– Kortfilm er ikke bare en vei til langfilmen

– Kortfilm er ikke bare en vei til langfilmen

– Tankegangen om at kortfilm bare er en forberedelse til «ordentlig» film, er veldig skadelig for filmfeltet, mener Ane Hjort Guttu, som sammen med Daisuke Kosugi har gjenskapt hans opplevelser fra arbeidslivet med et drømmende filmspråk. Filmen hadde nylig premiere på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Ane Hjort Guttu og Daisuke Kosugi har begge lang fartstid innen kunstfeltet. Kosugi er blant annet utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, og er ett av navnene bak det kunstnerdrevne initiativet Louise Dany i hovedstaden. Hjort Guttu jobber ved Kunstakademiet og har i skrivende stund en utstilling på Fotogalleriet, og de har begge imponerende CV-er med utstillinger og annet arbeide fra inn- og utland. Deres nye kortfilm The Lost Dreams of Naoki Hayakawa deltar i det norske konkurranseprogrammet under kortfilmfestivalen i Grimstad.

Hjort Guttu har én gang tidligere hatt en film på kortfilmfestivalen, Dette er alle steder i 2015, men de er begge rimelig nye innen filmmiljøet. Det har fått dem til å reflektere over forskjellene.

– En viktig forskjell mellom kunst- og filmfeltet er dette med status, mener Hjort Guttu. – At kortfilm har lavere status enn langfilm for eksempel. I kunstfeltet er man nok mer orientert om å lage kunst på den måten som er mest hensiktsmessig for det du vil si. Man tilpasser ikke lengden på film- og videoarbeider etter noe annet enn hva kunstverket selv trenger. Den tankegangen om at kortfilm er noe litt annenrangs, eller bare forberedelser til «ordentlig» film, er veldig skadelig for filmfeltet. Det er så stort potensiale for kortfilm, og så mange arenaer å vise dem på. Youtube består jo bare av kortfilm.

Ane Hjort Guttu

– Mens jeg tenker kanskje selv mer over formater og lignende enn det en del filmfolk gjør, siden jeg er fra et annet felt, sier Kosugi. – Jeg har veldig lett for å tenke mye på at en film må være sånn og sånn. Men når jeg ser filmer på festivaler tenker jeg at mange av dem er mye modigere, at de bryter opp konvensjonene mer.

– Jo, men det er kanskje på en festival som CPH:DOX, svarer Hjort Guttu. – Det er jo en ekstremt frittenkende festival, sammenlignet med den gjengse kortfilmfestival som ofte virker ganske konvensjonell. Det er synd at distribusjonen for kortfilm i filmfeltet mangler så totalt, samtidig som holdbarheten på festivaler er så kort. Det er et utrolig overforbruk av ressurser som er lagt ned i disse kortfilmene som blir vist kanskje 3-4 ganger.

The Lost Dreams of Naoki Hayakawa har en semi-dokumentarisk stil, og forteller om hvordan Naoki Hyakava, spilt av Kos selv, nærmest mister forstanden av en ekstremt krevende arbeidshverdag i reklamebransjen. Han går helt opp i jobben, til det bare er drømmene hans som er igjen av mennesket Naoki.

Det begynte ganske dokumentaraktig, vi tok utgangspunkt i min egen historie, forteller Kosugi. – Vi brukte til og med mitt eget navn i begynnelsen. Men så forandret vi på visse ting, for eksempel var jobben min egentlig i forsikringsbransjen. Deretter ble selve drømmene litt mer kompliserte og konsentrerte. Plutselig ble det noe annet enn bare min historie.

Daisuke Kosugi

– Utgangspunktet var jo mer en slags iscenesettelse av deg, Kos, i rollen som deg, sier Hjort Guttu. – Men så endte vi med å endre historien helt. For eksempel ble det nødvendig å endre bransje – vi syntes denne «kreative» reklamebransjen var mer passende for hovedpersonen, slik at vi kunne problematisere de prosjektorienterte, fleksibiliserte arbeidsforholdene. Kanskje det var mer interessant for oss fordi det ligner mer på våre egne arbeidsforhold som kunstnere.

Naokis drømmer dukker opp uanmeldt mens han er i mer eller mindre våken tilstand. Disse seansene er essensielle for at filmen skal fungere. Men som alle vet, er drømmer ofte vanskelige å skulle forklare – for ikke å snakke om å gjenskape visuelt. Hjort Guttu forteller at da de skulle gjenskape Naokis drømmer kikket de på mye surrealistisk film fra 20- og 30-tallet.

– I forbindelse med produksjonen av Den andalusiske hund sa Dalí og Buñuel at alt som virket logisk eller symbolsk, det tok de bort. Dette syntes vi virket riktig og inspirerende. Så drømmene i filmen skal ikke ha en fortellerfunksjon. Og de skal ikke tolkes eller symbolisere noe.

Det handlet vel også om å se på det surrealistiske i det kontemporære samfunnet og i hovedpersonens situasjon, sier Kosugi. – Vi har prøvd å finne forskjellige måter å lage visuelle drømmer, gjennom både filosofi og film.

I tillegg til en flott visuell utførelse av både drømmesekvensene og den kvelende hverdagen til Naoki Hyakava, er filmen supplert med et deilig og hypnotiserende lydspor. Komponist og musiker Mari Kvien Brunvoll ble hentet inn da kun rough cut av filmen var ferdig, og var derfra med på å utvikle det ferdige resultatet – hvilket har blitt en svært severdig film som de fleste bør ta seg tid til å se.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Kortfilm er ikke bare en vei til langfilmen

– Kortfilm er ikke bare en vei til langfilmen

– Tankegangen om at kortfilm bare er en forberedelse til «ordentlig» film, er veldig skadelig for filmfeltet, mener Ane Hjort Guttu, som sammen med Daisuke Kosugi har gjenskapt hans opplevelser fra arbeidslivet med et drømmende filmspråk. Filmen hadde nylig premiere på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

Ane Hjort Guttu og Daisuke Kosugi har begge lang fartstid innen kunstfeltet. Kosugi er blant annet utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, og er ett av navnene bak det kunstnerdrevne initiativet Louise Dany i hovedstaden. Hjort Guttu jobber ved Kunstakademiet og har i skrivende stund en utstilling på Fotogalleriet, og de har begge imponerende CV-er med utstillinger og annet arbeide fra inn- og utland. Deres nye kortfilm The Lost Dreams of Naoki Hayakawa deltar i det norske konkurranseprogrammet under kortfilmfestivalen i Grimstad.

Hjort Guttu har én gang tidligere hatt en film på kortfilmfestivalen, Dette er alle steder i 2015, men de er begge rimelig nye innen filmmiljøet. Det har fått dem til å reflektere over forskjellene.

– En viktig forskjell mellom kunst- og filmfeltet er dette med status, mener Hjort Guttu. – At kortfilm har lavere status enn langfilm for eksempel. I kunstfeltet er man nok mer orientert om å lage kunst på den måten som er mest hensiktsmessig for det du vil si. Man tilpasser ikke lengden på film- og videoarbeider etter noe annet enn hva kunstverket selv trenger. Den tankegangen om at kortfilm er noe litt annenrangs, eller bare forberedelser til «ordentlig» film, er veldig skadelig for filmfeltet. Det er så stort potensiale for kortfilm, og så mange arenaer å vise dem på. Youtube består jo bare av kortfilm.

Ane Hjort Guttu

– Mens jeg tenker kanskje selv mer over formater og lignende enn det en del filmfolk gjør, siden jeg er fra et annet felt, sier Kosugi. – Jeg har veldig lett for å tenke mye på at en film må være sånn og sånn. Men når jeg ser filmer på festivaler tenker jeg at mange av dem er mye modigere, at de bryter opp konvensjonene mer.

– Jo, men det er kanskje på en festival som CPH:DOX, svarer Hjort Guttu. – Det er jo en ekstremt frittenkende festival, sammenlignet med den gjengse kortfilmfestival som ofte virker ganske konvensjonell. Det er synd at distribusjonen for kortfilm i filmfeltet mangler så totalt, samtidig som holdbarheten på festivaler er så kort. Det er et utrolig overforbruk av ressurser som er lagt ned i disse kortfilmene som blir vist kanskje 3-4 ganger.

The Lost Dreams of Naoki Hayakawa har en semi-dokumentarisk stil, og forteller om hvordan Naoki Hyakava, spilt av Kos selv, nærmest mister forstanden av en ekstremt krevende arbeidshverdag i reklamebransjen. Han går helt opp i jobben, til det bare er drømmene hans som er igjen av mennesket Naoki.

Det begynte ganske dokumentaraktig, vi tok utgangspunkt i min egen historie, forteller Kosugi. – Vi brukte til og med mitt eget navn i begynnelsen. Men så forandret vi på visse ting, for eksempel var jobben min egentlig i forsikringsbransjen. Deretter ble selve drømmene litt mer kompliserte og konsentrerte. Plutselig ble det noe annet enn bare min historie.

Daisuke Kosugi

– Utgangspunktet var jo mer en slags iscenesettelse av deg, Kos, i rollen som deg, sier Hjort Guttu. – Men så endte vi med å endre historien helt. For eksempel ble det nødvendig å endre bransje – vi syntes denne «kreative» reklamebransjen var mer passende for hovedpersonen, slik at vi kunne problematisere de prosjektorienterte, fleksibiliserte arbeidsforholdene. Kanskje det var mer interessant for oss fordi det ligner mer på våre egne arbeidsforhold som kunstnere.

Naokis drømmer dukker opp uanmeldt mens han er i mer eller mindre våken tilstand. Disse seansene er essensielle for at filmen skal fungere. Men som alle vet, er drømmer ofte vanskelige å skulle forklare – for ikke å snakke om å gjenskape visuelt. Hjort Guttu forteller at da de skulle gjenskape Naokis drømmer kikket de på mye surrealistisk film fra 20- og 30-tallet.

– I forbindelse med produksjonen av Den andalusiske hund sa Dalí og Buñuel at alt som virket logisk eller symbolsk, det tok de bort. Dette syntes vi virket riktig og inspirerende. Så drømmene i filmen skal ikke ha en fortellerfunksjon. Og de skal ikke tolkes eller symbolisere noe.

Det handlet vel også om å se på det surrealistiske i det kontemporære samfunnet og i hovedpersonens situasjon, sier Kosugi. – Vi har prøvd å finne forskjellige måter å lage visuelle drømmer, gjennom både filosofi og film.

I tillegg til en flott visuell utførelse av både drømmesekvensene og den kvelende hverdagen til Naoki Hyakava, er filmen supplert med et deilig og hypnotiserende lydspor. Komponist og musiker Mari Kvien Brunvoll ble hentet inn da kun rough cut av filmen var ferdig, og var derfra med på å utvikle det ferdige resultatet – hvilket har blitt en svært severdig film som de fleste bør ta seg tid til å se.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY