Vi snakker ikke om penger ved bordet

Vi snakker ikke om penger ved bordet

Det er i seg selv et enormt problem at filmpolitikken har gjort overskudd og utbytte til tabuområder i bransjen, mener Arne Berggren.

Du får ikke noen til å innrømme at de tjener penger på å produsere norsk tv-drama. Uansett hva det kommer av, om produsenter juger eller om det er bitre realiteter, er det nitrist. Og deltar du på ett av de mange seminarene i vår bransje, oppdager du fort at det blir en småamper stemning rundt bordet når samtalen kommer inn på penger. Å jobbe med visuelle medier skal først og fremst være en kall, en slags plikt – om det er Martin Luther eller AKP som har skylden for dette, er vanskelig å si, det er uansett ansett som lugubert å tjene penger i denne bransjen, noe som igjen vel er noe av årsaken til at vi faktisk ikke har noen oppegående film- eller tv-industri på et felt der svensker og dansker har over hundre år lange tradisjoner.

Jeg har aldri hørt om en norsk tv-dramaproduksjon der man i ettertid har sagt at man hadde nok tid og penger. Det virker nesten som selve tyngdekraften i bransjen; uansett hvor stort budsjettet var, har det vært et helvete, man har snudd på skillingen, jobbet dag og natt, knapt tatt ut honorarer og det hele gikk med nød og neppe. I 2007 produserte man serier for mellom 2 og 3 millioner pr. kommersiell time. I dag, ti år senere, er det ingen som hever et bryn når prisene ligger opp mot 10 millioner eller enda høyere for en episode, og dette uten at serieskapere eller stab tjener vesentlig mer, samtidig som mange av produksjonskostnadene faktisk har sunket vesentlig.

Det som kan se ut som elendig prosjektering og økonomistyring, er nok aller mest uttrykk for at ambisjoner hos norske produsenter og kanaler stiger, man tør faktisk å bruke penger, tenke stort i serier som Okkupert, Nobel, Tungtvannet, Valkyrien og etter hvert mange flere, ære være dem for det. Jeg tror de aller fleste produsentene brenner for kvalitet, jeg tror de ligger våkne for å skape best mulig tv-drama, skaffe penger, de gjør en imponerende jobb flere av dem, og at tv-bransjen nå får nytte av all erfaringen til garva filmfolk, er bra, selv om sammensmeltingen av disse to bransjene nok er en vesentlig årsak til at snittprisen på norske tv-serier stiger raskt. Men når produsenter forvalter budsjetter på 70-80 millioner og fremdeles klager over at de ikke tjener penger, er det også konsekvensen av en kultur der man utvikler prosjektet altfor lenge, uten å tenke på kostnader.

Når man ser på bransjer vi kan sammenlikne oss med, vet vi jo av erfaring at disrupsjon kommer nedenfra. Det er ikke de store selskapene som driver frem revolusjonene. Produksjonsselskapene er i dag varianter av forlag, det er konstruksjoner skapt i håp om at noen skal kunne tjene penger på åndsverk andre har laget. Jeg tror film- og tv-bransjen står foran brutale endringer. Mange produksjonselskaper likner for mye på Taxisentralen – en sentralt nummer der du kan ringe for å skaffe en tv-serie, så ringer damene på sentralen noen som er i området, liksom. Akkurat som Taxisentralen fortsatt vil argumentere for at de kan dette aller best – alle greiene med regnskap og innkjøp og trygghet og garantister for bla bla bla, vil jo produksjonselskapene hevde at de borger for kvalitet, de representerer kontinuitet og har en kompetanse og vilje til nytenkning, de har brevark og revisor og flotte logoer og resepsjon og kantinebonger og julebord og sommerfester. Kalddusjen kommer når de som skaper seriene i stadig større grad jobber direkte med tv-kanalene, eller enda mer skremmende: Produserer og distribuerer det de lager helt på egen hånd. Utenkelig, sier noen, men ikke mer urealistisk enn Über, Airbnb, Spotify og alt annet som har skåret bransjer inn til beinet.

For å se hvordan bransjen vil disruptes nedenfra, bør man kanskje studere serieskapernes behov. Hvordan ville et produksjonsselskap eller et forlag sett ut, dersom vi skulle finne opp dette i dag? Jeg er redd julebord, logoer, kjerneverdier og femårsplaner kommer relativt langt ned på ønskelisten. Forfattere trenger nettverk, researchere, sjauere, utviklingspenger og frihet. Vi trenger ikke Taxisentralen, men et system for forvaltning av egen opphavsrett. I dag tar noen bilen din, kjører den ned til Cannes før påske og forsøker å selge den til høyestbydende. Om den ikke blir solgt, etterlates den i en garasje ved flyplassen. Forvaltning av åndsverk er av forlag og mediebedrifter utviklet til et pervertert ferskvaremarked. Ingen husker en serie som ble produsert for mer enn fem år siden. Ingen forsøker å selge samme serie mer enn én gang i det samme markedet, et marked som i praksis ikke har utviklet seg nevneverdig siden torvhandel i middelalderen.

Jeg er veldig for opphavsretten, men først og fremst opptatt av å kunne ha en stødig inntekt. Jeg kan ikke fylle opp kjøleskapet med sekundærrettigheter på egne åndsverk, men gudene skal vite at jeg har prøvd. Om det er vederlag eller god gammeldags lønn som betaler huslånet, er i første omgang ett fett. Jeg trenger et system rundt meg som senker skuldrene, gir meg pusterom og akkurat passe blanding angst og frihet. Noen sjåfører vil ha få store oppdrag, langtransport. Andre er komfortable med mye småkjøring i sentrum. Felles for dem som kjøper transporttjenester er at de vil ha så erfarne sjåfører som mulig, ikke folk som kjører et par turer i året. Mengdetrening handler om å jobbe på så mange serier som mulig, under alle slags forutsetninger. For de store produsentene er kanskje alle disse småoppdragene i sentrum mindre interessante. Men for forfattere og serieskapere, vil det være bra med høyere volum, flere serier, uansett budsjett, så lenge vi har et brukbart avtaleverk. Tariffen vår er jo den samme. Det er mer prestisje i de store seriene, men lite penger målt opp mot arbeidsinnsatsen. SI at du tjener 800.000 på en serie, uansett hvor stort budsjettet er. Vil du gnikke og gni på den samme serien i tre år, eller vil du jobbe på tre serier årlig i det samme tidsrommet?

Alle er enige om det produseres for lite tv-drama i Norge. Man er vel stort sett enige også om at forfattere er viktig for drama, og at vi er midt oppi en revolusjon i mediebransjen. Jeg synes ikke det er så vrient å se i hvilken retning det kommer til å gå. Flere produksjoner, mange små selskaper i fleksible klynger der opphavsmenn er sentrale og fremfor alt – langt flere produksjoner til lavere priser.

Arne Berggren er serieskaper og partner i Stim/Arctic Wonder AS

Her kan du lese alle tidligere innlegg av Arne Berggren

Sorry, comments are closed for this post.

Vi snakker ikke om penger ved bordet

Vi snakker ikke om penger ved bordet

Det er i seg selv et enormt problem at filmpolitikken har gjort overskudd og utbytte til tabuområder i bransjen, mener Arne Berggren.

Du får ikke noen til å innrømme at de tjener penger på å produsere norsk tv-drama. Uansett hva det kommer av, om produsenter juger eller om det er bitre realiteter, er det nitrist. Og deltar du på ett av de mange seminarene i vår bransje, oppdager du fort at det blir en småamper stemning rundt bordet når samtalen kommer inn på penger. Å jobbe med visuelle medier skal først og fremst være en kall, en slags plikt – om det er Martin Luther eller AKP som har skylden for dette, er vanskelig å si, det er uansett ansett som lugubert å tjene penger i denne bransjen, noe som igjen vel er noe av årsaken til at vi faktisk ikke har noen oppegående film- eller tv-industri på et felt der svensker og dansker har over hundre år lange tradisjoner.

Jeg har aldri hørt om en norsk tv-dramaproduksjon der man i ettertid har sagt at man hadde nok tid og penger. Det virker nesten som selve tyngdekraften i bransjen; uansett hvor stort budsjettet var, har det vært et helvete, man har snudd på skillingen, jobbet dag og natt, knapt tatt ut honorarer og det hele gikk med nød og neppe. I 2007 produserte man serier for mellom 2 og 3 millioner pr. kommersiell time. I dag, ti år senere, er det ingen som hever et bryn når prisene ligger opp mot 10 millioner eller enda høyere for en episode, og dette uten at serieskapere eller stab tjener vesentlig mer, samtidig som mange av produksjonskostnadene faktisk har sunket vesentlig.

Det som kan se ut som elendig prosjektering og økonomistyring, er nok aller mest uttrykk for at ambisjoner hos norske produsenter og kanaler stiger, man tør faktisk å bruke penger, tenke stort i serier som Okkupert, Nobel, Tungtvannet, Valkyrien og etter hvert mange flere, ære være dem for det. Jeg tror de aller fleste produsentene brenner for kvalitet, jeg tror de ligger våkne for å skape best mulig tv-drama, skaffe penger, de gjør en imponerende jobb flere av dem, og at tv-bransjen nå får nytte av all erfaringen til garva filmfolk, er bra, selv om sammensmeltingen av disse to bransjene nok er en vesentlig årsak til at snittprisen på norske tv-serier stiger raskt. Men når produsenter forvalter budsjetter på 70-80 millioner og fremdeles klager over at de ikke tjener penger, er det også konsekvensen av en kultur der man utvikler prosjektet altfor lenge, uten å tenke på kostnader.

Når man ser på bransjer vi kan sammenlikne oss med, vet vi jo av erfaring at disrupsjon kommer nedenfra. Det er ikke de store selskapene som driver frem revolusjonene. Produksjonsselskapene er i dag varianter av forlag, det er konstruksjoner skapt i håp om at noen skal kunne tjene penger på åndsverk andre har laget. Jeg tror film- og tv-bransjen står foran brutale endringer. Mange produksjonselskaper likner for mye på Taxisentralen – en sentralt nummer der du kan ringe for å skaffe en tv-serie, så ringer damene på sentralen noen som er i området, liksom. Akkurat som Taxisentralen fortsatt vil argumentere for at de kan dette aller best – alle greiene med regnskap og innkjøp og trygghet og garantister for bla bla bla, vil jo produksjonselskapene hevde at de borger for kvalitet, de representerer kontinuitet og har en kompetanse og vilje til nytenkning, de har brevark og revisor og flotte logoer og resepsjon og kantinebonger og julebord og sommerfester. Kalddusjen kommer når de som skaper seriene i stadig større grad jobber direkte med tv-kanalene, eller enda mer skremmende: Produserer og distribuerer det de lager helt på egen hånd. Utenkelig, sier noen, men ikke mer urealistisk enn Über, Airbnb, Spotify og alt annet som har skåret bransjer inn til beinet.

For å se hvordan bransjen vil disruptes nedenfra, bør man kanskje studere serieskapernes behov. Hvordan ville et produksjonsselskap eller et forlag sett ut, dersom vi skulle finne opp dette i dag? Jeg er redd julebord, logoer, kjerneverdier og femårsplaner kommer relativt langt ned på ønskelisten. Forfattere trenger nettverk, researchere, sjauere, utviklingspenger og frihet. Vi trenger ikke Taxisentralen, men et system for forvaltning av egen opphavsrett. I dag tar noen bilen din, kjører den ned til Cannes før påske og forsøker å selge den til høyestbydende. Om den ikke blir solgt, etterlates den i en garasje ved flyplassen. Forvaltning av åndsverk er av forlag og mediebedrifter utviklet til et pervertert ferskvaremarked. Ingen husker en serie som ble produsert for mer enn fem år siden. Ingen forsøker å selge samme serie mer enn én gang i det samme markedet, et marked som i praksis ikke har utviklet seg nevneverdig siden torvhandel i middelalderen.

Jeg er veldig for opphavsretten, men først og fremst opptatt av å kunne ha en stødig inntekt. Jeg kan ikke fylle opp kjøleskapet med sekundærrettigheter på egne åndsverk, men gudene skal vite at jeg har prøvd. Om det er vederlag eller god gammeldags lønn som betaler huslånet, er i første omgang ett fett. Jeg trenger et system rundt meg som senker skuldrene, gir meg pusterom og akkurat passe blanding angst og frihet. Noen sjåfører vil ha få store oppdrag, langtransport. Andre er komfortable med mye småkjøring i sentrum. Felles for dem som kjøper transporttjenester er at de vil ha så erfarne sjåfører som mulig, ikke folk som kjører et par turer i året. Mengdetrening handler om å jobbe på så mange serier som mulig, under alle slags forutsetninger. For de store produsentene er kanskje alle disse småoppdragene i sentrum mindre interessante. Men for forfattere og serieskapere, vil det være bra med høyere volum, flere serier, uansett budsjett, så lenge vi har et brukbart avtaleverk. Tariffen vår er jo den samme. Det er mer prestisje i de store seriene, men lite penger målt opp mot arbeidsinnsatsen. SI at du tjener 800.000 på en serie, uansett hvor stort budsjettet er. Vil du gnikke og gni på den samme serien i tre år, eller vil du jobbe på tre serier årlig i det samme tidsrommet?

Alle er enige om det produseres for lite tv-drama i Norge. Man er vel stort sett enige også om at forfattere er viktig for drama, og at vi er midt oppi en revolusjon i mediebransjen. Jeg synes ikke det er så vrient å se i hvilken retning det kommer til å gå. Flere produksjoner, mange små selskaper i fleksible klynger der opphavsmenn er sentrale og fremfor alt – langt flere produksjoner til lavere priser.

Arne Berggren er serieskaper og partner i Stim/Arctic Wonder AS

Her kan du lese alle tidligere innlegg av Arne Berggren

Sorry, comments are closed for this post.

MENY