Cannes 2017 – året da den beste filmen ble gjemt bort

Cannes 2017 – året da den beste filmen ble gjemt bort

2017 var året da alle filmskaperne i hovedprogrammet i Cannes hadde levert bedre filmer før, og festivalens beste film ble gjemt bort i Quinzaine-programmet, hvor den ikke engang ble tilgodesett med en eneste pris. Aksel Kielland gir oss sin andre og siste rapport fra festivalen.

I løpet av andre uke av årets filmfestival i Cannes begynte folk å snakke om at dette var et av de svakere årene på lenge, og slik ofte er tilfelle her nede synes denne  oppfatningen å ha bli eksportert ut fra Cannes-boblen som fasit.

2017-utgaven av festivalen var riktignok uten åpenbare mesterverk – i motsetning til fjorårets festival som mellom Elle, Toni Erdmann og American Honey hadde to og et halvt – men det betyr ikke at det ikke ble vist mange gode og en hel del veldig gode filmer. Saken var bare den at alle som leverte gode filmer i hovedprogrammet har levert enda bedre filmer før, og at festivalens beste film var gjemt bort i Quinzaine-programmet, hvor den ikke engang ble tilgodesett med en eneste pris.

Good Time

Få av årets filmer kan måle seg med Josh og Benny Safdies Good Time (hovedprogrammet) når det kommer til rent cinematisk overskudd. Brødrene bygger videre på estetikken fra det intense og opprivende heroineposet Heaven Knows What i en visuell festforestilling med Robert Pattinson og co-regissør Benny i rollene som et kriminelt brødrepar som snubler seg gjennom et New York som er skitnere, fattigere og mindre glamorøst enn noe man har sett på film siden Rudy Giuliani igangsatte sitt storstilte gentrifiseringsprosjekt på 90-tallet.

Pattinson smelter inn i dette landskapet med en rolletolkning som er så dedikert og så blottet for forfengelighet at det tok undertegnede tjue minutter å innse hvem det var som spilte hovedrollen. I likhet med sin Twilight-motspiller Kristen Stewart er Pattinson i ferd med å etablere seg som en av Hollywoods mest interessante skuespillere, men det er likevel Benny Safdie i rollen som hans psykisk utviklingshemmede bror som leverer filmens sterkeste rolletolkning – for ikke å si en av festivalens mest forbløffende prestasjoner overhodet.

Good Time er en film om en svindler, men noen tradisjonell heistfilm med nennsomt utpønskede planer er den så visst ikke. For etter at et bankran går til helvete i åpningsminuttene, er Pattinsons rollefigur Connie henvist til å tenke raskt, hvilket resulterer i en rekke stadig dummere og farligere beslutninger.

Resultatet er en sosialrealistisk krimfarse som briljerer med virtuos lydlegging og inspirert bruk av zoom og fugleperspektiv, og som er svøpt i et suggurerende synth-lydspor. Interiørscenene Connie bløffer sin vei gjennom synes alle å være innhyllet i en tynn tåke som lar det fargede lyset fra TV-apparater, politibiler og lysrør bre seg i bildene som en fysisk tilstedeværelse. Som fortelling strander Good Time et sted mellom forviklingskomedie og outsiderportrett, og på tross av en god slutt (en av få på årets festival) får den aldri det emosjonelle momentumet den trenger for virkelig å ro sitt prosjekt i land. Det er imidlertid ingen tvil om at Safdie-brødrene med denne filmen har etablert seg blant Amerikas mest interessante auteurer, og det er all grunn til å knytte store forventninger til deres videre arbeid.

Twin Peaks

Det har vært mye debatt rundt og kritikk av beslutningen om å innlemme Netflix-produserte filmer i årets hovedprogram, men man skal lete lenge for å finne noen sterke innvendinger mot visningene av de to første episodene av David Lynch sin gjenopplivede Twin Peaks (utenfor konkurranse).

Siden det som ble vist på festivalen både allerede hadde blitt vist på TV og bare er en brøkdel av Lynch sin nye 18 timer lange spillefilm teller den strengt tatt ikke som en Cannes-film i ordinær forstand.  Så i denne sammenhengen skal jeg nøye meg med å understreke at det nye Twin Peaks – i motsetning til sesong to av Top of the Lake – virkelig ser ut som en spillefilm og beveger seg som en på det store lerretet. De langsiktige implikasjonene av dette nybrottsarbeidet vil falle på plass i månedene og årene som kommer, og i den store sammenhengen er gjestespillet i Cannes først og fremst en gylden anledning for filmverdenen til å gjøre heder og ære på en av sine største nålevende utøvere.

The Square

Ruben Östlunds Gullpalme-vinner The Square er ikke bare en av festivalens beste filmer, den er også et vendepunkt i karrieren til Sveriges kanskje mest vitale filmskaper. Fra debuten med Gitarmongo i 2004 har Östlunds filmer hvilt på regigrep som har hatt som mål å korte ned avstanden mellom det som utspiller seg på lerretet og den typen bevegelige bilder publikum omgås i hverdagen.

I The Square er disse ambisjonene om realisme og pseudodokumentarisme forkastet til fordel for et filmspråk som omfavner et bredt spekter av fiksjonsfilmens virkemidler, og som gjentatte ganger sender tankene hen til Östlunds landsmann Roy Andersson.

The Square er en usedvanlig smart, skarp og morsom film hvor Östlund bruker samtidskunst som prisme for å angripe sine kjernetemaer mannlig feighet og det skandinaviske sosialdemokratiets omprogrammering av menneskelige instinkter. Den er et tankevekkende og ofte ubehagelig overflødighetshorn av ideer presset inn i en svært underholdende, men også noe langdryg form, og i likhet med så mange andre filmer på årets festival har den problemer med å avslutte. The Square har ingen dårlig slutt, den har bare altfor mange av dem, men uavhengig av dette befester Östlund  med dette sin posisjon som en av de mest interessante regissørene i europeisk film.

Closeness

Kantemir Balagovs Closeness vant FIPRESCI-prisen i Un Certain Regard, og var generelt en god likt og positivt omtalt film. Den tidligere Aleksandr Sokurov-lærlingen Balagovs debutfilm er et klaustrofobisk og stemningsfullt drama fra et jødisk miljø i Russland på tampen av 90-tallet. Når broren og hans forlovede blir kidnappet aktiviseres det insulære samfunnets konservative patriarkalske mekanismer, hvilket betyr at den unge hovedpersonen ubønnhørlig presses inn i en tradisjonell kvinnerolle.

Visuelt sett var Closeness en av de mer bemerkelsesverdige filmene som ble vist under årets festival, for med sine tettpakkede billedkomposisjoner og  besynderlige hjemmevideo-aktige estetikk, mante den fram 90-tallet i all dets prakt. På tross av godt spill og fascinerende miljøskildringer vil filmen likevel huskes best for den lange sekvensen hvor rollefigurene sitter i sofaen og kamera hviler på et TV-apparat som viser det som etter alt å dømme er dokumentariske opptak av tortur og henrettelser utført av tsjetsjenske soldater.

Loveless

Undertegnede både ankom og forlot festivalen med en klar formening om at Andrej Zvjagintsev ville vinne Gullpalmen for Loveless, men slik gikk det altså ikke. Zvjagintsevs seneste tilstandsrapport fra det moderne Russland er et metodisk og medativt drama om et par hvis sønn forsvinner mens de er i ferd med å gå fra hverandre, og ble belønnet med juryprisen. Denne gangen var det den ortodokse kirken og tradisjonelle russiske familieverdier som stod i fokus, men dessverre var jeg for lite opplagt under visningen til virkelig å kunne pakke ut regissørens kritikk av dobbeltmoral og selvopptatthet hos den urbane middelklassen.

Zvjagintsev er som alltid en bunnsolid forteller, og med sin langsomme, tilbakeholdne fortellerstil er Loveless også prototypen på en film hvis kvaliteter det er lett å underkjenne under festivalen. Altså vil Loveless formodentlig komme bedre til sin rett når den omsider finner sin vei til norske kinoer.

Posoki

Da er Stephan Komandarevs Posoki (Un Certain Regard) langt mer direkte og eksplisitt i sin samfunnskritikk. Dette bulgarske ensembledramaet er fortalt som et knippe sammenflettede kortfilmer, der publikum følger en gruppe drosjesjåfører gjennom en arbeidsdag i hovedstaden Sofia. Med utgangspunkt i ordtaket om at Bulgaria er optimistenes land ettersom alle pessimister og realister for lengst har flyttet utenlands, maner filmen fram en nasjon som står på randen av sosial kollaps. Rollefigurene vi møter i denne filmen er enten morderiske, suicidale eller tragisk desillusjonerte, og takket være et velskrevet manus makter filmen å gi publikum en rask og underholdende innføring i bulgarske samfunnsspørsmål.

You Were Never Really Here

Min personlige favoritt i årets hovedprogram var Lynne Ramsays You Were Never Really Here, som ble belønnet med prisen for beste manus og beste mannlige skuespiller. Joaquin Phoenix er sedvanlig fascinerende i det som starter som en Dashiell Hammett-inspirert oppdatering av Taxi Driver, for deretter å slå over i en total nedsmeltning av det maskuline ego av typen Phoenix gjør bedre enn noen annen skuespiller i sin generasjon.

Historien om den tidligere soldaten og FBI-agenten Joe som livnærer seg som torpedo, privatdetektiv og leiemorder er i likhet med Good Time en film full av utsøkte detaljer og minneverdige scener – Johnny Greenwoods lydspor og den fantastiske kjemien mellom Joe og hans delvis demente mor (Judith Roberts) er bare toppen av isfjellet – men også den hemmes av en uforløst avslutning.

Joe lider av en trippel dose posttraumatisk stress, og når han får i oppdrag av en høytstående politiker å redde hans fjorten år gamle datter fra en pedofiliring, kollapser traumene over i virkeligheten. Det har vært mye snakk om at You Were Never Really Here ble ferdigstilt bare dager før premieren, og det har vært spekulert i at Ramsay vil fortsette å klippe filmen frem mot kinolanseringen, men personlig stiller jeg meg tvilende til at en ekstra runde i klipperommet vil være nok til å glatte over filmens svakheter. Alt i alt en veldig god film fra en regissør som tidligere har levert enda bedre.

Based on a True Story

Roman Polanskis Based on a True Story (utenfor konkurranse) fikk hard medfart av det internasjonale kritikerkorpset, men selv fant jeg mye å like i denne campy rett-på-video-thrilleren om forfatteren Delphine (Emmanuelle Seigner) – filmen er basert på boken ved samme navn – som rammes av skrivesperre etter sin siste suksessroman. Mens hun befinner seg i denne tilstanden oppsøkes hun av den mystiske beundrerinnen L. (Eva Green), som ved hjelp av list og karisma invaderer samtlige aspekter av livet hennes.

Boken Based on a True Story er basert på handler så vidt jeg har kunnet bringe på det rene om skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet, og manuset, som er skrevet sammen med Olivier Assayas, viderefører Personal Shoppers utforskning av sosiale mediers transformative effekt på begreper som biografi og identitet. Men der Assayas’ film var en skarp og utfordrende lek med publikum – for ikke å si en maktdemonstrasjon fra Kristen Stewarts side – blir Based on a True Story aldri noe mer enn uforpliktende og lettfordøyelig eskapisme.

The Florida Project

Den beste filmen som ble vist i Cannes i år var i følge undertegnede Sean Bakers The Florida Project (Quinzaine), en morsommere, mer kompakt og mer bedårende søsterfilm til Andrea Arnolds American Honey (om enn ikke like berusende). Bakers oppfølger til gjennombruddsfilmen Tangerine er et vart og ufattelig velspilt drama om en gruppe økonomisk underprivilegerte barn som bor sammen med sine foreldre i en motellghetto utenfor Disneyworld i Florida. Her løper barna rundt uten tilsyn mens de fordriver dagene med å leke, lure til seg godteri, bedrive hærverk og utforske det fattige, men spektakulært glorete nærmiljøet.

Unge Brooklyn Prince er fantastisk som hovedpersonen Moonee, en egenrådig og viljesterk seksåring som aldri har møtt en autoritetsfigur hun ikke kan utfordre, og Willem Dafoe er filmens moralske sentrum i rollen som den omsorgsfulle motellbestyreren Bobby. Flankert av amatørskuespillere i alle aldre leverer de et drama som bobler over av sjarm og barnlig fryd over livets enkle gleder, og som innhentes av det underliggende alvoret på akkurat riktig tidspunkt. Av uante grunner har imidlertid Baker besluttet å klistre på en dum og unødvendig slutt som saboterer filmens klimaks, og som føyer The Florida Project inn i rekken av filmer som ikke står løpet ut.

The Rider

Med Quinzaine-vinneren (Art Cinema Award) The Rider følger Chloé Zhao opp lovnaden fra Songs My Brothers Taught Me, som var en av de mest minneverdige filmene fra 2015s Quinzaine-program. Med dette sosialrealistiske dramaet om rodeoryttere i Pine Ridge i Sør-Dakota viderefører hun arbeidet med å sette Hollywoods klassiske western-klisjeer i relieff til dagens amerikanske virkelighet. Zhaos bruk av ikke-profesjonelle skuespillere og billig kamerautstyr gjør at filmene hennes kan fremstå som en smule amatørmessige, men etter hvert som man lever seg inn i handlingen, blir det klart at dette er et virkemiddel hun bruker for å tilføre miljøskildringene en dokumentarisk autensitet.

The Rider er en historie om et fattig samfunn hvis eneste mulighet til å vinne heder og ære ligger i machotradisjoner som er direkte helseskadelige, og hvor det store spørsmålet er om hovedpersonen kan makte å bryte ut av den selvdestruktive dødsspiralen. Selv foretrekker jeg Songs My Brothers Taught Me, men The Rider befester Zhaos status som en ung amerikansk auteur med en særegen stemme.

Wonderstruck

I Wonderstrucks (hovedprogrammet) tilfelle var derimot tredjeakten det klart beste med filmen. Todd Haynes’ adaptasjon av Brian Selznicks illustrerte roman brukte nemlig frustrerende lang tid på å komme i gang – ikke minst takket være et langt parti hvor kamera fulgte to døve rollefigurer på to forskjellige tidsplan, i det som fortonte seg som en halvtimelang montasje. Haynes er en håndverker av rang, og med to ulike tidsepoker å boltre seg i, kunne han virkelig slå seg løs med tidskoloritt og pastisj. Dette ga seg utslag i både en imponerende trofast fremstilling av 70-tallets New York, og av nærmest Guy Maddin-lignende fremstillinger av storbyen et halvt århundre tidligere.

Det blir da også tidlig klart at det var verdensbyggingen og miljøskildringene som hadde interessert Haynes mest under arbeidet med filmen, og historien om den foreldreløs Ben som reiser alene til New York for å finne en far han aldri har møtt ble raskt henvist til sidelinjen. Dermed ender dette forsøket på lage en arthouseversjon av en klassisk Spielberg-film opp som en pen, men uengasjerende formøvelse som nok vil appellere langt mer til godt voksne cineaster enn til barnefamilier.

Happy End

Om Robert Östlund har omfavnet den tradisjonelle spillefilmen med The Square, synes Michael Haneke å ha tatt et steg i östlundsk retning med Happy End. Tysk-østerrikerens drama om den velstående familien Laurents små og store prøvelser er nemlig en utpreget springende og kantete affære, hvor mobiltelefonopptak, TV-sendinger og statiske bilder av dataskjermer spiller en sentral rolle. Den truende uhyggen som kjennetegner så mange av regissørens filmer glimrer med sitt fravær, og filmen er så å si uten narrativt momentum der den lunter av gårde fra den ene uforløste scenen til den neste.

Happy End inneholder en rekke referanser til Hanekes tidligere filmer, samt én scene som vil bli å finne i alle fremtidige hyllestmontasjer til Isabelle Huppert, men først og fremst er den en forbløffende ugjennomtrengelig film. For det kan vel ikke være så enkelt som at dette dekadente og langsomt kollapsende borgerskapet er ment å representere et Europa som er ute av stand til å forholde seg til virkeligheten utenfor seg selv, og hvis eneste vitale impuls er dens kyniske og samvittighetsløse maktpolitikk, kan det vel? Sorter under ”må se igjen” snarere enn ”gleder meg til å se igjen”.

Okja

Siste film ut i år ble for undertegnedes del Bong Joon-hos Okja, hvilket var en passende avslutning på årets festival. Denne underholdende og overskuddspregede fabelen om den unge Mija og hennes bestevenn, den genetisk manipulerte megagrisen Okja var en av de beste filmene i årets hovedprogram, og hadde nok også vært en priskandidat hvis den altså ikke var produsert av Netflix. Med unntak av et lite dødparti i midten er dette protoeksempelet på den typen stor, smart og inkluderende underholdningsfilm som burde være ryggraden i den globale filmindustrien.

Med manus av Bong og den britiske journalisten Jon Ronson, outrerte rolletolkninger fra Tilda Swinton og Jake Gyllenhaal, og en CGI som i enkelte scener er forbløffende realistisk (og i andre ser ut som noe man kunne funnet i en kanadisk fantasyserie), er dette en ypperlig popcornkritikk av den globaliserte kapitalismen. Første halvtime er noe av den beste filmunderholdningen jeg har opplevd på lenge, og i motsetning til så mange andre filmer på årets festival har den en sterk og minneverdig slutt. Det føles rett og slett absurd at en film som utnytter det store lerretet på denne måten ikke vil bli å se på kino, men hvis man skal trekke én lærdom fra Cannes 2017 er det at det ganske enkelt er en sånn verden vi lever i nå.

Les også Aksel Kiellands første oppsummering fra Cannes: Høyt og lavt i Cannes

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Cannes 2017 – året da den beste filmen ble gjemt bort

Cannes 2017 – året da den beste filmen ble gjemt bort

2017 var året da alle filmskaperne i hovedprogrammet i Cannes hadde levert bedre filmer før, og festivalens beste film ble gjemt bort i Quinzaine-programmet, hvor den ikke engang ble tilgodesett med en eneste pris. Aksel Kielland gir oss sin andre og siste rapport fra festivalen.

I løpet av andre uke av årets filmfestival i Cannes begynte folk å snakke om at dette var et av de svakere årene på lenge, og slik ofte er tilfelle her nede synes denne  oppfatningen å ha bli eksportert ut fra Cannes-boblen som fasit.

2017-utgaven av festivalen var riktignok uten åpenbare mesterverk – i motsetning til fjorårets festival som mellom Elle, Toni Erdmann og American Honey hadde to og et halvt – men det betyr ikke at det ikke ble vist mange gode og en hel del veldig gode filmer. Saken var bare den at alle som leverte gode filmer i hovedprogrammet har levert enda bedre filmer før, og at festivalens beste film var gjemt bort i Quinzaine-programmet, hvor den ikke engang ble tilgodesett med en eneste pris.

Good Time

Få av årets filmer kan måle seg med Josh og Benny Safdies Good Time (hovedprogrammet) når det kommer til rent cinematisk overskudd. Brødrene bygger videre på estetikken fra det intense og opprivende heroineposet Heaven Knows What i en visuell festforestilling med Robert Pattinson og co-regissør Benny i rollene som et kriminelt brødrepar som snubler seg gjennom et New York som er skitnere, fattigere og mindre glamorøst enn noe man har sett på film siden Rudy Giuliani igangsatte sitt storstilte gentrifiseringsprosjekt på 90-tallet.

Pattinson smelter inn i dette landskapet med en rolletolkning som er så dedikert og så blottet for forfengelighet at det tok undertegnede tjue minutter å innse hvem det var som spilte hovedrollen. I likhet med sin Twilight-motspiller Kristen Stewart er Pattinson i ferd med å etablere seg som en av Hollywoods mest interessante skuespillere, men det er likevel Benny Safdie i rollen som hans psykisk utviklingshemmede bror som leverer filmens sterkeste rolletolkning – for ikke å si en av festivalens mest forbløffende prestasjoner overhodet.

Good Time er en film om en svindler, men noen tradisjonell heistfilm med nennsomt utpønskede planer er den så visst ikke. For etter at et bankran går til helvete i åpningsminuttene, er Pattinsons rollefigur Connie henvist til å tenke raskt, hvilket resulterer i en rekke stadig dummere og farligere beslutninger.

Resultatet er en sosialrealistisk krimfarse som briljerer med virtuos lydlegging og inspirert bruk av zoom og fugleperspektiv, og som er svøpt i et suggurerende synth-lydspor. Interiørscenene Connie bløffer sin vei gjennom synes alle å være innhyllet i en tynn tåke som lar det fargede lyset fra TV-apparater, politibiler og lysrør bre seg i bildene som en fysisk tilstedeværelse. Som fortelling strander Good Time et sted mellom forviklingskomedie og outsiderportrett, og på tross av en god slutt (en av få på årets festival) får den aldri det emosjonelle momentumet den trenger for virkelig å ro sitt prosjekt i land. Det er imidlertid ingen tvil om at Safdie-brødrene med denne filmen har etablert seg blant Amerikas mest interessante auteurer, og det er all grunn til å knytte store forventninger til deres videre arbeid.

Twin Peaks

Det har vært mye debatt rundt og kritikk av beslutningen om å innlemme Netflix-produserte filmer i årets hovedprogram, men man skal lete lenge for å finne noen sterke innvendinger mot visningene av de to første episodene av David Lynch sin gjenopplivede Twin Peaks (utenfor konkurranse).

Siden det som ble vist på festivalen både allerede hadde blitt vist på TV og bare er en brøkdel av Lynch sin nye 18 timer lange spillefilm teller den strengt tatt ikke som en Cannes-film i ordinær forstand.  Så i denne sammenhengen skal jeg nøye meg med å understreke at det nye Twin Peaks – i motsetning til sesong to av Top of the Lake – virkelig ser ut som en spillefilm og beveger seg som en på det store lerretet. De langsiktige implikasjonene av dette nybrottsarbeidet vil falle på plass i månedene og årene som kommer, og i den store sammenhengen er gjestespillet i Cannes først og fremst en gylden anledning for filmverdenen til å gjøre heder og ære på en av sine største nålevende utøvere.

The Square

Ruben Östlunds Gullpalme-vinner The Square er ikke bare en av festivalens beste filmer, den er også et vendepunkt i karrieren til Sveriges kanskje mest vitale filmskaper. Fra debuten med Gitarmongo i 2004 har Östlunds filmer hvilt på regigrep som har hatt som mål å korte ned avstanden mellom det som utspiller seg på lerretet og den typen bevegelige bilder publikum omgås i hverdagen.

I The Square er disse ambisjonene om realisme og pseudodokumentarisme forkastet til fordel for et filmspråk som omfavner et bredt spekter av fiksjonsfilmens virkemidler, og som gjentatte ganger sender tankene hen til Östlunds landsmann Roy Andersson.

The Square er en usedvanlig smart, skarp og morsom film hvor Östlund bruker samtidskunst som prisme for å angripe sine kjernetemaer mannlig feighet og det skandinaviske sosialdemokratiets omprogrammering av menneskelige instinkter. Den er et tankevekkende og ofte ubehagelig overflødighetshorn av ideer presset inn i en svært underholdende, men også noe langdryg form, og i likhet med så mange andre filmer på årets festival har den problemer med å avslutte. The Square har ingen dårlig slutt, den har bare altfor mange av dem, men uavhengig av dette befester Östlund  med dette sin posisjon som en av de mest interessante regissørene i europeisk film.

Closeness

Kantemir Balagovs Closeness vant FIPRESCI-prisen i Un Certain Regard, og var generelt en god likt og positivt omtalt film. Den tidligere Aleksandr Sokurov-lærlingen Balagovs debutfilm er et klaustrofobisk og stemningsfullt drama fra et jødisk miljø i Russland på tampen av 90-tallet. Når broren og hans forlovede blir kidnappet aktiviseres det insulære samfunnets konservative patriarkalske mekanismer, hvilket betyr at den unge hovedpersonen ubønnhørlig presses inn i en tradisjonell kvinnerolle.

Visuelt sett var Closeness en av de mer bemerkelsesverdige filmene som ble vist under årets festival, for med sine tettpakkede billedkomposisjoner og  besynderlige hjemmevideo-aktige estetikk, mante den fram 90-tallet i all dets prakt. På tross av godt spill og fascinerende miljøskildringer vil filmen likevel huskes best for den lange sekvensen hvor rollefigurene sitter i sofaen og kamera hviler på et TV-apparat som viser det som etter alt å dømme er dokumentariske opptak av tortur og henrettelser utført av tsjetsjenske soldater.

Loveless

Undertegnede både ankom og forlot festivalen med en klar formening om at Andrej Zvjagintsev ville vinne Gullpalmen for Loveless, men slik gikk det altså ikke. Zvjagintsevs seneste tilstandsrapport fra det moderne Russland er et metodisk og medativt drama om et par hvis sønn forsvinner mens de er i ferd med å gå fra hverandre, og ble belønnet med juryprisen. Denne gangen var det den ortodokse kirken og tradisjonelle russiske familieverdier som stod i fokus, men dessverre var jeg for lite opplagt under visningen til virkelig å kunne pakke ut regissørens kritikk av dobbeltmoral og selvopptatthet hos den urbane middelklassen.

Zvjagintsev er som alltid en bunnsolid forteller, og med sin langsomme, tilbakeholdne fortellerstil er Loveless også prototypen på en film hvis kvaliteter det er lett å underkjenne under festivalen. Altså vil Loveless formodentlig komme bedre til sin rett når den omsider finner sin vei til norske kinoer.

Posoki

Da er Stephan Komandarevs Posoki (Un Certain Regard) langt mer direkte og eksplisitt i sin samfunnskritikk. Dette bulgarske ensembledramaet er fortalt som et knippe sammenflettede kortfilmer, der publikum følger en gruppe drosjesjåfører gjennom en arbeidsdag i hovedstaden Sofia. Med utgangspunkt i ordtaket om at Bulgaria er optimistenes land ettersom alle pessimister og realister for lengst har flyttet utenlands, maner filmen fram en nasjon som står på randen av sosial kollaps. Rollefigurene vi møter i denne filmen er enten morderiske, suicidale eller tragisk desillusjonerte, og takket være et velskrevet manus makter filmen å gi publikum en rask og underholdende innføring i bulgarske samfunnsspørsmål.

You Were Never Really Here

Min personlige favoritt i årets hovedprogram var Lynne Ramsays You Were Never Really Here, som ble belønnet med prisen for beste manus og beste mannlige skuespiller. Joaquin Phoenix er sedvanlig fascinerende i det som starter som en Dashiell Hammett-inspirert oppdatering av Taxi Driver, for deretter å slå over i en total nedsmeltning av det maskuline ego av typen Phoenix gjør bedre enn noen annen skuespiller i sin generasjon.

Historien om den tidligere soldaten og FBI-agenten Joe som livnærer seg som torpedo, privatdetektiv og leiemorder er i likhet med Good Time en film full av utsøkte detaljer og minneverdige scener – Johnny Greenwoods lydspor og den fantastiske kjemien mellom Joe og hans delvis demente mor (Judith Roberts) er bare toppen av isfjellet – men også den hemmes av en uforløst avslutning.

Joe lider av en trippel dose posttraumatisk stress, og når han får i oppdrag av en høytstående politiker å redde hans fjorten år gamle datter fra en pedofiliring, kollapser traumene over i virkeligheten. Det har vært mye snakk om at You Were Never Really Here ble ferdigstilt bare dager før premieren, og det har vært spekulert i at Ramsay vil fortsette å klippe filmen frem mot kinolanseringen, men personlig stiller jeg meg tvilende til at en ekstra runde i klipperommet vil være nok til å glatte over filmens svakheter. Alt i alt en veldig god film fra en regissør som tidligere har levert enda bedre.

Based on a True Story

Roman Polanskis Based on a True Story (utenfor konkurranse) fikk hard medfart av det internasjonale kritikerkorpset, men selv fant jeg mye å like i denne campy rett-på-video-thrilleren om forfatteren Delphine (Emmanuelle Seigner) – filmen er basert på boken ved samme navn – som rammes av skrivesperre etter sin siste suksessroman. Mens hun befinner seg i denne tilstanden oppsøkes hun av den mystiske beundrerinnen L. (Eva Green), som ved hjelp av list og karisma invaderer samtlige aspekter av livet hennes.

Boken Based on a True Story er basert på handler så vidt jeg har kunnet bringe på det rene om skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet, og manuset, som er skrevet sammen med Olivier Assayas, viderefører Personal Shoppers utforskning av sosiale mediers transformative effekt på begreper som biografi og identitet. Men der Assayas’ film var en skarp og utfordrende lek med publikum – for ikke å si en maktdemonstrasjon fra Kristen Stewarts side – blir Based on a True Story aldri noe mer enn uforpliktende og lettfordøyelig eskapisme.

The Florida Project

Den beste filmen som ble vist i Cannes i år var i følge undertegnede Sean Bakers The Florida Project (Quinzaine), en morsommere, mer kompakt og mer bedårende søsterfilm til Andrea Arnolds American Honey (om enn ikke like berusende). Bakers oppfølger til gjennombruddsfilmen Tangerine er et vart og ufattelig velspilt drama om en gruppe økonomisk underprivilegerte barn som bor sammen med sine foreldre i en motellghetto utenfor Disneyworld i Florida. Her løper barna rundt uten tilsyn mens de fordriver dagene med å leke, lure til seg godteri, bedrive hærverk og utforske det fattige, men spektakulært glorete nærmiljøet.

Unge Brooklyn Prince er fantastisk som hovedpersonen Moonee, en egenrådig og viljesterk seksåring som aldri har møtt en autoritetsfigur hun ikke kan utfordre, og Willem Dafoe er filmens moralske sentrum i rollen som den omsorgsfulle motellbestyreren Bobby. Flankert av amatørskuespillere i alle aldre leverer de et drama som bobler over av sjarm og barnlig fryd over livets enkle gleder, og som innhentes av det underliggende alvoret på akkurat riktig tidspunkt. Av uante grunner har imidlertid Baker besluttet å klistre på en dum og unødvendig slutt som saboterer filmens klimaks, og som føyer The Florida Project inn i rekken av filmer som ikke står løpet ut.

The Rider

Med Quinzaine-vinneren (Art Cinema Award) The Rider følger Chloé Zhao opp lovnaden fra Songs My Brothers Taught Me, som var en av de mest minneverdige filmene fra 2015s Quinzaine-program. Med dette sosialrealistiske dramaet om rodeoryttere i Pine Ridge i Sør-Dakota viderefører hun arbeidet med å sette Hollywoods klassiske western-klisjeer i relieff til dagens amerikanske virkelighet. Zhaos bruk av ikke-profesjonelle skuespillere og billig kamerautstyr gjør at filmene hennes kan fremstå som en smule amatørmessige, men etter hvert som man lever seg inn i handlingen, blir det klart at dette er et virkemiddel hun bruker for å tilføre miljøskildringene en dokumentarisk autensitet.

The Rider er en historie om et fattig samfunn hvis eneste mulighet til å vinne heder og ære ligger i machotradisjoner som er direkte helseskadelige, og hvor det store spørsmålet er om hovedpersonen kan makte å bryte ut av den selvdestruktive dødsspiralen. Selv foretrekker jeg Songs My Brothers Taught Me, men The Rider befester Zhaos status som en ung amerikansk auteur med en særegen stemme.

Wonderstruck

I Wonderstrucks (hovedprogrammet) tilfelle var derimot tredjeakten det klart beste med filmen. Todd Haynes’ adaptasjon av Brian Selznicks illustrerte roman brukte nemlig frustrerende lang tid på å komme i gang – ikke minst takket være et langt parti hvor kamera fulgte to døve rollefigurer på to forskjellige tidsplan, i det som fortonte seg som en halvtimelang montasje. Haynes er en håndverker av rang, og med to ulike tidsepoker å boltre seg i, kunne han virkelig slå seg løs med tidskoloritt og pastisj. Dette ga seg utslag i både en imponerende trofast fremstilling av 70-tallets New York, og av nærmest Guy Maddin-lignende fremstillinger av storbyen et halvt århundre tidligere.

Det blir da også tidlig klart at det var verdensbyggingen og miljøskildringene som hadde interessert Haynes mest under arbeidet med filmen, og historien om den foreldreløs Ben som reiser alene til New York for å finne en far han aldri har møtt ble raskt henvist til sidelinjen. Dermed ender dette forsøket på lage en arthouseversjon av en klassisk Spielberg-film opp som en pen, men uengasjerende formøvelse som nok vil appellere langt mer til godt voksne cineaster enn til barnefamilier.

Happy End

Om Robert Östlund har omfavnet den tradisjonelle spillefilmen med The Square, synes Michael Haneke å ha tatt et steg i östlundsk retning med Happy End. Tysk-østerrikerens drama om den velstående familien Laurents små og store prøvelser er nemlig en utpreget springende og kantete affære, hvor mobiltelefonopptak, TV-sendinger og statiske bilder av dataskjermer spiller en sentral rolle. Den truende uhyggen som kjennetegner så mange av regissørens filmer glimrer med sitt fravær, og filmen er så å si uten narrativt momentum der den lunter av gårde fra den ene uforløste scenen til den neste.

Happy End inneholder en rekke referanser til Hanekes tidligere filmer, samt én scene som vil bli å finne i alle fremtidige hyllestmontasjer til Isabelle Huppert, men først og fremst er den en forbløffende ugjennomtrengelig film. For det kan vel ikke være så enkelt som at dette dekadente og langsomt kollapsende borgerskapet er ment å representere et Europa som er ute av stand til å forholde seg til virkeligheten utenfor seg selv, og hvis eneste vitale impuls er dens kyniske og samvittighetsløse maktpolitikk, kan det vel? Sorter under ”må se igjen” snarere enn ”gleder meg til å se igjen”.

Okja

Siste film ut i år ble for undertegnedes del Bong Joon-hos Okja, hvilket var en passende avslutning på årets festival. Denne underholdende og overskuddspregede fabelen om den unge Mija og hennes bestevenn, den genetisk manipulerte megagrisen Okja var en av de beste filmene i årets hovedprogram, og hadde nok også vært en priskandidat hvis den altså ikke var produsert av Netflix. Med unntak av et lite dødparti i midten er dette protoeksempelet på den typen stor, smart og inkluderende underholdningsfilm som burde være ryggraden i den globale filmindustrien.

Med manus av Bong og den britiske journalisten Jon Ronson, outrerte rolletolkninger fra Tilda Swinton og Jake Gyllenhaal, og en CGI som i enkelte scener er forbløffende realistisk (og i andre ser ut som noe man kunne funnet i en kanadisk fantasyserie), er dette en ypperlig popcornkritikk av den globaliserte kapitalismen. Første halvtime er noe av den beste filmunderholdningen jeg har opplevd på lenge, og i motsetning til så mange andre filmer på årets festival har den en sterk og minneverdig slutt. Det føles rett og slett absurd at en film som utnytter det store lerretet på denne måten ikke vil bli å se på kino, men hvis man skal trekke én lærdom fra Cannes 2017 er det at det ganske enkelt er en sånn verden vi lever i nå.

Les også Aksel Kiellands første oppsummering fra Cannes: Høyt og lavt i Cannes

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY