Klassikeren som viste vei

Klassikeren som viste vei

Nils Gaups debutfilm Veiviseren (1987) er båret fram av samisk mytestoff og er selv omgitt av myter om tilblivelsen. Morten Barth ser tilbake på en norsk filmklassiker som slo inn flere dører i norsk film da den kom, og som i år fyller 30 år.

Etter endt utdannelse ved Statens teaterhøyskole, et par roller i norske filmer og en mistrøstig turnévirksomhet med et samisk teater der det gjerne var flere personer på scenen enn i salen, var Nils Gaup klar for sin regidebut. Han var imidlertid ganske alene om å mene det. Det statlige filmselskapet Norsk Film A/S ga ham støtte til å skrive manuset, men forsto prosjektet dårlig og hadde ingen tro på det. Nils Gaup baserte sin fortelling på samiske sagn han var vokst opp med, og insisterte på at filmen måtte være så autentisk som mulig, med samisk språk. Med fotografen Erling Thurmann-Andersen som mellommann kom manuset på produsent John M. Jacobsens bord. På det tidspunktet var ikke Jacobsen heller noen størrelse å regne med i norsk filmbransje, etter bare én film, den grundig utskjelte Prima Veras saga om Olav den hellige. Han visste imidlertid at han allerede var i ferd med å skrive norsk filmhistorie med Sølve Skagens Hard asfalt, som var under arbeid. Etter å ha lest noen sider av Nils Gaups manus visste han at Veiviseren også burde bli en sensasjon. Han kjøpte straks ut manuset fra Norsk Film A/S, som bare var lykkelige for å bli kvitt prosjektet.

Mikkel Gaup (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Kurozawa og Leone som inspirasjoner

Originaltittelen er Ofelas, det samiske ordet for veiviser, som gis en dobbelt betydning i filmen. Hovedpersonen Aigi er en ung same som settes under et grusomt press når tsjuder, en fiendtlig stamme av omflakkende røvere fra Karelen, dreper familien hans og senere tar ham til fange. De tvinger ham til å vise vei til nærmeste bosetning, så de kan overfalle, rane og drepe den også. Aigin er mot sin vilje blitt en veiviser for det onde.

Før han blir tsjudenes fange har vi fulgt Aigin i møtet med noaiden Raste. En noaide er en samisk sjaman, som både er medisinmann og veileder i åndeverdenen, vismann og historieforteller som holder kultur og tradisjon levende. I et naturreligiøst samfunn er det noaiden som med sine spesielle, åndelige evner kommuniserer med den universelle livskraften som man tror styrer alt. I Veiviseren vet noaiden Raste at livet hans går mot slutten, og han leter etter en med evner til å overta livsoppgaven. Han tror han har funnet ham i Aigin.

Aigin er altså utsett til å bli en veiviser for hele sitt folk – en bitter ironi når han tvinges til å vise vei for tsjudene som vil utslette dem. Aigin er imidlertid en rådsnar mann, og i filmens klimaks fører han tsjudene utfor kanten av et stup, der de alle styrter i døden. Han har vist tsjudene dit de fortjener å ende, og reddet sitt folk – han er en verdig veiviser, i enhver forstand.

Både som drama og rent fortellermessig har Veiviseren tydelige forbilder. Akira Kurosawa og Sergio Leones filmer er inspirasjonskilder for Nils Gaup, som i tillegg er en varm tilhenger av Hollywoods stramme og ofte enkle dramaturgi. Filmen ble da også omtalt som en «northern», en skandinavisk variant av westernfilmen. Og som mange westernfilmer har Veiviseren et klart actionpreg, med få, men eruptive voldsutbrudd som virker ekstra sterkt når tidsskildringen ellers er så autentisk – personene lever ikke et hektisk moderne liv, men langsomt og i pakt med naturen, både den destruktive menneskelige og et lavmælt majestetisk, uforutsigbart landskap og klima.

Nils og Mikkel Gaup (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Stor skepsis til uerfaren regissør 

Mange har fortalt om sine erfaringer med å gjennomføre det umulige fordi de ikke visste at det var umulig. Nils Gaup var helt uten regierfaring da innspillingen av Veiviseren begynte, og så sitt prosjekt utvikle seg til noe gigantisk som ville forandre livet totalt. I ettertid er han usikker på om han hadde våget å gå i gang med det om han hadde kjent omfanget på forhånd. Men han hadde gjort den enkle observasjonen at vi alle har en filmregissør i oss – når vi leser en historie danner vi oss våre egne bilder av den. Så var det «bare» for ham å holde fast på de bildene han selv så for seg, og ikke gi seg før de var der oppe på lerretet. Så enkelt, og så vanskelig.

En klassisk psykologisk forskyvningsprosess oppsto etter Veiviseren. Alle som hadde arbeidet på filmen husket den etterhvert som et entusiastisk kollektivt løft som ga et eventyrlig resultat. Det er vanlig ved store suksesser. I virkeligheten var skepsisen til den uerfarne regissøren Nils Gaup ganske massiv da innspillingen startet.

Det er et velkjent fenomen i norsk film, der så mange engangsregissører møter en stab med lang fartstid. Det tok lang tid og mye tålmodighet for Nils Gaup før han ble godtatt. Når han først ble det, var det fordi han var klok nok til å lytte til gode råd, men samtidig sta nok til å holde fast ved sin visjon. Produsent John M. Jacobsen hadde presset på for å gjøre filmen mye større og mer spektakulær – og dermed langt dyrere – enn Nils Gaup hadde tenkt opprinnelig, og hadde sikret seg ved å ha en back-up regissør tilgjengelig hvis debutanten Gaup skulle miste grepet. Det skjedde aldri. Når Jacobsen besøkte innspillingen i Finnmark med jevne mellomrom kunne han konstatere at alt gikk på skinner. Det var ikke gitt. Innspillingen foregikk på Finnmarksvidda på vinterstid, med få timers lys og i temperaturer helt ned i 47 kuldegrader. Kameraer frøs, og de første engelske stuntmennene som var hyrt inn snudde straks de kom utenfor bilen. De ble erstattet av et langt mer profesjonelt team som kom rett fra James Bond-filmen A view to a Kill. De gjorde den store sluttscenen med tsjudenes død.

De fryktede Tsjudene, anført av skuespiller-legenden Helgi Skúlason.

Motstand fra flere kanter

Ikke bare temperaturene skapte problemer. Selv om regissøren var same, var innspillingen ikke bare velkommen på Finnmarksvidda. Her kom Oslofolk og forsynte seg av samisk tradisjon, med kommersiell underholdning for øyet. Teamet opplevde sabotasje på utstyr, og lokale reineiere drev ren utpressing når de leide ut kjørerein. Motviljen var selvsagt ikke entydig. Samiske skuespillere befolket mange av rollene, og flere bidro bak kamera. Ikke minst viktig var det at Nils-Aslak Valkeapää (1943 – 2001) var begge steder – både som skuespiller og som filmens komponist – forøvrig den eneste filmen han skapte musikk til. Valkeapää var en verdenskjent og høyt respektert samisk multikunstner, forfatter, joiker, komponist og billedkunstner.

Veiviseren gikk over budsjett med 2,5 millioner kroner, og endte med å koste 17 millioner. Produsent John M. Jacobsen hadde gamblet høyt da han presentere Norges til da dyreste film (og i 70mm) på kongelig premiere i Colosseum kino 30. september 1987.

Veiviseren ble oppfattet og omtalt som et actionfilmprosjekt, en slags samisk western. Det var langtfra uproblematisk i samtiden. I vår ellers «seriøse» norske filmproduksjon skulle statsstøtten gå til kunstnerisk høyverdige filmer. Orions belte hadde et par år tidligere sprengt den døren, og nå kom altså Veiviseren. Om samisk kultur var aldri så urnorsk, var denne actionfilmen høyst unorsk. I ettertid er filmens klassikerstatus sikret, men mottakelsen i 1987 var sprikende og tildels lunken. Verst var Finnmarksposten i Honningsvåg. Avisen ville ikke bidra til å dempe motsetningene mellom folkegruppene i Finnmark, og konstaterte at siden Veiviseren var spilt inn på vidda, mens avisenes lesere bodde ved kysten, ville ingen abonnenter ha interesse av å lese om filmen. Den ville derfor ikke bli anmeldt.

Nils Gaup instruerer under opptak (Foto: Nasjonalbiblioteket)

I landet ellers var mottakelsen delt. Det var åpenbart for alle at filmen var en sensasjon, eksotisk og spennende. Under overskriften «Magisk blinkskudd» trillet VG en sekser på terningen, mens Morgenbladet skrev om et mesterverk som løftet samisk kultur fram i lyset og samtidig satte resten av norsk filmproduksjon i skyggen.

Men forøvrig var anmeldernes ros ganske forbeholden. I politisk korrekte kommentarer om filmens onde tsjuder ble ikke moteordet dialog bragt inn, men iallfall en nyansering etterlyst, så man kunne forstå dem bedre. I det hele tatt ble filmens univers for enkelt og skjematisk, og helter og skurker for entydig tegnet til å være kunstnerisk høyverdig, slik norsk film nå engang skulle være. Samtidig synes noen poenger å gå anmelderne hus forbi. Tsjudenes språk er uforståelig, ja, men det gjør dem ikke dermed til uartikulerte villmenn. I filmen er deres språk konstruert av oversetteren Esben Aamot. Og er ikke det samiske språket som alle andre i filmen snakker, like uforståelig for et hovedstadspublikum? Dessuten er den enkle dramaturgien parret med en magisk realisme gjennom noaiden Raste og den åndeverdenen han viser Aigin.

Dette fraværet av den nøkterne sosialrealismen som preger mye norsk film ellers, gjør at Veiviseren ble oppfattet som litt for fremmedartet. Men kan en film være både altfor enkel og utilgjengelig på samme tid?

Publikum viste vei

Publikum reagerte som vanlig ganske uavhengig av anmelderne. 700 000 så den bare i Norge, og den spilte inn de 17 millionene den hadde kostet. I tillegg kom eksport til nesten samtlige markeder ute i verden.

To faktorer bidro til eksporten. Veiviseren ble sensasjonelt nok nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Det var 30 år siden forrige gang, da Arne Skouens Ni liv ble nominert. En slik Oscarnominasjon i seg selv vekker alltid sensasjon i hjemlandet og interesse ute i verden.

Men det viktigste var det store filmselskapet Carolco i Los Angeles, som distribuerte Veiviseren internasjonalt. De produserte og solgte Rambo-filmene, som var gigantsuksesser verden over. For å få Rambo 3 måtte markeder overalt også kjøpe Veiviseren. De astronomiske omsetningstallene som har blitt antydet vil selvsagt ingen bekrefte, men filmen er sett over hele verden.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Veiviseren har hatt et langt liv, og er fremdeles i god vigør. Den ble ikke det minste affisert av den amerikanske remaken Pathfinder, som sank nærmest uten å lage ringer i vannet. Da kulurminister Trond Giske lanserte sin filmmelding i 2007 ble den kalt «Veiviseren» til norsk films framtid. Og da samene nylig markerte 100-årsjubileet for starten på sin rettighetskamp, var Veiviseren et selvsagt innslag, sammen med Nils Gaups senere film Kautokeino-opprøret.

Et gjensyn med Veiviseren bør være en selvfølge nå da filmen fyller 30 år. Men med eposets tyngde og Erling Thurmann-Andersens majestetiske bilder er det like mye en selvfølge at den bør sees på stort lerret. For både regissør og produsent er det scope og stort lerret som virkelig er film. «Alt annet er tilpasset et lite titteskap i stua,» sier Nils Gaup. Selv har han fortsatt å lage den ene storslåtte filmen etter den andre gjennom disse 30 årene. Gratulerer med jubileet!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Klassikeren som viste vei

Klassikeren som viste vei

Nils Gaups debutfilm Veiviseren (1987) er båret fram av samisk mytestoff og er selv omgitt av myter om tilblivelsen. Morten Barth ser tilbake på en norsk filmklassiker som slo inn flere dører i norsk film da den kom, og som i år fyller 30 år.

Etter endt utdannelse ved Statens teaterhøyskole, et par roller i norske filmer og en mistrøstig turnévirksomhet med et samisk teater der det gjerne var flere personer på scenen enn i salen, var Nils Gaup klar for sin regidebut. Han var imidlertid ganske alene om å mene det. Det statlige filmselskapet Norsk Film A/S ga ham støtte til å skrive manuset, men forsto prosjektet dårlig og hadde ingen tro på det. Nils Gaup baserte sin fortelling på samiske sagn han var vokst opp med, og insisterte på at filmen måtte være så autentisk som mulig, med samisk språk. Med fotografen Erling Thurmann-Andersen som mellommann kom manuset på produsent John M. Jacobsens bord. På det tidspunktet var ikke Jacobsen heller noen størrelse å regne med i norsk filmbransje, etter bare én film, den grundig utskjelte Prima Veras saga om Olav den hellige. Han visste imidlertid at han allerede var i ferd med å skrive norsk filmhistorie med Sølve Skagens Hard asfalt, som var under arbeid. Etter å ha lest noen sider av Nils Gaups manus visste han at Veiviseren også burde bli en sensasjon. Han kjøpte straks ut manuset fra Norsk Film A/S, som bare var lykkelige for å bli kvitt prosjektet.

Mikkel Gaup (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Kurozawa og Leone som inspirasjoner

Originaltittelen er Ofelas, det samiske ordet for veiviser, som gis en dobbelt betydning i filmen. Hovedpersonen Aigi er en ung same som settes under et grusomt press når tsjuder, en fiendtlig stamme av omflakkende røvere fra Karelen, dreper familien hans og senere tar ham til fange. De tvinger ham til å vise vei til nærmeste bosetning, så de kan overfalle, rane og drepe den også. Aigin er mot sin vilje blitt en veiviser for det onde.

Før han blir tsjudenes fange har vi fulgt Aigin i møtet med noaiden Raste. En noaide er en samisk sjaman, som både er medisinmann og veileder i åndeverdenen, vismann og historieforteller som holder kultur og tradisjon levende. I et naturreligiøst samfunn er det noaiden som med sine spesielle, åndelige evner kommuniserer med den universelle livskraften som man tror styrer alt. I Veiviseren vet noaiden Raste at livet hans går mot slutten, og han leter etter en med evner til å overta livsoppgaven. Han tror han har funnet ham i Aigin.

Aigin er altså utsett til å bli en veiviser for hele sitt folk – en bitter ironi når han tvinges til å vise vei for tsjudene som vil utslette dem. Aigin er imidlertid en rådsnar mann, og i filmens klimaks fører han tsjudene utfor kanten av et stup, der de alle styrter i døden. Han har vist tsjudene dit de fortjener å ende, og reddet sitt folk – han er en verdig veiviser, i enhver forstand.

Både som drama og rent fortellermessig har Veiviseren tydelige forbilder. Akira Kurosawa og Sergio Leones filmer er inspirasjonskilder for Nils Gaup, som i tillegg er en varm tilhenger av Hollywoods stramme og ofte enkle dramaturgi. Filmen ble da også omtalt som en «northern», en skandinavisk variant av westernfilmen. Og som mange westernfilmer har Veiviseren et klart actionpreg, med få, men eruptive voldsutbrudd som virker ekstra sterkt når tidsskildringen ellers er så autentisk – personene lever ikke et hektisk moderne liv, men langsomt og i pakt med naturen, både den destruktive menneskelige og et lavmælt majestetisk, uforutsigbart landskap og klima.

Nils og Mikkel Gaup (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Stor skepsis til uerfaren regissør 

Mange har fortalt om sine erfaringer med å gjennomføre det umulige fordi de ikke visste at det var umulig. Nils Gaup var helt uten regierfaring da innspillingen av Veiviseren begynte, og så sitt prosjekt utvikle seg til noe gigantisk som ville forandre livet totalt. I ettertid er han usikker på om han hadde våget å gå i gang med det om han hadde kjent omfanget på forhånd. Men han hadde gjort den enkle observasjonen at vi alle har en filmregissør i oss – når vi leser en historie danner vi oss våre egne bilder av den. Så var det «bare» for ham å holde fast på de bildene han selv så for seg, og ikke gi seg før de var der oppe på lerretet. Så enkelt, og så vanskelig.

En klassisk psykologisk forskyvningsprosess oppsto etter Veiviseren. Alle som hadde arbeidet på filmen husket den etterhvert som et entusiastisk kollektivt løft som ga et eventyrlig resultat. Det er vanlig ved store suksesser. I virkeligheten var skepsisen til den uerfarne regissøren Nils Gaup ganske massiv da innspillingen startet.

Det er et velkjent fenomen i norsk film, der så mange engangsregissører møter en stab med lang fartstid. Det tok lang tid og mye tålmodighet for Nils Gaup før han ble godtatt. Når han først ble det, var det fordi han var klok nok til å lytte til gode råd, men samtidig sta nok til å holde fast ved sin visjon. Produsent John M. Jacobsen hadde presset på for å gjøre filmen mye større og mer spektakulær – og dermed langt dyrere – enn Nils Gaup hadde tenkt opprinnelig, og hadde sikret seg ved å ha en back-up regissør tilgjengelig hvis debutanten Gaup skulle miste grepet. Det skjedde aldri. Når Jacobsen besøkte innspillingen i Finnmark med jevne mellomrom kunne han konstatere at alt gikk på skinner. Det var ikke gitt. Innspillingen foregikk på Finnmarksvidda på vinterstid, med få timers lys og i temperaturer helt ned i 47 kuldegrader. Kameraer frøs, og de første engelske stuntmennene som var hyrt inn snudde straks de kom utenfor bilen. De ble erstattet av et langt mer profesjonelt team som kom rett fra James Bond-filmen A view to a Kill. De gjorde den store sluttscenen med tsjudenes død.

De fryktede Tsjudene, anført av skuespiller-legenden Helgi Skúlason.

Motstand fra flere kanter

Ikke bare temperaturene skapte problemer. Selv om regissøren var same, var innspillingen ikke bare velkommen på Finnmarksvidda. Her kom Oslofolk og forsynte seg av samisk tradisjon, med kommersiell underholdning for øyet. Teamet opplevde sabotasje på utstyr, og lokale reineiere drev ren utpressing når de leide ut kjørerein. Motviljen var selvsagt ikke entydig. Samiske skuespillere befolket mange av rollene, og flere bidro bak kamera. Ikke minst viktig var det at Nils-Aslak Valkeapää (1943 – 2001) var begge steder – både som skuespiller og som filmens komponist – forøvrig den eneste filmen han skapte musikk til. Valkeapää var en verdenskjent og høyt respektert samisk multikunstner, forfatter, joiker, komponist og billedkunstner.

Veiviseren gikk over budsjett med 2,5 millioner kroner, og endte med å koste 17 millioner. Produsent John M. Jacobsen hadde gamblet høyt da han presentere Norges til da dyreste film (og i 70mm) på kongelig premiere i Colosseum kino 30. september 1987.

Veiviseren ble oppfattet og omtalt som et actionfilmprosjekt, en slags samisk western. Det var langtfra uproblematisk i samtiden. I vår ellers «seriøse» norske filmproduksjon skulle statsstøtten gå til kunstnerisk høyverdige filmer. Orions belte hadde et par år tidligere sprengt den døren, og nå kom altså Veiviseren. Om samisk kultur var aldri så urnorsk, var denne actionfilmen høyst unorsk. I ettertid er filmens klassikerstatus sikret, men mottakelsen i 1987 var sprikende og tildels lunken. Verst var Finnmarksposten i Honningsvåg. Avisen ville ikke bidra til å dempe motsetningene mellom folkegruppene i Finnmark, og konstaterte at siden Veiviseren var spilt inn på vidda, mens avisenes lesere bodde ved kysten, ville ingen abonnenter ha interesse av å lese om filmen. Den ville derfor ikke bli anmeldt.

Nils Gaup instruerer under opptak (Foto: Nasjonalbiblioteket)

I landet ellers var mottakelsen delt. Det var åpenbart for alle at filmen var en sensasjon, eksotisk og spennende. Under overskriften «Magisk blinkskudd» trillet VG en sekser på terningen, mens Morgenbladet skrev om et mesterverk som løftet samisk kultur fram i lyset og samtidig satte resten av norsk filmproduksjon i skyggen.

Men forøvrig var anmeldernes ros ganske forbeholden. I politisk korrekte kommentarer om filmens onde tsjuder ble ikke moteordet dialog bragt inn, men iallfall en nyansering etterlyst, så man kunne forstå dem bedre. I det hele tatt ble filmens univers for enkelt og skjematisk, og helter og skurker for entydig tegnet til å være kunstnerisk høyverdig, slik norsk film nå engang skulle være. Samtidig synes noen poenger å gå anmelderne hus forbi. Tsjudenes språk er uforståelig, ja, men det gjør dem ikke dermed til uartikulerte villmenn. I filmen er deres språk konstruert av oversetteren Esben Aamot. Og er ikke det samiske språket som alle andre i filmen snakker, like uforståelig for et hovedstadspublikum? Dessuten er den enkle dramaturgien parret med en magisk realisme gjennom noaiden Raste og den åndeverdenen han viser Aigin.

Dette fraværet av den nøkterne sosialrealismen som preger mye norsk film ellers, gjør at Veiviseren ble oppfattet som litt for fremmedartet. Men kan en film være både altfor enkel og utilgjengelig på samme tid?

Publikum viste vei

Publikum reagerte som vanlig ganske uavhengig av anmelderne. 700 000 så den bare i Norge, og den spilte inn de 17 millionene den hadde kostet. I tillegg kom eksport til nesten samtlige markeder ute i verden.

To faktorer bidro til eksporten. Veiviseren ble sensasjonelt nok nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Det var 30 år siden forrige gang, da Arne Skouens Ni liv ble nominert. En slik Oscarnominasjon i seg selv vekker alltid sensasjon i hjemlandet og interesse ute i verden.

Men det viktigste var det store filmselskapet Carolco i Los Angeles, som distribuerte Veiviseren internasjonalt. De produserte og solgte Rambo-filmene, som var gigantsuksesser verden over. For å få Rambo 3 måtte markeder overalt også kjøpe Veiviseren. De astronomiske omsetningstallene som har blitt antydet vil selvsagt ingen bekrefte, men filmen er sett over hele verden.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Veiviseren har hatt et langt liv, og er fremdeles i god vigør. Den ble ikke det minste affisert av den amerikanske remaken Pathfinder, som sank nærmest uten å lage ringer i vannet. Da kulurminister Trond Giske lanserte sin filmmelding i 2007 ble den kalt «Veiviseren» til norsk films framtid. Og da samene nylig markerte 100-årsjubileet for starten på sin rettighetskamp, var Veiviseren et selvsagt innslag, sammen med Nils Gaups senere film Kautokeino-opprøret.

Et gjensyn med Veiviseren bør være en selvfølge nå da filmen fyller 30 år. Men med eposets tyngde og Erling Thurmann-Andersens majestetiske bilder er det like mye en selvfølge at den bør sees på stort lerret. For både regissør og produsent er det scope og stort lerret som virkelig er film. «Alt annet er tilpasset et lite titteskap i stua,» sier Nils Gaup. Selv har han fortsatt å lage den ene storslåtte filmen etter den andre gjennom disse 30 årene. Gratulerer med jubileet!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY