Den personlige revolusjonen

Den personlige revolusjonen

– Nå som det har gått seks år har vi fått fordøyd revolusjonen tilstrekkelig til at vi er klare til å skildre den også i fiksjonsfilm, forteller tunisiske Mohamed Ben Attia. Hans norgesaktuelle spillefilmdebut «Min arabiske vår» ble belønnet med to priser i Berlin.

– Inspirasjonen til filmen stammer fra flere ulike elementer, og jeg er usikker på hva som kom først. Jeg ønsket ikke bare å fortelle en kjærlighetshistorie, men også om denne fyren i en veldig konkret yrkessetting. Jeg hadde faktisk selv samme bilselgerjobb som ham i 12 år! Dessuten ville jeg si noe om den tunisiske revolusjonen, men syntes det var vanskelig å kommentere det direkte. Vi har ikke den nødvendige avstanden til å si noe objektivt om denne tiden, sier Mohamed Ben Attia.

Rushprint møtte den tunisiske filmskaperen da han gjestet Arabiske Filmdager i Oslo med sin spillefilmdebut Min arabiske vår (originaltittel Inhebbek Hedi), som har ordinær norsk kinopremiere 5. mai.

Filmen forteller om Hedi, en tunisier i midten av tyveårene som arbeider som omreisende selger for bilselskapet Peugeot. Han lar seg i stor grad styre av sin dominerende mor, som også har lagt føringene for Hedis nært forestående ekteskap med en jente han ikke har alt for mye til felles med. Men når han på en jobbreise treffer den litt eldre og langt mer frigjorte kvinnen Rim, som jobber som danser på ulike turisthotell, startes en løsrivingsprosess også hos hovedpersonen.

Med dette speiler Hedis ”arabiske vår” den såkalte jasminrevolusjonen i Tunisia for seks år siden, som var en utløsende faktor for opprørene som oppstod i en rekke land i regionen på denne tiden.

– Helt fra jeg begynte å utvikle historien, ønsket jeg først og fremst å være tett på karakteren. Jeg ville prioritere hans virkelighet, framfor å fokusere for mye på politikk – som fort kunne ha blitt irriterende. Samtidig tror jeg at jo tettere filmen kommer på karakterens opplevelse av verden, jo større er også sjansen for å kunne si noe oppriktig om den politiske situasjonen, sier filmskaperen.

– Når man ser ham reise rundt på nesten tomme hoteller, forteller det en god del om krisen vi opplever, uten at det behøver å sies med ord.

Stor suksess på Berlinalen

På fjorårets filmfestival i Berlin ble Min arabiske vår belønnet med både prisen for beste debutfilm og for beste mannlige skuespiller til hovedrolleinnehaver Majd Mastoura.

– Jeg er veldig glad i å jobbe med skuespillere, og elsket å arbeide med ham. Majd Mastoura hadde spilt i en kortfilm tidligere, men var ikke profesjonell skuespiller. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Sabah Bouzouita, som spiller Hedis mor. Hun er veldig kjent i Tunisia, sier regissøren, som innrømmer at han først var skeptisk til å la Mastorua få hovedrollen som Hedi.

– Majd så helt annerledes ut enn jeg så for meg Hedi. Dessuten er han en veldig annerledes, langt mer utadvendt type enn karakteren. Men Majd hadde noe i øynene som sa meg at det var ham – og han tilførte rollen mye. Dessuten fikk vi satt av mye tid til å jobbe sammen i forkant av opptakene, siden det også var min første spillefilm.

Regissøren forteller at reaksjonene han har fått på filmen er nokså annerledes i hjemlandet enn andre steder i verden.

– Jeg har reist rundt i hele Tunisia med filmen, og tilbakemeldingene jeg får der er mer knyttet til selve handlingen, ikke så mye om parallellen til revolusjonen. Disse begivenhetene kjenner jo tunisierne allerede godt til. Av samme grunn stiller de heller ikke spørsmål knyttet til religion eller kvinners posisjon i samfunnet. Men noen publikummere, særlig de yngre, har blitt skuffet over filmens slutt, sier Ben Attia med et smil.

Han understreker at folk i hjemlandet ikke har latt seg provosere, verken av filmens politiske eller seksuelle innhold.

– Det er lite i filmen som oppleves som kontroversielt for tunisiere. I Berlin fikk jeg en del spørsmål knyttet til sexscenene, og hvordan jeg regnet med at religiøse mennesker i Tunisia ville reagere på dem. Det er ikke rart at man spør, om man ikke er kjent med vår mentalitet. Men vi er ikke så lukkede som en del andre arabiske land – selv om vi åpenbart heller ikke er like frisinnede som her i Europa.

– Noen publikummere, særlig de yngre i Tunisia, har blitt skuffet over filmens slutt (foto av Mohamed Ben Attia)

Det tunisiske perspektivet

Jeg har lest at man tidligere kunne skildre sex i filmer i Tunisia, men at de ikke kunne omhandle politikk – og at det etter revolusjonen er motsatt?

– Nei. Det stemmer riktignok at man kunne vise sexscener, men ikke diskutere politikk, i filmer før revolusjonen. Men den vesentlige forskjellen er at vi kan snakke om absolutt alt etter omveltningen – inkludert både sex og politikk. Vi har ingen sensur for tiden, og krysser fingrene for at det vil fortsette!

 I filmen slites hovedkarakteren mellom det moderne og det tradisjonelle. I hvilken grad reflekterer dette det tunisiske samfunnet?

– Jeg vil ikke si det dreier seg så mye om en konflikt mellom det tradisjonelle og det moderne. Det framstår kanskje som et sterkere motsetningsforhold fra et europeisk perspektiv, mens vi ikke skiller så klart mellom dette i Tunisia. For oss er det ”vår måte”, som vi står midt i. Filmen handler mer om institusjoner som familie og ekteskap, det å ha en stabil økonomi og gjøre ting ”korrekt” – satt opp mot lidenskap og det å kaste seg ut i det ukjente. Dette er jo også er en mer universell problemstilling, som for eksempel også diskuteres i James Grays film Two Lovers. Samtidig som historien naturligvis er satt i en svært konkret kontekst, svarer regissøren.

– Selv om den tunisiske revolusjonen kun nevnes i én scene, er jo hele filmen basert på en parallell mellom denne omveltningen og Hedis egen oppvåking. I begynnelsen av revolusjonen trodde vi at vi ville få et perfekt demokrati og at alt ville bli bra, bare vi ble kvitt president Ben Ali. Men det var naturligvis ikke så enkelt, fordi det er opp til oss å løse problemene. Slik er det også når man forelsker seg, som føles som en ny begynnelse. Først tenker man at alt er mulig, og at alt vil forandre seg til det bedre. Men etter hvert viser det seg jo å være mer komplisert.

Filmen viser jo en del sosiale utfordringer i landet. Vil du si at den er kritisk til dagens tunisiske samfunn?

– Ja. Filmen skildrer ikke bare arbeidsledigheten, men også mer generelle økonomiske problemer i Tunisia. Terroristangrepene vi opplevde gikk svært hardt utover turismen, som økonomien vår er avhengig av. Det er derfor vi fortsatt strever med å gjøre ting bedre, og mange føler det er mer fornuftig å forlate landet – som noen av karakterene i filmen.

– Ironisk nok føler publikum nå behov for andre historier. De vil ha actionfilmer, komedier og lignende.

Også tunisierne vil ha action

I kjølvannet av den arabiske våren har Tunisia vært landet som har skilt seg positivt ut, med en fredelig og på flere måter vellykket demokratiseringsprosess. I 2015 fikk endatil den såkalte dialogkvartetten fra landet Nobels Fredspris. Men samme år ble Tunisia også rammet av to terroraksjoner, rettet mot utenlandske turister.

– Den store utfordringen for tiden er å foreta en tilsvarende revolusjon i tankesettet vårt. Det vil nok ta mange år, og er ikke bare en politisk prosess, men noe vi alle må jobbe med, fortsetter Ben Attia.

 – Det tar tid å tilpasse seg den nye friheten?

– Ja. Nå som vi endelig kan snakke om alt, er det også mye av det som diskuteres som skaper splittelser mellom folk. Vi har for eksempel en lov mot homoseksualitet. Så vi kjemper fortsatt med å få gjennomført endringer, men det er et spørsmål om tid.

Den arabiske våren har også resultert i en oppblomstring av filmer fra regionen, som Ben Attia bekrefter at de stadig opplever, ikke minst i Tunisia.

– I de første par årene etter revolusjonen kom naturlig nok mange dokumentarer, siden det var noe man knapt fikk lov til å lage før omveltningen. Dokumentarer omhandler jo ofte sosiale og politiske forhold, som ble sensurert. Nå som det har gått seks år har vi fått fordøyd revolusjonen tilstrekkelig til at vi er klare til å skildre den også i fiksjonsfilm. Men ironisk nok føler publikum nå behov for andre historier. De vil ha actionfilmer, komedier og lignende.

Han forteller videre at produksjonsforholdene for film har blitt langt bedre i landet med de politiske endringene. I følge Ben Attia produseres det nå rundt 15 tunisiske filmer i året, mot tidligere kun et par-tre årlige premierer.

– Vi hadde riktignok det samme støttesystemet før revolusjonen, og Kulturdepartementet har faktisk heller ikke forandret seg. Men antallet prosjekter som søker støtte har økt betraktelig, og det er veldig viktig. Tidligere kunne vi ikke ta opp politiske temaer på grunn av sensuren, og gikk rundt i en slags sløv og undertrykket tilstand av aksept – omtrent som Hedi i filmens første del. Nå som vi endelig har friheten til å snakke om hva som helst, har vi naturligvis også mange flere fortellinger på hjertet. Og det har bidratt til å øke kreativiteten, sier han.

Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Sabah Bouzouita (til venstre), som spiller Hedis dominerende mor.

Med hjelp fra Dardennebrødrene

De store omveltningene har dessuten ført til en økt interesse blant utenlandske produsenter for film fra den arabiske regionen, i følge Ben Attia. Den tunisiske Min arabiske vår er en samproduksjon med Frankrike og Belgia, med Dardenne-brødrene som coprodusenter fra sistnevnte land.

– Min produsent Dora Bouchoucha, som også produserte de tidligere kortfilmene mine, sendte dem manuset. Etter at de også fikk sett mitt forrige arbeid, ville de være med. På våre Skype-møter stilte de mange spørsmål om karakteren og hans motivasjon, og hjalp med å gå dypere ned i materien. Prosessen gjorde også en del scener klarere, etter at jeg opprinnelig ikke ville være for tydelig.

Ben Attia forteller at han nå har ferdigstilt manuset til sin neste film, som også vil bli en samproduksjon med de samme aktørene, inkludert Dardenne-brødrene. Ambisjonen er å gå i opptak innen årets slutt.

– Jeg er ganske stresset på grunn av castingprosessen. Denne gangen har jeg en nokså stor rollebesetning, og vi har ikke mange skuespillere i landet. Ei heller noen etablert kultur for å finne folk fra andre miljøer. Så det er en utfordring. For selv om jeg liker å jobbe med folk uten erfaring, så må man jo finne dem først!

Sorry, comments are closed for this post.

Den personlige revolusjonen

Den personlige revolusjonen

– Nå som det har gått seks år har vi fått fordøyd revolusjonen tilstrekkelig til at vi er klare til å skildre den også i fiksjonsfilm, forteller tunisiske Mohamed Ben Attia. Hans norgesaktuelle spillefilmdebut «Min arabiske vår» ble belønnet med to priser i Berlin.

– Inspirasjonen til filmen stammer fra flere ulike elementer, og jeg er usikker på hva som kom først. Jeg ønsket ikke bare å fortelle en kjærlighetshistorie, men også om denne fyren i en veldig konkret yrkessetting. Jeg hadde faktisk selv samme bilselgerjobb som ham i 12 år! Dessuten ville jeg si noe om den tunisiske revolusjonen, men syntes det var vanskelig å kommentere det direkte. Vi har ikke den nødvendige avstanden til å si noe objektivt om denne tiden, sier Mohamed Ben Attia.

Rushprint møtte den tunisiske filmskaperen da han gjestet Arabiske Filmdager i Oslo med sin spillefilmdebut Min arabiske vår (originaltittel Inhebbek Hedi), som har ordinær norsk kinopremiere 5. mai.

Filmen forteller om Hedi, en tunisier i midten av tyveårene som arbeider som omreisende selger for bilselskapet Peugeot. Han lar seg i stor grad styre av sin dominerende mor, som også har lagt føringene for Hedis nært forestående ekteskap med en jente han ikke har alt for mye til felles med. Men når han på en jobbreise treffer den litt eldre og langt mer frigjorte kvinnen Rim, som jobber som danser på ulike turisthotell, startes en løsrivingsprosess også hos hovedpersonen.

Med dette speiler Hedis ”arabiske vår” den såkalte jasminrevolusjonen i Tunisia for seks år siden, som var en utløsende faktor for opprørene som oppstod i en rekke land i regionen på denne tiden.

– Helt fra jeg begynte å utvikle historien, ønsket jeg først og fremst å være tett på karakteren. Jeg ville prioritere hans virkelighet, framfor å fokusere for mye på politikk – som fort kunne ha blitt irriterende. Samtidig tror jeg at jo tettere filmen kommer på karakterens opplevelse av verden, jo større er også sjansen for å kunne si noe oppriktig om den politiske situasjonen, sier filmskaperen.

– Når man ser ham reise rundt på nesten tomme hoteller, forteller det en god del om krisen vi opplever, uten at det behøver å sies med ord.

Stor suksess på Berlinalen

På fjorårets filmfestival i Berlin ble Min arabiske vår belønnet med både prisen for beste debutfilm og for beste mannlige skuespiller til hovedrolleinnehaver Majd Mastoura.

– Jeg er veldig glad i å jobbe med skuespillere, og elsket å arbeide med ham. Majd Mastoura hadde spilt i en kortfilm tidligere, men var ikke profesjonell skuespiller. Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Sabah Bouzouita, som spiller Hedis mor. Hun er veldig kjent i Tunisia, sier regissøren, som innrømmer at han først var skeptisk til å la Mastorua få hovedrollen som Hedi.

– Majd så helt annerledes ut enn jeg så for meg Hedi. Dessuten er han en veldig annerledes, langt mer utadvendt type enn karakteren. Men Majd hadde noe i øynene som sa meg at det var ham – og han tilførte rollen mye. Dessuten fikk vi satt av mye tid til å jobbe sammen i forkant av opptakene, siden det også var min første spillefilm.

Regissøren forteller at reaksjonene han har fått på filmen er nokså annerledes i hjemlandet enn andre steder i verden.

– Jeg har reist rundt i hele Tunisia med filmen, og tilbakemeldingene jeg får der er mer knyttet til selve handlingen, ikke så mye om parallellen til revolusjonen. Disse begivenhetene kjenner jo tunisierne allerede godt til. Av samme grunn stiller de heller ikke spørsmål knyttet til religion eller kvinners posisjon i samfunnet. Men noen publikummere, særlig de yngre, har blitt skuffet over filmens slutt, sier Ben Attia med et smil.

Han understreker at folk i hjemlandet ikke har latt seg provosere, verken av filmens politiske eller seksuelle innhold.

– Det er lite i filmen som oppleves som kontroversielt for tunisiere. I Berlin fikk jeg en del spørsmål knyttet til sexscenene, og hvordan jeg regnet med at religiøse mennesker i Tunisia ville reagere på dem. Det er ikke rart at man spør, om man ikke er kjent med vår mentalitet. Men vi er ikke så lukkede som en del andre arabiske land – selv om vi åpenbart heller ikke er like frisinnede som her i Europa.

– Noen publikummere, særlig de yngre i Tunisia, har blitt skuffet over filmens slutt (foto av Mohamed Ben Attia)

Det tunisiske perspektivet

Jeg har lest at man tidligere kunne skildre sex i filmer i Tunisia, men at de ikke kunne omhandle politikk – og at det etter revolusjonen er motsatt?

– Nei. Det stemmer riktignok at man kunne vise sexscener, men ikke diskutere politikk, i filmer før revolusjonen. Men den vesentlige forskjellen er at vi kan snakke om absolutt alt etter omveltningen – inkludert både sex og politikk. Vi har ingen sensur for tiden, og krysser fingrene for at det vil fortsette!

 I filmen slites hovedkarakteren mellom det moderne og det tradisjonelle. I hvilken grad reflekterer dette det tunisiske samfunnet?

– Jeg vil ikke si det dreier seg så mye om en konflikt mellom det tradisjonelle og det moderne. Det framstår kanskje som et sterkere motsetningsforhold fra et europeisk perspektiv, mens vi ikke skiller så klart mellom dette i Tunisia. For oss er det ”vår måte”, som vi står midt i. Filmen handler mer om institusjoner som familie og ekteskap, det å ha en stabil økonomi og gjøre ting ”korrekt” – satt opp mot lidenskap og det å kaste seg ut i det ukjente. Dette er jo også er en mer universell problemstilling, som for eksempel også diskuteres i James Grays film Two Lovers. Samtidig som historien naturligvis er satt i en svært konkret kontekst, svarer regissøren.

– Selv om den tunisiske revolusjonen kun nevnes i én scene, er jo hele filmen basert på en parallell mellom denne omveltningen og Hedis egen oppvåking. I begynnelsen av revolusjonen trodde vi at vi ville få et perfekt demokrati og at alt ville bli bra, bare vi ble kvitt president Ben Ali. Men det var naturligvis ikke så enkelt, fordi det er opp til oss å løse problemene. Slik er det også når man forelsker seg, som føles som en ny begynnelse. Først tenker man at alt er mulig, og at alt vil forandre seg til det bedre. Men etter hvert viser det seg jo å være mer komplisert.

Filmen viser jo en del sosiale utfordringer i landet. Vil du si at den er kritisk til dagens tunisiske samfunn?

– Ja. Filmen skildrer ikke bare arbeidsledigheten, men også mer generelle økonomiske problemer i Tunisia. Terroristangrepene vi opplevde gikk svært hardt utover turismen, som økonomien vår er avhengig av. Det er derfor vi fortsatt strever med å gjøre ting bedre, og mange føler det er mer fornuftig å forlate landet – som noen av karakterene i filmen.

– Ironisk nok føler publikum nå behov for andre historier. De vil ha actionfilmer, komedier og lignende.

Også tunisierne vil ha action

I kjølvannet av den arabiske våren har Tunisia vært landet som har skilt seg positivt ut, med en fredelig og på flere måter vellykket demokratiseringsprosess. I 2015 fikk endatil den såkalte dialogkvartetten fra landet Nobels Fredspris. Men samme år ble Tunisia også rammet av to terroraksjoner, rettet mot utenlandske turister.

– Den store utfordringen for tiden er å foreta en tilsvarende revolusjon i tankesettet vårt. Det vil nok ta mange år, og er ikke bare en politisk prosess, men noe vi alle må jobbe med, fortsetter Ben Attia.

 – Det tar tid å tilpasse seg den nye friheten?

– Ja. Nå som vi endelig kan snakke om alt, er det også mye av det som diskuteres som skaper splittelser mellom folk. Vi har for eksempel en lov mot homoseksualitet. Så vi kjemper fortsatt med å få gjennomført endringer, men det er et spørsmål om tid.

Den arabiske våren har også resultert i en oppblomstring av filmer fra regionen, som Ben Attia bekrefter at de stadig opplever, ikke minst i Tunisia.

– I de første par årene etter revolusjonen kom naturlig nok mange dokumentarer, siden det var noe man knapt fikk lov til å lage før omveltningen. Dokumentarer omhandler jo ofte sosiale og politiske forhold, som ble sensurert. Nå som det har gått seks år har vi fått fordøyd revolusjonen tilstrekkelig til at vi er klare til å skildre den også i fiksjonsfilm. Men ironisk nok føler publikum nå behov for andre historier. De vil ha actionfilmer, komedier og lignende.

Han forteller videre at produksjonsforholdene for film har blitt langt bedre i landet med de politiske endringene. I følge Ben Attia produseres det nå rundt 15 tunisiske filmer i året, mot tidligere kun et par-tre årlige premierer.

– Vi hadde riktignok det samme støttesystemet før revolusjonen, og Kulturdepartementet har faktisk heller ikke forandret seg. Men antallet prosjekter som søker støtte har økt betraktelig, og det er veldig viktig. Tidligere kunne vi ikke ta opp politiske temaer på grunn av sensuren, og gikk rundt i en slags sløv og undertrykket tilstand av aksept – omtrent som Hedi i filmens første del. Nå som vi endelig har friheten til å snakke om hva som helst, har vi naturligvis også mange flere fortellinger på hjertet. Og det har bidratt til å øke kreativiteten, sier han.

Den eneste profesjonelle skuespilleren i filmen er Sabah Bouzouita (til venstre), som spiller Hedis dominerende mor.

Med hjelp fra Dardennebrødrene

De store omveltningene har dessuten ført til en økt interesse blant utenlandske produsenter for film fra den arabiske regionen, i følge Ben Attia. Den tunisiske Min arabiske vår er en samproduksjon med Frankrike og Belgia, med Dardenne-brødrene som coprodusenter fra sistnevnte land.

– Min produsent Dora Bouchoucha, som også produserte de tidligere kortfilmene mine, sendte dem manuset. Etter at de også fikk sett mitt forrige arbeid, ville de være med. På våre Skype-møter stilte de mange spørsmål om karakteren og hans motivasjon, og hjalp med å gå dypere ned i materien. Prosessen gjorde også en del scener klarere, etter at jeg opprinnelig ikke ville være for tydelig.

Ben Attia forteller at han nå har ferdigstilt manuset til sin neste film, som også vil bli en samproduksjon med de samme aktørene, inkludert Dardenne-brødrene. Ambisjonen er å gå i opptak innen årets slutt.

– Jeg er ganske stresset på grunn av castingprosessen. Denne gangen har jeg en nokså stor rollebesetning, og vi har ikke mange skuespillere i landet. Ei heller noen etablert kultur for å finne folk fra andre miljøer. Så det er en utfordring. For selv om jeg liker å jobbe med folk uten erfaring, så må man jo finne dem først!

Sorry, comments are closed for this post.

MENY