Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene her på rushprint.no. Denne uken har vi kommet til «Kongens nei», som satte Amandarekord med hele 12 nominasjoner.
Det var sårbarheten til kong Haakon som interesserte Erik Poppe mest da han utviklet rollen sammen med Jesper Christensen.
– Haakon var livredd for at noe skulle skje barnebarna.Ved statsbesøk og annet, før han hilste på de andre, gikk han ofte først ned på alle fire for å hilse på barna før han reiste seg og tok runden med de offisielle gjestene. Denne sårbarheten og personligheten ble interessant for Jesper Christensen og meg å jobbe videre med. Haakons sårbarhet. Vi var ikke interessert i en institusjon som nevnt tidligere, altså en «konge», men måtte grave til vi fant mennesket. Da måtte vi forstå og leve oss inn i hans dilemma og trekke dette ned på et personlig plan.
Han så jeg for seg Christensen i rollen som kong Haakon svært tidlig.
– Jeg hadde såvidt møtt ham tidligere, men jobbet med andre danske skuespillere som Trine Dyrholm og Nikolaj Coster-Waldau, som begge mente at Jesper og jeg ville være et veldig bra team. Så jeg ringte og spurte han en fredag kveld. Han trodde først at jeg spøkte og la på røret. For mindre enn en uke tidligere hadde han blitt utnevnt til årets republikaner i Danmark og han var ikke i humør for noen spøk denne kvelden. Men jeg ringte han opp på ny og presiserte nettopp hvilket ideelt utgangspunkt hans holdning til monarkiet er for å tolke mennesket og ikke monarken Haakon den syvende av Norge. Vi begynte å forberede oss for opptak når Jesper ble kontraktert på James Bond, så slukøret ringte han meg og beklaget det hele. Han ville jo gjerne, men var bundet opp i ett år. Jeg måtte se etter en erstatter, men fant ingen god erstatning og gikk så til Finn Gjerdrum og Stein Kvae i Paradox og sa at filmen blir ikke hva vi sammen ønsker om vi ikke utsetter opptaket til Jesper er klar. Så kom han rett fra «Mr. White» til Elverum. Skjegget hans ble klippet mens barten ble beholdt. Hans strie og stolte pannelugg ble fjernet og han fikk denne umiskjennelige høye pannen som både Haakon og jeg er stolte bærere av. Nå var han fanden meg lik Haakon og det var verdt de tolv månedene med venting.
Haakon-karakteren bruker ansiktet mer enn ord.
– Det er en rolle som skapt for ham. Jesper er en smart mann som stiller krav til seg selv og karakterene. Han gjør en del arbeid som ikke alle andre skuespillere gjør. Han er sett på som en positiv fyr som leker seg dansende fram til resultater, men han jobber i realiteten veldig grundig. En rolle som denne er spesielt avhengig av research da mange har eierskap til oppfatningen om hvem Haakon var. Jesper har jobbet veldig metodisk i sin tilnærming. Utfordringen med han er at han liker å trykke til litt ekstra når vi går på gulvet og gjør våre prøver i månedene før. Når han så tillater meg å ta han så ettertrykkelig ned i uttrykket til et nivå av nesten ingenting, er det en fryd å få jobbe som instruktør. Det er i sånne samarbeid at jeg fryder meg over hva jeg lærer av en skuespiller som tør våge så mye og la seg lede så langt utpå planken. Han er jo så ufattelig trygg samtidig som han er like usikker som alle andre store kunstnere. I Jespers ansikt ligger dette enorme potensialet for avlesning av det mest vesentlige som finnes i scenene, det som oppstår mellom replikkene.
Olav spilles av Anders Baasmo Chistiansen, som jobber helt annerledes enn Christensen.
– Min jobb er å forene skuespillere med ulik teknikk og metode. Anders og Jesper jobber diametralt forskjellig. Jeg må tilrettelegge for kontakten dem imellom, mens de må inngå kontrakten for hvordan de finner fram til tonen og dialogen og at øyeblikk kan oppstå. Min metode nå har vært gradvis å slippe opp mer enn før. Jeg har aldri gitt verbinstruksjon, ikke sitt sånn eller sånn. Jeg instruerer heller på følelser, det er det her dette handler om. Og vi har lang tid til prøver for det er her vi skal lete og finne svarene. Har vi ikke denne tiden som bør overstige de åtte ukene teatrene bruker, så ser jeg ikke helt vitsen. Vi som forteller med film setter skuespillerne våre på en enda større utfordring enn teateret. Når de har åtte uker i teateret bør vi som et minimum ha det samme. Men helst ti til tolv uker med planlagt og systematisk arbeide. Jeg har aldri opplevd at skuespillere vegrer seg, men snarere ser på dette som en gave. Den tryggheten vi får med dette gir en enorm letthet og overskudd når vi står på settet noen måneder senere. Når noen sier at de er redde for å gå ut på gulvet og kjøre følelsene i taket der og da, at de ikke klarer å gjenta det senere, er det etter min mening helt feil. Om man vet at man har vært der før, vet man at man kan klare det igjen. Nøkkelscener går vi grundig gjennom i god tid før vi skal gjøre dem. Vi snakker, går ut på gulvet og begynner å kjenne på dynamikken i det. Vi holder på til vi opplever en troverdighet. Det er som på teater. Når man blir trygg, lar jeg det ofte ligge til vi snakker om scenen kvelden før opptak.
Poppe gjør få tagninger.
– Opptakene til de aller fleste scenene gjøres som en uavbrutt tagning. Kameraet følger skuespillere som slippes løs. Jeg har svært sjelden tanker eller sterke føringer rundt sceneriløsningene, men slipper skuespillerne løs og lar kameraet forsøke å fange det som skjer. Der og da. Vi jobbet denne gangen med to kameraer og utfordringen for operatørene blir å lære seg å danse sammen uten å vite for mye om hverandre. De skal fange scenen som om de er det eneste kameraet tilstede. Skuespillerne får lov til å skape scenen selv. Så gjør vi det på nytt igjen, og det blir et mønster etter hvert. Jeg prøver å klippe mindre, slippe kontrollen litt og la ting oppstå. John Christian Rosenlund lar seg skyve ut i ukjent og usikkert terreng som den systematiske og kontrollfriken han er. Det gleder meg å se at vi har overlevd nok et samarbeid på tross av at vi blir mer og mer som et gammelt ektepar som gneldrer og gneldrer på hverandre. I love it. Martin Otterbeck var den andre fotografen som opererte og han opererte kameraet med en letthet jeg aldri har sett maken til. Han var rå på å la kameraet finne fram nerven i scenene samtidig som han fokuserte som om han var Gud selv. Et friskt pust inn fra tv-bransjen og en nyttig inspirasjon for oss andre.
Mot slutten av filmen møtes Haakon og Bräuer.
– Et eksempel er da Bräuer og Haakon møtes, iscenesatt som en én-til-én-framstilling av hva som skjedde. Det var et ni minutter langt møte og jeg viser det i sin helhet. Her bruker jeg det ene kameraet i en lang tagning og kun to ganger klipper jeg bort noen få sekunder for framdriftens skyld. Det er en besnærende måte å jobbe på som skaper spenning for skuespillerne og etablerer et språk for publikum som forsterker en slags troverdighet i det hele. På settet gjør jeg sjelden eller aller helst ingen prøver for de er unnagjort for lenge siden. Fotografen skal ikke bli for flink og kameraet for maniert. Kameraet skal være litt bakpå og det oppstår en slags boksekamp med helt forskjellige virkemidler. Måten jeg jobber på handler om å lede skuespillerne fra tagning til tagning med stikkord, grav dypere inn i den følelsen, eller kjenn hva som oppstår om du… Vi kan gjøre en scene som det ni minutters møtet på Elverum på bare tre timer. Med tanke på at man bør produsere tre-fire ferdige filmminutter film per dag, er vi da veldig effektive. Og kampscenene om natten på Midtskogen som i filmen er på ca 12 minutter gjorde vi på to kvelder à fire timer. Og line-produsent Kåre Storemyr smilte oftere og oftere.
Sammenlignet med Poppes tidligere filmer er stilen røffere denne gang.
– Jeg prøver å bryte opp i det estetiske eller manierte. Denne filmen har ikke rom for det og er et oppgjør med den poesien som kan bli for pen og som jeg selv har forsket i tidligere. Jeg har alltid villet søke bevisst etter ulike visuelle uttrykk. Det har vært en forutsetning for å gjøre filmene. Noen av resultatene setter jeg mer pris på enn andre. Noen filmer ble penere enn jeg opprinnelig ønsket. Denne filmen har en gjennomgående råere estetikk og tar et oppgjør med nettopp det. Produksjonsdesigneren Peter Bävman er en av Nordens fineste kunstnere og jeg synes blant annet at han hadde gjort mye fint med Jan Troell sine filmer. Nå skulle vi allikevel gjøre noe annet. Det var en opptur.
Haakons særegne hang etter å ligge på gulvet med beina oppunder seg gir enkelte overraskende scener.
– Min oppgave er å bore i karakterer. Finne flere fasetter og sannheter. Jeg er nysgjerrig på folk og liker å se filmer som borer dypere og får fram kompleksiteten hos folk i de små tingene de gjør. Jeg lette etter hvem han var, etter noe Tor Bomann-Larsen ikke hadde skrevet om med sine flere tusen fantastiske sider om kong Haakon. Kongehuset har ikke hatt noe med filmen å gjøre annet enn å åpne opp for de kildene vi måtte ønske å ha tilgang til eller å la oss filme der historien utspilte seg. Men i samtaler med Prinsesse Astrid fortalte hun at hun husket å ha sett han ligge på gulvet i en slags fosterstilling. Han hadde vondt i ryggen. Her kjenner jeg meg igjen med min egen lange og vonde rygg. Det beste er å legge seg ned i fosterstilling og strekke ut ryggen. Et funn! Han var også en ensom fyr, som snakket dansk og bodde mye alene, på slutten som enkemann med nesten ingen venner. Det var få folk rundt ham, ikke taleskrivere og konsulenter, og det var knapt folk på slottet. Dette var nesten litt eksotisk å oppdage. Og i forholdet til barnebarna kunne han tøyse og tulle, være avslappet og seg selv. Dette var en type vi måtte lete etter, og det var gull å kunne se dette, la han ligge og rulle, og gjøre ham interessant også på den måten, sier Poppe.
(Dette er en forkortet versjon av et intervju som sto på trykk i Rushprint 3 ifjor).
Kongens nei har følgende 12 nominasjoner:
Beste norske kinofilm: Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae for Paradox
Beste regi: Erik Poppe
Beste mannlige skuespiller: Jesper Christensen
Beste mannlige birolle: Anders Baasmo Christiansen og Karl Markovics (to nominasjoner)
Beste filmmanus: Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland
Beste foto: John Christian Rosenlund
Beste produksjonsdesign/scenografi: Peter Bävman
Beste visuelle effekter: Arne Kaupang
Beste musikk: Johan Söderqvist
Beste klipp: Einar Egeland
Beste lyddesign: Christian Schaanning
Det var sårbarheten til kong Haakon som interesserte Erik Poppe mest da han utviklet rollen sammen med Jesper Christensen.
– Haakon var livredd for at noe skulle skje barnebarna.Ved statsbesøk og annet, før han hilste på de andre, gikk han ofte først ned på alle fire for å hilse på barna før han reiste seg og tok runden med de offisielle gjestene. Denne sårbarheten og personligheten ble interessant for Jesper Christensen og meg å jobbe videre med. Haakons sårbarhet. Vi var ikke interessert i en institusjon som nevnt tidligere, altså en «konge», men måtte grave til vi fant mennesket. Da måtte vi forstå og leve oss inn i hans dilemma og trekke dette ned på et personlig plan.
Han så jeg for seg Christensen i rollen som kong Haakon svært tidlig.
– Jeg hadde såvidt møtt ham tidligere, men jobbet med andre danske skuespillere som Trine Dyrholm og Nikolaj Coster-Waldau, som begge mente at Jesper og jeg ville være et veldig bra team. Så jeg ringte og spurte han en fredag kveld. Han trodde først at jeg spøkte og la på røret. For mindre enn en uke tidligere hadde han blitt utnevnt til årets republikaner i Danmark og han var ikke i humør for noen spøk denne kvelden. Men jeg ringte han opp på ny og presiserte nettopp hvilket ideelt utgangspunkt hans holdning til monarkiet er for å tolke mennesket og ikke monarken Haakon den syvende av Norge. Vi begynte å forberede oss for opptak når Jesper ble kontraktert på James Bond, så slukøret ringte han meg og beklaget det hele. Han ville jo gjerne, men var bundet opp i ett år. Jeg måtte se etter en erstatter, men fant ingen god erstatning og gikk så til Finn Gjerdrum og Stein Kvae i Paradox og sa at filmen blir ikke hva vi sammen ønsker om vi ikke utsetter opptaket til Jesper er klar. Så kom han rett fra «Mr. White» til Elverum. Skjegget hans ble klippet mens barten ble beholdt. Hans strie og stolte pannelugg ble fjernet og han fikk denne umiskjennelige høye pannen som både Haakon og jeg er stolte bærere av. Nå var han fanden meg lik Haakon og det var verdt de tolv månedene med venting.
Haakon-karakteren bruker ansiktet mer enn ord.
– Det er en rolle som skapt for ham. Jesper er en smart mann som stiller krav til seg selv og karakterene. Han gjør en del arbeid som ikke alle andre skuespillere gjør. Han er sett på som en positiv fyr som leker seg dansende fram til resultater, men han jobber i realiteten veldig grundig. En rolle som denne er spesielt avhengig av research da mange har eierskap til oppfatningen om hvem Haakon var. Jesper har jobbet veldig metodisk i sin tilnærming. Utfordringen med han er at han liker å trykke til litt ekstra når vi går på gulvet og gjør våre prøver i månedene før. Når han så tillater meg å ta han så ettertrykkelig ned i uttrykket til et nivå av nesten ingenting, er det en fryd å få jobbe som instruktør. Det er i sånne samarbeid at jeg fryder meg over hva jeg lærer av en skuespiller som tør våge så mye og la seg lede så langt utpå planken. Han er jo så ufattelig trygg samtidig som han er like usikker som alle andre store kunstnere. I Jespers ansikt ligger dette enorme potensialet for avlesning av det mest vesentlige som finnes i scenene, det som oppstår mellom replikkene.
Olav spilles av Anders Baasmo Chistiansen, som jobber helt annerledes enn Christensen.
– Min jobb er å forene skuespillere med ulik teknikk og metode. Anders og Jesper jobber diametralt forskjellig. Jeg må tilrettelegge for kontakten dem imellom, mens de må inngå kontrakten for hvordan de finner fram til tonen og dialogen og at øyeblikk kan oppstå. Min metode nå har vært gradvis å slippe opp mer enn før. Jeg har aldri gitt verbinstruksjon, ikke sitt sånn eller sånn. Jeg instruerer heller på følelser, det er det her dette handler om. Og vi har lang tid til prøver for det er her vi skal lete og finne svarene. Har vi ikke denne tiden som bør overstige de åtte ukene teatrene bruker, så ser jeg ikke helt vitsen. Vi som forteller med film setter skuespillerne våre på en enda større utfordring enn teateret. Når de har åtte uker i teateret bør vi som et minimum ha det samme. Men helst ti til tolv uker med planlagt og systematisk arbeide. Jeg har aldri opplevd at skuespillere vegrer seg, men snarere ser på dette som en gave. Den tryggheten vi får med dette gir en enorm letthet og overskudd når vi står på settet noen måneder senere. Når noen sier at de er redde for å gå ut på gulvet og kjøre følelsene i taket der og da, at de ikke klarer å gjenta det senere, er det etter min mening helt feil. Om man vet at man har vært der før, vet man at man kan klare det igjen. Nøkkelscener går vi grundig gjennom i god tid før vi skal gjøre dem. Vi snakker, går ut på gulvet og begynner å kjenne på dynamikken i det. Vi holder på til vi opplever en troverdighet. Det er som på teater. Når man blir trygg, lar jeg det ofte ligge til vi snakker om scenen kvelden før opptak.
Poppe gjør få tagninger.
– Opptakene til de aller fleste scenene gjøres som en uavbrutt tagning. Kameraet følger skuespillere som slippes løs. Jeg har svært sjelden tanker eller sterke føringer rundt sceneriløsningene, men slipper skuespillerne løs og lar kameraet forsøke å fange det som skjer. Der og da. Vi jobbet denne gangen med to kameraer og utfordringen for operatørene blir å lære seg å danse sammen uten å vite for mye om hverandre. De skal fange scenen som om de er det eneste kameraet tilstede. Skuespillerne får lov til å skape scenen selv. Så gjør vi det på nytt igjen, og det blir et mønster etter hvert. Jeg prøver å klippe mindre, slippe kontrollen litt og la ting oppstå. John Christian Rosenlund lar seg skyve ut i ukjent og usikkert terreng som den systematiske og kontrollfriken han er. Det gleder meg å se at vi har overlevd nok et samarbeid på tross av at vi blir mer og mer som et gammelt ektepar som gneldrer og gneldrer på hverandre. I love it. Martin Otterbeck var den andre fotografen som opererte og han opererte kameraet med en letthet jeg aldri har sett maken til. Han var rå på å la kameraet finne fram nerven i scenene samtidig som han fokuserte som om han var Gud selv. Et friskt pust inn fra tv-bransjen og en nyttig inspirasjon for oss andre.
Mot slutten av filmen møtes Haakon og Bräuer.
– Et eksempel er da Bräuer og Haakon møtes, iscenesatt som en én-til-én-framstilling av hva som skjedde. Det var et ni minutter langt møte og jeg viser det i sin helhet. Her bruker jeg det ene kameraet i en lang tagning og kun to ganger klipper jeg bort noen få sekunder for framdriftens skyld. Det er en besnærende måte å jobbe på som skaper spenning for skuespillerne og etablerer et språk for publikum som forsterker en slags troverdighet i det hele. På settet gjør jeg sjelden eller aller helst ingen prøver for de er unnagjort for lenge siden. Fotografen skal ikke bli for flink og kameraet for maniert. Kameraet skal være litt bakpå og det oppstår en slags boksekamp med helt forskjellige virkemidler. Måten jeg jobber på handler om å lede skuespillerne fra tagning til tagning med stikkord, grav dypere inn i den følelsen, eller kjenn hva som oppstår om du… Vi kan gjøre en scene som det ni minutters møtet på Elverum på bare tre timer. Med tanke på at man bør produsere tre-fire ferdige filmminutter film per dag, er vi da veldig effektive. Og kampscenene om natten på Midtskogen som i filmen er på ca 12 minutter gjorde vi på to kvelder à fire timer. Og line-produsent Kåre Storemyr smilte oftere og oftere.
Sammenlignet med Poppes tidligere filmer er stilen røffere denne gang.
– Jeg prøver å bryte opp i det estetiske eller manierte. Denne filmen har ikke rom for det og er et oppgjør med den poesien som kan bli for pen og som jeg selv har forsket i tidligere. Jeg har alltid villet søke bevisst etter ulike visuelle uttrykk. Det har vært en forutsetning for å gjøre filmene. Noen av resultatene setter jeg mer pris på enn andre. Noen filmer ble penere enn jeg opprinnelig ønsket. Denne filmen har en gjennomgående råere estetikk og tar et oppgjør med nettopp det. Produksjonsdesigneren Peter Bävman er en av Nordens fineste kunstnere og jeg synes blant annet at han hadde gjort mye fint med Jan Troell sine filmer. Nå skulle vi allikevel gjøre noe annet. Det var en opptur.
Haakons særegne hang etter å ligge på gulvet med beina oppunder seg gir enkelte overraskende scener.
– Min oppgave er å bore i karakterer. Finne flere fasetter og sannheter. Jeg er nysgjerrig på folk og liker å se filmer som borer dypere og får fram kompleksiteten hos folk i de små tingene de gjør. Jeg lette etter hvem han var, etter noe Tor Bomann-Larsen ikke hadde skrevet om med sine flere tusen fantastiske sider om kong Haakon. Kongehuset har ikke hatt noe med filmen å gjøre annet enn å åpne opp for de kildene vi måtte ønske å ha tilgang til eller å la oss filme der historien utspilte seg. Men i samtaler med Prinsesse Astrid fortalte hun at hun husket å ha sett han ligge på gulvet i en slags fosterstilling. Han hadde vondt i ryggen. Her kjenner jeg meg igjen med min egen lange og vonde rygg. Det beste er å legge seg ned i fosterstilling og strekke ut ryggen. Et funn! Han var også en ensom fyr, som snakket dansk og bodde mye alene, på slutten som enkemann med nesten ingen venner. Det var få folk rundt ham, ikke taleskrivere og konsulenter, og det var knapt folk på slottet. Dette var nesten litt eksotisk å oppdage. Og i forholdet til barnebarna kunne han tøyse og tulle, være avslappet og seg selv. Dette var en type vi måtte lete etter, og det var gull å kunne se dette, la han ligge og rulle, og gjøre ham interessant også på den måten, sier Poppe.
(Dette er en forkortet versjon av et intervju som sto på trykk i Rushprint 3 ifjor).
Kongens nei har følgende 12 nominasjoner:
Beste norske kinofilm: Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae for Paradox
Beste regi: Erik Poppe
Beste mannlige skuespiller: Jesper Christensen
Beste mannlige birolle: Anders Baasmo Christiansen og Karl Markovics (to nominasjoner)
Beste filmmanus: Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland
Beste foto: John Christian Rosenlund
Beste produksjonsdesign/scenografi: Peter Bävman
Beste visuelle effekter: Arne Kaupang
Beste musikk: Johan Söderqvist
Beste klipp: Einar Egeland
Beste lyddesign: Christian Schaanning
Legg igjen en kommentar