Generasjon manglende selvinnsikt

Generasjon manglende selvinnsikt

To kritikerroste tv-serier ga seg denne måneden, Girls og Review. Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv, spør Fagerholt & Stapnes i sin første nye spalte for tv-anbefalinger.

En æra er over. Vi har sett siste episode av en ikonisk tv-serie. En serie som definerte sin generasjon og sitt kjønn gjennom en kompromissløs bruk av humor, kropp og karakterer totalt blottet for selvinnsikt. Vi snakker selvsagt om Comedy Centrals Review.

Og litt Girls.

Men siden nettet er proppet av saker om Girls akkurat nå (Think pieces om Girls ser ut til å være det vi skal leve av når oljen tar slutt), konsentrerer vi oss om Review først.

Literally all we have

Etter en lengre pause kom Review denne måneden med sin tredje og siste sesong. I serien spiller Andy Daly anmelderen Forrest MacNeil. I tv-programmet hans skal det ikke anmeldes mat, film eller bøker, her er det livet selv som skal under lupen. Eller som han sier i starten av hver episode:

«Life. It’s literally all we have. But is it any good?».

I hver episode går han ut i verden for å anmelde ulike opplevelser. Hvordan føles det å ligge med en kjendis? Dra ut i verdensrommet? Eller bli hektet på kokain? («Cocaine is amazing! I give it a million stars!»)

Review er en remake av den australske serien Review with Myles Barlow (2008–2010). Den amerikanske versjonen er regissert av Jeffrey Blitz, som blant annet står bak den glimrende spelling-bee-dokumentaren Spellbound. Daly og Blitz deler showrunnercredits med Charlie Siskel, som blant annet har produsert Bowling for Columbine og skrevet og regissert Finding Vivian Maier.

Serieskapernes dokumentarbakgrunn kommer til sin rett i seriens mockumentarstil, som blir et utmerket sjangergrep for å fremheve at verden er full av mennesker med egne tanker og ønsker, noe Forrest har en tendens til å glemme mens han turer i vei med sine anmeldelser, uten å tenke på hva følgene vil være.

Selvrealisering, større enn deg selv

Som Emily Nussbaum skriver i The New Yorker, premisset til Review kan lett virke som en gimmick der hver anmeldelse kunne blitt en egen sketsj. Men det er seriens blodseriøse forhold til konsekvenser som løfter den fra å være et platt sketsjeshow til å bli en hjerteskjærende historie om en prinsippfast mann og hans søken etter å gjøre noe større enn seg selv.

Forrest tar nemlig sin oppgave som anmelder på største alvor. Han ser publikums innsendte anmelderspørsmål som et kall for å uttale seg om noen av de viktigste opplevelsene et menneske kan gjennomgå. Hvor mange stjerner vil han gi det å lede en kult? Hvordan oppleves det å drepe et annet menneske? Hva føler han etter å ha spist 30 pannekaker på rappen?

Forrest tar ingen snarveier i faget, og kone og barn blir med i dragsuget. Etter tre sesonger er Forrest MacNeils privatliv en slagmark. Livet sklir ut allerede i tredje episode – Pancakes, Divorce, Pancakes. Tittelen sier alt.

Forrest tester et gloryhole, i episoden «Brawl, Blackmail, Gloryhole», i sesong 2.

Sean T. Collins i The Observer sammenligner MacNeil med antiheltene fra den nye gullæraen i tv, som Walter White. Han mener Review «takes the basic ‘man ruins all he cares about in the name of something that makes him nominally freer and more powerful’ structure of the genre and plays it for deliberate laughs».

Her har serien noe til felles med den andre ikoniske tv-serien som akkurat slapp sin siste episode; Girls. Der Forrest MacNeil er et bilde på den middelaldrende hvite mannens tro på hva han har rett på – og hva han har rett til å bedømme på vegne av andre, har Hannah Horvath og hennes venner blitt beskyldt for å være det samme for hvite kvinner i tyveåra.

Sjanger og tone i disse to seriene er helt ulike, men både Review og Girls har begge blitt eksperter på å melke humor ut av karakterer, som kjører integritet og selvrealisering til sin logiske endestasjon: rett i dass.

Selv om det kan diskuteres hvorvidt Girls ender bra eller dårlig for Hannah, må både hun og Forrest med sine selvrealiseringsprosjekter kunne sies å ta lite hensyn til menneskene rundt dem. De er begge egoister – om enn velmenende egoister.

Og som en glimrende kilde til komikk: de har begge en endeløst selvanalyserende oppførsel, som likevel aldri bringer dem noe nærmere å forstå hvem de er. De forblir like selvopptatte, med klokkertro på at eget prosjekt er enormt viktig, ikke bare for dem selv, men for alle de representerer – deres kjønn, deres generasjon.

Med vett til å gi seg på topp

Review og Girls er prisverdige av flere grunner. De ser ikke ut som alt annet som går på tv akkurat nå. Og de har vett til å gi seg mens de er på topp. Begge seriene lander der de skal – i tråd med karakterene og historiene vi har fulgt hele veien.

Selv om Hannah og Forrest sine selvrealiseringsprosjekter kanskje ikke helt tar den vendingen de hadde håpet, har de på sett og vis likevel klart å bli the voice of a generation.

Or a voice. Of a generation.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De to er tilfeldigvis gift, og venter sitt første barn til sommeren. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint en gang i måneden.

Sorry, comments are closed for this post.

Generasjon manglende selvinnsikt

Generasjon manglende selvinnsikt

To kritikerroste tv-serier ga seg denne måneden, Girls og Review. Hva er det ved den selvopptatte og innsiktsfrie karakteren som gir så bra tv, spør Fagerholt & Stapnes i sin første nye spalte for tv-anbefalinger.

En æra er over. Vi har sett siste episode av en ikonisk tv-serie. En serie som definerte sin generasjon og sitt kjønn gjennom en kompromissløs bruk av humor, kropp og karakterer totalt blottet for selvinnsikt. Vi snakker selvsagt om Comedy Centrals Review.

Og litt Girls.

Men siden nettet er proppet av saker om Girls akkurat nå (Think pieces om Girls ser ut til å være det vi skal leve av når oljen tar slutt), konsentrerer vi oss om Review først.

Literally all we have

Etter en lengre pause kom Review denne måneden med sin tredje og siste sesong. I serien spiller Andy Daly anmelderen Forrest MacNeil. I tv-programmet hans skal det ikke anmeldes mat, film eller bøker, her er det livet selv som skal under lupen. Eller som han sier i starten av hver episode:

«Life. It’s literally all we have. But is it any good?».

I hver episode går han ut i verden for å anmelde ulike opplevelser. Hvordan føles det å ligge med en kjendis? Dra ut i verdensrommet? Eller bli hektet på kokain? («Cocaine is amazing! I give it a million stars!»)

Review er en remake av den australske serien Review with Myles Barlow (2008–2010). Den amerikanske versjonen er regissert av Jeffrey Blitz, som blant annet står bak den glimrende spelling-bee-dokumentaren Spellbound. Daly og Blitz deler showrunnercredits med Charlie Siskel, som blant annet har produsert Bowling for Columbine og skrevet og regissert Finding Vivian Maier.

Serieskapernes dokumentarbakgrunn kommer til sin rett i seriens mockumentarstil, som blir et utmerket sjangergrep for å fremheve at verden er full av mennesker med egne tanker og ønsker, noe Forrest har en tendens til å glemme mens han turer i vei med sine anmeldelser, uten å tenke på hva følgene vil være.

Selvrealisering, større enn deg selv

Som Emily Nussbaum skriver i The New Yorker, premisset til Review kan lett virke som en gimmick der hver anmeldelse kunne blitt en egen sketsj. Men det er seriens blodseriøse forhold til konsekvenser som løfter den fra å være et platt sketsjeshow til å bli en hjerteskjærende historie om en prinsippfast mann og hans søken etter å gjøre noe større enn seg selv.

Forrest tar nemlig sin oppgave som anmelder på største alvor. Han ser publikums innsendte anmelderspørsmål som et kall for å uttale seg om noen av de viktigste opplevelsene et menneske kan gjennomgå. Hvor mange stjerner vil han gi det å lede en kult? Hvordan oppleves det å drepe et annet menneske? Hva føler han etter å ha spist 30 pannekaker på rappen?

Forrest tar ingen snarveier i faget, og kone og barn blir med i dragsuget. Etter tre sesonger er Forrest MacNeils privatliv en slagmark. Livet sklir ut allerede i tredje episode – Pancakes, Divorce, Pancakes. Tittelen sier alt.

Forrest tester et gloryhole, i episoden «Brawl, Blackmail, Gloryhole», i sesong 2.

Sean T. Collins i The Observer sammenligner MacNeil med antiheltene fra den nye gullæraen i tv, som Walter White. Han mener Review «takes the basic ‘man ruins all he cares about in the name of something that makes him nominally freer and more powerful’ structure of the genre and plays it for deliberate laughs».

Her har serien noe til felles med den andre ikoniske tv-serien som akkurat slapp sin siste episode; Girls. Der Forrest MacNeil er et bilde på den middelaldrende hvite mannens tro på hva han har rett på – og hva han har rett til å bedømme på vegne av andre, har Hannah Horvath og hennes venner blitt beskyldt for å være det samme for hvite kvinner i tyveåra.

Sjanger og tone i disse to seriene er helt ulike, men både Review og Girls har begge blitt eksperter på å melke humor ut av karakterer, som kjører integritet og selvrealisering til sin logiske endestasjon: rett i dass.

Selv om det kan diskuteres hvorvidt Girls ender bra eller dårlig for Hannah, må både hun og Forrest med sine selvrealiseringsprosjekter kunne sies å ta lite hensyn til menneskene rundt dem. De er begge egoister – om enn velmenende egoister.

Og som en glimrende kilde til komikk: de har begge en endeløst selvanalyserende oppførsel, som likevel aldri bringer dem noe nærmere å forstå hvem de er. De forblir like selvopptatte, med klokkertro på at eget prosjekt er enormt viktig, ikke bare for dem selv, men for alle de representerer – deres kjønn, deres generasjon.

Med vett til å gi seg på topp

Review og Girls er prisverdige av flere grunner. De ser ikke ut som alt annet som går på tv akkurat nå. Og de har vett til å gi seg mens de er på topp. Begge seriene lander der de skal – i tråd med karakterene og historiene vi har fulgt hele veien.

Selv om Hannah og Forrest sine selvrealiseringsprosjekter kanskje ikke helt tar den vendingen de hadde håpet, har de på sett og vis likevel klart å bli the voice of a generation.

Or a voice. Of a generation.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De to er tilfeldigvis gift, og venter sitt første barn til sommeren. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint en gang i måneden.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY