Directors Cut: Hoggeren

Directors Cut: Hoggeren

«Jeg ville at Hoggeren skulle vinke til mine inspirasjonskilder», forteller Jorunn Myklebust Syversen for å beskrive hvordan hun låner av andre filmskapere. Særlig én scene, som hun her har valgt ut for Rushprint, har en spesiell betydning som også resulterte i en kortfilm.

I artikkelserien Directors Cut lar vi norske filmskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film og velge ut klipp for Rushprints lesere.

Jeg ser Hoggeren som en fabel der jeg harselerer med den romantiske lengselen etter naturen. Amatørskuespillerne er med på å gi en opplevelse av noe dokumentarisk, det samme er beskrivelsen av naturen som konsekvent er gjengitt ”som den er”. Manuset er skrevet ut fra faktiske steder, virkelige personers forsterkede karaktertrekk i en iscenesatt situasjon. Jeg beveger meg mellom virkelighet og fiksjon, popkulturelle referanser og symbolikk, historie og nåtid.

Det er naturlig for meg å forholde meg til andre kunstnere og regissører. Jeg ville at Hoggeren skulle vinke til inspirasjonskilder fordi jeg tenkte det kunne bidra til at jeg kunne gå inn i en mørk og tung tematikk med overskudd.

I Hoggeren er jeg inspirert av malere som Carl Freidrich Deiker, Caspar David Friedrich, Tidemand og Gude og Mark Rothko. Jeg har vært inspirert av Claire Denis sine filmer Beau Travail og White Material og måten hun klarer å bruke symbolikk som en del av drivet i dem. L’ill Quin Quin av Bruno Dumont har vært essensiell. I den filmen gjør han det jeg har hatt lyst å få til i Hoggeren: han baker inn kunstverk og referanser til kunsthistorien i en vill miks med popkulturelle referanser, sosialrealisme og en hysterisk humor.

Carl Friedrich Deiker ”Hirsch und Rehe” 1871.

Et sted i filmen hvor jeg er tydelig inspirert av andres arbeid er scenen der Anders jogger i en furulund, stopper opp, setter seg ned på huk, begynner å gråte og legger seg ned i marken med ansiktet ned. Denne scenen er hentet fra Ulrich Seidls Paradis: Håp. I hans film finnes det en scene fra en furulund nesten lik den i Hoggeren, bare tåkedisen mangler. Jeg ønsket å gjenskape scenen fordi jeg visuelt synes den er utrolig vakker. Handlingen i Hoggeren er likevel en ganske annen. Jenta ligger døddrukken i marken med en eldre mann ved siden av seg, mens Anders nærmest drukner seg i marken med ansiktet ned, alene. Tanken er at komposisjonen med de stringente og homogene furutrærne også sier noe om Anders ensomhet og følelse av å være fremmedgjort i møte med naturen, menneskene og samfunnet. Jeg opplever at Anders sitt tap av håp blir klart i denne scenen.

Den stringente, men vakre furulunden står i kontrast til Anders kaotiske forhold til naturen og menneskene rundt seg. Sorgen og traumene han er blitt påført blir på ingen måte møtt av de relasjonene han er omgitt av. Det fører til en følelse hos Anders av sterk skyld og skam. Stigmatiseringen fratar ham følelsen av å ha et reelt valg. Jeg synes det er et problem at mennesker som er blitt utsatt for traumatiske hendelser sittende med ansvaret og skylden for det selv, når de ikke innfrir forventninger til hvordan de skal håndtere livet etterpå. Når en mister håp om å bli sett og hørt av omverdenen, så tenker jeg at vold innover mot en selv eller utover mot andre er en unngåelig konsekvens.

Scenen i furulunden er der Anders selv får en bevissthet rundt dødsønsket som har presset seg på og hans egentlige emosjonelle tilstand. Jeg har gjennom hele filmen forsøkt å bruke naturen til å fysisk beskrive Anders sin følelse av sorg og ensomhet. I furulunden tenker jeg det blir ekstra synlig fordi den også har en tydelig malerisk kvalitet og gjennom at lydbildet på ingen måte er prangende. Jeg forsøker simpelthen å beskrive hvordan det høres ut å være Anders i skogen, i det øyeblikket han befinner seg der.

På et tidspunkt så jeg at one take-tagningen fra denne scenen også ville fungere som et eget videoverk eller kortfilm. Resutatet ble den fem minutter lange kortfilmen Crying Man. Denne scenen beskriver en mann oppunder førti som er i oppløsning, han forsøker å gråte og hengi seg til naturen.

Men jeg refererer også til et av mine egne videoverk. I scenen fra Pers Hotell rekonstruerer jeg mitt eget verk, ”Der dunkle Mensch”. Hvis en kjenner til videoen fra før og teksten som handler om maktutøvelse, vold og død kan en tolke det videre inn i denne scenen med discodanseren.

Les også Arild Andresens Directors Cut fra kinoaktuelle Hjertestart og Patrik Syversens Directors Cut med utgangspunkt i Det som en gang var.

Legg igjen en kommentar

Directors Cut: Hoggeren

Directors Cut: Hoggeren

«Jeg ville at Hoggeren skulle vinke til mine inspirasjonskilder», forteller Jorunn Myklebust Syversen for å beskrive hvordan hun låner av andre filmskapere. Særlig én scene, som hun her har valgt ut for Rushprint, har en spesiell betydning som også resulterte i en kortfilm.

I artikkelserien Directors Cut lar vi norske filmskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film og velge ut klipp for Rushprints lesere.

Jeg ser Hoggeren som en fabel der jeg harselerer med den romantiske lengselen etter naturen. Amatørskuespillerne er med på å gi en opplevelse av noe dokumentarisk, det samme er beskrivelsen av naturen som konsekvent er gjengitt ”som den er”. Manuset er skrevet ut fra faktiske steder, virkelige personers forsterkede karaktertrekk i en iscenesatt situasjon. Jeg beveger meg mellom virkelighet og fiksjon, popkulturelle referanser og symbolikk, historie og nåtid.

Det er naturlig for meg å forholde meg til andre kunstnere og regissører. Jeg ville at Hoggeren skulle vinke til inspirasjonskilder fordi jeg tenkte det kunne bidra til at jeg kunne gå inn i en mørk og tung tematikk med overskudd.

I Hoggeren er jeg inspirert av malere som Carl Freidrich Deiker, Caspar David Friedrich, Tidemand og Gude og Mark Rothko. Jeg har vært inspirert av Claire Denis sine filmer Beau Travail og White Material og måten hun klarer å bruke symbolikk som en del av drivet i dem. L’ill Quin Quin av Bruno Dumont har vært essensiell. I den filmen gjør han det jeg har hatt lyst å få til i Hoggeren: han baker inn kunstverk og referanser til kunsthistorien i en vill miks med popkulturelle referanser, sosialrealisme og en hysterisk humor.

Carl Friedrich Deiker ”Hirsch und Rehe” 1871.

Et sted i filmen hvor jeg er tydelig inspirert av andres arbeid er scenen der Anders jogger i en furulund, stopper opp, setter seg ned på huk, begynner å gråte og legger seg ned i marken med ansiktet ned. Denne scenen er hentet fra Ulrich Seidls Paradis: Håp. I hans film finnes det en scene fra en furulund nesten lik den i Hoggeren, bare tåkedisen mangler. Jeg ønsket å gjenskape scenen fordi jeg visuelt synes den er utrolig vakker. Handlingen i Hoggeren er likevel en ganske annen. Jenta ligger døddrukken i marken med en eldre mann ved siden av seg, mens Anders nærmest drukner seg i marken med ansiktet ned, alene. Tanken er at komposisjonen med de stringente og homogene furutrærne også sier noe om Anders ensomhet og følelse av å være fremmedgjort i møte med naturen, menneskene og samfunnet. Jeg opplever at Anders sitt tap av håp blir klart i denne scenen.

Den stringente, men vakre furulunden står i kontrast til Anders kaotiske forhold til naturen og menneskene rundt seg. Sorgen og traumene han er blitt påført blir på ingen måte møtt av de relasjonene han er omgitt av. Det fører til en følelse hos Anders av sterk skyld og skam. Stigmatiseringen fratar ham følelsen av å ha et reelt valg. Jeg synes det er et problem at mennesker som er blitt utsatt for traumatiske hendelser sittende med ansvaret og skylden for det selv, når de ikke innfrir forventninger til hvordan de skal håndtere livet etterpå. Når en mister håp om å bli sett og hørt av omverdenen, så tenker jeg at vold innover mot en selv eller utover mot andre er en unngåelig konsekvens.

Scenen i furulunden er der Anders selv får en bevissthet rundt dødsønsket som har presset seg på og hans egentlige emosjonelle tilstand. Jeg har gjennom hele filmen forsøkt å bruke naturen til å fysisk beskrive Anders sin følelse av sorg og ensomhet. I furulunden tenker jeg det blir ekstra synlig fordi den også har en tydelig malerisk kvalitet og gjennom at lydbildet på ingen måte er prangende. Jeg forsøker simpelthen å beskrive hvordan det høres ut å være Anders i skogen, i det øyeblikket han befinner seg der.

På et tidspunkt så jeg at one take-tagningen fra denne scenen også ville fungere som et eget videoverk eller kortfilm. Resutatet ble den fem minutter lange kortfilmen Crying Man. Denne scenen beskriver en mann oppunder førti som er i oppløsning, han forsøker å gråte og hengi seg til naturen.

Men jeg refererer også til et av mine egne videoverk. I scenen fra Pers Hotell rekonstruerer jeg mitt eget verk, ”Der dunkle Mensch”. Hvis en kjenner til videoen fra før og teksten som handler om maktutøvelse, vold og død kan en tolke det videre inn i denne scenen med discodanseren.

Les også Arild Andresens Directors Cut fra kinoaktuelle Hjertestart og Patrik Syversens Directors Cut med utgangspunkt i Det som en gang var.

Legg igjen en kommentar

MENY