”For mye håndverk og for lite kunstnerisk utvikling”

”For mye håndverk og for lite kunstnerisk utvikling”

Norske filmregissører og NFI:LAB samlet fransk list, svensk erfaring og dansk dynamitt til samtale med sindige nordmenn på den første «Regidagen», som bør bli en årlig affære, mener Jon Inge Faldalen.

Foto av Claire Denis og Joachim Trier av Ida Meyn

Film- og serieskaper Jill Soloway (Transparent) sa nylig at «protagonism is privilege, and a lot of protagonism is propaganda for privilege». Onsdag var det tettpakket i kinosalen Tancred på Filmens hus i Oslo, da Norske filmregissører og NFI:LAB arrangerte «Regidagen», «en dag med refleksjon over regissørens og produsentens relasjon», med regissørene Claire Denis, Joachim Trier og Christina Rosendahl og produsent og mentor Kalle Boman blant hovedrollere. Regissøren var det perspektivrike arrangementets privilegerte protagonist, med støttesystem, distributør og produsent i ulike relasjonelle biroller, som vekselvis heltens hjelper eller antagonist. Og som med SKAM-sesongenes vekslende hovedroller, endret perspektivet og blikket på birollene seg fra person til person.

Sist ut på ettermiddagen var en diskusjon om «Filmen og publikum» med spørsmålet «Bør regissøren ta mer ansvar når filmen skal møte publikum, eller er dette produsentens domene?» Regissør Christina Rosendahl, leder av Danske Filminstruktører, antente kortluntet dansk dynamitt flankert av NFR-moderator Elisabeth O. Sjaastad. Rosendahl beskrev dagens krise for filmkunsten som en krise for regissøren, særlig i lys av dagens hypede filmform tv-serien (med manusforfatterne som «labrottene» man for tiden heier på). De danske filmskolene skaper dyktige filmskapere hva gjelder ting som karakter, scene og sekvens, men dyktig er ikke godt nok lenger. Det er for mye håndverk, og for lite kunstnerisk utvikling for regissørene, hevder Rosendahl. Man må nå være markant på en helt ny måte, og man må skape et publikum fremfor å treffe ett.

Som god danske reiste hun seg derfor og proklamerte et inspirerende manifest, som parafrasert omhandlet følgende ti regler: ta fullt ansvar for din films suksess, inkludert møtet med publikum; ikke snakk om publikummet, men ditt publikum; ikke bruk mellompersoner, kommuniser direkte med publikummet ditt; tvetydighet er fienden, vær personlig, radikal og tydelig; regissøren er ingen markedsføringsrobot; spør deg selv hva du kan gi publikummet ditt; skap ting omkring filmen din som ikke kan kopieres; eksperimenter, ikke vær redd for å feile; endring tar tid; og slutt å kritisere, overrask alle med dine fantastiske ideer.

Og om ikke det var nok, hadde hun et siste argument som møtte bifall i salen: Regissøren trenger ikke nødvendigvis å lage mye, men ting som er riktig og gjennomtenkt. Denne måteholdstanken harmonerer godt med den mer sedate, men like sinna svenske «scenearbeider» Kalle Boman, som deltok i de to debattene før. I en verden oversvømmet av levende bilder henvendte han seg til de mange regissørene i salen: «Tenk dere om før dere trykker på knappen.» «Svanemerket» Boman deltok først i en samtale med Gunhild Enger med tittelen «Produsenten som aldri sier nei», og snakket blant annet om flere av de samme tingene han nylig fortalte Rushprint. Bomans tidligere student Enger beskrev hans evne som mentor til å gi «sine» regissører dem «selv i gave», samt fremhevet hans lange erfaring med å kunne dissekere både fiasko og fremgang.

Robsahm, Boman, Sjaastad og Ekerhovd (foto: Svein I. Sæther)

I panelet «Fornuft vs. følelser?» diskuterte Boman med produsentene Maria Ekerhovd fra Mer Film og Thomas Robsahm fra Motlys, moderert av Sjaastad. Ekerhovd fremhevet nødvendigheten av samarbeid med folk man blir inspirert av, som har noe å formidle, med kinoaktuelle Hoggeren som nyeste eksempel. Hun mener at utgangspunktet som filmprodusent bør være noe helt annet enn å tjene mest mulig penger, og at arthouse-filmens krise nå er en mulighet. Robsahm beskrev med humor sin vei fra regissør til produsent begrunnet med at det var for mange middelmådige regissører i Norge, så han trakk seg derfor frivillig og oppfordret flere til å gjøre det samme. Produsenten Robsahm spiller særlig tre roller, som trener, psykolog og publikums advokat. Med en idrettssammenligning minnet han om at «selv de mest unike talentene har trenere».

Boman foreslo en næringspolitikk for film, som kan skape filmer for en lengre tidskurve, for eksempel gjennom 40 års banklån, som kan sikre fremtidens kulturarv. Filmbyråkratiets tullball ble tydeliggjort av eksempelet med den påhittede Gitarmongo-fotograf «Tibor Gent», som måtte føres opp i støtteskjemaet. «Man bliver lite förbannad», sa han til stor applaus fra salen. Og avsluttet med en viktig evne hos en produsent, risikovillighet: «Man må elske det at det kan gå til helvete.»

Slike eksempler var det mange av i det historiske risset som åpnet dagen i filmviter Johanne Kielland Servolls fine foredrag «Den norske auteuren – et historisk perspektiv». Kielland Servoll beskrev auteurbegrepets irrganger i etterkrigstidens Norge, etter å ha blitt importert med særegne (mis)forståelser fra Frankrike. Introduksjonen ble naturlig fulgt opp av dagsseminarets hovedseanse, en totimers samtale mellom Claire Denis og Joachim Trier, moderert av konsulent Silje Riise Næss.

Samtalen hadde på sitt beste en sterk nerve to filmskapere av rang verdig, og flere relevante anekdoter ble virvlet opp av de to og tvinnet sammen av ordstyrer. Særlig interessant var diskusjonen av samarbeidene med den sterke og sårbare skuespiller Isabelle Huppert, som eksempelvis filmet uten sminke i naturlig lys gjennom fire uker av innspillingen av White Material, før Denis turte fortelle at det var fordi lysutstyret stod fast i tollen.

Regissørene ga uttrykk for gjensidig beundring, og framsnakket regi som et livsvalg fremfor et yrke. Cannes-aktuelle Denis ser samarbeidet i filmskaping ideelt som en kjede av beundring, der det ikke er nok å like hverandre. Hun kommenterte den perspektivrike Åpent Bakeri-scenen fra Oslo, 31. august: «What a film. What a moment.» Og Trier fulgte opp bilkøscenen fra Vendredi soir med en diskusjon av lydmiksen (som han fortalte han selv er inne i med Thelma) og den falske dikotomien i André Bazins kritikk av Sergej Eisenstein, til heller å tenke «mise-en-scène also in the sense of editing».

Det var en givende samtale, om blant annet debutfilmene deres, sjangerfilmens innovasjoner, politisk poetisk film hos Ozu, kort innspillingstid, manus vs. regi, og plassering av dansescenene i Beau Travail. Seansen pekte på protagonistregissørens poetiske bevegelsers pendling fram og tilbake mellom skiftende praktiske begrensninger, blant annet representert av birollene støttesystem, distributør og produsent.

Noen gode læringspunkter fra «Regidagen»?

1. Tenk deg godt om før du trykker på knappen.

2. Husk at talenter også trenger trenere.

3. Og snakk om og med ditt publikum.

 

Les tidligere innlegg av Jon Inge Faldalen

Sorry, comments are closed for this post.

”For mye håndverk og for lite kunstnerisk utvikling”

”For mye håndverk og for lite kunstnerisk utvikling”

Norske filmregissører og NFI:LAB samlet fransk list, svensk erfaring og dansk dynamitt til samtale med sindige nordmenn på den første «Regidagen», som bør bli en årlig affære, mener Jon Inge Faldalen.

Foto av Claire Denis og Joachim Trier av Ida Meyn

Film- og serieskaper Jill Soloway (Transparent) sa nylig at «protagonism is privilege, and a lot of protagonism is propaganda for privilege». Onsdag var det tettpakket i kinosalen Tancred på Filmens hus i Oslo, da Norske filmregissører og NFI:LAB arrangerte «Regidagen», «en dag med refleksjon over regissørens og produsentens relasjon», med regissørene Claire Denis, Joachim Trier og Christina Rosendahl og produsent og mentor Kalle Boman blant hovedrollere. Regissøren var det perspektivrike arrangementets privilegerte protagonist, med støttesystem, distributør og produsent i ulike relasjonelle biroller, som vekselvis heltens hjelper eller antagonist. Og som med SKAM-sesongenes vekslende hovedroller, endret perspektivet og blikket på birollene seg fra person til person.

Sist ut på ettermiddagen var en diskusjon om «Filmen og publikum» med spørsmålet «Bør regissøren ta mer ansvar når filmen skal møte publikum, eller er dette produsentens domene?» Regissør Christina Rosendahl, leder av Danske Filminstruktører, antente kortluntet dansk dynamitt flankert av NFR-moderator Elisabeth O. Sjaastad. Rosendahl beskrev dagens krise for filmkunsten som en krise for regissøren, særlig i lys av dagens hypede filmform tv-serien (med manusforfatterne som «labrottene» man for tiden heier på). De danske filmskolene skaper dyktige filmskapere hva gjelder ting som karakter, scene og sekvens, men dyktig er ikke godt nok lenger. Det er for mye håndverk, og for lite kunstnerisk utvikling for regissørene, hevder Rosendahl. Man må nå være markant på en helt ny måte, og man må skape et publikum fremfor å treffe ett.

Som god danske reiste hun seg derfor og proklamerte et inspirerende manifest, som parafrasert omhandlet følgende ti regler: ta fullt ansvar for din films suksess, inkludert møtet med publikum; ikke snakk om publikummet, men ditt publikum; ikke bruk mellompersoner, kommuniser direkte med publikummet ditt; tvetydighet er fienden, vær personlig, radikal og tydelig; regissøren er ingen markedsføringsrobot; spør deg selv hva du kan gi publikummet ditt; skap ting omkring filmen din som ikke kan kopieres; eksperimenter, ikke vær redd for å feile; endring tar tid; og slutt å kritisere, overrask alle med dine fantastiske ideer.

Og om ikke det var nok, hadde hun et siste argument som møtte bifall i salen: Regissøren trenger ikke nødvendigvis å lage mye, men ting som er riktig og gjennomtenkt. Denne måteholdstanken harmonerer godt med den mer sedate, men like sinna svenske «scenearbeider» Kalle Boman, som deltok i de to debattene før. I en verden oversvømmet av levende bilder henvendte han seg til de mange regissørene i salen: «Tenk dere om før dere trykker på knappen.» «Svanemerket» Boman deltok først i en samtale med Gunhild Enger med tittelen «Produsenten som aldri sier nei», og snakket blant annet om flere av de samme tingene han nylig fortalte Rushprint. Bomans tidligere student Enger beskrev hans evne som mentor til å gi «sine» regissører dem «selv i gave», samt fremhevet hans lange erfaring med å kunne dissekere både fiasko og fremgang.

Robsahm, Boman, Sjaastad og Ekerhovd (foto: Svein I. Sæther)

I panelet «Fornuft vs. følelser?» diskuterte Boman med produsentene Maria Ekerhovd fra Mer Film og Thomas Robsahm fra Motlys, moderert av Sjaastad. Ekerhovd fremhevet nødvendigheten av samarbeid med folk man blir inspirert av, som har noe å formidle, med kinoaktuelle Hoggeren som nyeste eksempel. Hun mener at utgangspunktet som filmprodusent bør være noe helt annet enn å tjene mest mulig penger, og at arthouse-filmens krise nå er en mulighet. Robsahm beskrev med humor sin vei fra regissør til produsent begrunnet med at det var for mange middelmådige regissører i Norge, så han trakk seg derfor frivillig og oppfordret flere til å gjøre det samme. Produsenten Robsahm spiller særlig tre roller, som trener, psykolog og publikums advokat. Med en idrettssammenligning minnet han om at «selv de mest unike talentene har trenere».

Boman foreslo en næringspolitikk for film, som kan skape filmer for en lengre tidskurve, for eksempel gjennom 40 års banklån, som kan sikre fremtidens kulturarv. Filmbyråkratiets tullball ble tydeliggjort av eksempelet med den påhittede Gitarmongo-fotograf «Tibor Gent», som måtte føres opp i støtteskjemaet. «Man bliver lite förbannad», sa han til stor applaus fra salen. Og avsluttet med en viktig evne hos en produsent, risikovillighet: «Man må elske det at det kan gå til helvete.»

Slike eksempler var det mange av i det historiske risset som åpnet dagen i filmviter Johanne Kielland Servolls fine foredrag «Den norske auteuren – et historisk perspektiv». Kielland Servoll beskrev auteurbegrepets irrganger i etterkrigstidens Norge, etter å ha blitt importert med særegne (mis)forståelser fra Frankrike. Introduksjonen ble naturlig fulgt opp av dagsseminarets hovedseanse, en totimers samtale mellom Claire Denis og Joachim Trier, moderert av konsulent Silje Riise Næss.

Samtalen hadde på sitt beste en sterk nerve to filmskapere av rang verdig, og flere relevante anekdoter ble virvlet opp av de to og tvinnet sammen av ordstyrer. Særlig interessant var diskusjonen av samarbeidene med den sterke og sårbare skuespiller Isabelle Huppert, som eksempelvis filmet uten sminke i naturlig lys gjennom fire uker av innspillingen av White Material, før Denis turte fortelle at det var fordi lysutstyret stod fast i tollen.

Regissørene ga uttrykk for gjensidig beundring, og framsnakket regi som et livsvalg fremfor et yrke. Cannes-aktuelle Denis ser samarbeidet i filmskaping ideelt som en kjede av beundring, der det ikke er nok å like hverandre. Hun kommenterte den perspektivrike Åpent Bakeri-scenen fra Oslo, 31. august: «What a film. What a moment.» Og Trier fulgte opp bilkøscenen fra Vendredi soir med en diskusjon av lydmiksen (som han fortalte han selv er inne i med Thelma) og den falske dikotomien i André Bazins kritikk av Sergej Eisenstein, til heller å tenke «mise-en-scène also in the sense of editing».

Det var en givende samtale, om blant annet debutfilmene deres, sjangerfilmens innovasjoner, politisk poetisk film hos Ozu, kort innspillingstid, manus vs. regi, og plassering av dansescenene i Beau Travail. Seansen pekte på protagonistregissørens poetiske bevegelsers pendling fram og tilbake mellom skiftende praktiske begrensninger, blant annet representert av birollene støttesystem, distributør og produsent.

Noen gode læringspunkter fra «Regidagen»?

1. Tenk deg godt om før du trykker på knappen.

2. Husk at talenter også trenger trenere.

3. Og snakk om og med ditt publikum.

 

Les tidligere innlegg av Jon Inge Faldalen

Sorry, comments are closed for this post.

MENY