Sterke bilder av utenforskap

Sterke bilder av utenforskap

Islandske Gudmundur Gudmundsson og svenske Johannes Nyholm utfordrer grensene for hver sin sjanger når de skildrer utenforskap i kinoaktuelle «Hjartasteinn» og «Kjempen». Begge får fram uvanlige kvaliteter i bruken av amatørskuespillere.

Som søkende tenåring på den islandske landsbygda på tidlig 90-tall var det ikke bare den trangsynte mentaliteten du måtte kjempe mot. De værharde omgivelsene kunne både være uforsonlige og eventyrlige, og det er noe forfatter og regissør Gudmundur Gudmundssons utnytter til fulle i denne storslåtte debutfilmen som bærer preg av å være selvbiografisk. Som i kritikersuksessen Småfugler, som gikk på kino i fjor, blir vi vitne til en opprivende ungdomstid i en karrig islandsk fiskerlandsby. Her møter vi 14-åringen Thor (Baldur Einarsson) som driver formålsløst rundt sammen med kompisen, Kristjan (Blær Hinriksson). Thor begynner å fatte interesse for jenter, men opplever at vennskapet til kompisen også holder på å endre seg. Kristjan får stadig større problemer med å finne seg til rette på småstedet, og det vi tidlig i filmen forstår går langsomt opp for dem begge, men ikke før helt mot slutten for Thor sin del: Kristjan er homofil.

På noen måter er dette en historie vi har sett mange ganger før i oppvekstfilmer om unge homofile som kommer ut av skapet. Både Thor og Kristjan kommer fra dysfunksjonelle familier, der fedrene er problematiske, enten ved å være helt fraværende eller voldelige. Det som gjør historien annerledes er måten Gudmundsson innlemmer de unge i naturen og skaper lyriske øyeblikk som gir dem og oss pusterom fra den klaustrofobiske atmosfæren. De brutale, vakre omgivelsene som gir Tjor og Kristjan stor frihet, er også det som holder dem tilbake. Den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen utfører også her små mirakler når han filtrerer det spesielle islandske lyset, slik han gjorde i Stabukker som gikk på kino fjor. Men denne gangen er han enda mer malerisk når han går tett på tenåringenes ansikter og kropper og lar den omskiftelige himmelen over dem speile de voldsomme indre rivningene.

Mobiltelefonen har som kjent endret spillereglene for filmer om ungdom, og Gudmundsson har løst utfordringen ved å legge handlingen til sin egen ungdomstid. Her er ingen av de unge tilgjengelige for hverandre til en hver tid, og det gir dem en større frihetsfølelse når de søker seg vekk, som når Tjor og Kristjan forsvinner på telttur med to venninner. Gudmundsson har satt sammen et imponerende ensemble ungdomsskuespillere som, om det finnes rettferdighet, vil være med å prege islandsk og nordisk film i årene som kommer. Selv i birollene står de sterke prestasjonene i kø, og nykommeren Ran Ragnarsdottir har i rollen som Thors søster en sjelden naturlig utstråling foran kamera. I de to hovedrollene utfyller Einarsson og Hinriksson hverandre på overbevisende måter, både fysisk og mentalt – den ene er kort og eksplosiv, den andre hengslete, mer atletisk og vanskeligere å lese.

Det er ikke deres feil at Gudmundsson etter hvert får problemer med å balansere de to sentrale rollene. Det er Thor som er ment å være hovedrollen, men snart tar Kristjans basketak med egen seksuell identitet overhånd. Han framstår som mer interessant enn Thor, men vi blir nødt til å betrakte ham på avstand. Her gjør Gudmundsson det litt vanskelig for seg selv og oss, og lengden på 129 minutter gjør det ikke noe bedre. Han burde sett på hvordan han kunne skape en bedre balanse mellom de to hovedpersonene og samtidig kuttet ned minst 20 minutter. Til tross for denne svakheten er det så mange kvaliteter i filmen at jeg aldri lot meg frustrere. Det sier mye om hvor mange strålende skuespillere det er i denne filmen.

En amerikansk anmeldelse av Johannes Nyholms Kjempen kalte den for ”the strangest underdog sports movie of the year”. Men dette er ingen sportsfilm, og den er heller ikke spesielt rar. Nyholm anvender bare utradisjonelle virkemidler til å nå fram med en empatisk fortelling om utenforskap som alle vil kunne forholde seg til.

Rikards store lidenskap er kulespillet boule (også kalt petanque). Det som bidrar til hans utenforskap er imidlertid ikke denne marginale sportsgrenen, men hans ansikt og hode som er sterkt preget av voksende svulster. Muligens lider Rikard også av autisme, men det er utseendet som isolerer ham. Vi har kommet langt siden ”elefantmannen” John Merrick ble vist fram på sirkus, udødeliggjort i David Lynch sin klassiker Elefantmannen. Her blir Rikard tatt vare på i en omsorgsbolig, men det gjør ikke smerten han lever med noe mindre. I filmens første minutter introduseres vi for det spesielle indre landskapet som Rikard både hjemsøkes av og finner trøst i. Det er et univers der han tar kontrollen og kan få tilbake moren som har stengt seg inne i leiligheten sin.

Det er også her Nyholm viser sin klasse som filmskaper. Når han skal skildre Rikards mor, som lider av en psykose og ikke vil se sønnen, tyr han til poesi og luftig avstand. Den håndholdte kamerastilen som Rikards hverdag skildres med, er her erstattet av flere mer stillestående tablåer, det er som vi ofte ser den versjonen av henne Rikard forestiller seg. Det forhindrer at filmen trekkes ned av en tung sosialrealisme.

Det er Rikards følsomhet og indre liv som er filmens fremste anliggende, selv om han ikke er lett å komme innpå. Vi må ofte gjette oss til hva han føler og hvor mye han tar innover seg. Det som gjorde Elefantmannen så effektfull, var den sjokkerende kontrasten mellom Merricks brutale utseende og den forfinede sensitiviteten. Rikard har kanskje et svakere nærvær, vi vet ikke alltid hvor vi har ham. Men han er i større grad en del av fellesskapet og et av filmens høydepunkter er hans bursdagsfeiring i omsorgsboligen.

En forutsetning for filmens univers er at spesialeffektene og ikke minst sminken ikke tiltrekker seg feil oppmerksomhet. Fagfolkene Love Larson og Eva von Bahr behersker denne balansegangen perfekt, mimikken og nyansene i Rikards oppblåste ansikt framstår troverdig. Christian Andren har aldri medvirket i en spillefilm før og han oppnår mye med lite i hovedrollen. Spillet er enkelt, men det er presist og overbevisende. Nyholm bruker amatører i svært mange roller og det forsterker troverdigheten, i tillegg til at det er befriende å se så mange nye ansikter. Det er bare Johan Kylén som kan gjenkjennes fra tidligere filmer, i rollen som Rikards beste venn. Filmens fremste styrke er likevel ikke at skuespillet fungerer godt, men måten filmen er utformet på. De av oss som husker kortfilmen Las Palmas vet hvilken original Johannes Nyholm kan være, og her får vi en historie om utenforskap som ikke likner noen annen. De to parallelle tilstandene i filmen nærmer seg hverandre gradvis, og i det som kan virke som filmens største innrømmelse overfor konvensjonene, blir Rikard til en ”kjempe” under den nordiske finalen i boule. Men en film om personlig triumf er det ikke, selv om Bjørn Olssons eminente Morricone-inspirerte musikk kan gi inntrykk av det. Nyholms holdning er for tvetydig til det.

Disse tekstene er tidligere publisert i Aftenposten.

Sorry, comments are closed for this post.

Sterke bilder av utenforskap

Sterke bilder av utenforskap

Islandske Gudmundur Gudmundsson og svenske Johannes Nyholm utfordrer grensene for hver sin sjanger når de skildrer utenforskap i kinoaktuelle «Hjartasteinn» og «Kjempen». Begge får fram uvanlige kvaliteter i bruken av amatørskuespillere.

Som søkende tenåring på den islandske landsbygda på tidlig 90-tall var det ikke bare den trangsynte mentaliteten du måtte kjempe mot. De værharde omgivelsene kunne både være uforsonlige og eventyrlige, og det er noe forfatter og regissør Gudmundur Gudmundssons utnytter til fulle i denne storslåtte debutfilmen som bærer preg av å være selvbiografisk. Som i kritikersuksessen Småfugler, som gikk på kino i fjor, blir vi vitne til en opprivende ungdomstid i en karrig islandsk fiskerlandsby. Her møter vi 14-åringen Thor (Baldur Einarsson) som driver formålsløst rundt sammen med kompisen, Kristjan (Blær Hinriksson). Thor begynner å fatte interesse for jenter, men opplever at vennskapet til kompisen også holder på å endre seg. Kristjan får stadig større problemer med å finne seg til rette på småstedet, og det vi tidlig i filmen forstår går langsomt opp for dem begge, men ikke før helt mot slutten for Thor sin del: Kristjan er homofil.

På noen måter er dette en historie vi har sett mange ganger før i oppvekstfilmer om unge homofile som kommer ut av skapet. Både Thor og Kristjan kommer fra dysfunksjonelle familier, der fedrene er problematiske, enten ved å være helt fraværende eller voldelige. Det som gjør historien annerledes er måten Gudmundsson innlemmer de unge i naturen og skaper lyriske øyeblikk som gir dem og oss pusterom fra den klaustrofobiske atmosfæren. De brutale, vakre omgivelsene som gir Tjor og Kristjan stor frihet, er også det som holder dem tilbake. Den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen utfører også her små mirakler når han filtrerer det spesielle islandske lyset, slik han gjorde i Stabukker som gikk på kino fjor. Men denne gangen er han enda mer malerisk når han går tett på tenåringenes ansikter og kropper og lar den omskiftelige himmelen over dem speile de voldsomme indre rivningene.

Mobiltelefonen har som kjent endret spillereglene for filmer om ungdom, og Gudmundsson har løst utfordringen ved å legge handlingen til sin egen ungdomstid. Her er ingen av de unge tilgjengelige for hverandre til en hver tid, og det gir dem en større frihetsfølelse når de søker seg vekk, som når Tjor og Kristjan forsvinner på telttur med to venninner. Gudmundsson har satt sammen et imponerende ensemble ungdomsskuespillere som, om det finnes rettferdighet, vil være med å prege islandsk og nordisk film i årene som kommer. Selv i birollene står de sterke prestasjonene i kø, og nykommeren Ran Ragnarsdottir har i rollen som Thors søster en sjelden naturlig utstråling foran kamera. I de to hovedrollene utfyller Einarsson og Hinriksson hverandre på overbevisende måter, både fysisk og mentalt – den ene er kort og eksplosiv, den andre hengslete, mer atletisk og vanskeligere å lese.

Det er ikke deres feil at Gudmundsson etter hvert får problemer med å balansere de to sentrale rollene. Det er Thor som er ment å være hovedrollen, men snart tar Kristjans basketak med egen seksuell identitet overhånd. Han framstår som mer interessant enn Thor, men vi blir nødt til å betrakte ham på avstand. Her gjør Gudmundsson det litt vanskelig for seg selv og oss, og lengden på 129 minutter gjør det ikke noe bedre. Han burde sett på hvordan han kunne skape en bedre balanse mellom de to hovedpersonene og samtidig kuttet ned minst 20 minutter. Til tross for denne svakheten er det så mange kvaliteter i filmen at jeg aldri lot meg frustrere. Det sier mye om hvor mange strålende skuespillere det er i denne filmen.

En amerikansk anmeldelse av Johannes Nyholms Kjempen kalte den for ”the strangest underdog sports movie of the year”. Men dette er ingen sportsfilm, og den er heller ikke spesielt rar. Nyholm anvender bare utradisjonelle virkemidler til å nå fram med en empatisk fortelling om utenforskap som alle vil kunne forholde seg til.

Rikards store lidenskap er kulespillet boule (også kalt petanque). Det som bidrar til hans utenforskap er imidlertid ikke denne marginale sportsgrenen, men hans ansikt og hode som er sterkt preget av voksende svulster. Muligens lider Rikard også av autisme, men det er utseendet som isolerer ham. Vi har kommet langt siden ”elefantmannen” John Merrick ble vist fram på sirkus, udødeliggjort i David Lynch sin klassiker Elefantmannen. Her blir Rikard tatt vare på i en omsorgsbolig, men det gjør ikke smerten han lever med noe mindre. I filmens første minutter introduseres vi for det spesielle indre landskapet som Rikard både hjemsøkes av og finner trøst i. Det er et univers der han tar kontrollen og kan få tilbake moren som har stengt seg inne i leiligheten sin.

Det er også her Nyholm viser sin klasse som filmskaper. Når han skal skildre Rikards mor, som lider av en psykose og ikke vil se sønnen, tyr han til poesi og luftig avstand. Den håndholdte kamerastilen som Rikards hverdag skildres med, er her erstattet av flere mer stillestående tablåer, det er som vi ofte ser den versjonen av henne Rikard forestiller seg. Det forhindrer at filmen trekkes ned av en tung sosialrealisme.

Det er Rikards følsomhet og indre liv som er filmens fremste anliggende, selv om han ikke er lett å komme innpå. Vi må ofte gjette oss til hva han føler og hvor mye han tar innover seg. Det som gjorde Elefantmannen så effektfull, var den sjokkerende kontrasten mellom Merricks brutale utseende og den forfinede sensitiviteten. Rikard har kanskje et svakere nærvær, vi vet ikke alltid hvor vi har ham. Men han er i større grad en del av fellesskapet og et av filmens høydepunkter er hans bursdagsfeiring i omsorgsboligen.

En forutsetning for filmens univers er at spesialeffektene og ikke minst sminken ikke tiltrekker seg feil oppmerksomhet. Fagfolkene Love Larson og Eva von Bahr behersker denne balansegangen perfekt, mimikken og nyansene i Rikards oppblåste ansikt framstår troverdig. Christian Andren har aldri medvirket i en spillefilm før og han oppnår mye med lite i hovedrollen. Spillet er enkelt, men det er presist og overbevisende. Nyholm bruker amatører i svært mange roller og det forsterker troverdigheten, i tillegg til at det er befriende å se så mange nye ansikter. Det er bare Johan Kylén som kan gjenkjennes fra tidligere filmer, i rollen som Rikards beste venn. Filmens fremste styrke er likevel ikke at skuespillet fungerer godt, men måten filmen er utformet på. De av oss som husker kortfilmen Las Palmas vet hvilken original Johannes Nyholm kan være, og her får vi en historie om utenforskap som ikke likner noen annen. De to parallelle tilstandene i filmen nærmer seg hverandre gradvis, og i det som kan virke som filmens største innrømmelse overfor konvensjonene, blir Rikard til en ”kjempe” under den nordiske finalen i boule. Men en film om personlig triumf er det ikke, selv om Bjørn Olssons eminente Morricone-inspirerte musikk kan gi inntrykk av det. Nyholms holdning er for tvetydig til det.

Disse tekstene er tidligere publisert i Aftenposten.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY