Er dette de to beste filmene på kino i sommer?

Er dette de to beste filmene på kino i sommer?

Mens Arthaus henter fram Hayao Miyazakis 20 år gamle animasjonsklassiker ”Prinsesse Mononoke”, gjenintroduserer Raoul Peck den profetiske stemmen til James Baldwin i ”I Am Not Your Negro”. Begge filmer er helt essensielle på kinomenyen i sommer, mener Rushprints redaktør.

James Baldwin var ikke enkel å plassere i den svarte borgerrettighetsbevegelsen i USA på 60-tallet: Han var homofil og intellektuell, med en svakhet for poetiske spissformuleringer, og hadde allerede i 1948 skapt seg en ny tilværelse, ja, nesten en ny identitet, i Frankrike. Kort sagt, med datidens øyne: not your Negro. Black Panther-bevegelsen stilte seg avvisende, selv hans gode venn, Martin Luther King, hadde sine forbehold. Men ingen kunne formidle de svartes opplevelse av utenforskap med større veltalenhet og patos enn forfatteren og dramatikeren som nå har fått sin rolle belyst i en helaftens dokumentarfilm.

Raoul Peck, som ble nominert til en Oscar for filmen, gir oss ikke den biografiske filmen Baldwin så åpenbart også fortjener. Men vi kommer forbausende tett på raseriet og lidenskapen som glødet i den spedbygde kjempen som var dypt pessimistisk på vegne av det amerikanske samfunnet. Peck tar utgangspunkt i en bok Baldwin planla å skrive helt på slutten av 60-tallet, da motsetningene skrudde seg til med mordet på hans tre venner, Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King. Da han døde i 1987 etterlot han seg bare 30 sider, og det er fra dette ufullførte verket Peck henter mye fra, i tillegg til essays og taler Baldwin skrev og holdt om det såkalte rasespørsmålet i USA.

I åpningsminuttene får vi en leksjon i hvor uvirkelig debatten om de svartes livsbetingelser kunne være i amerikansk offentlighet – for de svarte selv. I beste sendetid under The Dick Cavett Show i 1968 spør programlederen Baldwin om ”the american Negro” ser mer optimistisk på utviklingen nå. Men det var nettopp slike framstillinger av svarte som en fremmedartet rase, i tredje person, som Baldwin mente var problemet. Og der var ikke de hvite liberale, som var på rett side av historien, noe mindre skyldige enn den gemene hop. Den opplyste hvite eliten ville gjerne innvilge de svarte rettigheter, det var ikke noe de hadde en naturlig rett på. Problemet var uansett ikke rasismen, mente Baldwin, men en segregering som førte til at man ikke visste noe om hverandre. Som Peck viser gjennom klipp fra vår tids opptøyer i amerikanske forsteder, har denne segregeringen fortsatt i nye former, og det gjør at denne retoriske kryssklippen ikke oppleves som et overtramp.

Jeg har sjelden sett en film som så effektivt viser hvordan stereotyper på film kan påvirke et barnesinn, som når Baldwin gjenforteller sine første møter med Hollywoods svarte rollegalleri. Han forklarer godt hvorfor svarte opplevde Sidney Poitiers plettfrie ”Negro” i Gjett hvem som kommer til middag (1967) som en fornærmelse, og det patetiske i at det hvite liberale Hollywood gratulerte seg selv for dette ”framskrittet”. Disse refleksjonene virker like duggfriske i dag som de kanskje var forut for sin tid den gangen da svarte ikke fikk framstå som enkeltindivider, men representanter for en rase. Peck gir ikke Baldwin motstand, vi er i hans retoriske vold, men det er det som gjør filmen så kraftfull. Samuel L. Jackson fortolker Baldwins fortellerstemme med en kledelig mangel på bravur, og Peck får arkivopptakene med Baldwin til å puste av liv. Han hadde et ansikt som sitret av følelser, og når det lyste opp, så kunne du se at han øynet håp, tross alt.

Miyazakis visjonære mesterverk

Det er snart 20 år siden jeg så denne klassikeren første gangen. Jeg ble fullstendig slått ut av kraften i Hayao Miyazakis håndtegnede uttrykk og hadde aldri trodd at en animasjonsfilm for hele familien kunne håndtere så kompleks og mørk tematikk.

I det episke, nesten tidløse universet er vi nær en apokalypse som drives fram av menneskets dårskap. Vi befinner oss i Japan en gang mellom år 1300 og 1500, i et oppstykket land herjet av borgerkrig og en destruktiv kamp mellom mennesker og guder. Det er naturkreftene og dyreverdenen som representerer sistnevnte, nettopp fordi de er mest utsatt for framveksten av den moderne maskinen – enten det er de nye dødelige kanonene eller arbeidet med å utvinne jern.

I utkanten av denne konflikten lever den unge prinsen Ashitaka i uvitenhet om hva som skjer, helt til den dagen hans egen landsby angripes av demoner, forkledd som enorme villsvin. Han blir skadet av en demon som samtidig infiserer ham med en dødelig forbannelse, og Ashitaka må reise ut for å finne forbannelsens opphav.

Som vi har sett i så mange av Miyazakis senere filmer, er det menneskenes hybris som forårsaker elendighet, i sin higen etter makt og hevn. Men her er likevel ingen enkle inndelinger i onde og gode mennesker: alle, inkludert helten Ashitaka, mister sin menneskelighet i møte med de destruktive kreftene. Når han ankommer Jernbyen som styres av Lady Eboshi introduseres vi for animasjonshistoriens kanskje mest interessante (anti)heltinne. Ikke bare har hun innført et slags opplyst matriarkat i byen, hun driver også et sykehus for spedalske. Samtidig driver hun en hensynsløs kamp mot Skogsguden og en grådig utvinning av jern for å produsere dødbringende våpen. Lady Eboshi er som filmen: filosofisk og usentimental, vakker og brutal, og filmens følelsesregister styres effektivt av Miyazakis faste komponist, Joe Hisaishi, som også er de store pausenes mester.

Når Ashitaka nærmer seg hjertet av Skogsgudens rike, utløser Miyazaki en spektakulær apokalyptisk visjon som er gått inn i filmhistorien, og som best kan oppleves på stort kinolerret. Visstnok pleier Pixar-animatørene å se denne filmen når de søker inspirasjon, og man kan godt forstå hvorfor: her presses animasjonsfilmen til sine ytterste grenser for hva den kan uttrykke, og Miyazaki gir oss en poetisk skildring av den totale destruksjonen. Når en mørk materie legger seg over alt liv er det umulig å ikke tenke på Hiroshima eller Nagazaki og det svarte regnet etter atombomben.

Men alt håp er ikke ute. Miyazaki og Skogsguden gjenoppretter balansen mellom menneske og naturen, og barna dine kan forlate kinosalen med hevet blikk. Men det skyldes ikke noen happy ending, men følelsen av at de har fått ta del i noe enestående.

Omtalen av begge filmer er tidligere publisert i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Er dette de to beste filmene på kino i sommer?

Er dette de to beste filmene på kino i sommer?

Mens Arthaus henter fram Hayao Miyazakis 20 år gamle animasjonsklassiker ”Prinsesse Mononoke”, gjenintroduserer Raoul Peck den profetiske stemmen til James Baldwin i ”I Am Not Your Negro”. Begge filmer er helt essensielle på kinomenyen i sommer, mener Rushprints redaktør.

James Baldwin var ikke enkel å plassere i den svarte borgerrettighetsbevegelsen i USA på 60-tallet: Han var homofil og intellektuell, med en svakhet for poetiske spissformuleringer, og hadde allerede i 1948 skapt seg en ny tilværelse, ja, nesten en ny identitet, i Frankrike. Kort sagt, med datidens øyne: not your Negro. Black Panther-bevegelsen stilte seg avvisende, selv hans gode venn, Martin Luther King, hadde sine forbehold. Men ingen kunne formidle de svartes opplevelse av utenforskap med større veltalenhet og patos enn forfatteren og dramatikeren som nå har fått sin rolle belyst i en helaftens dokumentarfilm.

Raoul Peck, som ble nominert til en Oscar for filmen, gir oss ikke den biografiske filmen Baldwin så åpenbart også fortjener. Men vi kommer forbausende tett på raseriet og lidenskapen som glødet i den spedbygde kjempen som var dypt pessimistisk på vegne av det amerikanske samfunnet. Peck tar utgangspunkt i en bok Baldwin planla å skrive helt på slutten av 60-tallet, da motsetningene skrudde seg til med mordet på hans tre venner, Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King. Da han døde i 1987 etterlot han seg bare 30 sider, og det er fra dette ufullførte verket Peck henter mye fra, i tillegg til essays og taler Baldwin skrev og holdt om det såkalte rasespørsmålet i USA.

I åpningsminuttene får vi en leksjon i hvor uvirkelig debatten om de svartes livsbetingelser kunne være i amerikansk offentlighet – for de svarte selv. I beste sendetid under The Dick Cavett Show i 1968 spør programlederen Baldwin om ”the american Negro” ser mer optimistisk på utviklingen nå. Men det var nettopp slike framstillinger av svarte som en fremmedartet rase, i tredje person, som Baldwin mente var problemet. Og der var ikke de hvite liberale, som var på rett side av historien, noe mindre skyldige enn den gemene hop. Den opplyste hvite eliten ville gjerne innvilge de svarte rettigheter, det var ikke noe de hadde en naturlig rett på. Problemet var uansett ikke rasismen, mente Baldwin, men en segregering som førte til at man ikke visste noe om hverandre. Som Peck viser gjennom klipp fra vår tids opptøyer i amerikanske forsteder, har denne segregeringen fortsatt i nye former, og det gjør at denne retoriske kryssklippen ikke oppleves som et overtramp.

Jeg har sjelden sett en film som så effektivt viser hvordan stereotyper på film kan påvirke et barnesinn, som når Baldwin gjenforteller sine første møter med Hollywoods svarte rollegalleri. Han forklarer godt hvorfor svarte opplevde Sidney Poitiers plettfrie ”Negro” i Gjett hvem som kommer til middag (1967) som en fornærmelse, og det patetiske i at det hvite liberale Hollywood gratulerte seg selv for dette ”framskrittet”. Disse refleksjonene virker like duggfriske i dag som de kanskje var forut for sin tid den gangen da svarte ikke fikk framstå som enkeltindivider, men representanter for en rase. Peck gir ikke Baldwin motstand, vi er i hans retoriske vold, men det er det som gjør filmen så kraftfull. Samuel L. Jackson fortolker Baldwins fortellerstemme med en kledelig mangel på bravur, og Peck får arkivopptakene med Baldwin til å puste av liv. Han hadde et ansikt som sitret av følelser, og når det lyste opp, så kunne du se at han øynet håp, tross alt.

Miyazakis visjonære mesterverk

Det er snart 20 år siden jeg så denne klassikeren første gangen. Jeg ble fullstendig slått ut av kraften i Hayao Miyazakis håndtegnede uttrykk og hadde aldri trodd at en animasjonsfilm for hele familien kunne håndtere så kompleks og mørk tematikk.

I det episke, nesten tidløse universet er vi nær en apokalypse som drives fram av menneskets dårskap. Vi befinner oss i Japan en gang mellom år 1300 og 1500, i et oppstykket land herjet av borgerkrig og en destruktiv kamp mellom mennesker og guder. Det er naturkreftene og dyreverdenen som representerer sistnevnte, nettopp fordi de er mest utsatt for framveksten av den moderne maskinen – enten det er de nye dødelige kanonene eller arbeidet med å utvinne jern.

I utkanten av denne konflikten lever den unge prinsen Ashitaka i uvitenhet om hva som skjer, helt til den dagen hans egen landsby angripes av demoner, forkledd som enorme villsvin. Han blir skadet av en demon som samtidig infiserer ham med en dødelig forbannelse, og Ashitaka må reise ut for å finne forbannelsens opphav.

Som vi har sett i så mange av Miyazakis senere filmer, er det menneskenes hybris som forårsaker elendighet, i sin higen etter makt og hevn. Men her er likevel ingen enkle inndelinger i onde og gode mennesker: alle, inkludert helten Ashitaka, mister sin menneskelighet i møte med de destruktive kreftene. Når han ankommer Jernbyen som styres av Lady Eboshi introduseres vi for animasjonshistoriens kanskje mest interessante (anti)heltinne. Ikke bare har hun innført et slags opplyst matriarkat i byen, hun driver også et sykehus for spedalske. Samtidig driver hun en hensynsløs kamp mot Skogsguden og en grådig utvinning av jern for å produsere dødbringende våpen. Lady Eboshi er som filmen: filosofisk og usentimental, vakker og brutal, og filmens følelsesregister styres effektivt av Miyazakis faste komponist, Joe Hisaishi, som også er de store pausenes mester.

Når Ashitaka nærmer seg hjertet av Skogsgudens rike, utløser Miyazaki en spektakulær apokalyptisk visjon som er gått inn i filmhistorien, og som best kan oppleves på stort kinolerret. Visstnok pleier Pixar-animatørene å se denne filmen når de søker inspirasjon, og man kan godt forstå hvorfor: her presses animasjonsfilmen til sine ytterste grenser for hva den kan uttrykke, og Miyazaki gir oss en poetisk skildring av den totale destruksjonen. Når en mørk materie legger seg over alt liv er det umulig å ikke tenke på Hiroshima eller Nagazaki og det svarte regnet etter atombomben.

Men alt håp er ikke ute. Miyazaki og Skogsguden gjenoppretter balansen mellom menneske og naturen, og barna dine kan forlate kinosalen med hevet blikk. Men det skyldes ikke noen happy ending, men følelsen av at de har fått ta del i noe enestående.

Omtalen av begge filmer er tidligere publisert i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

MENY