Når den kulturelle skolesekken gir etter for panikk

Når den kulturelle skolesekken gir etter for panikk

Den kulturelle skolesekken har latt seg skremme av at noen elever ble skremt av den norske grøsseren Utburd. Har DKS glemt hva som er dens oppgave, undrer Rushprints redaktør

Da Den kulturelle skolesekken (DKS) nylig viste den norske grøsseren Utburd (foto) i sitt program for sjuende trinn på 40 skoler i Trondheim, kom enkelte reaksjoner om at filmen var for skummel. Filmen har en aldersgrense på 11 år, lavere enn alderen på elevene, men to skoler varslet om at tre elever ”ble skremt”. Og etter et oppslag i Adresseavisen kom det et anonymt leserinnlegg fra en mor som var opprørt over at hennes tolvåring ble skremt.

Det skulle ikke mer til for at DKS lovet å ikke bruke grøsserfilm i en slik sammenheng i det videre arbeidet, skriver Christer Bakke Andresen, universitetslektor i filmvitenskap ved NTNU i Universitetsavisa. I et betimelig innlegg peker han på det helt urimelige i reaksjonen fra DKS. Det var 2000 elever som så filmen –  tre av dem klaget.

Som Bakke Andresen skriver er Utburd en film som vektlegger uhyggestemning fremfor vold, den er ment å være skummel, og han gir oss den gjennomgangen av sjangerens historiske rolle og funksjon som nettopp DKS burde ha holdt selv.

Slike reaksjoner som er rettet mot bruken av Utburd i skoleverket er ofte det som holder liv i generasjonsopprør, skriver han:

«Noen av elevene syntes kanskje ikke at filmen var skummel, og de voksnes reaksjon kan gi dem lyst til å oppsøke mer skremmende skrekkfilm med høyere aldersgrense. Det kan tenkes at noen av elevene merket seg at filmen var laget av studenter og likevel fikk kinodistribusjon. Kanskje dette kan være til inspirasjon for kunstnere i ungdomsskolen? Er det et positivt signal at ungdom får inntrykk av hva som er mulig med begrensede midler i deres eget nærområde?»

Man behøver ikke tilkalle psykologer for å innvie DKS i ”hemmeligheten” bak vår fascinasjon for film som opplevelsesmedium og kunstform – at det er nettopp i filmens verden vi kan leve ut drømmer og lengsler som i hverdagen ville vært utenkelige. Det kan faktisk være oppbyggelig for barn og unge å bli skremt av en grøsser – og det demper frykten og mystikken ved å bli introdusert for dens virkemidler. Når DKS nå har bestemt seg for å velge bort ”skumle filmer” vitner det om en mangel på dømmekraft jeg ikke trodde var mulig i vår tid.

I 2012 skrev jeg en kommentar om behovet for å oppgradere filmens rolle i undervisningen i norsk skoleverk: «Vi må lære oppvoksende generasjoner om det kompliserte og bedragerske forholdet mellom film og virkelighet. De må få sette ord på den komplekse og noen ganger paradoksale virkningen filmen gir, hvor godt den egner seg for propaganda og hvordan den kan lokke fram følelser vi ikke trodde vi hadde eller kanskje vil vedkjenne oss. Få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen».

Denne hendelsen gir inntrykk av at ikke mye har endret seg. For norske filmskapere må det være forstemmende å forholde seg til en så sentral aktør innen formidling av norsk film som har et så primitivt syn på film som audiovisuelt uttrykk.

Bakke Andresen er med rette bekymret for hva som kan skje videre:

«Foresatte og lærere har selvsagt retten til å bestemme hvordan barnas skoledager skal brukes. Likevel er det grunn til å tro at slike tilfeller av friksjon oppstår relativt ofte. DKS sier at de løser situasjonen ved å ikke vise grøssere i fremtiden, men det er lett å se for seg uenighet om hvorvidt noe er en grøsser eller ikke. Hvordan DKS skal håndtere grenseoppgangen vil kanskje handle om å legge filmvalgene så langt unna det muligvis skumle at det ikke kan føre til diskusjon. Da mister de også muligheten til å skape meningsfulle diskusjoner rundt fortellinger som har dype røtter i både folkediktning og litteratur- og filmhistorie».

Les hele innlegget

Sorry, comments are closed for this post.

Når den kulturelle skolesekken gir etter for panikk

Når den kulturelle skolesekken gir etter for panikk

Den kulturelle skolesekken har latt seg skremme av at noen elever ble skremt av den norske grøsseren Utburd. Har DKS glemt hva som er dens oppgave, undrer Rushprints redaktør

Da Den kulturelle skolesekken (DKS) nylig viste den norske grøsseren Utburd (foto) i sitt program for sjuende trinn på 40 skoler i Trondheim, kom enkelte reaksjoner om at filmen var for skummel. Filmen har en aldersgrense på 11 år, lavere enn alderen på elevene, men to skoler varslet om at tre elever ”ble skremt”. Og etter et oppslag i Adresseavisen kom det et anonymt leserinnlegg fra en mor som var opprørt over at hennes tolvåring ble skremt.

Det skulle ikke mer til for at DKS lovet å ikke bruke grøsserfilm i en slik sammenheng i det videre arbeidet, skriver Christer Bakke Andresen, universitetslektor i filmvitenskap ved NTNU i Universitetsavisa. I et betimelig innlegg peker han på det helt urimelige i reaksjonen fra DKS. Det var 2000 elever som så filmen –  tre av dem klaget.

Som Bakke Andresen skriver er Utburd en film som vektlegger uhyggestemning fremfor vold, den er ment å være skummel, og han gir oss den gjennomgangen av sjangerens historiske rolle og funksjon som nettopp DKS burde ha holdt selv.

Slike reaksjoner som er rettet mot bruken av Utburd i skoleverket er ofte det som holder liv i generasjonsopprør, skriver han:

«Noen av elevene syntes kanskje ikke at filmen var skummel, og de voksnes reaksjon kan gi dem lyst til å oppsøke mer skremmende skrekkfilm med høyere aldersgrense. Det kan tenkes at noen av elevene merket seg at filmen var laget av studenter og likevel fikk kinodistribusjon. Kanskje dette kan være til inspirasjon for kunstnere i ungdomsskolen? Er det et positivt signal at ungdom får inntrykk av hva som er mulig med begrensede midler i deres eget nærområde?»

Man behøver ikke tilkalle psykologer for å innvie DKS i ”hemmeligheten” bak vår fascinasjon for film som opplevelsesmedium og kunstform – at det er nettopp i filmens verden vi kan leve ut drømmer og lengsler som i hverdagen ville vært utenkelige. Det kan faktisk være oppbyggelig for barn og unge å bli skremt av en grøsser – og det demper frykten og mystikken ved å bli introdusert for dens virkemidler. Når DKS nå har bestemt seg for å velge bort ”skumle filmer” vitner det om en mangel på dømmekraft jeg ikke trodde var mulig i vår tid.

I 2012 skrev jeg en kommentar om behovet for å oppgradere filmens rolle i undervisningen i norsk skoleverk: «Vi må lære oppvoksende generasjoner om det kompliserte og bedragerske forholdet mellom film og virkelighet. De må få sette ord på den komplekse og noen ganger paradoksale virkningen filmen gir, hvor godt den egner seg for propaganda og hvordan den kan lokke fram følelser vi ikke trodde vi hadde eller kanskje vil vedkjenne oss. Få filmen ut av kosetimen og inn i undervisningen».

Denne hendelsen gir inntrykk av at ikke mye har endret seg. For norske filmskapere må det være forstemmende å forholde seg til en så sentral aktør innen formidling av norsk film som har et så primitivt syn på film som audiovisuelt uttrykk.

Bakke Andresen er med rette bekymret for hva som kan skje videre:

«Foresatte og lærere har selvsagt retten til å bestemme hvordan barnas skoledager skal brukes. Likevel er det grunn til å tro at slike tilfeller av friksjon oppstår relativt ofte. DKS sier at de løser situasjonen ved å ikke vise grøssere i fremtiden, men det er lett å se for seg uenighet om hvorvidt noe er en grøsser eller ikke. Hvordan DKS skal håndtere grenseoppgangen vil kanskje handle om å legge filmvalgene så langt unna det muligvis skumle at det ikke kan føre til diskusjon. Da mister de også muligheten til å skape meningsfulle diskusjoner rundt fortellinger som har dype røtter i både folkediktning og litteratur- og filmhistorie».

Les hele innlegget

Sorry, comments are closed for this post.

MENY