Magisk musikkrealisme i Sangfoni

Magisk musikkrealisme i Sangfoni

Arvesølvet skinner sterkt i NRK Supers ”Sangfoni”, mener Einar Aarvig. ”Hver eneste kinofilm for barn blir behørig anmeldt, men ikke et knyst om et altomgripende nasjonalfenomen som Sangfoni. Det er på høy tid med en hyllest”.

Foto: ”Jeg gikk meg over sjø og land” som mariachi-country på Sørenga

Hvitt rom, rød ballong, åtte pianotoner. Jente som synger. Rommet fylles av ballonger og glade barn, og vi kastes ut i en ivrig utforskning av den norske sangarven. Sangfoni brekker det ned, tar nysgjerrig for seg rytmer, melodi og dynamikk i velkjente deler av de klassiske viseheftene, før vi får en forseggjort musikkvideo med en oppdatert, genreundersøkende versjon av den aktuelle sangen. Med barn som skuespillere og utøvere.

Slik blir ”Jeg gikk meg over sjø og land” mariachi-country på Sørenga. ”Bæ bæ lille lam” griegsk opera i Tøyenparken (eller er det Torshovparken?). ”Alle fugler” blir samba i en Løkka-bakgård, ”Tyven tyven” sekstitalls beatlemania i Store Studio.

Det børstes støv av mer miljøspesifikke «låter» som «Sommer kommer» (kor) og «M-Æ så en liten grønn frosk» (speidern). Alt med tilforlatelig selvtillit, godt humør og romslig budsjett. Her er heftige dronebilder og et utall locations, produksjonen grenser til overveldende, den er helt klart det man liker å kalle en storsatsning.

Og etter denne skribentens empiri å dømme, er nedslagsfeltet og populariteten enorm. Sangfoni brukes i skoler og barnehager og er et selvsagt samtaleemne der voksne med barn møtes. I barneavdelingen på Deichmann plystrer en pappapermitterende trettifireåring på ”Tre små tamburer”. Foreldregrupper på nett undres over hvor den flotte skolen i klappesekvensen kan være. I åpen barnehage proklameres det at Zoologisk museum er mest kjent for housemusikkvideoen til ”Liten grønn frosk”. Man får tilsendt en videosnutt av barna til en kompis, de sitter i baksetet på elbilen og imponerer med en flerstemt variant av ”Blinke lille stjernelill”.

Ja, hvor mange barneprogrammer klarer å fenge både null- og niåringene og samtidig bli en snakkis hos voksne? Ikke verst for en serie med pedagogikk-ambisjoner og som beviselig brukes som skolefjernsyn.

Det er et tankekors at det ikke er skrevet noe kvalitativt om Sangfoni. Hver eneste kinofilm for barn blir behørig anmeldt, hver bevegelse i Skam-universet kommentert, men ikke et knyst om et altomgripende nasjonalfenomen som Sangfoni. Det er betimelig med en hyllest:

Sangfoni lener seg på talentene og sjarmen til svært begavede barn, og hever seg samtidig suverent over alt som smaker av talentshow-mentalitet. Vi blir aldri «kjent» med de involverte, her er verken backstage-prat, spørsmål om nervøsitet og «hvordan syngingen gikk» eller noen form for evaluering. Serien foregår i et fiksjonsunivers, effektivt fortalt fra barnas perspektiv. De foresatte er gjerne distré opptatt av kjedelige voksenting, oppslukt av smartfonen mens barna kjeder seg. Vi tas med til troverdige hverdagsmiljøer, med scener fra sportsbutikker, eldresentre, tannlegekontor, systuer, offentlige bad, staller og fjøs, kontorlandskap, t-banestasjoner og mer «ungdommelige» steder som basketballbaner og skateramper. Sangfoni er ikke unik ved å skildre det fra barnas ståsted, men gjennomføringen er svært vellykket. Trivielle locations blir magiske, eventyrlige. Sjekk bare ut lyssettingen i karatehallen i Gubban Noa-episoden. Ja, Sangfoni er visuelt lekker generelt, fargesterk og med vakre kamerabevegelser.

Det er imponerende hvordan serien forvalter den norske sangarven og fungerer som inspirerende musikklærer i en og samme fengende vending. ”Kjerringa med staven” og ”Fola fola blakken” fremstår som alt annet enn trauste og gammelmodige. I musikkvideoene blir man fortrolig med rap, opera, hardrock, house, reggae, klassisk, disco, gospel, samba, baryton-gladjazz etc.

Forbilledlig nok opererer man ikke med knallharde genre-skillelinjer. Her er også ubestemmelig kunst- og partypop i henholdsvis ”1000 plommer” og ”Jeg er en liten spillemann”.

I segmentet «Radio Sangfoni» lærer man hva en hi-hat er, om viktigheten av noter, impro-samarbeid og dynamikk og om forskjellen på legato og stakkato rytme. Nivået er passe høyt og passe lavt på samme tid.

At noe «passer like godt for voksne som for barn» er blant anmelderiets dummeste og ofte mest feilaktige klisjeer. «Radio Sangfoni» er seriens eneste innslag med bare voksne, og føltes muligens som et dristig grep da det kom med i andresesongen. Men sketsjene i studio har en fabelaktig kjemi mellom den overbærende programlederen (Espen Thorkildsen som står for regi og manus) og den glade tullebukk-trommeslageren (Joakim Borgen). Deadpan-morsomhetene er mange og treffsikkert og svært godt timet av sketsjenes meget musikalske hovedpersoner.

Sangfoni har sin helt egen identitet og ligner ikke på noe annet. Konseptet virker samtidig ganske adspredt, som noe ledig og sprudlende, noe som ikke forholder seg til veldig faste rammer. Hver episode føles rik og assosiativ og grenseløs, serieskaperne har åpenbart tillatt det meste av små, musikalsk-visuelle «innfall» redaksjonen må ha fått. Det er vanskelig å tenke seg til nøyaktig hvordan opphavsmenneskene har tenkt, og det er et udelt kvalitetstegn. Til tross for faste innslag og en tydelig standard føles Sangfoni uforutsigbart.

Sangfoni har sin helt egen identitet og ligner ikke på noe annet.

Gjennom to sesonger (krysser fingrene for mer!) har Sangfoni elegant manøvrert en unik og selvsikker kulturarvforvaltning. I en globalisert verden der barneprogrammer er klin like uavhengig av opphavsland (gjerne produsert med tanke på dubbing og eksport) har den noe særnorsk, noe som neppe lar seg selge til utlandet. Det er hjemlige sanger og bilder, stort sett fra hovedstaden. Her er dronebilder fra Slottet, Rådhuset og Barcode, men Sangfoni viser først og fremst Oslo som et sted der man bor, som et vennlig og grønt univers. Kontrasten til de mange grimme og fordømmende hovedstadsskildringene er påtagelig. Her tegnes et svært hyggelig bilde av f eks Romsås, med den samme magisk-eventyrlige fargestiften som serien ellers.

Sangfoni er en storproduksjon og grenser til det episke. Budsjettbegrensningene virker få, trenger man et bilde av tre av barna i en kano langt ute på landet, ja da fikser man det. Det virker samtidig lett og uanstrengt og overskuddspreget. Og viktigst av alt: Den gjør musikkpedagogikk og kjente norske sanger til noe attråverdig, underholdende og morsomt. For en bragd!

Les tidligere innlegg av Einar Aarvig:

Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

En vond selvhjelpssatire

Sorry, comments are closed for this post.

Magisk musikkrealisme i Sangfoni

Magisk musikkrealisme i Sangfoni

Arvesølvet skinner sterkt i NRK Supers ”Sangfoni”, mener Einar Aarvig. ”Hver eneste kinofilm for barn blir behørig anmeldt, men ikke et knyst om et altomgripende nasjonalfenomen som Sangfoni. Det er på høy tid med en hyllest”.

Foto: ”Jeg gikk meg over sjø og land” som mariachi-country på Sørenga

Hvitt rom, rød ballong, åtte pianotoner. Jente som synger. Rommet fylles av ballonger og glade barn, og vi kastes ut i en ivrig utforskning av den norske sangarven. Sangfoni brekker det ned, tar nysgjerrig for seg rytmer, melodi og dynamikk i velkjente deler av de klassiske viseheftene, før vi får en forseggjort musikkvideo med en oppdatert, genreundersøkende versjon av den aktuelle sangen. Med barn som skuespillere og utøvere.

Slik blir ”Jeg gikk meg over sjø og land” mariachi-country på Sørenga. ”Bæ bæ lille lam” griegsk opera i Tøyenparken (eller er det Torshovparken?). ”Alle fugler” blir samba i en Løkka-bakgård, ”Tyven tyven” sekstitalls beatlemania i Store Studio.

Det børstes støv av mer miljøspesifikke «låter» som «Sommer kommer» (kor) og «M-Æ så en liten grønn frosk» (speidern). Alt med tilforlatelig selvtillit, godt humør og romslig budsjett. Her er heftige dronebilder og et utall locations, produksjonen grenser til overveldende, den er helt klart det man liker å kalle en storsatsning.

Og etter denne skribentens empiri å dømme, er nedslagsfeltet og populariteten enorm. Sangfoni brukes i skoler og barnehager og er et selvsagt samtaleemne der voksne med barn møtes. I barneavdelingen på Deichmann plystrer en pappapermitterende trettifireåring på ”Tre små tamburer”. Foreldregrupper på nett undres over hvor den flotte skolen i klappesekvensen kan være. I åpen barnehage proklameres det at Zoologisk museum er mest kjent for housemusikkvideoen til ”Liten grønn frosk”. Man får tilsendt en videosnutt av barna til en kompis, de sitter i baksetet på elbilen og imponerer med en flerstemt variant av ”Blinke lille stjernelill”.

Ja, hvor mange barneprogrammer klarer å fenge både null- og niåringene og samtidig bli en snakkis hos voksne? Ikke verst for en serie med pedagogikk-ambisjoner og som beviselig brukes som skolefjernsyn.

Det er et tankekors at det ikke er skrevet noe kvalitativt om Sangfoni. Hver eneste kinofilm for barn blir behørig anmeldt, hver bevegelse i Skam-universet kommentert, men ikke et knyst om et altomgripende nasjonalfenomen som Sangfoni. Det er betimelig med en hyllest:

Sangfoni lener seg på talentene og sjarmen til svært begavede barn, og hever seg samtidig suverent over alt som smaker av talentshow-mentalitet. Vi blir aldri «kjent» med de involverte, her er verken backstage-prat, spørsmål om nervøsitet og «hvordan syngingen gikk» eller noen form for evaluering. Serien foregår i et fiksjonsunivers, effektivt fortalt fra barnas perspektiv. De foresatte er gjerne distré opptatt av kjedelige voksenting, oppslukt av smartfonen mens barna kjeder seg. Vi tas med til troverdige hverdagsmiljøer, med scener fra sportsbutikker, eldresentre, tannlegekontor, systuer, offentlige bad, staller og fjøs, kontorlandskap, t-banestasjoner og mer «ungdommelige» steder som basketballbaner og skateramper. Sangfoni er ikke unik ved å skildre det fra barnas ståsted, men gjennomføringen er svært vellykket. Trivielle locations blir magiske, eventyrlige. Sjekk bare ut lyssettingen i karatehallen i Gubban Noa-episoden. Ja, Sangfoni er visuelt lekker generelt, fargesterk og med vakre kamerabevegelser.

Det er imponerende hvordan serien forvalter den norske sangarven og fungerer som inspirerende musikklærer i en og samme fengende vending. ”Kjerringa med staven” og ”Fola fola blakken” fremstår som alt annet enn trauste og gammelmodige. I musikkvideoene blir man fortrolig med rap, opera, hardrock, house, reggae, klassisk, disco, gospel, samba, baryton-gladjazz etc.

Forbilledlig nok opererer man ikke med knallharde genre-skillelinjer. Her er også ubestemmelig kunst- og partypop i henholdsvis ”1000 plommer” og ”Jeg er en liten spillemann”.

I segmentet «Radio Sangfoni» lærer man hva en hi-hat er, om viktigheten av noter, impro-samarbeid og dynamikk og om forskjellen på legato og stakkato rytme. Nivået er passe høyt og passe lavt på samme tid.

At noe «passer like godt for voksne som for barn» er blant anmelderiets dummeste og ofte mest feilaktige klisjeer. «Radio Sangfoni» er seriens eneste innslag med bare voksne, og føltes muligens som et dristig grep da det kom med i andresesongen. Men sketsjene i studio har en fabelaktig kjemi mellom den overbærende programlederen (Espen Thorkildsen som står for regi og manus) og den glade tullebukk-trommeslageren (Joakim Borgen). Deadpan-morsomhetene er mange og treffsikkert og svært godt timet av sketsjenes meget musikalske hovedpersoner.

Sangfoni har sin helt egen identitet og ligner ikke på noe annet. Konseptet virker samtidig ganske adspredt, som noe ledig og sprudlende, noe som ikke forholder seg til veldig faste rammer. Hver episode føles rik og assosiativ og grenseløs, serieskaperne har åpenbart tillatt det meste av små, musikalsk-visuelle «innfall» redaksjonen må ha fått. Det er vanskelig å tenke seg til nøyaktig hvordan opphavsmenneskene har tenkt, og det er et udelt kvalitetstegn. Til tross for faste innslag og en tydelig standard føles Sangfoni uforutsigbart.

Sangfoni har sin helt egen identitet og ligner ikke på noe annet.

Gjennom to sesonger (krysser fingrene for mer!) har Sangfoni elegant manøvrert en unik og selvsikker kulturarvforvaltning. I en globalisert verden der barneprogrammer er klin like uavhengig av opphavsland (gjerne produsert med tanke på dubbing og eksport) har den noe særnorsk, noe som neppe lar seg selge til utlandet. Det er hjemlige sanger og bilder, stort sett fra hovedstaden. Her er dronebilder fra Slottet, Rådhuset og Barcode, men Sangfoni viser først og fremst Oslo som et sted der man bor, som et vennlig og grønt univers. Kontrasten til de mange grimme og fordømmende hovedstadsskildringene er påtagelig. Her tegnes et svært hyggelig bilde av f eks Romsås, med den samme magisk-eventyrlige fargestiften som serien ellers.

Sangfoni er en storproduksjon og grenser til det episke. Budsjettbegrensningene virker få, trenger man et bilde av tre av barna i en kano langt ute på landet, ja da fikser man det. Det virker samtidig lett og uanstrengt og overskuddspreget. Og viktigst av alt: Den gjør musikkpedagogikk og kjente norske sanger til noe attråverdig, underholdende og morsomt. For en bragd!

Les tidligere innlegg av Einar Aarvig:

Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

En vond selvhjelpssatire

Sorry, comments are closed for this post.

MENY