Egil Monn-Iversen – en dypt savnet filmprodusent

Egil Monn-Iversen – en dypt savnet filmprodusent

Egil Monn-Iversen var en produsent som tenkte filmstall, han omgav seg med en gruppe kunstnere som han trodde på og gav muligheter, skriver Jan Erik Holst i sitt minneord om den allsidige kultur-entreprenørens vesentlige bidrag til norsk film.

Foto: Scanpix/NTB

Komponisten, musikeren, teater- og revymannen og ikke minst fjernsynsredaktøren Egil Monn-Iversen (heretter kalt EMI) var en sentral kulturpersonlighet og -aktør i en mannsalder. Han var også filmprodusent, en ganske så habil og sentral sådan, i årene mellom 1958 – 1981. Jeg skal her konsentrere meg om dette arbeidsjernets sistnevnte funksjon, andre tar sikkert for seg de musiske og sceniske delene av hans lange arbeid innen norsk kunst og kultur. Men det spesielle og interessante med EMI var at han kombinerte de mange uttrykksformene og lot de berike og stimulere hverandre. Få andre har maktet det innen norsk kulturliv.

Han var hel eller del-produsent i over 25 filmer i disse årene og komponerte også musikken til de aller fleste av dem. EMI kom inn i norsk filmproduksjon som filmkomponist allerede på begynnelsen av -50 tallet, etterhvert med sin kvartett The Monn Keys og senere via Chat Noir, hvor han var direktør. Han startet som produsent i Concord Film A/S sammen med Henki Kolstad og Nils Reinhardt Christensen og produserte lystspillet 5 Loddrett (1958) og Axel Jensen – filmatiseringen Line (1961). For denne fikk han filmkritikerprisen som komponist med sin fengende jazz-musikk.

Han ble aksjonær i det nystartede Temafilm A/S og produserte bl.a. komedien Operasjon løvsprett (1962) for trioen Knut Andersen, Knut Bohwim og Mattis Mathiesen. Stykket hadde gått for fulle hus på Chat Noir og EMI overførte det suksessfullt til film, endog i farger. Senere fulgte Operasjon Sjøsprøyt (1964). Hans kunstneriske debut i eget selskap skjedde i nordisk sammenheng i 1965 med episode-filmen 4 x 4 hvor Rolf Clemens hadde regien på den norske delen Pike med hvit ball, etter et manus av Sten Rune Sterner. Hele filmkvar-tetten fikk god mottagelse, således også denne norske delen, selv om danskene stilte med Palle Kjærulff-Schmidts Sommerkrig og svenskene med Jan Troells legendariske Uppehåll i Myrlandet.

Hvorfor denne novellefilmen så dagens lys i 1965 kan man gjerne se i lys av de nye støtteordningene som hadde kommet i Norden i disse årene; det nye svenske filminstituttet, danskenes filmfond og den norske garantiordningen for langfilmproduksjon.

Monn-Iversen fulgte opp samme år med en ny film fra duoen Sterner/Clemens, men den fikk en noe mer blandet mottakelse i pressen. Men han hadde med disse to filmene markert seg som en produsent som tenkte filmstall, han omgav seg med en gruppe kunstnere som han trodde på og gav muligheter. Slik arbeidet han også senere i sin karriere, noe vi skal kort gjennomgå her.

Skrift i sne

Året etter var det Pål Bang-Hansens tur, som debuterte med Skrift i sne, etter faren Odd Bang-Hansens manuskript. Sven Krohn i Aftenposten og Arne Hestenes i Dagbladet, datidens toneangivende filmkritikere, var begge rimelig begeistret og så debutanten som en viktig ny stemme i norsk film.

Sekstitallet var på mange måter en eksperimentell og eksistensiell periode i norske film, anført av Erik Løchen med Jakten i 1959 og fulgt opp av Arne Skouen i Kalde spor (1962) og av opprøret på Norsk film A/S sommeren 1964, samt de tre her nevnte filmene og videreført med Henning Carlsens nordiske co-produksjon Sult og Arnljot Bergs debutfilm Før frostnettene (med musikk av EMI), begge med premiere i 1966.

Monn-Iversen forsto betydningen av de nye strømningene og var en instrumentell finansiør i disse årene. Han støttet det nye filmtidsskriftet FANT med Sylvi Kalmar som redaktør og med både Clemens og Bang-Hansen i redaksjonen i den første tiden, et blad som la vekt på å se linjene mellom den nye franske bølgen, Antonioni, Bergman, Fellini, Widerberg og den nye norske filmen.

Ytterligere en EMI- film så dagens lys dette året, Afrikaneren i Barthold Halles regi, etter et manuskript av Sigurd Evensmo, forøvrig hentet fra hans interessante novellesamling 13 noveller for film, utgitt av den Norske Bokklubben i 1965.

Norske byggeklosser

Så, to år senere kan man si at EMI går inn i og fornyer og forsterker den norske filmkomedien, med et stjernelag fra revyscenene i Mannen som ikke kunne le i Bo Hermanssons regi. Dette var Rolf Wesenlunds egentlige debut på lerretet, selv om han hadde hatt noe små-roller tidligere. Samme år produserer han Arnljot Bergs Hennes meget kongelige høyhet, også den med et større norsk stjernelag foran kameraet.

Deretter starter EMI en co-produksjonsfase, først med Contact Film og Teamfilm i farsen Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe, deretter med Balladen om mestertyven Ole Høiland, begge i 1970. Men han rekker også samme år å produsere Pål Bang-Hansens markante film Douglas etter Haavard Haavardsholms bok De skjulte tjenester. To år senere kommer deres elleville farse Norske byggeklosser med Rolf Wesenlund i åtte (8) roller. Vi venter spent på ny-innspillingen!

Fra 1974 innledes co-produksjonsfasen med Norsk film A/S, først med Bør Børson jr. etter Falkbergets følgetong som EMI og Harald Tusberg hadde satt opp som musikklystspill på Det Norske Teatret, (en oppfølger ble produsert i 1976), deretter Den siste Fleksnes, hvor man henter spinn-off effekt fra NRK-fjernsynets populære serie. Et nytt musikklystspill, Ungen, kom i Barthold Halles regi etter Oskar Braatens skuespill, forøvrig filmatisert også på -30 tallet den gang selskapet på Jar for første gang var fast stasjon for Det norske Teatrets skuespill-utflukter. I 1975 kom Skraphandlerne, nok engang basert på en britisk fjernsynsserie av Ray Galton og Alan Simpson, i likhet med Den siste Fleksnes.

«Øyeblikket» av Sverre Udnæs

Samarbeidet med Norsk Film A/S førte også til langt mer seriøse filmer. Dramatikeren Sverre Udnæs kom på banen, slik vi har lært ham å kjenne i tidligere artikler her i Rushprint. EMI stilte opp bak sin nye stall kunstnere, Odd Geir Sæther bak kamera, Guy Krohg med ansvar for scenografi, sammen med Sven Wickman og Stein Roger Bull med både B-regi og produksjonsledelse. Manuskriptet var utarbeidet av fjernsynets dramaturg Åse Vikene. Det var i det hele tatt ofte en nær tilknytning til NRK i mange av EMIs produksjoner. Og stoffet – ingen ringere enn Henrik Ibsen og hans storslåtte skuespill Fru Inger til Østråt, fra den sene middelalders nordiske dramascene. Dette var en ny periode innen Ibsen-filmatiseringer på -70 tallet og Udnæs fikk skryt for store deler av sitt imponerende arbeid, både foran og bak kamera. Samarbeidet fortsatte i 1978 med Udnæs’ teaterstykke I det hvite lyset, som i filmversjonen ble kalt Øyeblikket, et krevende, lukket og eksistensielt drama, fremragende tolket av Jon Eikemo, Tore Segelcke, Henny Moan og Kjersti Døvigen.

Foruten de tre nevnte filmene av Pål Bang-Hansen produserte også EMI regissørens to thrillere Kanarifuglen (1973) og Bortreist på ubestemt tid (1974) samt hans sterke og godt funderte politiske drama Kronprinsen (1979), nylig studert her på rushprint.no

Bjørn Sundquist i «Kronprinsen»

Den ble dessverre EMIs og Bang- Hansens siste film, merkverdig nok. Bitterheten hos duoen var til å ta og føle på i disse årene. Det utskjelte filmproduksjonsutvalget hadde gitt dem flere avslag på ulike prosjekter før og etter denne filmen. Studenter ved UiO, Lillehammer eller NTNU bør fordype seg i denne perioden og se på hvilke filmprosjekter som ikke ble realisert. Bang-Hansen hadde jo tidligere kalt utvalget en samling nuller og de mange avslag var antageligvis mye av årsaken til at samme mann regisserte «September-mordet» på norsk film under filmfestivalen i Skien høsten 1980 (den gangen kritikerne av det norske filmrepertoaret tok et oppgjør med norsk film. Red anm).

Jeg antar at EMI applauderte begge tildragelser. Men sistnevnte var sjelden å se i de departementale korridorer når det gjaldt filmpolitikk, i motsetning til sin kollega Ivo Caprino, som hadde høy stjerne i 2. kulturkontor. Hvorfor det var slik vet jeg ikke, men jeg antar at EMI, som var en resolutt handlingens mann ikke hadde tålmodighet til det langdryge arbeidet i departementet, hvor man kunne ha en tendens til å se det umulige i det mulige, for å sitere en tidligere kollega.

EMI gjorde en kort finale i 1981 da han var med for å produsere Den grønne heisen, en filmisk bearbeidelse av et kjent teaterstykke fra Komedieteateret (nå Victoria Scene) på Karl Johan i Oslo, om forbudstidens USA. Deretter ble det stille rundt filmprodusenten, til stor sorg for et stort miljø som få år senere skulle vise seg å kunne vitalisere norsk filmproduksjon etter en internasjonal målestokk.

Egil Monn-Iversen 1928 – 2017

Egil Monn-Iversen – en dypt savnet filmprodusent

Egil Monn-Iversen – en dypt savnet filmprodusent

Egil Monn-Iversen var en produsent som tenkte filmstall, han omgav seg med en gruppe kunstnere som han trodde på og gav muligheter, skriver Jan Erik Holst i sitt minneord om den allsidige kultur-entreprenørens vesentlige bidrag til norsk film.

Foto: Scanpix/NTB

Komponisten, musikeren, teater- og revymannen og ikke minst fjernsynsredaktøren Egil Monn-Iversen (heretter kalt EMI) var en sentral kulturpersonlighet og -aktør i en mannsalder. Han var også filmprodusent, en ganske så habil og sentral sådan, i årene mellom 1958 – 1981. Jeg skal her konsentrere meg om dette arbeidsjernets sistnevnte funksjon, andre tar sikkert for seg de musiske og sceniske delene av hans lange arbeid innen norsk kunst og kultur. Men det spesielle og interessante med EMI var at han kombinerte de mange uttrykksformene og lot de berike og stimulere hverandre. Få andre har maktet det innen norsk kulturliv.

Han var hel eller del-produsent i over 25 filmer i disse årene og komponerte også musikken til de aller fleste av dem. EMI kom inn i norsk filmproduksjon som filmkomponist allerede på begynnelsen av -50 tallet, etterhvert med sin kvartett The Monn Keys og senere via Chat Noir, hvor han var direktør. Han startet som produsent i Concord Film A/S sammen med Henki Kolstad og Nils Reinhardt Christensen og produserte lystspillet 5 Loddrett (1958) og Axel Jensen – filmatiseringen Line (1961). For denne fikk han filmkritikerprisen som komponist med sin fengende jazz-musikk.

Han ble aksjonær i det nystartede Temafilm A/S og produserte bl.a. komedien Operasjon løvsprett (1962) for trioen Knut Andersen, Knut Bohwim og Mattis Mathiesen. Stykket hadde gått for fulle hus på Chat Noir og EMI overførte det suksessfullt til film, endog i farger. Senere fulgte Operasjon Sjøsprøyt (1964). Hans kunstneriske debut i eget selskap skjedde i nordisk sammenheng i 1965 med episode-filmen 4 x 4 hvor Rolf Clemens hadde regien på den norske delen Pike med hvit ball, etter et manus av Sten Rune Sterner. Hele filmkvar-tetten fikk god mottagelse, således også denne norske delen, selv om danskene stilte med Palle Kjærulff-Schmidts Sommerkrig og svenskene med Jan Troells legendariske Uppehåll i Myrlandet.

Hvorfor denne novellefilmen så dagens lys i 1965 kan man gjerne se i lys av de nye støtteordningene som hadde kommet i Norden i disse årene; det nye svenske filminstituttet, danskenes filmfond og den norske garantiordningen for langfilmproduksjon.

Monn-Iversen fulgte opp samme år med en ny film fra duoen Sterner/Clemens, men den fikk en noe mer blandet mottakelse i pressen. Men han hadde med disse to filmene markert seg som en produsent som tenkte filmstall, han omgav seg med en gruppe kunstnere som han trodde på og gav muligheter. Slik arbeidet han også senere i sin karriere, noe vi skal kort gjennomgå her.

Skrift i sne

Året etter var det Pål Bang-Hansens tur, som debuterte med Skrift i sne, etter faren Odd Bang-Hansens manuskript. Sven Krohn i Aftenposten og Arne Hestenes i Dagbladet, datidens toneangivende filmkritikere, var begge rimelig begeistret og så debutanten som en viktig ny stemme i norsk film.

Sekstitallet var på mange måter en eksperimentell og eksistensiell periode i norske film, anført av Erik Løchen med Jakten i 1959 og fulgt opp av Arne Skouen i Kalde spor (1962) og av opprøret på Norsk film A/S sommeren 1964, samt de tre her nevnte filmene og videreført med Henning Carlsens nordiske co-produksjon Sult og Arnljot Bergs debutfilm Før frostnettene (med musikk av EMI), begge med premiere i 1966.

Monn-Iversen forsto betydningen av de nye strømningene og var en instrumentell finansiør i disse årene. Han støttet det nye filmtidsskriftet FANT med Sylvi Kalmar som redaktør og med både Clemens og Bang-Hansen i redaksjonen i den første tiden, et blad som la vekt på å se linjene mellom den nye franske bølgen, Antonioni, Bergman, Fellini, Widerberg og den nye norske filmen.

Ytterligere en EMI- film så dagens lys dette året, Afrikaneren i Barthold Halles regi, etter et manuskript av Sigurd Evensmo, forøvrig hentet fra hans interessante novellesamling 13 noveller for film, utgitt av den Norske Bokklubben i 1965.

Norske byggeklosser

Så, to år senere kan man si at EMI går inn i og fornyer og forsterker den norske filmkomedien, med et stjernelag fra revyscenene i Mannen som ikke kunne le i Bo Hermanssons regi. Dette var Rolf Wesenlunds egentlige debut på lerretet, selv om han hadde hatt noe små-roller tidligere. Samme år produserer han Arnljot Bergs Hennes meget kongelige høyhet, også den med et større norsk stjernelag foran kameraet.

Deretter starter EMI en co-produksjonsfase, først med Contact Film og Teamfilm i farsen Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe, deretter med Balladen om mestertyven Ole Høiland, begge i 1970. Men han rekker også samme år å produsere Pål Bang-Hansens markante film Douglas etter Haavard Haavardsholms bok De skjulte tjenester. To år senere kommer deres elleville farse Norske byggeklosser med Rolf Wesenlund i åtte (8) roller. Vi venter spent på ny-innspillingen!

Fra 1974 innledes co-produksjonsfasen med Norsk film A/S, først med Bør Børson jr. etter Falkbergets følgetong som EMI og Harald Tusberg hadde satt opp som musikklystspill på Det Norske Teatret, (en oppfølger ble produsert i 1976), deretter Den siste Fleksnes, hvor man henter spinn-off effekt fra NRK-fjernsynets populære serie. Et nytt musikklystspill, Ungen, kom i Barthold Halles regi etter Oskar Braatens skuespill, forøvrig filmatisert også på -30 tallet den gang selskapet på Jar for første gang var fast stasjon for Det norske Teatrets skuespill-utflukter. I 1975 kom Skraphandlerne, nok engang basert på en britisk fjernsynsserie av Ray Galton og Alan Simpson, i likhet med Den siste Fleksnes.

«Øyeblikket» av Sverre Udnæs

Samarbeidet med Norsk Film A/S førte også til langt mer seriøse filmer. Dramatikeren Sverre Udnæs kom på banen, slik vi har lært ham å kjenne i tidligere artikler her i Rushprint. EMI stilte opp bak sin nye stall kunstnere, Odd Geir Sæther bak kamera, Guy Krohg med ansvar for scenografi, sammen med Sven Wickman og Stein Roger Bull med både B-regi og produksjonsledelse. Manuskriptet var utarbeidet av fjernsynets dramaturg Åse Vikene. Det var i det hele tatt ofte en nær tilknytning til NRK i mange av EMIs produksjoner. Og stoffet – ingen ringere enn Henrik Ibsen og hans storslåtte skuespill Fru Inger til Østråt, fra den sene middelalders nordiske dramascene. Dette var en ny periode innen Ibsen-filmatiseringer på -70 tallet og Udnæs fikk skryt for store deler av sitt imponerende arbeid, både foran og bak kamera. Samarbeidet fortsatte i 1978 med Udnæs’ teaterstykke I det hvite lyset, som i filmversjonen ble kalt Øyeblikket, et krevende, lukket og eksistensielt drama, fremragende tolket av Jon Eikemo, Tore Segelcke, Henny Moan og Kjersti Døvigen.

Foruten de tre nevnte filmene av Pål Bang-Hansen produserte også EMI regissørens to thrillere Kanarifuglen (1973) og Bortreist på ubestemt tid (1974) samt hans sterke og godt funderte politiske drama Kronprinsen (1979), nylig studert her på rushprint.no

Bjørn Sundquist i «Kronprinsen»

Den ble dessverre EMIs og Bang- Hansens siste film, merkverdig nok. Bitterheten hos duoen var til å ta og føle på i disse årene. Det utskjelte filmproduksjonsutvalget hadde gitt dem flere avslag på ulike prosjekter før og etter denne filmen. Studenter ved UiO, Lillehammer eller NTNU bør fordype seg i denne perioden og se på hvilke filmprosjekter som ikke ble realisert. Bang-Hansen hadde jo tidligere kalt utvalget en samling nuller og de mange avslag var antageligvis mye av årsaken til at samme mann regisserte «September-mordet» på norsk film under filmfestivalen i Skien høsten 1980 (den gangen kritikerne av det norske filmrepertoaret tok et oppgjør med norsk film. Red anm).

Jeg antar at EMI applauderte begge tildragelser. Men sistnevnte var sjelden å se i de departementale korridorer når det gjaldt filmpolitikk, i motsetning til sin kollega Ivo Caprino, som hadde høy stjerne i 2. kulturkontor. Hvorfor det var slik vet jeg ikke, men jeg antar at EMI, som var en resolutt handlingens mann ikke hadde tålmodighet til det langdryge arbeidet i departementet, hvor man kunne ha en tendens til å se det umulige i det mulige, for å sitere en tidligere kollega.

EMI gjorde en kort finale i 1981 da han var med for å produsere Den grønne heisen, en filmisk bearbeidelse av et kjent teaterstykke fra Komedieteateret (nå Victoria Scene) på Karl Johan i Oslo, om forbudstidens USA. Deretter ble det stille rundt filmprodusenten, til stor sorg for et stort miljø som få år senere skulle vise seg å kunne vitalisere norsk filmproduksjon etter en internasjonal målestokk.

Egil Monn-Iversen 1928 – 2017

MENY