– Målet var på en måte å fjerne meg som filmskaper

– Målet var på en måte å fjerne meg som filmskaper

– Jeg ville ta vekk det profesjonelle blikket og de filmatiske konvensjonene, forteller Torstein Grude om «Mogadishu Soldier» som denne uken har premiere på Eurodok. Resultatet ble filmhistoriens første helaftens dokumentar som er filmet av soldater på fredsoppdrag.

Torstein Grude og Piraya Film har aldri gjort det enkelt for seg selv. I den nye dokumentaren Mogadishu Soldier, som har norsk premiere på Eurodok denne uken, valgte han en av vår tids mest kaotiske og sønderrivende konflikter som bakteppe. Ved hjelp av burundiske soldater får vi helt unike innblikk i hverdagen for soldater fra Den afrikanske union som kjemper mot militsten Al-Shabaab i det krigsherjede Somalia. Sannsynligvis er det filmhistoriens første dokumentar som utelukkende er filmet av soldater. Derfor er det ikke overraskende at filmens tilblivelse hadde sitt utspring under minst like uortodokse og farefulle omstendigheter.

– I 2007/2008 måtte vi flykte til Burundi fra Tanzania fordi vi avslørte korrupsjon i en FN-leir hvor den tanzanianske hæren var involvert. Det lokale crewet ble fengslet og torturert. Under flukten ble vi tatt av en milits og trodde vi skulle dø. Da kom disse soldatene fra Burundi oss til unnsetning, og det var sånn jeg ble kjent med dem. Vi tilbragte to uker sammen i deres bunkers og de viste enorm interesse for kamerautstyret vårt. Men de hadde ingen begreper om hvordan det kunne brukes og jeg ga dem litt opplæring. Senere, da freden kom til Burundi, fikk jeg høre at de skulle utstasjoneres som fredsbevarende soldater i Somalia. Da fikk jeg ideen.

Fjernregi

Grude hadde jobbet på liknende måter før.

– Jeg hadde gjort en tilsvarende film før, vi kalte den for Himmelen inni oss. Det handlet om en jente i Bergen som hadde en dialog med moren om dennes sinnslidelse eller alternative livssyn. Da var det hun som filmet og jeg som hadde en slags fjernregi.

Denne gangen besto fjernregien av en fysisk avstand mellom kontinenter. Grude fikk tapene tilsendt hver fjortende dag. Det foregikk gjennom militærtransportene fra Mogadishu til Burundi, og med DHL derfra.

– Det var to soldater som ble lært opp i kamera og lyd. I noen situasjoner var det nødt til å være både en kameramann og en lydmann. Vi tok en del tester med flere kandidater, men de to vi valgte utmerket seg ved at de kunne noe engelsk og viste en sterk interesse.

For sin egen del omtaler Grude filmen som et eksperiment han ikke visste utgangen på.

– Målet mitt var på en måte å fjerne meg som filmskaper. Ta vekk det profesjonelle blikket, de filmatiske konvensjonene med dramaturgi og estetikk. Det har påvirket hvordan jeg har lært opp soldatene som filmet. Jeg ga de noen instruksjoner i forhold til hva de skulle filme, men veldig vage, åpne retningslinjer – for å sørge for at filmen gjenspeilet deres perspektiv. Det førte selvsagt til at materialet ble vanskelig å håndtere. Det er fragmentarisk, det har ingen hovedkarakter, det er ingen helhetlig dramaturgi. Alle de normale grepene var ikke der i opptaksmaterialet. Niels Pagh, som har klippet film i 40 år og er litt av en klippenestor, sa til meg på et tidspunkt at det var som om jeg ba en førstefiolinist spille falskt. Men vi måtte være tro mot materialet og unngå å bruke de kjente metodene. Vi måtte finne opp en klippestil som harmonerte med det rå og autentiske materialet.

‘Mogadishu Soldier’

Å beholde det autentiske

I likhet med kollega Zaradasht Ahmed, som deltar med Nowhere to hide på Eurodok, sto Grude overfor utfordringen med å gjøre en kaotisk krigskonflikt forståelig. Det har vært en hårfin balansegang: en superproff redegjørelse for konflikten ville bryte med autensiteten ved å ha soldatene som fotografer, en for kaotisk framstilling vil fort kunne skape frustrasjon for publikum.

– For meg handler prosessen om å bearbeide usikkerheten samtidig som jeg er åpen for hendelsene som utspiller seg. Jeg føler meg like usikker hver gang, men forsøker å skape noen rammer som kan gi oss opptak som potensielt kan bidra til en god film. Under arbeidet med denne filmen var jeg mer usikker enn noen gang før. Vi satt på mye sterkt materiale, men det var fragmentarisk og kaotisk. Hvordan skape en sammenhengende forestilling? Vi hadde likevel noen rammer: soldatene skulle være i Somalia i et år, så vi hadde en begynnelse og slutt. Og så hadde vi loggen underveis. Å ha disse som en slags kapittelinndeling hjalp oss veldig, det skapte en form for orden og framdrift

Grude og soldatene har beveget seg under radaren til FN og Den afrikanske union. Det var et befal i den burundiske hæren som gikk god for dem. Soldatene som filmet har vært livvaktene til dette befalet. Men man får ikke denne tilgangen om man søker offisiell tillatelse. Det gir oss enkelte avslørende scener. Som når FNs mediekontakt forklarer soldatene at de ikke får lov til å si at soldatene er i krig med Al Shabab – selv om de i realiteten er det. I filmen møter vi journalister som er embedded – og vi ser hvordan Grudes film kunne ha blitt om han hadde valgt samme framgangsmåten.

– Hvis man skal filme der nede, må man kontakte den mediekontakten som du ser i filmen. De tar kontroll på hvem som får dekke det, og på hvilken måte. Vårt kamera er fullstendig tilstede og fanger opp noe som er sant, mens de besøkende journalistene får en guidet turistversjon av virkeligheten på bakken.

Kamera som våpen

Grude omtaler filmen som den minst politiske han har laget. Men den er likevel politisk: Motivet for å lage den har vært å skildre livet som krigførende afrikansk soldat, men også å fange noe universelt om krigføring og om de siviles maktesløse situasjon.

– De filmene jeg lager er filmer jeg selv har lyst til å se. Det har hele tiden vært rettesnoren for meg. Som produsent merker jeg at det er en manglende interesse for Afrika. Det unike med Mogadishu Soldier er at det er uprofesjonelle afrikanere som lager film om seg selv, og det opplever jeg som sjeldent.

Når filmskapere er ute i krigsområder og gjør opptak, foretrekker de ofte små kameraer, kanskje for å ikke tiltrekke seg unødig oppmerksomhet. Men det var ikke noen avgjørende prioritering for Grude. Det viktigste var at opptakene kunne sendes i fysisk forstand på tape. På et tidspunkt filmer fotografen en somalisk kvinne og hun lurer på om det er et våpen han holder i. Denne mangelen på bevissthet om hva det innebærer å bli filmet, er en annen kvalitet ved prosjektet Grude liker. Kanskje fordi det minner oss om hvordan vi selv en gang var?

– Det er en naivitet overfor kamera hos alle i denne filmen, egentlig. Det er ærlig og autentisk, og på sitt vis vakkert.

Produsent Torstein Grude i Piraya Film.

Les også Gunnar Iversens anmeldelser av de 14 norske dokumentarene som deltar i Eurodok-programmet, deriblant Mogadishu Soldier.

Sorry, comments are closed for this post.

– Målet var på en måte å fjerne meg som filmskaper

– Målet var på en måte å fjerne meg som filmskaper

– Jeg ville ta vekk det profesjonelle blikket og de filmatiske konvensjonene, forteller Torstein Grude om «Mogadishu Soldier» som denne uken har premiere på Eurodok. Resultatet ble filmhistoriens første helaftens dokumentar som er filmet av soldater på fredsoppdrag.

Torstein Grude og Piraya Film har aldri gjort det enkelt for seg selv. I den nye dokumentaren Mogadishu Soldier, som har norsk premiere på Eurodok denne uken, valgte han en av vår tids mest kaotiske og sønderrivende konflikter som bakteppe. Ved hjelp av burundiske soldater får vi helt unike innblikk i hverdagen for soldater fra Den afrikanske union som kjemper mot militsten Al-Shabaab i det krigsherjede Somalia. Sannsynligvis er det filmhistoriens første dokumentar som utelukkende er filmet av soldater. Derfor er det ikke overraskende at filmens tilblivelse hadde sitt utspring under minst like uortodokse og farefulle omstendigheter.

– I 2007/2008 måtte vi flykte til Burundi fra Tanzania fordi vi avslørte korrupsjon i en FN-leir hvor den tanzanianske hæren var involvert. Det lokale crewet ble fengslet og torturert. Under flukten ble vi tatt av en milits og trodde vi skulle dø. Da kom disse soldatene fra Burundi oss til unnsetning, og det var sånn jeg ble kjent med dem. Vi tilbragte to uker sammen i deres bunkers og de viste enorm interesse for kamerautstyret vårt. Men de hadde ingen begreper om hvordan det kunne brukes og jeg ga dem litt opplæring. Senere, da freden kom til Burundi, fikk jeg høre at de skulle utstasjoneres som fredsbevarende soldater i Somalia. Da fikk jeg ideen.

Fjernregi

Grude hadde jobbet på liknende måter før.

– Jeg hadde gjort en tilsvarende film før, vi kalte den for Himmelen inni oss. Det handlet om en jente i Bergen som hadde en dialog med moren om dennes sinnslidelse eller alternative livssyn. Da var det hun som filmet og jeg som hadde en slags fjernregi.

Denne gangen besto fjernregien av en fysisk avstand mellom kontinenter. Grude fikk tapene tilsendt hver fjortende dag. Det foregikk gjennom militærtransportene fra Mogadishu til Burundi, og med DHL derfra.

– Det var to soldater som ble lært opp i kamera og lyd. I noen situasjoner var det nødt til å være både en kameramann og en lydmann. Vi tok en del tester med flere kandidater, men de to vi valgte utmerket seg ved at de kunne noe engelsk og viste en sterk interesse.

For sin egen del omtaler Grude filmen som et eksperiment han ikke visste utgangen på.

– Målet mitt var på en måte å fjerne meg som filmskaper. Ta vekk det profesjonelle blikket, de filmatiske konvensjonene med dramaturgi og estetikk. Det har påvirket hvordan jeg har lært opp soldatene som filmet. Jeg ga de noen instruksjoner i forhold til hva de skulle filme, men veldig vage, åpne retningslinjer – for å sørge for at filmen gjenspeilet deres perspektiv. Det førte selvsagt til at materialet ble vanskelig å håndtere. Det er fragmentarisk, det har ingen hovedkarakter, det er ingen helhetlig dramaturgi. Alle de normale grepene var ikke der i opptaksmaterialet. Niels Pagh, som har klippet film i 40 år og er litt av en klippenestor, sa til meg på et tidspunkt at det var som om jeg ba en førstefiolinist spille falskt. Men vi måtte være tro mot materialet og unngå å bruke de kjente metodene. Vi måtte finne opp en klippestil som harmonerte med det rå og autentiske materialet.

‘Mogadishu Soldier’

Å beholde det autentiske

I likhet med kollega Zaradasht Ahmed, som deltar med Nowhere to hide på Eurodok, sto Grude overfor utfordringen med å gjøre en kaotisk krigskonflikt forståelig. Det har vært en hårfin balansegang: en superproff redegjørelse for konflikten ville bryte med autensiteten ved å ha soldatene som fotografer, en for kaotisk framstilling vil fort kunne skape frustrasjon for publikum.

– For meg handler prosessen om å bearbeide usikkerheten samtidig som jeg er åpen for hendelsene som utspiller seg. Jeg føler meg like usikker hver gang, men forsøker å skape noen rammer som kan gi oss opptak som potensielt kan bidra til en god film. Under arbeidet med denne filmen var jeg mer usikker enn noen gang før. Vi satt på mye sterkt materiale, men det var fragmentarisk og kaotisk. Hvordan skape en sammenhengende forestilling? Vi hadde likevel noen rammer: soldatene skulle være i Somalia i et år, så vi hadde en begynnelse og slutt. Og så hadde vi loggen underveis. Å ha disse som en slags kapittelinndeling hjalp oss veldig, det skapte en form for orden og framdrift

Grude og soldatene har beveget seg under radaren til FN og Den afrikanske union. Det var et befal i den burundiske hæren som gikk god for dem. Soldatene som filmet har vært livvaktene til dette befalet. Men man får ikke denne tilgangen om man søker offisiell tillatelse. Det gir oss enkelte avslørende scener. Som når FNs mediekontakt forklarer soldatene at de ikke får lov til å si at soldatene er i krig med Al Shabab – selv om de i realiteten er det. I filmen møter vi journalister som er embedded – og vi ser hvordan Grudes film kunne ha blitt om han hadde valgt samme framgangsmåten.

– Hvis man skal filme der nede, må man kontakte den mediekontakten som du ser i filmen. De tar kontroll på hvem som får dekke det, og på hvilken måte. Vårt kamera er fullstendig tilstede og fanger opp noe som er sant, mens de besøkende journalistene får en guidet turistversjon av virkeligheten på bakken.

Kamera som våpen

Grude omtaler filmen som den minst politiske han har laget. Men den er likevel politisk: Motivet for å lage den har vært å skildre livet som krigførende afrikansk soldat, men også å fange noe universelt om krigføring og om de siviles maktesløse situasjon.

– De filmene jeg lager er filmer jeg selv har lyst til å se. Det har hele tiden vært rettesnoren for meg. Som produsent merker jeg at det er en manglende interesse for Afrika. Det unike med Mogadishu Soldier er at det er uprofesjonelle afrikanere som lager film om seg selv, og det opplever jeg som sjeldent.

Når filmskapere er ute i krigsområder og gjør opptak, foretrekker de ofte små kameraer, kanskje for å ikke tiltrekke seg unødig oppmerksomhet. Men det var ikke noen avgjørende prioritering for Grude. Det viktigste var at opptakene kunne sendes i fysisk forstand på tape. På et tidspunkt filmer fotografen en somalisk kvinne og hun lurer på om det er et våpen han holder i. Denne mangelen på bevissthet om hva det innebærer å bli filmet, er en annen kvalitet ved prosjektet Grude liker. Kanskje fordi det minner oss om hvordan vi selv en gang var?

– Det er en naivitet overfor kamera hos alle i denne filmen, egentlig. Det er ærlig og autentisk, og på sitt vis vakkert.

Produsent Torstein Grude i Piraya Film.

Les også Gunnar Iversens anmeldelser av de 14 norske dokumentarene som deltar i Eurodok-programmet, deriblant Mogadishu Soldier.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY