Hva, en feelgood-dokumentar om selfangere!?

Hva, en feelgood-dokumentar om selfangere!?

I kinoaktuelle «Ishavsblod» tegnes et nært og varmt portrett av mannskapet på en av Norges siste selfangstskuter. ‒ Det har jo vært veldige diskusjoner når vi har vært rundt med filmen, forteller filmskaperne Gry Elisabeth Mortensen og Trude Berge Ottersen

Fangst- og fiskerinæringen i nord utgjør en unik kultur som sjelden slipper til i norsk kinofilm. I to norske dokumentarfilmer, Tungeskjærerne og Ishavsblod, skildres denne kulturen med både varme og fravær av sentimentalitet (les vårt intervju med Solveig Melkeraaen om Tungeskjærnerne). Ishavsblod, som har norsk kinopremiere på fredag, er regissert av duoen Gry Elisabeth Mortensen og Trude Berge Ottersen. Den omtales som en arktisk, havgående road movie der de ofte utskjelte selfangerne får slippe til med sine små og store historier.

‒ Jeg ble kjent med noen selfangere for noen år tilbake her i Tromsø, forteller Ottersen. ‒ De snakket om en gammel kaptein som fortsatt holdt på, selv om alle andre ga seg i bransjen. Hele identiteten hans var å være selfanger, og jeg synes det er noe spennende med sånne typer. Så jeg dro på besøk til ham, og fant ut at han måtte vi lage film om.

Kapteinen heter Bjørne Kvernmo, og er i skrivende stund den siste selfangstkapteinen. Årelang motstand mot selfangst og et EU-forbud mot import av selprodukter har vært et hardt slag for den tradisjonsrike bransjen. Filmen skildrer Norges siste selfangstskute Havsel på tokt i Vestisen. Sammen med et sammensatt mannskap av erfarne sjømenn og skårunger (førstereisgutter) tas vi med inn i det øde ishavet. Men kanskje uventet er ikke dette en protestfilm mot bransjen. I stedet får vi et nært og varmt bilde av et sammensveiset mannskap med stor respekt for yrket sitt.

‒ Det har jo vært veldige diskusjoner når vi har vært rundt med filmen, forteller Mortensen. ‒ Det er en del som har pusha på at de vil ha en del kontekst og arkivmateriale, men vi synes det er mer interessant å være med på den reisa og oppleve en hel tur.

Til slutt i saken kan du møte filmskaperne i web-tv-intervju

Ottersen fortsetter:

‒ Da jeg diskuterte prosjektet med folk sørpå før vi lagde filmen skjønte jeg at de spiste kjøtt, men var mot selfangst. Det ville vi undersøke. Og som vi så på reisen, fikk jo selene et skudd i hodet, og lever fritt på isen. Likevel oppfattes det som verre enn annen kjøttproduksjon.

‒ Det er imponerende hva Bjørne faktisk kan, han har jo vært til sjøs i 45 år. Han har enormt mye kunnskap, respekt og kjærlighet til naturen og dyra.

Mottagelsen så langt har også vært positiv, og Mortensen kan fortelle at folk har snudd helt i holdningene sine om selfangsten når de ser hvordan fangsten faktisk skjer.

Livet til sjøs kan også by på store utfordringer. I et område hvor været kan plutselig snu, kan det påvirke utfallet av fangsten. En plutselig storm tvinger også Havsel til å legge til kai på Island for en periode. Men det er også under denne stormen av noe av de flotteste bildene blir tatt.

‒ Der skal Trude ha all ære. Det er ikke lett å få til slike vinkler under slike forhold. Vi opplevde at noen publikummere måtte gå ut da vi viste klipp fra filmen ved en anledning, ler Mortensen før Ottersen fortsetter: ‒ Det er jo ikke til å legge skjul på at man blir sjøsjuk på en slik tur, men når man opplever så flott natur blir man også så opptatt av å filme den at man glemmer det litt.

Trude Berge Ottersen

Filminnspillingen møtte også på noen utfordringer da skårungen måtte gå i land på Island.

‒ Planen hadde vært å skildre reisen gjennom hans øyne, så å miste ham gjorde at vi måtte endre på en del i klippen, slik at publikum ikke skulle tro at filmen nesten er over når han går i land, sier Ottersen.

Gry Elisabeth Mortensen

Regissørduoen har likevel klart å få fram en svært god miljøskildring og samhold i filmen. Å være to måneder på en bitte liten båt med tolv andre mennesker kan være fryktelig krevende.

‒ Det er en hard jobb, de har kun hverandre å stole på, uten forbindelse til omverdenen, og det kan jo være ganske farlig der ute.

Møt filmskaperne i samtale på Blått Lerret om Ishavsblod:

 

Sorry, comments are closed for this post.

Hva, en feelgood-dokumentar om selfangere!?

Hva, en feelgood-dokumentar om selfangere!?

I kinoaktuelle «Ishavsblod» tegnes et nært og varmt portrett av mannskapet på en av Norges siste selfangstskuter. ‒ Det har jo vært veldige diskusjoner når vi har vært rundt med filmen, forteller filmskaperne Gry Elisabeth Mortensen og Trude Berge Ottersen

Fangst- og fiskerinæringen i nord utgjør en unik kultur som sjelden slipper til i norsk kinofilm. I to norske dokumentarfilmer, Tungeskjærerne og Ishavsblod, skildres denne kulturen med både varme og fravær av sentimentalitet (les vårt intervju med Solveig Melkeraaen om Tungeskjærnerne). Ishavsblod, som har norsk kinopremiere på fredag, er regissert av duoen Gry Elisabeth Mortensen og Trude Berge Ottersen. Den omtales som en arktisk, havgående road movie der de ofte utskjelte selfangerne får slippe til med sine små og store historier.

‒ Jeg ble kjent med noen selfangere for noen år tilbake her i Tromsø, forteller Ottersen. ‒ De snakket om en gammel kaptein som fortsatt holdt på, selv om alle andre ga seg i bransjen. Hele identiteten hans var å være selfanger, og jeg synes det er noe spennende med sånne typer. Så jeg dro på besøk til ham, og fant ut at han måtte vi lage film om.

Kapteinen heter Bjørne Kvernmo, og er i skrivende stund den siste selfangstkapteinen. Årelang motstand mot selfangst og et EU-forbud mot import av selprodukter har vært et hardt slag for den tradisjonsrike bransjen. Filmen skildrer Norges siste selfangstskute Havsel på tokt i Vestisen. Sammen med et sammensatt mannskap av erfarne sjømenn og skårunger (førstereisgutter) tas vi med inn i det øde ishavet. Men kanskje uventet er ikke dette en protestfilm mot bransjen. I stedet får vi et nært og varmt bilde av et sammensveiset mannskap med stor respekt for yrket sitt.

‒ Det har jo vært veldige diskusjoner når vi har vært rundt med filmen, forteller Mortensen. ‒ Det er en del som har pusha på at de vil ha en del kontekst og arkivmateriale, men vi synes det er mer interessant å være med på den reisa og oppleve en hel tur.

Til slutt i saken kan du møte filmskaperne i web-tv-intervju

Ottersen fortsetter:

‒ Da jeg diskuterte prosjektet med folk sørpå før vi lagde filmen skjønte jeg at de spiste kjøtt, men var mot selfangst. Det ville vi undersøke. Og som vi så på reisen, fikk jo selene et skudd i hodet, og lever fritt på isen. Likevel oppfattes det som verre enn annen kjøttproduksjon.

‒ Det er imponerende hva Bjørne faktisk kan, han har jo vært til sjøs i 45 år. Han har enormt mye kunnskap, respekt og kjærlighet til naturen og dyra.

Mottagelsen så langt har også vært positiv, og Mortensen kan fortelle at folk har snudd helt i holdningene sine om selfangsten når de ser hvordan fangsten faktisk skjer.

Livet til sjøs kan også by på store utfordringer. I et område hvor været kan plutselig snu, kan det påvirke utfallet av fangsten. En plutselig storm tvinger også Havsel til å legge til kai på Island for en periode. Men det er også under denne stormen av noe av de flotteste bildene blir tatt.

‒ Der skal Trude ha all ære. Det er ikke lett å få til slike vinkler under slike forhold. Vi opplevde at noen publikummere måtte gå ut da vi viste klipp fra filmen ved en anledning, ler Mortensen før Ottersen fortsetter: ‒ Det er jo ikke til å legge skjul på at man blir sjøsjuk på en slik tur, men når man opplever så flott natur blir man også så opptatt av å filme den at man glemmer det litt.

Trude Berge Ottersen

Filminnspillingen møtte også på noen utfordringer da skårungen måtte gå i land på Island.

‒ Planen hadde vært å skildre reisen gjennom hans øyne, så å miste ham gjorde at vi måtte endre på en del i klippen, slik at publikum ikke skulle tro at filmen nesten er over når han går i land, sier Ottersen.

Gry Elisabeth Mortensen

Regissørduoen har likevel klart å få fram en svært god miljøskildring og samhold i filmen. Å være to måneder på en bitte liten båt med tolv andre mennesker kan være fryktelig krevende.

‒ Det er en hard jobb, de har kun hverandre å stole på, uten forbindelse til omverdenen, og det kan jo være ganske farlig der ute.

Møt filmskaperne i samtale på Blått Lerret om Ishavsblod:

 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY