Den vanskelige veien ut

Den vanskelige veien ut

Skal norske filmer nå ut i verden, trengs solid finansiering og bidrag fra flere land. To ferske spillefilmer, «Richard Storken» og «Hva vil folk si», har klart den vanskelige jobben.

Hovedrolleinnehaver Maria Estanegzai i «Hva vil folk si»

I mai var det norsk premiere på animasjonsfilmen Richard Storken, en familiefilm med originalmanus av iransk-tyske Reza Memari, som selv måtte flykte fra Iran til Europa. Historien handler om spurven Richard som mener han er en stork. Men ingen tror at han kan klare å fly helt til Afrika for å finne igjen storkefamilien som har adoptert ham.

– De offentlige filmfondene var positive til å få en original fortelling på kino. Men skepsisen i markedet har vært stor. Der vil man helst satse på det kjente, sier Kristine Knudsen, daglig leder av produksjonsselskapet Den siste skilling AS i Bergen, men med mangeårig base i Berlin.

Likevel har hun gjort markedets skepsis til skamme. I dag er animasjonsfilmen solgt til 155 land.

– Den vil komme på kino i alle viktige territorier. I mai kunne publikum i en rekke europeiske og latinamerikanske land pluss Vietnam se hvordan lille Richard får hjelp av en ugle og en undulat til å komme seg til Afrika likevel. Senere står kinoer i USA og Kina for tur.

«Skepsisen i markedet har vært stor. Der vil man helst satse på det kjente». Kristine Knudsen her omkranset av co-regissør Reza Memari og regissør Toby Genkel.

Fire co-produsentland

Det møysommelige arbeidet begynte i 2012 og endte med at Tyskland, Belgia, Luxembourg og Norge bidro på ulikt vis. Av et budsjett på 10 millioner euro har tyskerne finansiert rundt 35 prosent, Belgia 30 prosent, Luxembourg 20 og Norge 15 prosent.

– Arbeidet har vært veldig forskjellig fra å jobbe med smalere, kunstneriske filmer slik jeg har gjort før. Der kan man forvente mer støtte fra en tv-kanal, men lite fra distributør og salgsagent. Etter en lang prosjektutvikling fikk Richard Storken omsider en stor minimumsgaranti fra den internasjonale salgsagenten Global Screen og distributøren Wild Bunch Germany.

Hva var særlig slitsomt?

– Å jobbe fram og koordinere kontrakter med 25 ulike partnere i fire land. Likevel er det vanlig for en så omfattende animasjonsfilm å dele produksjonen opp i prosesser som utføres i forskjellige studioer. Men det er en stor jobb å bestemme hva som skal skje hvor slik at kvaliteten blir best mulig. Det tok 2 ½ år å produsere filmen.

Luxembourg og Belgia

Mye av forproduksjonen endte i Luxembourg. Her ble også en tredjedel av animasjonen gjort med en kunstnerisk ansvarlig luxembourger.

– Landet har et produksjonsvennlig støttesystem. Vi fikk 1,2 millioner Euro fra én finansieringskilde.

Av særlig interesse for norsk filmpolitikk er Belgia.

– Her dro vi fordeler av et meget velfungerende skattesystem for filmproduksjon. Hvor mye man forbruker i landet, avgjør størrelsen på investeringsbeløpet man får. Det er en enorm fordel med et forutsigbart og skalérbart system. Vi lot Studio Walking the Dog i Flandern jobbe i to år med teknisk pipeline, lyssetting, sette sammen bilder (compositing) og jobbe høyoppløselig med å ferdigstille dem.

«Merchandising og lisensiering vil vi se mer på i arbeidet med nummer 2-filmen. Vi håper å kunne lage en merkevare». Knudsen og Memari under Shanghai Internasjonale film festival.

Tyskland og Norge

Etter å ha bodd lenge i Tyskland kjenner Knudsen systemet godt i et ganske konservativt marked.

– Offentlige filmfond har gjerne en jury som vurderer søkerne, egne regler og deadlines, så det tar tid og er uforutsigbart. Å få støtte krever som regel at man bruke penger for å skape audiovisuell vekst i fondets nedslagsfelt. Vi fikk fire av fem fond med fra utviklingsstart. Slik ble det lettere å få dem med på selve produksjonen og i lanseringen. Flere fond har gitt lån som skal betales tilbake hvis filmens økonomi blir en suksess.

I Tyskland og hos BUG i Bergen ble resten av animasjonen laget. I Berlin sørget Rise Visual Effects studio for visuelle effekter, lyssetting og compositing før Short Cut i Oslo jobbet et år med postproduksjon av lyd og bilde.

– De gjorde lyddesign som er ekstremt omfangsrikt i en animasjonsfilm. For eksempel måtte lyden av hvert vingeslag designes.

– Hva var det du ikke fikk til?

Knudsen ler godt før hun svarer: – Jeg skulle ønske det fantes distributører som jobber over landegrensene med independent film. På kino konkurrerer vi med storfilmer fra USA. Vi hadde trengt mer midler til markedsføring over landegrensene. Merchandising og lisensiering vil vi se mer på i arbeidet med nummer 2-filmen. Vi håper å kunne lage en merkevare. Men det er et sinnssykt tungt arbeid.

– Så konkurransen fra Disney er tyngende?

– Nei, ikke nå, for det har ikke vært noen stor barnefilm på kino i Nord-Europa i mai. Kinoene trenger filmen vår og vil spille den lenge. Etter tre helger i Norge har 50.000 sett den. Det er slik vi hadde håpet.

Iram Haq instruerer hovedrolleinnehaver Maria Estanegzai i «Hva folk vil si»

Hva vil folk si

– Iram og jeg begynte å jobbe sammen i 2010 med spillefilmen Jeg er din. Da hadde hun allerede startet arbeidet med Hva vil folk si, men det var et stort prosjekt som trengte å modnes. Å fortelle denne historien riktig er veldig viktig for henne fordi hun tar utgangspunkt i egne erfaringer, sier Maria Ekerhovd, produsent i Mer Film AS.

Hva vil folk si handler om 16 år gamle Nisha, en norsk-pakistansk jente som lever et dobbeltliv. Hun balanserer mellom et norsk ungdomsliv med venner og gutter ute, og et mer tradisjonelt pakistansk familieliv hjemme. Da faren en dag finner henne sammen med en norsk kjæreste, blir Nisha kidnappet og sendt til Pakistan av foreldrene. Der, alene i et land hun aldri har vært i før, oppdager Nisha foreldrenes kultur på en ny måte.

– Historien er relevant for hele Europa. Tusener av barn lever i Vesten med foreldre som er rotfestet i en annen kultur. Iram forteller gjennom sitt manus en sterk far/datter-historie som spesifikt viser hvordan særlig døtre blir utsatt for sosial kontroll. Men det handler også om foreldre/barn-relasjoner mer universelt. Alle barn skal på et tidspunkt løsrive seg fra foreldrene. Tematikken gjør også filmen veldig relevant internasjonalt.

– Hvordan gikk dere fram for å finansiere den?

– Metodisk og langsiktig. Vi bygget først opp et kontaktnett, dels på filmfestivalen i Haugesund, via co-produksjonsmarkeder i Les Arcs i Frankrike, i Goa i India samt Cannes og Berlin. Den tyske medprodusenten vår, Karsten Stöter, satt i juryen på filmfestivalen i Lübeck i 2013 da Jeg er din vant hovedprisen der. Han var fullstendig overveldet av Irams talent. Så vi fikk en veldig entusiastisk samarbeidspartner fra starten.

«I India fikk vi en fantastisk medprodusent, Guneet Monga, som blant annet har produsert Lunchbox og Gangs of Wasseypur». Iram Haq og produsent Ekerhovd

I tillegg til at filmen fikk over 8 millioner kroner i støtte fra tyske fond, hadde Stöter gode kontakter i India.

– Der fikk vi en fantastisk medprodusent, Guneet Monga, som blant annet har produsert Lunchbox og Gangs of Wasseypur. Inderne klarte ikke å gi oss penger, men Sikhya Entertainment gjorde en flott jobb som linjeprodusenter og med casting. Store deler av Hva vil folk si ble spilt inn i India for å framstille hendelsene som i filmen finner sted i Pakistan. Foreldrene til Nisha blir spilt av kjente indiske skuespillere.

– Hvordan var det å filme i India?

– Vi jobbet der i fire måneder. Det gikk smertefritt og ble en stor opplevelse for alle.

Likevel var det også skuffelser langs veien, forteller Ekerhovd.

– Vi forsøkte lenge i Frankrike, men der klarte de ikke å skaffe penger. Men i prosessen fikk vi opparbeidet et nært forhold til våre franske co-produsenter Tom Dercourt og Sophie Erbs i Cinema Defacto og kommer helt sikkert til å lage nye filmer med dem.

Heller ikke Danmark bidro med mye penger.

– Men filmen kommer på kino i Danmark. Den er også kjøpt av dansk tv (DR) og vil dermed bli sett av mange.

Sommeren 2016 mottok prosjektet 4 millioner kroner fra Eurimages og 9 millioner fra Norsk filminstitutt (NFI) slik at opptakene kunne starte. Samme høst kom det 1,7 millioner kroner i støtte fra Nordisk film og tv-fond.

– Så ble Sverige med på laget til slutt. Det svenske filminstituttet ga i vinter 700.000 kroner til co-produsenten Zentropa Sweden. Til sammen har vi fått 2 millioner kroner fra Sverige.

– Hvor anstrengende har finansieringsjobben vært?

– Det har vært veldig gøy, og vi har lært mye. Den største bøygen var faktisk å vente på norske midler. Vi kunne gått i gang ett år før hvis NFI hadde gitt oss tilslag raskere.

– Når kommer på filmen på kino i Norge?

– Premieren er planlagt til våren 2018, men dersom vi er veldig raske, kan det blir før.

Legg igjen en kommentar

Den vanskelige veien ut

Den vanskelige veien ut

Skal norske filmer nå ut i verden, trengs solid finansiering og bidrag fra flere land. To ferske spillefilmer, «Richard Storken» og «Hva vil folk si», har klart den vanskelige jobben.

Hovedrolleinnehaver Maria Estanegzai i «Hva vil folk si»

I mai var det norsk premiere på animasjonsfilmen Richard Storken, en familiefilm med originalmanus av iransk-tyske Reza Memari, som selv måtte flykte fra Iran til Europa. Historien handler om spurven Richard som mener han er en stork. Men ingen tror at han kan klare å fly helt til Afrika for å finne igjen storkefamilien som har adoptert ham.

– De offentlige filmfondene var positive til å få en original fortelling på kino. Men skepsisen i markedet har vært stor. Der vil man helst satse på det kjente, sier Kristine Knudsen, daglig leder av produksjonsselskapet Den siste skilling AS i Bergen, men med mangeårig base i Berlin.

Likevel har hun gjort markedets skepsis til skamme. I dag er animasjonsfilmen solgt til 155 land.

– Den vil komme på kino i alle viktige territorier. I mai kunne publikum i en rekke europeiske og latinamerikanske land pluss Vietnam se hvordan lille Richard får hjelp av en ugle og en undulat til å komme seg til Afrika likevel. Senere står kinoer i USA og Kina for tur.

«Skepsisen i markedet har vært stor. Der vil man helst satse på det kjente». Kristine Knudsen her omkranset av co-regissør Reza Memari og regissør Toby Genkel.

Fire co-produsentland

Det møysommelige arbeidet begynte i 2012 og endte med at Tyskland, Belgia, Luxembourg og Norge bidro på ulikt vis. Av et budsjett på 10 millioner euro har tyskerne finansiert rundt 35 prosent, Belgia 30 prosent, Luxembourg 20 og Norge 15 prosent.

– Arbeidet har vært veldig forskjellig fra å jobbe med smalere, kunstneriske filmer slik jeg har gjort før. Der kan man forvente mer støtte fra en tv-kanal, men lite fra distributør og salgsagent. Etter en lang prosjektutvikling fikk Richard Storken omsider en stor minimumsgaranti fra den internasjonale salgsagenten Global Screen og distributøren Wild Bunch Germany.

Hva var særlig slitsomt?

– Å jobbe fram og koordinere kontrakter med 25 ulike partnere i fire land. Likevel er det vanlig for en så omfattende animasjonsfilm å dele produksjonen opp i prosesser som utføres i forskjellige studioer. Men det er en stor jobb å bestemme hva som skal skje hvor slik at kvaliteten blir best mulig. Det tok 2 ½ år å produsere filmen.

Luxembourg og Belgia

Mye av forproduksjonen endte i Luxembourg. Her ble også en tredjedel av animasjonen gjort med en kunstnerisk ansvarlig luxembourger.

– Landet har et produksjonsvennlig støttesystem. Vi fikk 1,2 millioner Euro fra én finansieringskilde.

Av særlig interesse for norsk filmpolitikk er Belgia.

– Her dro vi fordeler av et meget velfungerende skattesystem for filmproduksjon. Hvor mye man forbruker i landet, avgjør størrelsen på investeringsbeløpet man får. Det er en enorm fordel med et forutsigbart og skalérbart system. Vi lot Studio Walking the Dog i Flandern jobbe i to år med teknisk pipeline, lyssetting, sette sammen bilder (compositing) og jobbe høyoppløselig med å ferdigstille dem.

«Merchandising og lisensiering vil vi se mer på i arbeidet med nummer 2-filmen. Vi håper å kunne lage en merkevare». Knudsen og Memari under Shanghai Internasjonale film festival.

Tyskland og Norge

Etter å ha bodd lenge i Tyskland kjenner Knudsen systemet godt i et ganske konservativt marked.

– Offentlige filmfond har gjerne en jury som vurderer søkerne, egne regler og deadlines, så det tar tid og er uforutsigbart. Å få støtte krever som regel at man bruke penger for å skape audiovisuell vekst i fondets nedslagsfelt. Vi fikk fire av fem fond med fra utviklingsstart. Slik ble det lettere å få dem med på selve produksjonen og i lanseringen. Flere fond har gitt lån som skal betales tilbake hvis filmens økonomi blir en suksess.

I Tyskland og hos BUG i Bergen ble resten av animasjonen laget. I Berlin sørget Rise Visual Effects studio for visuelle effekter, lyssetting og compositing før Short Cut i Oslo jobbet et år med postproduksjon av lyd og bilde.

– De gjorde lyddesign som er ekstremt omfangsrikt i en animasjonsfilm. For eksempel måtte lyden av hvert vingeslag designes.

– Hva var det du ikke fikk til?

Knudsen ler godt før hun svarer: – Jeg skulle ønske det fantes distributører som jobber over landegrensene med independent film. På kino konkurrerer vi med storfilmer fra USA. Vi hadde trengt mer midler til markedsføring over landegrensene. Merchandising og lisensiering vil vi se mer på i arbeidet med nummer 2-filmen. Vi håper å kunne lage en merkevare. Men det er et sinnssykt tungt arbeid.

– Så konkurransen fra Disney er tyngende?

– Nei, ikke nå, for det har ikke vært noen stor barnefilm på kino i Nord-Europa i mai. Kinoene trenger filmen vår og vil spille den lenge. Etter tre helger i Norge har 50.000 sett den. Det er slik vi hadde håpet.

Iram Haq instruerer hovedrolleinnehaver Maria Estanegzai i «Hva folk vil si»

Hva vil folk si

– Iram og jeg begynte å jobbe sammen i 2010 med spillefilmen Jeg er din. Da hadde hun allerede startet arbeidet med Hva vil folk si, men det var et stort prosjekt som trengte å modnes. Å fortelle denne historien riktig er veldig viktig for henne fordi hun tar utgangspunkt i egne erfaringer, sier Maria Ekerhovd, produsent i Mer Film AS.

Hva vil folk si handler om 16 år gamle Nisha, en norsk-pakistansk jente som lever et dobbeltliv. Hun balanserer mellom et norsk ungdomsliv med venner og gutter ute, og et mer tradisjonelt pakistansk familieliv hjemme. Da faren en dag finner henne sammen med en norsk kjæreste, blir Nisha kidnappet og sendt til Pakistan av foreldrene. Der, alene i et land hun aldri har vært i før, oppdager Nisha foreldrenes kultur på en ny måte.

– Historien er relevant for hele Europa. Tusener av barn lever i Vesten med foreldre som er rotfestet i en annen kultur. Iram forteller gjennom sitt manus en sterk far/datter-historie som spesifikt viser hvordan særlig døtre blir utsatt for sosial kontroll. Men det handler også om foreldre/barn-relasjoner mer universelt. Alle barn skal på et tidspunkt løsrive seg fra foreldrene. Tematikken gjør også filmen veldig relevant internasjonalt.

– Hvordan gikk dere fram for å finansiere den?

– Metodisk og langsiktig. Vi bygget først opp et kontaktnett, dels på filmfestivalen i Haugesund, via co-produksjonsmarkeder i Les Arcs i Frankrike, i Goa i India samt Cannes og Berlin. Den tyske medprodusenten vår, Karsten Stöter, satt i juryen på filmfestivalen i Lübeck i 2013 da Jeg er din vant hovedprisen der. Han var fullstendig overveldet av Irams talent. Så vi fikk en veldig entusiastisk samarbeidspartner fra starten.

«I India fikk vi en fantastisk medprodusent, Guneet Monga, som blant annet har produsert Lunchbox og Gangs of Wasseypur». Iram Haq og produsent Ekerhovd

I tillegg til at filmen fikk over 8 millioner kroner i støtte fra tyske fond, hadde Stöter gode kontakter i India.

– Der fikk vi en fantastisk medprodusent, Guneet Monga, som blant annet har produsert Lunchbox og Gangs of Wasseypur. Inderne klarte ikke å gi oss penger, men Sikhya Entertainment gjorde en flott jobb som linjeprodusenter og med casting. Store deler av Hva vil folk si ble spilt inn i India for å framstille hendelsene som i filmen finner sted i Pakistan. Foreldrene til Nisha blir spilt av kjente indiske skuespillere.

– Hvordan var det å filme i India?

– Vi jobbet der i fire måneder. Det gikk smertefritt og ble en stor opplevelse for alle.

Likevel var det også skuffelser langs veien, forteller Ekerhovd.

– Vi forsøkte lenge i Frankrike, men der klarte de ikke å skaffe penger. Men i prosessen fikk vi opparbeidet et nært forhold til våre franske co-produsenter Tom Dercourt og Sophie Erbs i Cinema Defacto og kommer helt sikkert til å lage nye filmer med dem.

Heller ikke Danmark bidro med mye penger.

– Men filmen kommer på kino i Danmark. Den er også kjøpt av dansk tv (DR) og vil dermed bli sett av mange.

Sommeren 2016 mottok prosjektet 4 millioner kroner fra Eurimages og 9 millioner fra Norsk filminstitutt (NFI) slik at opptakene kunne starte. Samme høst kom det 1,7 millioner kroner i støtte fra Nordisk film og tv-fond.

– Så ble Sverige med på laget til slutt. Det svenske filminstituttet ga i vinter 700.000 kroner til co-produsenten Zentropa Sweden. Til sammen har vi fått 2 millioner kroner fra Sverige.

– Hvor anstrengende har finansieringsjobben vært?

– Det har vært veldig gøy, og vi har lært mye. Den største bøygen var faktisk å vente på norske midler. Vi kunne gått i gang ett år før hvis NFI hadde gitt oss tilslag raskere.

– Når kommer på filmen på kino i Norge?

– Premieren er planlagt til våren 2018, men dersom vi er veldig raske, kan det blir før.

Legg igjen en kommentar

MENY