– Vi står i fare for å miste nye talenter

– Vi står i fare for å miste nye talenter

I Danmark snakkes det om den særegne danske filmkunsten, i Sverige om det levende bildets innvirkning på et samfunn i rask endring. I Norge snakker vi mest om en «bærekraftig» filmbransje. Det er ikke særlig bærekraftig, mener tidligere konsulent og nå produsent, KriStine Ann Skaret

Vi har de seneste årene kunnet feire at norske dokumentarer hevder seg i verdensklasse. I 2016 vant Brødre av Aslaug Holm og Dugma av Paul Refsdal de gjeveste prisene på HotDocs, og Nowhere to Hide (foto) av Zaradasht Ahmed fikk hovedprisen på selveste IDFA. I år fulgte vi opp med prisen «Årets nykommer» til Egil Håskjold Larsens 69 Minutter av 86 Dager. Det er ingen tvil om at bransjen leverer på Norsk filminstitutts mål om internasjonal anerkjennelse. Samtidig har dokumentarfilm også gjort det knakende godt på kino her hjemme, med gjennomgående besøkstall som dokumentarister i våre naboland bare kan drømme om. Det har vært fantastisk spennende å følge denne utviklingen av norsk dokumentarfilmbransje. Vi kan kalle oss verdensmestere i dokumentarfilm. Det er et stort ansvar å bære. Og en god anledning til å reflektere over hva vi vil med den norske dokumentarfilmen.

Det har lenge vært en strategi fra NFI å støtte færre prosjekter med mer substansielle midler, i tråd med målet om en mer bærekraftig bransje. Den såkalte Ryssevik-rapporten, som undersøkte de økonomiske forholdene i norsk filmbransje på bestilling fra Kulturdepartementet, viser at dokumentarfilmbransjen produserer mer og tjener mindre enn filmbransjen forøvrig. I mine år som konsulent hos NFI var vi opptatt av å støtte filmer med tydelig internasjonal interesse, i form av utvelgelse til forum og lignende, med vesentlig utviklingsstøtte, gjerne i flere runder. Bak de seneste årenes festivalvinnere står også en rekordhøy deltagelse på Pitche-forum, internasjonale utviklingsworkshops og festivalfilmer. Norske dokumentarprodusenter har selv høynet standarden og hevet lista. Bransjen har vokst seg sterkere og mer internasjonal de seneste årene, og har selv sørget for at nøkkelhullet hos NFI blir stadig trangere.

– Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal henvende meg med filmer som eksperimenterer i form og metode, med regissører som vil noe annet enn tradisjonelle fortellerformer (Foto fra «69 minutter av 86 Dager»).

”Bærekraftig” som det nye mantra

Samtidig er det ikke internasjonal co-produksjon som kjennetegner festivalvinnerne. Dugma, Brødre, Nowhere to Hide, er i likhet med 69 minutter produsert nesten utelukkende eller i alle fall hovedsakelig med norske midler, ifølge produsentene selv. Salg og distribusjon kommer gjerne etter at filmen er ferdig.

Det som derimot kjennetegner alle vinnerfilmene er stort personlig engasjement og utholdenhet. Jeg er redd for at et for sterkt fokus på finansieringsmodeller, skaper en instrumentalisering av støtteordningen, der kunstnerisk vurdering blir underordnet. Dersom man skal verne og ivareta konsulentenes rolle, og kunstnerisk kvalitet som det vesentlige vurderingskriteriet, er det viktig at det ikke er tallene som er målbærende.

I Danmark snakkes det mye om den særegne danske filmkunsten. I Sverige snakkes det om det levende bildets viktige innvirkning på et samfunn i rask endring. I Norge snakker vi mest om en «bærekraftig» filmbransje. Jeg er sterk tilhenger av en bærekraftig og profesjonell bransje, og av at vi fortetter å spre våre filmer ut i verden. Men det må også finnes rom for utvikling og utforskning av filmspråket, og mulighet for å utfordre etablerte modeller både for produksjon og fortelling. Kunst kan ikke skapes etter gitte normer. Kunstnerisk kvalitet kan ikke telles. Filmens verdi i samfunnet kan ikke måles eller veies i dokumenterbare standarder.

Som konsulent for NFI gjennom fire år vurderte jeg NFIs hovedansvar for tre områder: kinodokumentaren, filmer med internasjonalt potensial og talentutvikling. Dette er områder som ingen andre institusjoner tar ansvaret for. De norske tv-kanalene vil ha norsk innhold, og stiller i beste fall med en visningsavtale for filmer med internasjonalt fokus. For filmer som søker et internasjonalt marked er forankring på hjemmebane helt avgjørende. For den kunstneriske kinofilmen er NFI en viktig og selvsagt faktor. Og for bransjen er aktiv talentutvikling like selvfølgelig og vesentlig, både for fremtidig bærekraft og kunstnerisk utvikling.

I rollen som konsulent for NFI har jeg også erfart hvor vanskelig det kan være å prioritere det smale, det originale og det kontroversielle, på bekostning av prosjekter med ørten tv-avtaler i ryggen, eller andre prosjekter med åpenbart kommersielt potensial. I en ideell verden er det slik at tv-kanalene selv betaler for sitt dokumentariske innhold, på nivå med programmer om dansing og kakebaking.

Som NRKs Tore Tomter selv uttrykte under fjorårets dokumentarkonvent: det er dokumentarbransjen som tar samfunnsansvar. Både kringkastingsstøtten og pressestøtten hviler på dette ansvaret, derfor er det merkelig at de ikke prioriterer det høyere. Så lenge de ikke er villige til å betale mer enn en brøkdel av det dokumentariske innholdet fra eksterne aktører, blir dette ansvaret tungt hengende på filminstituttet. Samtidig ser vi en tydelig tendens til at tv-kanalene, både ute og hjemme, blir mer og mer varsomme i sin programmering. Det redaksjonelle ansvaret i en medievirkelighet der kritikk ofte blir advokatmat er stadig dyrere å bære. Dersom vi skal la tv-plattformene og deres økende konformitet og klikk-kultur være avgjørende for hvilke filmer vi skal lage, er jeg redd vi mister noe av filmens, og særlig dokumentarfilmens, grunnleggende verdier.

– Det er dokumentarbransjen som tar samfunnsansvar, både kringkastingsstøtten og pressestøtten hviler på dette ansvaret (foto fra Dugma)

– Konsulentene må ha rom til risikofylte prosesser

Et støttesystem som forutsetter finansiering fra andre, gjerne kommersielle institusjoner, og som legger stor vekt på track-record og publikumantall, risikerer å miste noe av det nye, det unike, det originale, det kontroversielle – filmer som utfordrer det etablerte, både i form, metode og innhold. Filmfestivalverdenen ser ikke etter gjentagelser. Dersom vi vil fortsette å vinne de gjeveste festivalprisene, tror jeg det er viktig at det fortsatt stimuleres til originalitet og nyskapning, noe tv-kanalene ikke alltid higer etter, og som ikke nødvendigvis gjenspeiles i publikumstall. Nyskaping og nytenkning krever utforsking av uprøvde modeller, samt mot til å risikere å feile – og kraft til å reise seg og prøve igjen. Konsulentene må ha rom til å støtte risikofylte prosesser.

Heldigvis finnes det en støtteordning på NFI som heter Nye Veier, der talentutvikling og kunstnerisk eksperimentering og nyskapning har vært kriteriet, og hvor distribusjonsplattform eller annen finansiering har vært utelukket. Jeg kjenner ikke årsaken til at NFI har valgt å legge ned muligheten for å finansiere «nye-veier»-filmer under 60 minutter. Tilbake i produsentrollen savner jeg mulighetene for å eksperimentere med nye formspråk, slik Nye Veier åpnet for.

I mine øyne er det en selvmotsigelse å forvente stort kunstnerisk vågemot i et kinoformat og en ramme på flere millioner, når du samtidig vet at du blir målt på publikumstall og festivalsuksess. Den unike muligheten man som produsent hadde til å utvikle et regitalent, et samarbeid og et filmspråk under trygge, forutsigbare rammer i en prosess som fikk utvikle seg fritt for kommersielle føringer, vil etterlate et tomrom. Jeg er redd vi som bransje vil miste muligheten for å utvikle nye talenter. Å regidebutere i feature-format kan fort bli en kostbar øvelse, både i kroner og anerkjennelse. Samtidig blir konkurransen om distribusjon og internasjonal finansiering stadig sterkere blant prosjekter i konsulentpotten. Hvor skal man egentlig begynne sin regikarriere?

Utfordringen til Oslo-selskaper

Selv er jeg relativt godt forankret i et internasjonalt nettverk og tilknyttet en forholdsvis solid track-record, og burde av den grunn kanskje applaudere en vektlegging av disse tingene fra NFI. Men de fleste av oss lager ikke film for å ha noe å leve av. Levende bilder påvirker oss og hvordan vi opplever verden og hverandre. Derfor er det viktig å reflektere over hvordan støttesystemet legger føringer for hvilke filmer vi lager.

Jeg vil gjerne produsere filmer med norsk innhold, om norske samfunnsforhold, men merker at jeg vegrer meg fordi jeg vet hvor vanskelig det er å finansiere. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal henvende meg med filmer som eksperimenterer i form og metode, med regissører som vil noe annet enn tradisjonelle fortellerformer, med regissører jeg gjerne vil utvikle med tanke på videre samarbeid. Jeg vil gjerne produsere kontroversielle filmer, som kan gi nye perspektiver og forståelseshorisonter, men jeg vet også at den gravende journalistikken er stadig vanskeligere å finansiere. For Oslo-baserte selskap, uten tilgang på regionale midler, har lista for den første utviklingsstøtten vært særlig høy, spesielt for nyetablerte selskaper.

Som Oslo-basert produsent er jeg derfor glad for å bli innlemmet i Viken. Men når Viken nå inkluderer Oslo er det mange behov å fylle. I Oslo finnes allerede et mangfoldig filmmiljø, som tiltrekker seg både unge og lovende og mer etablerte stemmer fra nærliggende kunstuttrykk. Det er åpenbart at regional filmstøtte til utvikling av potensielt store, internasjonale filmer, kan være avgjørende, slik Vikens tidlige støtte til både Dugma og Nowhere to Hide helt sikkert var. Det er helt nødvendig at det finnes muligheter for å lage korte formater på tvers av sjangere, for å sikre talentutvikling og nyskaping. Og jeg mener det er behov for filmer med regionalt innhold; Oslo har karakterer og miljøer som ikke finnes andre steder, og som vi trenger å se på lerretet – ikke fordi de skal vinne priser på store festivaler, men fordi de er betydningsfulle for refleksjon, representasjon og diskurs omkring vår hjemlige verden, våre muligheter og utfordringer. Jeg håper det finnes vilje, både politisk og kreativt, til å se verdien av en blomstrende underskog, der filmen som møtepunkt og utgangspunkt for små og store samtaler er viktigere enn å vinne pris i Cannes.

KriStine Ann Skaret var inntil i vinter dokumentarkonsulent hos Norsk filminstitutt. Hun er nå produsent i StrayDogProductions AS.

Legg igjen en kommentar

– Vi står i fare for å miste nye talenter

– Vi står i fare for å miste nye talenter

I Danmark snakkes det om den særegne danske filmkunsten, i Sverige om det levende bildets innvirkning på et samfunn i rask endring. I Norge snakker vi mest om en «bærekraftig» filmbransje. Det er ikke særlig bærekraftig, mener tidligere konsulent og nå produsent, KriStine Ann Skaret

Vi har de seneste årene kunnet feire at norske dokumentarer hevder seg i verdensklasse. I 2016 vant Brødre av Aslaug Holm og Dugma av Paul Refsdal de gjeveste prisene på HotDocs, og Nowhere to Hide (foto) av Zaradasht Ahmed fikk hovedprisen på selveste IDFA. I år fulgte vi opp med prisen «Årets nykommer» til Egil Håskjold Larsens 69 Minutter av 86 Dager. Det er ingen tvil om at bransjen leverer på Norsk filminstitutts mål om internasjonal anerkjennelse. Samtidig har dokumentarfilm også gjort det knakende godt på kino her hjemme, med gjennomgående besøkstall som dokumentarister i våre naboland bare kan drømme om. Det har vært fantastisk spennende å følge denne utviklingen av norsk dokumentarfilmbransje. Vi kan kalle oss verdensmestere i dokumentarfilm. Det er et stort ansvar å bære. Og en god anledning til å reflektere over hva vi vil med den norske dokumentarfilmen.

Det har lenge vært en strategi fra NFI å støtte færre prosjekter med mer substansielle midler, i tråd med målet om en mer bærekraftig bransje. Den såkalte Ryssevik-rapporten, som undersøkte de økonomiske forholdene i norsk filmbransje på bestilling fra Kulturdepartementet, viser at dokumentarfilmbransjen produserer mer og tjener mindre enn filmbransjen forøvrig. I mine år som konsulent hos NFI var vi opptatt av å støtte filmer med tydelig internasjonal interesse, i form av utvelgelse til forum og lignende, med vesentlig utviklingsstøtte, gjerne i flere runder. Bak de seneste årenes festivalvinnere står også en rekordhøy deltagelse på Pitche-forum, internasjonale utviklingsworkshops og festivalfilmer. Norske dokumentarprodusenter har selv høynet standarden og hevet lista. Bransjen har vokst seg sterkere og mer internasjonal de seneste årene, og har selv sørget for at nøkkelhullet hos NFI blir stadig trangere.

– Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal henvende meg med filmer som eksperimenterer i form og metode, med regissører som vil noe annet enn tradisjonelle fortellerformer (Foto fra «69 minutter av 86 Dager»).

”Bærekraftig” som det nye mantra

Samtidig er det ikke internasjonal co-produksjon som kjennetegner festivalvinnerne. Dugma, Brødre, Nowhere to Hide, er i likhet med 69 minutter produsert nesten utelukkende eller i alle fall hovedsakelig med norske midler, ifølge produsentene selv. Salg og distribusjon kommer gjerne etter at filmen er ferdig.

Det som derimot kjennetegner alle vinnerfilmene er stort personlig engasjement og utholdenhet. Jeg er redd for at et for sterkt fokus på finansieringsmodeller, skaper en instrumentalisering av støtteordningen, der kunstnerisk vurdering blir underordnet. Dersom man skal verne og ivareta konsulentenes rolle, og kunstnerisk kvalitet som det vesentlige vurderingskriteriet, er det viktig at det ikke er tallene som er målbærende.

I Danmark snakkes det mye om den særegne danske filmkunsten. I Sverige snakkes det om det levende bildets viktige innvirkning på et samfunn i rask endring. I Norge snakker vi mest om en «bærekraftig» filmbransje. Jeg er sterk tilhenger av en bærekraftig og profesjonell bransje, og av at vi fortetter å spre våre filmer ut i verden. Men det må også finnes rom for utvikling og utforskning av filmspråket, og mulighet for å utfordre etablerte modeller både for produksjon og fortelling. Kunst kan ikke skapes etter gitte normer. Kunstnerisk kvalitet kan ikke telles. Filmens verdi i samfunnet kan ikke måles eller veies i dokumenterbare standarder.

Som konsulent for NFI gjennom fire år vurderte jeg NFIs hovedansvar for tre områder: kinodokumentaren, filmer med internasjonalt potensial og talentutvikling. Dette er områder som ingen andre institusjoner tar ansvaret for. De norske tv-kanalene vil ha norsk innhold, og stiller i beste fall med en visningsavtale for filmer med internasjonalt fokus. For filmer som søker et internasjonalt marked er forankring på hjemmebane helt avgjørende. For den kunstneriske kinofilmen er NFI en viktig og selvsagt faktor. Og for bransjen er aktiv talentutvikling like selvfølgelig og vesentlig, både for fremtidig bærekraft og kunstnerisk utvikling.

I rollen som konsulent for NFI har jeg også erfart hvor vanskelig det kan være å prioritere det smale, det originale og det kontroversielle, på bekostning av prosjekter med ørten tv-avtaler i ryggen, eller andre prosjekter med åpenbart kommersielt potensial. I en ideell verden er det slik at tv-kanalene selv betaler for sitt dokumentariske innhold, på nivå med programmer om dansing og kakebaking.

Som NRKs Tore Tomter selv uttrykte under fjorårets dokumentarkonvent: det er dokumentarbransjen som tar samfunnsansvar. Både kringkastingsstøtten og pressestøtten hviler på dette ansvaret, derfor er det merkelig at de ikke prioriterer det høyere. Så lenge de ikke er villige til å betale mer enn en brøkdel av det dokumentariske innholdet fra eksterne aktører, blir dette ansvaret tungt hengende på filminstituttet. Samtidig ser vi en tydelig tendens til at tv-kanalene, både ute og hjemme, blir mer og mer varsomme i sin programmering. Det redaksjonelle ansvaret i en medievirkelighet der kritikk ofte blir advokatmat er stadig dyrere å bære. Dersom vi skal la tv-plattformene og deres økende konformitet og klikk-kultur være avgjørende for hvilke filmer vi skal lage, er jeg redd vi mister noe av filmens, og særlig dokumentarfilmens, grunnleggende verdier.

– Det er dokumentarbransjen som tar samfunnsansvar, både kringkastingsstøtten og pressestøtten hviler på dette ansvaret (foto fra Dugma)

– Konsulentene må ha rom til risikofylte prosesser

Et støttesystem som forutsetter finansiering fra andre, gjerne kommersielle institusjoner, og som legger stor vekt på track-record og publikumantall, risikerer å miste noe av det nye, det unike, det originale, det kontroversielle – filmer som utfordrer det etablerte, både i form, metode og innhold. Filmfestivalverdenen ser ikke etter gjentagelser. Dersom vi vil fortsette å vinne de gjeveste festivalprisene, tror jeg det er viktig at det fortsatt stimuleres til originalitet og nyskapning, noe tv-kanalene ikke alltid higer etter, og som ikke nødvendigvis gjenspeiles i publikumstall. Nyskaping og nytenkning krever utforsking av uprøvde modeller, samt mot til å risikere å feile – og kraft til å reise seg og prøve igjen. Konsulentene må ha rom til å støtte risikofylte prosesser.

Heldigvis finnes det en støtteordning på NFI som heter Nye Veier, der talentutvikling og kunstnerisk eksperimentering og nyskapning har vært kriteriet, og hvor distribusjonsplattform eller annen finansiering har vært utelukket. Jeg kjenner ikke årsaken til at NFI har valgt å legge ned muligheten for å finansiere «nye-veier»-filmer under 60 minutter. Tilbake i produsentrollen savner jeg mulighetene for å eksperimentere med nye formspråk, slik Nye Veier åpnet for.

I mine øyne er det en selvmotsigelse å forvente stort kunstnerisk vågemot i et kinoformat og en ramme på flere millioner, når du samtidig vet at du blir målt på publikumstall og festivalsuksess. Den unike muligheten man som produsent hadde til å utvikle et regitalent, et samarbeid og et filmspråk under trygge, forutsigbare rammer i en prosess som fikk utvikle seg fritt for kommersielle føringer, vil etterlate et tomrom. Jeg er redd vi som bransje vil miste muligheten for å utvikle nye talenter. Å regidebutere i feature-format kan fort bli en kostbar øvelse, både i kroner og anerkjennelse. Samtidig blir konkurransen om distribusjon og internasjonal finansiering stadig sterkere blant prosjekter i konsulentpotten. Hvor skal man egentlig begynne sin regikarriere?

Utfordringen til Oslo-selskaper

Selv er jeg relativt godt forankret i et internasjonalt nettverk og tilknyttet en forholdsvis solid track-record, og burde av den grunn kanskje applaudere en vektlegging av disse tingene fra NFI. Men de fleste av oss lager ikke film for å ha noe å leve av. Levende bilder påvirker oss og hvordan vi opplever verden og hverandre. Derfor er det viktig å reflektere over hvordan støttesystemet legger føringer for hvilke filmer vi lager.

Jeg vil gjerne produsere filmer med norsk innhold, om norske samfunnsforhold, men merker at jeg vegrer meg fordi jeg vet hvor vanskelig det er å finansiere. Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal henvende meg med filmer som eksperimenterer i form og metode, med regissører som vil noe annet enn tradisjonelle fortellerformer, med regissører jeg gjerne vil utvikle med tanke på videre samarbeid. Jeg vil gjerne produsere kontroversielle filmer, som kan gi nye perspektiver og forståelseshorisonter, men jeg vet også at den gravende journalistikken er stadig vanskeligere å finansiere. For Oslo-baserte selskap, uten tilgang på regionale midler, har lista for den første utviklingsstøtten vært særlig høy, spesielt for nyetablerte selskaper.

Som Oslo-basert produsent er jeg derfor glad for å bli innlemmet i Viken. Men når Viken nå inkluderer Oslo er det mange behov å fylle. I Oslo finnes allerede et mangfoldig filmmiljø, som tiltrekker seg både unge og lovende og mer etablerte stemmer fra nærliggende kunstuttrykk. Det er åpenbart at regional filmstøtte til utvikling av potensielt store, internasjonale filmer, kan være avgjørende, slik Vikens tidlige støtte til både Dugma og Nowhere to Hide helt sikkert var. Det er helt nødvendig at det finnes muligheter for å lage korte formater på tvers av sjangere, for å sikre talentutvikling og nyskaping. Og jeg mener det er behov for filmer med regionalt innhold; Oslo har karakterer og miljøer som ikke finnes andre steder, og som vi trenger å se på lerretet – ikke fordi de skal vinne priser på store festivaler, men fordi de er betydningsfulle for refleksjon, representasjon og diskurs omkring vår hjemlige verden, våre muligheter og utfordringer. Jeg håper det finnes vilje, både politisk og kreativt, til å se verdien av en blomstrende underskog, der filmen som møtepunkt og utgangspunkt for små og store samtaler er viktigere enn å vinne pris i Cannes.

KriStine Ann Skaret var inntil i vinter dokumentarkonsulent hos Norsk filminstitutt. Hun er nå produsent i StrayDogProductions AS.

Legg igjen en kommentar

MENY