er en inngang til det kanskje. En annen inngang til filmen var at jeg så så mange selvhjelpsbøker overalt. Og at jeg syntes de virket så like både i form og innhold. Mengden selvhjelpsbøker vitner om en lengsel etter en litt for enkel oppskrift som så åpenbart ikke kan finnes. Men det er vel også derfor vi ser film og leser bøker – vi har lyst til å vite hvordan andre gjør det. Eller i det minste hvordan noen andre har tenkt.

I en scene i filmen plasserer en karakter en tyggispakke på et merkelig sted da han er i ferd med å gjøre noe han frykter, for slik å kunne huske denne frykten når han ser tyggispakken igjen.

– Det med tyggispakken kommer fra Ilse Ghekiere som jeg skrev manuset sammen med. Det var noe hun fortalte at hun av og til gjorde. Som med mange manus kommer en del fra våre egne hoder og en del fra historier vi har hørt eller blitt fortalt. En film er en mulighet til å forske i hvordan mennesker opererer i verden på, samtidig som en film er en måte å operere i verden på. Vi kan se på oss selv utenfra, noe vi går ut fra at dyr ikke kan. At vi vet om vår egen fortid og mulige framtid, og til slutt vår egen død, skaper en del problemer som kan gjøre livet litt slitsomt. Så vi lager systemer for å deale med det.

Originale karakterer

Skuespillerne er både profesjonelle og amatører.

– Tre av dem hadde jeg tenkt på: Ingrid Olava, Pavle Heider, som spiller Hrovje, er en venn fra Stockholm, og Tindra Hillestad Pack, som spiller Storm, la først stemmen på en teaser vi lagde, da vi bare trengte en barnestemme. Men hun funket så bra, så vi prøvefilmet og castet henne. Natalie Press kom gjennom en casting-agent i London. Alle de andre er castet av Jannicke Stendahl Hansen som gjorde en helt fantastisk jobb. Jeg hadde et ønske om å jobbe med både skuespillere og amatører fra før av, og så hadde jeg akkurat sett P’tit Quinquin og det hadde hun også, så vi startet litt fra det.

Kvinnene og mennene i filmen ligner lite på de man ofte møter i den konvensjonelle norske og internasjonale kinofilmen. Hvordan vil du beskrive karakterene dine?

– Det enkleste å si er at det er forbløffende at det er så mange filmer som er så like. Og det gjelder ikke bare representasjonen av kvinner og menn. Det er egentlig komisk at det er slik, på en vel ikke helt morsom måte. Hvis det er noe som kjennetegner karakterene i filmen min så må det være at de er fiksjoner. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke kan knyttes til ekte personer eller ekte følelser, men de opptrer i en slags forhøyet virkelighet som ikke trenger å være troverdig. Jeg har hatt lyst til å lage karakterer som jeg kanskje ikke kjente igjen fra for mange andre filmer. Når det er sagt, finnes det jo også mange filmer med ulike representasjoner av folk. Men det er komisk store likheter i filmene som blir sett mest.

– Jeg har veldig lyst til å lage flere filmer, men sjansen for at det skal skje rent statistisk er liten

Mange av karakterene i filmen viser fram noe for andre, og en spesielt morsom karakter arbeider helt konkret som guide. Hvordan arbeider du fram en slik karakter?

– Det er intuitivt, og jeg skriver ut fra en slags lyst, noe jeg har lyst til å se. Det er flere ting som går igjen i filmen, en ting er for eksempel at flere av karakterene opererer i form av å være en slags en guide – de driver med å forklare eller å lære bort eller å vise fram. Sagt litt kantete så er det jo også det man gjør når man lager noe. Man setter noe i en ramme og peker på det. Dette er det og det og det. Som jeg også synes er komisk. Og så kan jo det man peker på likevel være helt tåkete. En tåkete guide. Eller en guide til tåken, eller i tåken. Hvis man vil dra det lenger så skulle det kanskje være lett å si at det er det religion er. Men man kan kanskje også si at en butikk også funker sånn. En klesbutikk forteller at dette er en herrebukse, og så er det et bilde der av hvordan en herre skal se ut med de buksene. Det er forslag til hvordan noe skal se ut eller bør være. I det hele tatt driver vi veldig mye med å vise ting. Det finnes noe i mengden av alle budene på de tingene som jeg synes er superinteressant og gøy.

Et annet sted

Hiorthøy har lært mye av langfilmdebuten.

– Det jeg synes er vanskeligst er å fortelle en lang historie og få den til å henge sammen. Jeg er veldig glad i dramaturgi, men det er vanskelig å få det til bra. Og jeg kan alt for lite om det. Jeg håpet å klare å lage en film som ikke er for bundet opp av tradisjonelle forventninger om hva en film skal være, men samtidig har en dramaturgi som fungerer. Mange filmer som lages etter oppskrift blir dårlige av det, mens noen blir kjempebra. Ingen vet sikkert hva det er som gjør at noe funker og at noe annet ikke gjør det. Men det å komme nærmere et eller annet omkring det, må være det jeg kan si jeg har lært av å lage filmen. Eller, det innbiller jeg meg ihvertfall.

Har du flere filmideer på gang?

– Jeg har veldig lyst til å lage flere filmer, og jeg har to ideer jeg prøver å utvikle og skrive ut som manus. Men terskelen for å lage spillefilm i Norge er som kjent svært høy. Sjansen for at det skal skje rent statistisk er liten, men jeg må forsøke. Det er ingenting jeg har mer lyst til å lage enn mer film. Det er uten tvil det morsomste jeg har vært involvert i. Men jeg tenker ikke så ofte i lange linjer, og tenker ikke på arbeidene som ledd i en lengre rekke. Hvis det blir noe større, hvis jeg får lage en film til, så er jeg glad for det. Men jeg tar et prosjekt av gangen. Jeg håper jeg ikke jinx’er det nå, ved å si det. Det er så typisk, å si at man skal lage noe mer, og så hører aldri noen noe mer etter det.

– Tittelen Løperen og hesten henspeiler på en scene i Det sjunde inseglet.

Ser du deg som del av «norsk film»?

– Jeg har vanskelig for å tenke på film som en nasjonal geskjeft – det å snakke om «norsk film» eller «svensk film» eller «dansk film». Det funker vel bare i politisk eller økonomisk øyemed. I Europa er jo film for det meste veldig nasjonalt betinget i forhold til støtte. Utover det ser jeg ikke at det er så viktig. Det går jo ikke bare norske filmer på kino. Jeg skjønner at vi snakker om «norsk film», jeg gjør jo også det, men det må også gå an å tenke at det er en kunstig kategori.

Filmen din synes å ha et visst slektskap med arbeidene til blant andre Haugerud, Trier og Vogt?

– Jeg synes overhodet det er vanskelig å si at jeg føyer meg inn i noe. Selv om det nok også er en floskel, og ønsketenkning, at man ikke føyer seg inn. Jeg føyer meg sikkert inn i mye. Hvis jeg skal si noe sikkert om det må det være at jeg tenker ikke på meg selv som profesjonell, som de andre du nevner, Trier og Vogt og disse. De er jo filmregissører av yrke. Det kan jeg ikke helt si at jeg er. Jeg kommer inn fra et annet sted. Jeg håper filmen min står på egne bein. Mange ting er så like, men det må være mulig med bredde, at film kan være mye.

Dette er et utdrag fra samtalen Jon Inge Faldalen hadde med Kim Hiorthøy i februar-utgaven av Rushprint.

The Rules for Everything er nominert innen følgende kategorier:

Beste regi: Kim Hiorthøy

Beste kvinnelige skuespiller: Tindra Hillestad Pack

Beste kvinnelige birolle: Sarah Francesca Brænne

Beste foto: Øystein Mamen

Beste produksjonsdesign/scenografi: Maria Ducasse

Beste musikk: Kim Hiorthøy

Legg igjen en kommentar

MENY