Da den romantiske komedien gjenoppsto på Netflix

Da den romantiske komedien gjenoppsto på Netflix

Var det «Love Actually» som tok livet av den romantiske komedien? Eller har sjangeren bare flyttet seg over til tv? Fagerholt & Stapnes ser nærmere på den nye sesongen av «Master of None», og hvordan rom coms ble mindre formelbasert.

Det har gått sport i å erklære den romantiske komedien for død. Den eneste sjangeren hvis dødsfall debatteres oftere, er rocken. Om det er Katherine Heigl, Kate Hudson eller Love Actually som fremsettes som morderen er mordscenariet uansett det samme: En eller annen gang for rundt ti år siden falt disse filmene inn i et så skjematisk, klisjefullt og intetsigende spor at den en gang så suksessfulle sjangeren skrumpet inn og døde.

Men i likhet med rocken, lever den romantiske komedien fortsatt godt, alle dommedagsprofetier til tross.

Så hva har egentlig skjedd med rom com’en? I podcasten You had us at hello argumenterer manusforfatter Tess Morris og manusguru Billy Mernit for at vi fortsatt har suksessfulle romantiske komedier, men at ingen lenger kaller dem det. Som eksempler trekker de blant annet frem La La Land og Silver Linings Playbook.

Har den romantiske komedien flyttet over til tv-serieformatet? Aziz Ansari i «Master of None». Foto: Netflix.

Det finnes fortsatt eksempler på suksessfulle filmer med humor og kjærlighet. Men den romantiske komedien inngår også i utviklingen til den mye debatterte mellomfilmen, som har tapt terreng på kino og migrert til tv og streaming. Eksempler på det er blant annet seriene Catastrophe, Casual, You’re the Worst, Crazy Ex-girlfriend, The Mindy Project, Lovesick, Insecure, Girls, Love og de avsluttede seriene Man Seeking Woman og Togetherness.

En av de mest vitale og interessante seriene for tiden, er Master of None, som denne uka lanserer sin andre sesong på Netflix.

Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv? Fagerholt og Stapnes anbefaler Girls og Review.

Bort med klisjeene, inn med det selvopplevde

Med første sesong av Master of None lagde serieskaperne Aziz Ansari og Alan Yang en overraskende helstøpt serie om 30-år gamle Dev Shah, spilt av Ansari, som bor i New York, forsøker å lykkes som skuespiller, og lengter etter en kjæreste. Det hele pakket inn i et visuelt herlig format med tjukke lag amerikansk 70-tallsfilm: Woody Allen, Hal Ashby og Mike Nichols – i andre sesong bakes sågar italiensk neorealisme og nybølge inn i miksen.

Ansari er kanskje mest kjent fra rollen som Tom Haverford i Parks and Recreations, i tillegg til å være stand-up komiker og ha skrevet New York Times-bestselgeren Modern Romance (sammen med Eric Klinenberg), en essaysamling om dating i moderne tid. Makkeren hans på Master of None Alan Yang har tidligere skrevet for blant annet Parks and Recreation og The Good Place.

Den arbeidsledige skuespilleren på jakt etter dame – mens han slenger rundt i hipster-New York med vennene sine – kan virke som et velkjent og tropeaktig premiss for en serie. Likevel klarte Ansari og Yang fra starten av å lage noe som føles ekte og selvopplevd. Devs forsøk på dating og kjærlighet, det fortrolige forholdet han har til både gutte- og jentevennene sine og relasjonen han har til sine indiske foreldre – herlig spilt av Ansaris egne foreldre – gir serieskaperne en rekke settinger serieskaperne kan utforske uten at scenene trenger å henge så stramt sammen.

 

Tv-serien, den nye essaysamlingen

Det gnåles mye om at moderne tv-serier er som romaner. Master of None ligger tettere opptil en samling noveller eller personlige essays, der episodene kan variere veldig i tone, sjanger og hvilke karakterer den fokuserer på.

Serien er ikke samlet rundt et strengt grunnpremiss, den samlende faktoren er Ansari og Yangs betraktninger om livet. I en episode av andresesong lever Dev ut drømmen om det søte liv i Italia. Hele episoden er en svart-hvit pastisj på Sykkeltyven, komplett med en søt, rundkinnet, italiensk unge. I en annen episode følger vi Dev gjennom en collage av mer eller mindre heldige Tinder-dater.

I en av sesongens høydepunkt, episoden «New York, I love you» går serieskaperne helt inn i konseptet om løse historier, og skyver hovedpersonene ut på sidelinja. Her hopper vi mellom ulike New York-karakterer og følger deres liv – fra dørvakten som jobber i en blokk full av rike folk, via drosjesjåføren som irriterer seg over at passasjerene spoiler filmer i baksetet («Cab drivers watch movies too!») til den døve kvinnen som har en svært intim kjærestekrangel på butikken i tro om at ingen andre kan tegnspråk.

Les intervjuet med Mark Duplass, og hva han mener om at indiefilmer må flytte over til andre plattformer for å overleve.

Kranglene etter den lykkelige slutten

Mot slutten av sesongen kommer også en tydeligere kjærlighetshistorie frem. I nest siste episode, som er dobbelt så lang som de andre episodene, følger vi Dev og hans italienske venninne Francesca (Alessandra Mastronardi) gjennom en serie dater i New York. Hun er riktignok forlovet med noen andre, men den lette, flørtete kjemien dem imellom, og deres åpenbare gryende forelskelse, gir noen klassiske romantiske komedie-øyeblikk – det er nesten så man forventer at hummeren fra Annie Hall skal krabbe forbi i bakgrunnen.

Noe av det som kan ha reddet den romantiske komedien ved å få den over i tv-formatet er at kjærlighetshistorien ikke lenger kan slutte når det forelskede paret endelig er i hverandres armer. Historien må fortsette, det skal lages nye sesonger, og livet kan ikke fortsette i lykkerus.

Slik er det også i Master of None. I både første og andre sesong ser vi glimt fra euforiske, lykkelige parforhold. Men her er det også plass til de mer realistiske øyeblikkene. Når man innser at den andre ikke bryr seg like mye om å holde det rent rundt seg. Krangelen som følger når den ene insisterer på å dra innom en butikk for å kjøpe Tickler’s hvite BBQ-saus på vei til flyplassen, som fører til at man mister flyet. Eller når man innser at forholdet ikke fungerer, og finner tilbake til bestevennen sin som alltid har noen trøstende ord.

Som i mange av de serialiserte romantiske komediene er vennskapet det viktigste forholdet i Master of None. Dev og bestevennen Arnold (Eric Wareheim) har like tøysete tone som Dev har med datene sine, og det de finner på sammen – vespatur i Italia, intime pastamiddager og rusleturer i snøstorm-New York er vel så romantisk-komiske som noe annet Dev gjør.

Ansari og Wareheim har til og med spilt inn en spoof på 90-talls sitcom som de påstår var piloten til Master of None. Selv om det åpenbart er tull, viser klippet relasjonen mellom dem – og hvordan venner er den moderne tids største kjærlighet.

Romantisk komedie i moderne tid

Som Billy Mernit påpeker i You had us at hello: Tidligere var sluttmålet i romantiske komedier parforholdet, og for å komme dit måtte helten gjennom en selvrealiseringsprosess. Han eller hun måtte forbedre seg selv for å gjøre seg fortjent til kjærlighet. Nå er det omvendt. Nå er selvrealiseringen sluttmålet og det romantiske parforholdet er bare en av opplevelsene helten går gjennom for å komme dit.

Mernit bruker siste sesong av Girls som eksempel, hvor det romantiske plottet mellom Hannah og Adam ikke er fokuset for sesongfinalen. Men det gjelder også i høyeste grad i Master of None. Kjærlighetsplottene er sentrale, men det er bare en av mange deler av Devs reise gjennom tredveåra.

Master of None lar de romantiske klisjeene få ligge, og bryner seg heller på virkeligheten ved å tegne et mer realistisk, nyansert bilde av kjærlighet og vennskap. Men resultatet blir ikke kynisk og pessimistisk av den grunn. Ansari og Yang har like mye rom for håpløse drømmer og vyer som Katherine Heigl. Men i deres versjon blir den romantiske komedien både mer komisk og mer romantisk.

Master of None sesong 2 er ute på Netflix nå.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De to er tilfeldigvis gift, og venter sitt første barn til sommeren. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint en gang i måneden.

Les også:

Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv? Fagerholt og Stapnes anbefaler Girls og Review.

Legg igjen en kommentar

Da den romantiske komedien gjenoppsto på Netflix

Da den romantiske komedien gjenoppsto på Netflix

Var det «Love Actually» som tok livet av den romantiske komedien? Eller har sjangeren bare flyttet seg over til tv? Fagerholt & Stapnes ser nærmere på den nye sesongen av «Master of None», og hvordan rom coms ble mindre formelbasert.

Det har gått sport i å erklære den romantiske komedien for død. Den eneste sjangeren hvis dødsfall debatteres oftere, er rocken. Om det er Katherine Heigl, Kate Hudson eller Love Actually som fremsettes som morderen er mordscenariet uansett det samme: En eller annen gang for rundt ti år siden falt disse filmene inn i et så skjematisk, klisjefullt og intetsigende spor at den en gang så suksessfulle sjangeren skrumpet inn og døde.

Men i likhet med rocken, lever den romantiske komedien fortsatt godt, alle dommedagsprofetier til tross.

Så hva har egentlig skjedd med rom com’en? I podcasten You had us at hello argumenterer manusforfatter Tess Morris og manusguru Billy Mernit for at vi fortsatt har suksessfulle romantiske komedier, men at ingen lenger kaller dem det. Som eksempler trekker de blant annet frem La La Land og Silver Linings Playbook.

Har den romantiske komedien flyttet over til tv-serieformatet? Aziz Ansari i «Master of None». Foto: Netflix.

Det finnes fortsatt eksempler på suksessfulle filmer med humor og kjærlighet. Men den romantiske komedien inngår også i utviklingen til den mye debatterte mellomfilmen, som har tapt terreng på kino og migrert til tv og streaming. Eksempler på det er blant annet seriene Catastrophe, Casual, You’re the Worst, Crazy Ex-girlfriend, The Mindy Project, Lovesick, Insecure, Girls, Love og de avsluttede seriene Man Seeking Woman og Togetherness.

En av de mest vitale og interessante seriene for tiden, er Master of None, som denne uka lanserer sin andre sesong på Netflix.

Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv? Fagerholt og Stapnes anbefaler Girls og Review.

Bort med klisjeene, inn med det selvopplevde

Med første sesong av Master of None lagde serieskaperne Aziz Ansari og Alan Yang en overraskende helstøpt serie om 30-år gamle Dev Shah, spilt av Ansari, som bor i New York, forsøker å lykkes som skuespiller, og lengter etter en kjæreste. Det hele pakket inn i et visuelt herlig format med tjukke lag amerikansk 70-tallsfilm: Woody Allen, Hal Ashby og Mike Nichols – i andre sesong bakes sågar italiensk neorealisme og nybølge inn i miksen.

Ansari er kanskje mest kjent fra rollen som Tom Haverford i Parks and Recreations, i tillegg til å være stand-up komiker og ha skrevet New York Times-bestselgeren Modern Romance (sammen med Eric Klinenberg), en essaysamling om dating i moderne tid. Makkeren hans på Master of None Alan Yang har tidligere skrevet for blant annet Parks and Recreation og The Good Place.

Den arbeidsledige skuespilleren på jakt etter dame – mens han slenger rundt i hipster-New York med vennene sine – kan virke som et velkjent og tropeaktig premiss for en serie. Likevel klarte Ansari og Yang fra starten av å lage noe som føles ekte og selvopplevd. Devs forsøk på dating og kjærlighet, det fortrolige forholdet han har til både gutte- og jentevennene sine og relasjonen han har til sine indiske foreldre – herlig spilt av Ansaris egne foreldre – gir serieskaperne en rekke settinger serieskaperne kan utforske uten at scenene trenger å henge så stramt sammen.

 

Tv-serien, den nye essaysamlingen

Det gnåles mye om at moderne tv-serier er som romaner. Master of None ligger tettere opptil en samling noveller eller personlige essays, der episodene kan variere veldig i tone, sjanger og hvilke karakterer den fokuserer på.

Serien er ikke samlet rundt et strengt grunnpremiss, den samlende faktoren er Ansari og Yangs betraktninger om livet. I en episode av andresesong lever Dev ut drømmen om det søte liv i Italia. Hele episoden er en svart-hvit pastisj på Sykkeltyven, komplett med en søt, rundkinnet, italiensk unge. I en annen episode følger vi Dev gjennom en collage av mer eller mindre heldige Tinder-dater.

I en av sesongens høydepunkt, episoden «New York, I love you» går serieskaperne helt inn i konseptet om løse historier, og skyver hovedpersonene ut på sidelinja. Her hopper vi mellom ulike New York-karakterer og følger deres liv – fra dørvakten som jobber i en blokk full av rike folk, via drosjesjåføren som irriterer seg over at passasjerene spoiler filmer i baksetet («Cab drivers watch movies too!») til den døve kvinnen som har en svært intim kjærestekrangel på butikken i tro om at ingen andre kan tegnspråk.

Les intervjuet med Mark Duplass, og hva han mener om at indiefilmer må flytte over til andre plattformer for å overleve.

Kranglene etter den lykkelige slutten

Mot slutten av sesongen kommer også en tydeligere kjærlighetshistorie frem. I nest siste episode, som er dobbelt så lang som de andre episodene, følger vi Dev og hans italienske venninne Francesca (Alessandra Mastronardi) gjennom en serie dater i New York. Hun er riktignok forlovet med noen andre, men den lette, flørtete kjemien dem imellom, og deres åpenbare gryende forelskelse, gir noen klassiske romantiske komedie-øyeblikk – det er nesten så man forventer at hummeren fra Annie Hall skal krabbe forbi i bakgrunnen.

Noe av det som kan ha reddet den romantiske komedien ved å få den over i tv-formatet er at kjærlighetshistorien ikke lenger kan slutte når det forelskede paret endelig er i hverandres armer. Historien må fortsette, det skal lages nye sesonger, og livet kan ikke fortsette i lykkerus.

Slik er det også i Master of None. I både første og andre sesong ser vi glimt fra euforiske, lykkelige parforhold. Men her er det også plass til de mer realistiske øyeblikkene. Når man innser at den andre ikke bryr seg like mye om å holde det rent rundt seg. Krangelen som følger når den ene insisterer på å dra innom en butikk for å kjøpe Tickler’s hvite BBQ-saus på vei til flyplassen, som fører til at man mister flyet. Eller når man innser at forholdet ikke fungerer, og finner tilbake til bestevennen sin som alltid har noen trøstende ord.

Som i mange av de serialiserte romantiske komediene er vennskapet det viktigste forholdet i Master of None. Dev og bestevennen Arnold (Eric Wareheim) har like tøysete tone som Dev har med datene sine, og det de finner på sammen – vespatur i Italia, intime pastamiddager og rusleturer i snøstorm-New York er vel så romantisk-komiske som noe annet Dev gjør.

Ansari og Wareheim har til og med spilt inn en spoof på 90-talls sitcom som de påstår var piloten til Master of None. Selv om det åpenbart er tull, viser klippet relasjonen mellom dem – og hvordan venner er den moderne tids største kjærlighet.

Romantisk komedie i moderne tid

Som Billy Mernit påpeker i You had us at hello: Tidligere var sluttmålet i romantiske komedier parforholdet, og for å komme dit måtte helten gjennom en selvrealiseringsprosess. Han eller hun måtte forbedre seg selv for å gjøre seg fortjent til kjærlighet. Nå er det omvendt. Nå er selvrealiseringen sluttmålet og det romantiske parforholdet er bare en av opplevelsene helten går gjennom for å komme dit.

Mernit bruker siste sesong av Girls som eksempel, hvor det romantiske plottet mellom Hannah og Adam ikke er fokuset for sesongfinalen. Men det gjelder også i høyeste grad i Master of None. Kjærlighetsplottene er sentrale, men det er bare en av mange deler av Devs reise gjennom tredveåra.

Master of None lar de romantiske klisjeene få ligge, og bryner seg heller på virkeligheten ved å tegne et mer realistisk, nyansert bilde av kjærlighet og vennskap. Men resultatet blir ikke kynisk og pessimistisk av den grunn. Ansari og Yang har like mye rom for håpløse drømmer og vyer som Katherine Heigl. Men i deres versjon blir den romantiske komedien både mer komisk og mer romantisk.

Master of None sesong 2 er ute på Netflix nå.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De to er tilfeldigvis gift, og venter sitt første barn til sommeren. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint en gang i måneden.

Les også:

Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv? Fagerholt og Stapnes anbefaler Girls og Review.

Legg igjen en kommentar

MENY