I øyenhøyde med barna

I øyenhøyde med barna

– Jeg ville vise fram den uformede og rene holdninga som barn har til alt som møter dem, forteller Egil Håskjold Larsen om «69 minutter av 86 dager», der han med utstrakt bruk av steadicam følger en syrisk families flukt gjennom Europa. Nå kan du se filmen på nettet.

– Som en som har vokst opp under trygge kår på bygda i Finnmark har jeg lært veldig mye av å lage denne filmen, sier Egil Håskjold Larsen om sin første langfilm, 69 minutter av 86 dager, som følger en syrisk familie på flukt.

Nærmere bestemt tre år gamle Lean og hennes mor, far, lillesøster og onkler. Familien blir fulgt på nært hold på deres ferd nord mot Sverige. En evig utfordring med dokumentarer med karakterfokus er nettopp å finne de riktige subjektene.

Filmen starter på Kos i Hellas, etter at en mengde med flyktninger har ankommet dit fra Syria. Hvordan fant dere «deres» familie oppi alt dette?

– Vi fant dem i en av teltleirene på Kos, blant mange andre familier. Vi så at Lean var en veldig energisk karakter, at hun passet veldig godt. Og hele familien var ganske vanlige, på en måte, en veldig klassisk kjernefamilie: en litt røslig far, en hyggelig mor, og jentenes onkler. I tillegg var Lean så tillitsfull og kom og satte seg på fanget hos oss med en gang. Det føltes som en veldig riktig måte å gjøre det på, med den klassiske familien og en uredd og skjønn unge i fokus.

– Planen var at vi skulle fange det øyeblikket der en stor gruppe mennesker kom i land på Kos og dokumentere det, og så finne hovedkarakteren i den prosessen. Men nå starter ikke filmen om Lean og hennes familie før i Athen, for vi måtte forandre litt på hele prosjektet etter an vi ankom Kos. Dette var i september 2015, og hele strømmen til Kos begynte å stoppe opp eller i hvert fall flytte seg. De fleste begynte å dra til Lesbos i stedet, fordi tyrkisk politi forsøkte å stoppe flyten mot Kos. Derfor ble det vanskelig for oss å få til akkurat den åpningsscenen vi hadde planlagt, og vi måtte gjøre om litt på hele filmen.

Hun er en veldig sjarmerende og karismatisk lita jente – og det at man følger nettopp henne gjør jo at det blir ikke en så mørk historie. Jeg tok meg jo i å sitte og smile og le med henne flere ganger.

– Nei, og det var jo utgangspunktet. Jeg hadde ikke lyst å fortelle enda en fæl og grusom historie om alt det som skjer der nede. Det skulle være en historie med mellommenneskelig fokus heller enn politisk.

– Jeg syns vel at de lange tagningene gjør at man kanskje får en større følelse av tilstedeværelse, og at man opplever det man ser mer enn å få det fortalt.

Observatørens rolle

Etter oppstarten på Kos bar ferden til Norge med overflødig utstyr. Deretter vendte regissør Håskjold Larsen tilbake sammen med Nizam Najjar, som har fungert som tolk og lydmann i tillegg til å være co-regissør. Disse to fulgte Lean og familien hele veien fra Athen til det nordlige Europa, en reise det tok rundt tre uker å gjennomføre.

Var det steder eller situasjoner underveis hvor det var problemer med å få til å filme? I de store flyktningeleirene, for eksempel?

– Ja, det var ganske mange plasser. Det man ser i filmen er stort sett alt vi fikk filmet før vi ble stoppet av politiet.

– I den første leiren klarte vi å holde det gående ganske lenge før vi ble stoppet. Det er leiren på grensa mellom Hellas og Makedonia, som er ganske stor. Men det var en kamp hele veien, når familien for eksempel skulle på et tog, om vi fikk lov til å være med, eller finne en annen vei rundt… En gang endte vi opp med å måtte kjøpe en bil for å klare å få tak i dem igjen, i en øde landsby oppi fjellene i Kroatia. Vi måtte hele tiden ta litt andre ruter, men fulgte dem alltid så langt vi kunne før politiet stoppet oss. Det var jo satt opp egne sluser ved grensene og egne transportmidler som var spesifikt for flyktninger. Det fikk vi ofte ikke være med på. Så ved overgangene måtte vi ofte bare gå og få stempel i vårt eget pass og så gå og finne familien igjen etterpå. Sånt brukte vi ganske mye tid på.

Du bruker dessuten for det meste veldig lange tagninger, som vel kan ha gjort det ekstra utfordrende?

– Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ville lage en film om et barn, fordi jeg ville vise fram den åpenhjertige, uformede, rene holdninga som barn har til alt som møter dem. Derfor var det viktig for meg å finne en metode som gjorde at man kunne få en opplevelse av å være med barnet hele veien, så jeg hadde lyst til å bruke steadicam blant annet for å kunne lage lange tagninger. Det har selvfølgelig også et estetisk aspekt, det går på det å kunne bevege seg mer dynamisk.

– Jeg syns vel at de lange tagningene gjør at man kanskje får en større følelse av tilstedeværelse, og at man opplever det man ser mer enn å få det fortalt. Det er jo en viss tradisjon for dette innen dokumentarfilm, det fins noen pionerer når det gjelder lange tagninger. Jeg er veldig inspirert av russisk og østeuropeisk dokumentar. For eksempel Alexander Sokurov, også Victor Kossakovsky, da, som har vært med på denne filmen også, som klipper – det var folk som jeg vokste opp med som forbilder.

Se filmen her: Aftenposten.no

Teksten fortsetter under bildet!

– En gang måtte vi kjøpe en bil for å klare å få tak i dem igjen, i en øde landsby oppi fjellene i Kroatia

 Improvisert musikk

Dere har lagt på litt ekstra musikk i lydbildet. Hvordan har dere jobbet med det?

 – Vi hadde ikke en klassisk filmkomponist som mange har, men vi hadde Bugge Wesseltoft. Han har komponert all musikken spesielt for filmen. Jeg har alltid vært fascinert av hvordan man kan bruke improvisert musikk i film. Dokumentar er jo på mange måter ganske improvisert som kunstform, og improvisert musikk har også en egen effekt hvis du jobber med et nåtidsperspektiv. Bugge og Audun Sandvik, som spiller cello, så filmen og prøvde å finne sine toner til den. Bugge er jo en kunstner selv, så han hadde lyst til å legge til sin egen stemme. Det fikk han lov til – til en viss grad…

En stadig tilbakevendende problemstilling når det lages dokumentar om mennesker i vanskelige situasjoner, er om man blir fristet til å gripe inn i historiens gang på noe vis. Kjente du på noe ansvar for familien underveis?

– Det er klart, og jeg tror at de også følte en slags trygghet i at vi var der. Men det var også flere ganger det skjedde at folk ble veldig opprørt over at vi filmet dem, så det er ting som er klippet ut av filmen av den grunn. For det er jo snakk om folk i en veldig sårbar situasjon, selv om man kanskje føler seg relativt trygg inne i en gitt leir og det er ikke masse grusomheter som skjer akkurat der og da. Men man føler seg veldig sårbar fordi man kanskje har mistet alt og har kommet i en situasjon hvor man er veldig usikker på alt som har med sin egen fremtid å gjøre.

– Det som egentlig var veldig greit var at siden jeg hadde et veldig stort kamera, med stor rigg og steadicam-utstyr, så var det veldig tydelig for alle hva jeg dreiv med. Og det var faktisk ganske betryggende, at det ikke var noe sånt skjult kamera-opplegg vi dreiv med. Den typen metode var ikke viktig for denne historien, selv om det kan være veldig viktig i mange andre sammenhenger. Her var det bare Lean og hennes umiddelbare omstendigheter som var viktige.

Regirollen ga mersmak

Du har tidligere studert dokumentarfilm i Volda. Hva har du gjort etter at du ble ferdig der?

 – Jeg ble ferdig i Volda i 2008. Jeg har jobbet mest som fotograf, egentlig. Jeg ble først utdannet stills-fotograf i Tyrkia, så fotograf-mentaliteten har nok fulgt meg en del. Så ble jeg konvertert gjennom dokumentarfilmlinja til å bli en filmfyr, så jeg har jobbet en del med dokumentar som fotograf. Dette er min første langfilm.

Og nå som denne filmen er ferdig holder du på med nye prosjekter?

 – Jeg har jo for eksempel en til film som også vises på Eurodok, som heter Ad Astra og er et samarbeid mellom meg og Paul Tunge (regissør av bl.a. Demningen, journ.anm.). Det er egentlig den første filmen som jeg har regi på, den ble vist på Høstutstillingen og BIFF og litt forskjellig. Nå jobber jeg som fotograf på tre-fire forskjellige dokumentarprosjekter, og holder også på med en musikkvideo, det er første gang.

Men har regirollen gitt mersmak, blir det mer film fra deg framover?

 – Ja, det har i grunnen gitt mersmak. Jeg kan dessverre ikke si noe veldig konkret akkurat nå. Men det blir nok en del mer film, det blir det. Det har jo hjulpet å få litt bekreftelse på at det har gått bra med 69 minutter.

Forrige helg fikk filmen Oslo-premiere under Eurodok på Cinemateket, etter en innledende nasjonal turné, fra Kristiansand i sør til Alta i nord, med Redd Barna i forbindelse med Menneskerettighetsuka. Nå ligger filmen på aftenposten.no der den kan ses i et år framover. Den vil også bli lagt ut på vgtv.no

Se filmen her: Aftenposten.no

Legg igjen en kommentar

I øyenhøyde med barna

I øyenhøyde med barna

– Jeg ville vise fram den uformede og rene holdninga som barn har til alt som møter dem, forteller Egil Håskjold Larsen om «69 minutter av 86 dager», der han med utstrakt bruk av steadicam følger en syrisk families flukt gjennom Europa. Nå kan du se filmen på nettet.

– Som en som har vokst opp under trygge kår på bygda i Finnmark har jeg lært veldig mye av å lage denne filmen, sier Egil Håskjold Larsen om sin første langfilm, 69 minutter av 86 dager, som følger en syrisk familie på flukt.

Nærmere bestemt tre år gamle Lean og hennes mor, far, lillesøster og onkler. Familien blir fulgt på nært hold på deres ferd nord mot Sverige. En evig utfordring med dokumentarer med karakterfokus er nettopp å finne de riktige subjektene.

Filmen starter på Kos i Hellas, etter at en mengde med flyktninger har ankommet dit fra Syria. Hvordan fant dere «deres» familie oppi alt dette?

– Vi fant dem i en av teltleirene på Kos, blant mange andre familier. Vi så at Lean var en veldig energisk karakter, at hun passet veldig godt. Og hele familien var ganske vanlige, på en måte, en veldig klassisk kjernefamilie: en litt røslig far, en hyggelig mor, og jentenes onkler. I tillegg var Lean så tillitsfull og kom og satte seg på fanget hos oss med en gang. Det føltes som en veldig riktig måte å gjøre det på, med den klassiske familien og en uredd og skjønn unge i fokus.

– Planen var at vi skulle fange det øyeblikket der en stor gruppe mennesker kom i land på Kos og dokumentere det, og så finne hovedkarakteren i den prosessen. Men nå starter ikke filmen om Lean og hennes familie før i Athen, for vi måtte forandre litt på hele prosjektet etter an vi ankom Kos. Dette var i september 2015, og hele strømmen til Kos begynte å stoppe opp eller i hvert fall flytte seg. De fleste begynte å dra til Lesbos i stedet, fordi tyrkisk politi forsøkte å stoppe flyten mot Kos. Derfor ble det vanskelig for oss å få til akkurat den åpningsscenen vi hadde planlagt, og vi måtte gjøre om litt på hele filmen.

Hun er en veldig sjarmerende og karismatisk lita jente – og det at man følger nettopp henne gjør jo at det blir ikke en så mørk historie. Jeg tok meg jo i å sitte og smile og le med henne flere ganger.

– Nei, og det var jo utgangspunktet. Jeg hadde ikke lyst å fortelle enda en fæl og grusom historie om alt det som skjer der nede. Det skulle være en historie med mellommenneskelig fokus heller enn politisk.

– Jeg syns vel at de lange tagningene gjør at man kanskje får en større følelse av tilstedeværelse, og at man opplever det man ser mer enn å få det fortalt.

Observatørens rolle

Etter oppstarten på Kos bar ferden til Norge med overflødig utstyr. Deretter vendte regissør Håskjold Larsen tilbake sammen med Nizam Najjar, som har fungert som tolk og lydmann i tillegg til å være co-regissør. Disse to fulgte Lean og familien hele veien fra Athen til det nordlige Europa, en reise det tok rundt tre uker å gjennomføre.

Var det steder eller situasjoner underveis hvor det var problemer med å få til å filme? I de store flyktningeleirene, for eksempel?

– Ja, det var ganske mange plasser. Det man ser i filmen er stort sett alt vi fikk filmet før vi ble stoppet av politiet.

– I den første leiren klarte vi å holde det gående ganske lenge før vi ble stoppet. Det er leiren på grensa mellom Hellas og Makedonia, som er ganske stor. Men det var en kamp hele veien, når familien for eksempel skulle på et tog, om vi fikk lov til å være med, eller finne en annen vei rundt… En gang endte vi opp med å måtte kjøpe en bil for å klare å få tak i dem igjen, i en øde landsby oppi fjellene i Kroatia. Vi måtte hele tiden ta litt andre ruter, men fulgte dem alltid så langt vi kunne før politiet stoppet oss. Det var jo satt opp egne sluser ved grensene og egne transportmidler som var spesifikt for flyktninger. Det fikk vi ofte ikke være med på. Så ved overgangene måtte vi ofte bare gå og få stempel i vårt eget pass og så gå og finne familien igjen etterpå. Sånt brukte vi ganske mye tid på.

Du bruker dessuten for det meste veldig lange tagninger, som vel kan ha gjort det ekstra utfordrende?

– Jeg hadde jo bestemt meg for at jeg ville lage en film om et barn, fordi jeg ville vise fram den åpenhjertige, uformede, rene holdninga som barn har til alt som møter dem. Derfor var det viktig for meg å finne en metode som gjorde at man kunne få en opplevelse av å være med barnet hele veien, så jeg hadde lyst til å bruke steadicam blant annet for å kunne lage lange tagninger. Det har selvfølgelig også et estetisk aspekt, det går på det å kunne bevege seg mer dynamisk.

– Jeg syns vel at de lange tagningene gjør at man kanskje får en større følelse av tilstedeværelse, og at man opplever det man ser mer enn å få det fortalt. Det er jo en viss tradisjon for dette innen dokumentarfilm, det fins noen pionerer når det gjelder lange tagninger. Jeg er veldig inspirert av russisk og østeuropeisk dokumentar. For eksempel Alexander Sokurov, også Victor Kossakovsky, da, som har vært med på denne filmen også, som klipper – det var folk som jeg vokste opp med som forbilder.

Se filmen her: Aftenposten.no

Teksten fortsetter under bildet!

– En gang måtte vi kjøpe en bil for å klare å få tak i dem igjen, i en øde landsby oppi fjellene i Kroatia

 Improvisert musikk

Dere har lagt på litt ekstra musikk i lydbildet. Hvordan har dere jobbet med det?

 – Vi hadde ikke en klassisk filmkomponist som mange har, men vi hadde Bugge Wesseltoft. Han har komponert all musikken spesielt for filmen. Jeg har alltid vært fascinert av hvordan man kan bruke improvisert musikk i film. Dokumentar er jo på mange måter ganske improvisert som kunstform, og improvisert musikk har også en egen effekt hvis du jobber med et nåtidsperspektiv. Bugge og Audun Sandvik, som spiller cello, så filmen og prøvde å finne sine toner til den. Bugge er jo en kunstner selv, så han hadde lyst til å legge til sin egen stemme. Det fikk han lov til – til en viss grad…

En stadig tilbakevendende problemstilling når det lages dokumentar om mennesker i vanskelige situasjoner, er om man blir fristet til å gripe inn i historiens gang på noe vis. Kjente du på noe ansvar for familien underveis?

– Det er klart, og jeg tror at de også følte en slags trygghet i at vi var der. Men det var også flere ganger det skjedde at folk ble veldig opprørt over at vi filmet dem, så det er ting som er klippet ut av filmen av den grunn. For det er jo snakk om folk i en veldig sårbar situasjon, selv om man kanskje føler seg relativt trygg inne i en gitt leir og det er ikke masse grusomheter som skjer akkurat der og da. Men man føler seg veldig sårbar fordi man kanskje har mistet alt og har kommet i en situasjon hvor man er veldig usikker på alt som har med sin egen fremtid å gjøre.

– Det som egentlig var veldig greit var at siden jeg hadde et veldig stort kamera, med stor rigg og steadicam-utstyr, så var det veldig tydelig for alle hva jeg dreiv med. Og det var faktisk ganske betryggende, at det ikke var noe sånt skjult kamera-opplegg vi dreiv med. Den typen metode var ikke viktig for denne historien, selv om det kan være veldig viktig i mange andre sammenhenger. Her var det bare Lean og hennes umiddelbare omstendigheter som var viktige.

Regirollen ga mersmak

Du har tidligere studert dokumentarfilm i Volda. Hva har du gjort etter at du ble ferdig der?

 – Jeg ble ferdig i Volda i 2008. Jeg har jobbet mest som fotograf, egentlig. Jeg ble først utdannet stills-fotograf i Tyrkia, så fotograf-mentaliteten har nok fulgt meg en del. Så ble jeg konvertert gjennom dokumentarfilmlinja til å bli en filmfyr, så jeg har jobbet en del med dokumentar som fotograf. Dette er min første langfilm.

Og nå som denne filmen er ferdig holder du på med nye prosjekter?

 – Jeg har jo for eksempel en til film som også vises på Eurodok, som heter Ad Astra og er et samarbeid mellom meg og Paul Tunge (regissør av bl.a. Demningen, journ.anm.). Det er egentlig den første filmen som jeg har regi på, den ble vist på Høstutstillingen og BIFF og litt forskjellig. Nå jobber jeg som fotograf på tre-fire forskjellige dokumentarprosjekter, og holder også på med en musikkvideo, det er første gang.

Men har regirollen gitt mersmak, blir det mer film fra deg framover?

 – Ja, det har i grunnen gitt mersmak. Jeg kan dessverre ikke si noe veldig konkret akkurat nå. Men det blir nok en del mer film, det blir det. Det har jo hjulpet å få litt bekreftelse på at det har gått bra med 69 minutter.

Forrige helg fikk filmen Oslo-premiere under Eurodok på Cinemateket, etter en innledende nasjonal turné, fra Kristiansand i sør til Alta i nord, med Redd Barna i forbindelse med Menneskerettighetsuka. Nå ligger filmen på aftenposten.no der den kan ses i et år framover. Den vil også bli lagt ut på vgtv.no

Se filmen her: Aftenposten.no

Legg igjen en kommentar

MENY