Netflix-logikken

Netflix-logikken

Når Woody Allen gir meg dårligst «match» og Barbie: Life in the Dreamhouse 98% «match», hva duger algoritmene til Netflix til, undrer Marius Øfsti. Det kan virke som det viktigste er at jeg ikke skal risikere å finne noe nytt og annerledes.

Det er lenge siden RiWa Video i 1981 kunne kjøre annonser der 500 VHS-titler og 200 Beta-titler ble presentert som Trondheims beste utvalg. Sannsynligvis er det flere filmer tilgjengelig for en gjennomsnittlig nordmann enn noensinne. Norske Netflix sine 2785 titler er ikke mer enn det en gjennomsnittlig videobutikk i utkantnorge kunne tilby, men Platekompaniet har 34920 DVDer og og 9971 Blu-ray titler i sin nettbutikk.

Relativ tilgjengelighet

Problemet er at tilgjengelighet er relativt. De første videobutikkene hadde ingen andre konkurrenter enn hverandre. Dermed ble de 500 filmene et kjempestort utvalg og film som bare var en gå/bil/sykkeltur unna svært tilgjengelig – selv om det betød en tur tilbake dagen etterpå, kanskje med en moviebox på bagasjebrettet.

I dag hjelper det lite at Platekompaniet og andre nettbutikker har et enormt tilbud av film som bare er noen tastetrykk og noen dager unna, når strømmetjenestene har film du kan se akkurat nå og som du allerede har betalt for.

Det betyr likevel ikke at alle de 2785 titlene i norske Netflix framstår som like tilgjengelige. Den relative tilgjengeligheten gjelder også her, og det må være sannsynlig at de fleste en gitt kveld helst vil ende opp med å se en av de første filmene Netflix av en eller annen grunn velger å presentere.

Å undersøke hva Netflix velger å presentere er likevel en nærmest håpløs oppgave. Netflix deler bare informasjon gjennom strategiske pressemeldinger og holder ellers kjeft. Som andre algoritme-baserte tjenester forandrer også Netflix hva de viser deg fra gang til gang, basert på aktiviteten du foretar deg. Tidligere i år forsvant også den gamle ordningen med stjerne-vurdering av titlene til fordel for tommel opp, tommel ned og en prosentvis «match rating» som antyder hvor godt du kommer til å like tittelen. Når gode og generelle undersøkelser av Netflix er vanskelig, må en prøve seg med enkle og personlige.

Barne-tv, barne-tv og atter (amerikansk) barne-tv

Over to kvelder registrerte jeg de 110 første filmene Netflix presenterte meg på iPad- appen. Dette er de filmene jeg kunne se ved å bare scrolle nedover, uten å bla «sidelengs» innenfor kategoriene. Totalt kunne jeg få opp i overkant av 300 titler på denne måten, men valgte å begrense meg til de første 110. Titlene var fordelt på kategoriene My List, New Releases, Popular on Netflix, Trending Now, Top Picks, TV Programmes, US TV Programmes, Exciting TV Programmes, Watch it Again, Kids TV, Animation, Documenatries, Because You Watched Dirk Gentlys Holistic Detective Agency og Scandinavian. 21 av titlene var i mer enn en kategori.

Av de 110 første titlene Netflix presentere for meg er litt under halvparten, 50 titler, animert barne-tv. Halvparten av disse igjen, 23, er amerikanske og resten er europeiske med unntak av en koreansk tittel. Det aller meste er tv-serier og bare seks av barne-titlene er filmer.

Av alle de 110 første titlene Netflix viser meg er 70 tv-serier, 31 er Netflix Originals, 75 er amerikanske, 3 er norske og 2 norsk/svenske. 22 av titlene har over 90% i «match rating» og bare 3 har under 70%. 18 av titlene er fra 2017, halvparten er nyere enn 2014 og bare 7 er fra før 2000.

Det vil være vanskelig å beskrive særlig mange av disse titlene som «kvalitetsfilm». I don’t feel at home in this world anymore (Blair, 2017) vant en pris i Sundance og kan muligens være en kandidat. Woody Allens You Will Meet a Tall Dark Stranger (2010) dukket også opp, etter at jeg hadde lagt den til i «My List» dagen i forveien. Sistnevnte er en av de titlene som gir meg dårligst «match» med knappe 67%. Til sammenligning får Barbie: Life in the Dreamhouse (2012) 98% «match».

Min egen ørken

Som filmviter, småbarnsfar til tross, må jeg innrømme at denne enkle undersøkelsen ga nedslående resultater. Det er ikke bare Netflix sin skyld: hjemme er det kanskje blitt spilt av mer animert barne-tv enn Kubrick de siste par årene. Strengt tatt har nok min aktivitet på Netflix i det siste bestått av å sette på barne-tv, se hele Cosmos (2014), et par musikkdokumentarer, noen episoder Dirk Gently’s Holisitc Detective Agency (Landis, 2016) og ikke minst å legge til nye filmer i «My List». Ganske rituelt ser jeg gjennom hva som er nytt på Netflix og lagrer det som er interessant i «My List» og tenker at jeg skal se det senere. Kanskje er sannheten at «My List» viser filmsmaken jeg liker å tro at jeg har, men at den ørkenen av amerikansk barne-tv Netflix presenterer meg med er det jeg faktisk ser.

Til syvende og sist framstår likevel titlene Netflix fronter som en slags parallell til musikkformateringen til kommersiell radio: Det viktigste er at jeg ikke skal risikere å finne noe nytt og annerledes. Det er nok best for alle at jeg bare forsetter å se på noe som ligner på det jeg så på sist.

«Min» Netflix blir for snever

Det er en populær øvelse å klage på algoritmen, enten det er Netflix sin eller andres. Men Netflix sin logikk er ikke først og fremst algoritmens logikk – det er en kommersiell logikk. En vanlig norsk kjede-bokhandel er i like sterk grad preget av nye utgivelser plassert i forutsigbare hauger der du får det du forventer, enten det er kokebøker, barnebøker eller strikkeoppskrifter du vil ha. Enten det er Netflix eller bokhandlene så krever det en betydelig innsats fra kunden å finne spesifikke katalogtitler.

Vi er likevel ikke vant med at film og tv presenteres på en så fullstendig uforskammet kommersiell plattform. Kino og tv, og særlig i Norge, har i det minste hatt uttalte idealer om mangfold og oppdragelse. «Min» Netflix derimot har et utvalg som er så snevert at det ville hatt problemer med å få konsesjon til å drive videobutikk.

P.S: Artikkelforfatteren er klar over at han kunne brukt «kids» eller laget en egen bruker for barna. Skaden er i midlertid skjedd og det beste ville kanskje være å forlate hele tjenesten. Jeg må bare få sett de Frank Capra propagandafilmene fra andre verdenskrig som jeg har lagt i My List først.

 

Marius Øfsti er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Han er mer en gjennomsnittelig opptatt av filmdistribusjon.

Les tidligere innlegg av Marius Øfsti:

Norsk film forsatt relativt utilgjengelig på VOD

Da videobutikken døde

Vi trenger en løsning nå!

Sorry, comments are closed for this post.

Netflix-logikken

Netflix-logikken

Når Woody Allen gir meg dårligst «match» og Barbie: Life in the Dreamhouse 98% «match», hva duger algoritmene til Netflix til, undrer Marius Øfsti. Det kan virke som det viktigste er at jeg ikke skal risikere å finne noe nytt og annerledes.

Det er lenge siden RiWa Video i 1981 kunne kjøre annonser der 500 VHS-titler og 200 Beta-titler ble presentert som Trondheims beste utvalg. Sannsynligvis er det flere filmer tilgjengelig for en gjennomsnittlig nordmann enn noensinne. Norske Netflix sine 2785 titler er ikke mer enn det en gjennomsnittlig videobutikk i utkantnorge kunne tilby, men Platekompaniet har 34920 DVDer og og 9971 Blu-ray titler i sin nettbutikk.

Relativ tilgjengelighet

Problemet er at tilgjengelighet er relativt. De første videobutikkene hadde ingen andre konkurrenter enn hverandre. Dermed ble de 500 filmene et kjempestort utvalg og film som bare var en gå/bil/sykkeltur unna svært tilgjengelig – selv om det betød en tur tilbake dagen etterpå, kanskje med en moviebox på bagasjebrettet.

I dag hjelper det lite at Platekompaniet og andre nettbutikker har et enormt tilbud av film som bare er noen tastetrykk og noen dager unna, når strømmetjenestene har film du kan se akkurat nå og som du allerede har betalt for.

Det betyr likevel ikke at alle de 2785 titlene i norske Netflix framstår som like tilgjengelige. Den relative tilgjengeligheten gjelder også her, og det må være sannsynlig at de fleste en gitt kveld helst vil ende opp med å se en av de første filmene Netflix av en eller annen grunn velger å presentere.

Å undersøke hva Netflix velger å presentere er likevel en nærmest håpløs oppgave. Netflix deler bare informasjon gjennom strategiske pressemeldinger og holder ellers kjeft. Som andre algoritme-baserte tjenester forandrer også Netflix hva de viser deg fra gang til gang, basert på aktiviteten du foretar deg. Tidligere i år forsvant også den gamle ordningen med stjerne-vurdering av titlene til fordel for tommel opp, tommel ned og en prosentvis «match rating» som antyder hvor godt du kommer til å like tittelen. Når gode og generelle undersøkelser av Netflix er vanskelig, må en prøve seg med enkle og personlige.

Barne-tv, barne-tv og atter (amerikansk) barne-tv

Over to kvelder registrerte jeg de 110 første filmene Netflix presenterte meg på iPad- appen. Dette er de filmene jeg kunne se ved å bare scrolle nedover, uten å bla «sidelengs» innenfor kategoriene. Totalt kunne jeg få opp i overkant av 300 titler på denne måten, men valgte å begrense meg til de første 110. Titlene var fordelt på kategoriene My List, New Releases, Popular on Netflix, Trending Now, Top Picks, TV Programmes, US TV Programmes, Exciting TV Programmes, Watch it Again, Kids TV, Animation, Documenatries, Because You Watched Dirk Gentlys Holistic Detective Agency og Scandinavian. 21 av titlene var i mer enn en kategori.

Av de 110 første titlene Netflix presentere for meg er litt under halvparten, 50 titler, animert barne-tv. Halvparten av disse igjen, 23, er amerikanske og resten er europeiske med unntak av en koreansk tittel. Det aller meste er tv-serier og bare seks av barne-titlene er filmer.

Av alle de 110 første titlene Netflix viser meg er 70 tv-serier, 31 er Netflix Originals, 75 er amerikanske, 3 er norske og 2 norsk/svenske. 22 av titlene har over 90% i «match rating» og bare 3 har under 70%. 18 av titlene er fra 2017, halvparten er nyere enn 2014 og bare 7 er fra før 2000.

Det vil være vanskelig å beskrive særlig mange av disse titlene som «kvalitetsfilm». I don’t feel at home in this world anymore (Blair, 2017) vant en pris i Sundance og kan muligens være en kandidat. Woody Allens You Will Meet a Tall Dark Stranger (2010) dukket også opp, etter at jeg hadde lagt den til i «My List» dagen i forveien. Sistnevnte er en av de titlene som gir meg dårligst «match» med knappe 67%. Til sammenligning får Barbie: Life in the Dreamhouse (2012) 98% «match».

Min egen ørken

Som filmviter, småbarnsfar til tross, må jeg innrømme at denne enkle undersøkelsen ga nedslående resultater. Det er ikke bare Netflix sin skyld: hjemme er det kanskje blitt spilt av mer animert barne-tv enn Kubrick de siste par årene. Strengt tatt har nok min aktivitet på Netflix i det siste bestått av å sette på barne-tv, se hele Cosmos (2014), et par musikkdokumentarer, noen episoder Dirk Gently’s Holisitc Detective Agency (Landis, 2016) og ikke minst å legge til nye filmer i «My List». Ganske rituelt ser jeg gjennom hva som er nytt på Netflix og lagrer det som er interessant i «My List» og tenker at jeg skal se det senere. Kanskje er sannheten at «My List» viser filmsmaken jeg liker å tro at jeg har, men at den ørkenen av amerikansk barne-tv Netflix presenterer meg med er det jeg faktisk ser.

Til syvende og sist framstår likevel titlene Netflix fronter som en slags parallell til musikkformateringen til kommersiell radio: Det viktigste er at jeg ikke skal risikere å finne noe nytt og annerledes. Det er nok best for alle at jeg bare forsetter å se på noe som ligner på det jeg så på sist.

«Min» Netflix blir for snever

Det er en populær øvelse å klage på algoritmen, enten det er Netflix sin eller andres. Men Netflix sin logikk er ikke først og fremst algoritmens logikk – det er en kommersiell logikk. En vanlig norsk kjede-bokhandel er i like sterk grad preget av nye utgivelser plassert i forutsigbare hauger der du får det du forventer, enten det er kokebøker, barnebøker eller strikkeoppskrifter du vil ha. Enten det er Netflix eller bokhandlene så krever det en betydelig innsats fra kunden å finne spesifikke katalogtitler.

Vi er likevel ikke vant med at film og tv presenteres på en så fullstendig uforskammet kommersiell plattform. Kino og tv, og særlig i Norge, har i det minste hatt uttalte idealer om mangfold og oppdragelse. «Min» Netflix derimot har et utvalg som er så snevert at det ville hatt problemer med å få konsesjon til å drive videobutikk.

P.S: Artikkelforfatteren er klar over at han kunne brukt «kids» eller laget en egen bruker for barna. Skaden er i midlertid skjedd og det beste ville kanskje være å forlate hele tjenesten. Jeg må bare få sett de Frank Capra propagandafilmene fra andre verdenskrig som jeg har lagt i My List først.

 

Marius Øfsti er universitetslektor ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Han er mer en gjennomsnittelig opptatt av filmdistribusjon.

Les tidligere innlegg av Marius Øfsti:

Norsk film forsatt relativt utilgjengelig på VOD

Da videobutikken døde

Vi trenger en løsning nå!

Sorry, comments are closed for this post.

MENY