Hvorfor ikke flere tv-serier skapes i regionene

Hvorfor ikke flere tv-serier skapes i regionene

Det produseres knapt tv-drama ute i regionene. Det er fordi tungnemt norsk filmbyråkrati fortsatt har strupetak på midlene, og fordi man heller vil lokke til seg turister enn serieskapere, mener Arne Berggren.

Jeg vil ikke påstå at norsk regional politikk innen film og tv er totalt forfeilet, det produseres tross alt en god del spennende kortfilmer og stadig flere interessante dokumentarer langt vekk fra Nydalen. Men når det kommer til tv-produksjon, blir det for det meste til at man søler bort midler til omflakkende produsenter som pliktskyldigst legger noen scener til rorbuer og vassdrag som kvittering for en million eller to av de lokale pengene.

I utgangspunktet koster det 2-4 millioner ekstra å legge en produksjon utenfor Oslo, som fortsatt er der mesteparten av bransjen befinner seg. Det er derfor ikke så mystisk at de fleste historier på tv skjer innen en radius av 20 minutter fra Spikersuppa. Skal man få noe annet enn snarvisitter fra ulike produksjonsmiljøer, må det tenkes langsiktig, og skal man tenke langsiktig i tv-bransjen må man samtidig være lydhør og lett på foten – endringene kommer stadig raskere nå; å tenke langsiktig er ikke, slik mange ser ut til å tro, å tenke langsomt. Sett utenfra kan det se ut som en vesentlig del av film- og tv-utviklingen i regionene er en form for avanserte filmklubber den ene dagen, mens de forsøker å være Filminstitutt den neste, eller driver med destinasjonsutvikling og promovering av oppdrettslaks og rorbuferier – denne ulykksalige og schizofrene sammensausing av kultur og næring. Bli ferdig med å forsøke å styre innholdet og leke dramaturgiat og kvalitetssikring med innleide konsulenter – tv-produksjon er industri, tenk heller reinspikka næring!

Å jobbe med tv har heller ikke tilstrekkelig status, i hvert fall ikke etter det offentlige finansieringssystemet å dømme. Søknadssystemet alle tvinges til å bruke heter Filmsøk, der mange av rubrikkene rett og slett er uegnet for tv-bransjen. Vi har møtene våre i Filmens hus. Vi har Filmfond nord. Vi har Filmutvikling både her og der, og oppå det hele har vi Norsk filminstitutt. Det er film, film, film, og det er for så vidt greit nok, om det ikke hadde vært for at så mange av de eksisterende ordningene i liten grad greier å tilpasse seg tv-bransjens behov for raske beslutninger. Kanalene etterspør stadig billigere innhold, og de vil ha det for sending om et snaut år. De fleste tog går i virkeligheten i løpet av en måneds tid. Da sier det seg selv at søknads- og beslutningsprosessen må angripes vesentlig annerledes, om man ønsker serier spilt inn uten de sedvanlige dronebildene av Barcode og Stortinget. Regionale filmfond må bli mer gass enn brems, rett og slett. I dag er de føkkings håndbrekk.

Det kan ligge gode muligheter i å tenke uavhengig av den tradisjonelle tv-distribusjonen. Ingen vet med sikkerhet hvordan tv-innhold distribueres om et års tid. Vel, vi kommer til å ha både velkjente tv-kanaler og papirbøker, men utviklingen innen distribusjon går nå så raskt at det eneste som er sikkert er at ingen ting er det. Derfor må byråkratiet finne opp en annen tilnærming til utviklings- og produksjonsstøtte. Sist gang jeg spurte noen på NFI, var ikke YouTube regnet som en kanal. For å få utviklings- eller produksjonsstøtte i regionene må du i praksis ha én av de tradisjonelle tv-kanalene i ryggen, aller helst et såkalt Letter of commitment fra kanalen.

Selv om alle er enige om at tv-programmer vil distribueres via alle slags plattformer fremover, tvinges produsenter til fortsatt å rette seg mot tradisjonell lineær distribusjon hos de store og etablerte kanalene som sliter mer og mer med dette – bare det siste året falt den lineære seingen i de yngre målgruppene med 30 %. Men går du til NFI og sier at du skal produsere tv-programmer for YouTube er svaret altså nei, foreløpig, og jeg tipper svaret er det samme for Snap og Facebook, selv om det altså er nettopp på plattformer som dette slaget vil stå i årene som kommer.

Det er fortsatt ikke så mange som utvikler og produserer tv-drama her i landet. Konkurransen er behagelig liten. Men det betyr samtidig at kanalene stoler på og har en tendens til å bestille serier fra produksjonsmiljøer og selskaper de har tidligere erfaring med. Omtrent slik det er i alle bransjer – det handler om erfaring og relasjon.

Men ute i regionene lever fortsatt drømmen eller visjonen om det uoppdagede talentet, som sakte, men sikkert vil utvikle seg, ta Filmskolen, slå gjennom i Hollywood, for så å komme tilbake til Djupdal eller Ytrepollen og legge ned grunnstenen for det som skal bli den nye oljen – vidunderbarnet som står i gjeld til kommunen og ikke kunne greid seg uten det klappet på skulderen han eller hun en gang fikk fra ordføreren.

Det er helt ok å drysse penger over lokale talenter og spe på budsjettene til både NRK og kortfilmprodusenter, for all del – men ønsker man å bygge en tv-industri i en region, må det tenkes nettopp industrielt. Da må man systematisk søke etter folk som har gjennomføringskraft, forsøke å forstå hvordan de tenker og hva som trigger dem. Man må slutte med disse halvårlige lotteriene eller regionale mesterskapene i kunstnerisk overskridelse, men tenke næringsutvikling i større grad, ikke leke dramaturger og dille med det kunstfaglige. Man må i større grad ta opp telefonen og vise at man vil ha produksjon i regionen, spørre produsenter og serieskapere hvordan man kan bidra. Tenk å få en telefon fra et filmfond der en vakker stemme sier at de kan hjelpe oss med næringsutvikling eller innovasjon i regionen, så vi kan produsere det vi selv vil. Et bærekraftig tv-produksjonsmiljø vokser ikke ut av intet.

Bare gjennom kontinuerlig og proff produksjon over tre til fem år, kan lokale talenter få utvikle seg og klatre i systemet, få mengdetrening for selv en gang å skape og produsere sine egne serier. De fleste serier skapes av forfattere. Det tar i hvert fall fem år å skaffe seg den erfaringen du trenger for å lede utvikling av tv-drama, men filmfondene tenker stort sett ett år av gangen, og man krever en så stor grad av lokal forankring og stab på prosjekter man støtter i utgangspunktet, at det blir vrient. Disse kravene gir også de få lokale filmarbeiderne i regionen uforholdsmessig stor makt – for som én sa til meg, du vil jo ikke sparke en nordnorsk filmarbeider uten videre og føkka opp kvota di.

Jeg synes ikke produsenter skal gi opp, selv om vi føler oss motløse og merker at immunforsvaret synker hver gang vi åpner Filmsøk, der man skal søke midler for produksjon ut i regionene. Man får forsøke å overhøre den indre stemmen som forteller deg at disse pengene ikke er ment for folk som meg, som er mann, hvit og oppvokst i Oslo. Jeg skal greie å overvinne fornemmelsen av at norsk film- og tv-politikk virker som lokale klubber av ornitologer som har vedtatt at spennende trekkfugl skal slå seg ned i deres region. Jeg skal faen meg åpne Filmsøk gang på gang og fylle ut søknader, selv om jeg tror det er å begynne i feil ende. Men det fins ikke noen rubrikk for det i Filmsøk, så jeg sier det altså her i stedet: Det lar seg gjøre å skape bærekraftig tv-industri i regionen, dersom man dyrker et gjensidig forpliktende og langsiktig samarbeid med nøkkelfolk med gjennomføringsevne, hvis man lar dem selv få definere prosjektene som skal utvikles. Man må tenke prosess og relasjon fremfor prosjekt i tildeling av midler, og man må tilby hjelp til utvikling av næring lokalt. Børst flasset av jakkene. Drit i all den reisingen og stans alle seminarer og visjonsprosesser. Dropp Filmsøk. Ta opp telefonen i stedet.

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Denne teksten står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Legg igjen en kommentar

Hvorfor ikke flere tv-serier skapes i regionene

Hvorfor ikke flere tv-serier skapes i regionene

Det produseres knapt tv-drama ute i regionene. Det er fordi tungnemt norsk filmbyråkrati fortsatt har strupetak på midlene, og fordi man heller vil lokke til seg turister enn serieskapere, mener Arne Berggren.

Jeg vil ikke påstå at norsk regional politikk innen film og tv er totalt forfeilet, det produseres tross alt en god del spennende kortfilmer og stadig flere interessante dokumentarer langt vekk fra Nydalen. Men når det kommer til tv-produksjon, blir det for det meste til at man søler bort midler til omflakkende produsenter som pliktskyldigst legger noen scener til rorbuer og vassdrag som kvittering for en million eller to av de lokale pengene.

I utgangspunktet koster det 2-4 millioner ekstra å legge en produksjon utenfor Oslo, som fortsatt er der mesteparten av bransjen befinner seg. Det er derfor ikke så mystisk at de fleste historier på tv skjer innen en radius av 20 minutter fra Spikersuppa. Skal man få noe annet enn snarvisitter fra ulike produksjonsmiljøer, må det tenkes langsiktig, og skal man tenke langsiktig i tv-bransjen må man samtidig være lydhør og lett på foten – endringene kommer stadig raskere nå; å tenke langsiktig er ikke, slik mange ser ut til å tro, å tenke langsomt. Sett utenfra kan det se ut som en vesentlig del av film- og tv-utviklingen i regionene er en form for avanserte filmklubber den ene dagen, mens de forsøker å være Filminstitutt den neste, eller driver med destinasjonsutvikling og promovering av oppdrettslaks og rorbuferier – denne ulykksalige og schizofrene sammensausing av kultur og næring. Bli ferdig med å forsøke å styre innholdet og leke dramaturgiat og kvalitetssikring med innleide konsulenter – tv-produksjon er industri, tenk heller reinspikka næring!

Å jobbe med tv har heller ikke tilstrekkelig status, i hvert fall ikke etter det offentlige finansieringssystemet å dømme. Søknadssystemet alle tvinges til å bruke heter Filmsøk, der mange av rubrikkene rett og slett er uegnet for tv-bransjen. Vi har møtene våre i Filmens hus. Vi har Filmfond nord. Vi har Filmutvikling både her og der, og oppå det hele har vi Norsk filminstitutt. Det er film, film, film, og det er for så vidt greit nok, om det ikke hadde vært for at så mange av de eksisterende ordningene i liten grad greier å tilpasse seg tv-bransjens behov for raske beslutninger. Kanalene etterspør stadig billigere innhold, og de vil ha det for sending om et snaut år. De fleste tog går i virkeligheten i løpet av en måneds tid. Da sier det seg selv at søknads- og beslutningsprosessen må angripes vesentlig annerledes, om man ønsker serier spilt inn uten de sedvanlige dronebildene av Barcode og Stortinget. Regionale filmfond må bli mer gass enn brems, rett og slett. I dag er de føkkings håndbrekk.

Det kan ligge gode muligheter i å tenke uavhengig av den tradisjonelle tv-distribusjonen. Ingen vet med sikkerhet hvordan tv-innhold distribueres om et års tid. Vel, vi kommer til å ha både velkjente tv-kanaler og papirbøker, men utviklingen innen distribusjon går nå så raskt at det eneste som er sikkert er at ingen ting er det. Derfor må byråkratiet finne opp en annen tilnærming til utviklings- og produksjonsstøtte. Sist gang jeg spurte noen på NFI, var ikke YouTube regnet som en kanal. For å få utviklings- eller produksjonsstøtte i regionene må du i praksis ha én av de tradisjonelle tv-kanalene i ryggen, aller helst et såkalt Letter of commitment fra kanalen.

Selv om alle er enige om at tv-programmer vil distribueres via alle slags plattformer fremover, tvinges produsenter til fortsatt å rette seg mot tradisjonell lineær distribusjon hos de store og etablerte kanalene som sliter mer og mer med dette – bare det siste året falt den lineære seingen i de yngre målgruppene med 30 %. Men går du til NFI og sier at du skal produsere tv-programmer for YouTube er svaret altså nei, foreløpig, og jeg tipper svaret er det samme for Snap og Facebook, selv om det altså er nettopp på plattformer som dette slaget vil stå i årene som kommer.

Det er fortsatt ikke så mange som utvikler og produserer tv-drama her i landet. Konkurransen er behagelig liten. Men det betyr samtidig at kanalene stoler på og har en tendens til å bestille serier fra produksjonsmiljøer og selskaper de har tidligere erfaring med. Omtrent slik det er i alle bransjer – det handler om erfaring og relasjon.

Men ute i regionene lever fortsatt drømmen eller visjonen om det uoppdagede talentet, som sakte, men sikkert vil utvikle seg, ta Filmskolen, slå gjennom i Hollywood, for så å komme tilbake til Djupdal eller Ytrepollen og legge ned grunnstenen for det som skal bli den nye oljen – vidunderbarnet som står i gjeld til kommunen og ikke kunne greid seg uten det klappet på skulderen han eller hun en gang fikk fra ordføreren.

Det er helt ok å drysse penger over lokale talenter og spe på budsjettene til både NRK og kortfilmprodusenter, for all del – men ønsker man å bygge en tv-industri i en region, må det tenkes nettopp industrielt. Da må man systematisk søke etter folk som har gjennomføringskraft, forsøke å forstå hvordan de tenker og hva som trigger dem. Man må slutte med disse halvårlige lotteriene eller regionale mesterskapene i kunstnerisk overskridelse, men tenke næringsutvikling i større grad, ikke leke dramaturger og dille med det kunstfaglige. Man må i større grad ta opp telefonen og vise at man vil ha produksjon i regionen, spørre produsenter og serieskapere hvordan man kan bidra. Tenk å få en telefon fra et filmfond der en vakker stemme sier at de kan hjelpe oss med næringsutvikling eller innovasjon i regionen, så vi kan produsere det vi selv vil. Et bærekraftig tv-produksjonsmiljø vokser ikke ut av intet.

Bare gjennom kontinuerlig og proff produksjon over tre til fem år, kan lokale talenter få utvikle seg og klatre i systemet, få mengdetrening for selv en gang å skape og produsere sine egne serier. De fleste serier skapes av forfattere. Det tar i hvert fall fem år å skaffe seg den erfaringen du trenger for å lede utvikling av tv-drama, men filmfondene tenker stort sett ett år av gangen, og man krever en så stor grad av lokal forankring og stab på prosjekter man støtter i utgangspunktet, at det blir vrient. Disse kravene gir også de få lokale filmarbeiderne i regionen uforholdsmessig stor makt – for som én sa til meg, du vil jo ikke sparke en nordnorsk filmarbeider uten videre og føkka opp kvota di.

Jeg synes ikke produsenter skal gi opp, selv om vi føler oss motløse og merker at immunforsvaret synker hver gang vi åpner Filmsøk, der man skal søke midler for produksjon ut i regionene. Man får forsøke å overhøre den indre stemmen som forteller deg at disse pengene ikke er ment for folk som meg, som er mann, hvit og oppvokst i Oslo. Jeg skal greie å overvinne fornemmelsen av at norsk film- og tv-politikk virker som lokale klubber av ornitologer som har vedtatt at spennende trekkfugl skal slå seg ned i deres region. Jeg skal faen meg åpne Filmsøk gang på gang og fylle ut søknader, selv om jeg tror det er å begynne i feil ende. Men det fins ikke noen rubrikk for det i Filmsøk, så jeg sier det altså her i stedet: Det lar seg gjøre å skape bærekraftig tv-industri i regionen, dersom man dyrker et gjensidig forpliktende og langsiktig samarbeid med nøkkelfolk med gjennomføringsevne, hvis man lar dem selv få definere prosjektene som skal utvikles. Man må tenke prosess og relasjon fremfor prosjekt i tildeling av midler, og man må tilby hjelp til utvikling av næring lokalt. Børst flasset av jakkene. Drit i all den reisingen og stans alle seminarer og visjonsprosesser. Dropp Filmsøk. Ta opp telefonen i stedet.

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Denne teksten står på trykk i nyeste utgaven av Rushprint.

Legg igjen en kommentar

MENY