Er det de uansvarlige eldre kvinnenes tur?

Er det de uansvarlige eldre kvinnenes tur?

Isabelle Huppert og Sonja Braga utfordrer våre forestillinger om hvordan kvinner over 60 skal opptre på film.

Fraværet av gode kvinneroller i kinofilmer er ofte debattert. Mangelen på gode filmroller for eldre kvinner tas nærmest for gitt og omtales knapt. Forrige helg hadde Elle og Aquarius, to uvanlig sterke filmer med kvinnelige hovedroller, kinopremiere i Norge. De har allerede gått sin seiersgang på toneangivende festivaler, og Isabelle Huppert og Sonja Braga har fått mye kritikerros for sine rolleprestasjoner.

Det som gjør rollene spesielt interessante, er at de utfordrer våre forestillinger om hvordan kvinner over 60 skal opptre på film. De er ikke nødvendigvis gode omsorgspersoner eller gir inntrykk av at alle årene har gjort dem spesielt kloke og tilfredse. Men kanskje aller viktigst: de har et aktivt seksualliv der de tøyer grensene for hva som er allment akseptert – og de kunne ikke brydd seg mindre om hva vi måtte mene om det.

 

De som har fulgt Isabelle Huppert en stund vet hvor fryktløs hun kan være som skuespiller. Etter at Michael Haneke lot hennes rollefigur gå til sengs med egen mor i Pianolærerinnen (2001), trodde jeg at hun hadde sparket inn de fleste dører. Det forberedte meg likevel ikke på Paul Verhoevens utspekulerte sjangerlek i Elle, der han tar Huppert til steder jeg tviler på hun har vært før som skuespiller.

Filmen åpner med en brå og brutal voldtekt. Michéle (Huppert) blir overfalt i sitt eget hjem og det er like mye måten det skildres på som selve handlingen som sjokkerer. Hennes katt betrakter det som skjer ganske dovent, og selv tar hun det urovekkende pent. Michéle er åpenbart en uvanlig kvinne. Hun driver til daglig et spillselskap som produserer voldelige spill for unge menn, og klandrer ofte sine mannlige medarbeidere for ikke å ta volden helt ut. Voldtekten går naturligvis inn på henne, men Michéle har også andre ting som opptar henne. Blant annet har hennes far, en massemorder som har sittet fengslet i flere tiår, søkt om å få slippe ut. Det gjenoppvekker traumatiske minner fra oppveksten og hun lurer på om nyhetsfokuset på faren kan ha sammenheng med voldtekten.

Verhoeven forsøkte opprinnelig å få en amerikansk stjerne til hovedrollen. Men han konkluderte med at ingen amerikanske skuespillerinner ville spille ”i en så amoralsk film”. Det er modig av Huppert å underkaste seg slike risikofylte premisser. Uansett hvor godt hun forsvarer rollen, har hun ikke kontroll over hvordan den kommenteres og rammes inn i etterarbeidet. Elle er både en krimfortelling, en psykologisk thriller og et tilskudd til rape/revenge-sjangeren, bortsett fra at offeret ikke nødvendigvis er oppsatt på å finne gjerningsmannen og innleder isteden en helt spesiell lek med ham. Det gjør henne til en handlende kvinne som nekter å la seg definere som et offer, men leder oss ut i enda mer uoversiktelig farvann.

Michéle behandler venner og kolleger som brikker i et spill, hun vet hva de vil foreta seg før de vet det selv, og slår dem ut med en viss sadistisk nytelse. Mye av dette er morsomt, særlig når det serveres med sylskarpe replikker og Hupperts hemmelighetsfulle smil. Mye av rollens integritet ligger der – i humoren hun betrakter både omgivelsene og sin egen elendighet med. Det er som om hun på den måten oppnår kontroll med sin egen skjebne, og i en scene ser vi at voldsmannen blir nøytralisert av denne mangelen på frykt. Hvem Michéle egentlig er, besvares selvsagt aldri, da ville vi ikke vært så fascinert av henne. Hun er et stykke fiksjon som kanskje ikke ville tålt dagens lys, men Huppert får oss til å tro på henne. Det er filmens største mirakel.

Sonja Braga i «Aquarius»

Dette comebacket for Sonja Braga så jeg ikke komme. Riktignok markerte regissøren Kleber Mendonca Filho seg for et par år siden med en spennende debutfilm, Neighboring Sounds, en uvanlig, nesten eksperimentell skildring av et boligkvarter i den brasilianske byen Recife. Men jeg hadde ikke forventet at han skulle forene krefter med Braga, en skuespiller som slo igjennom internasjonalt med Edderkoppkvinnens kyss i 1985 og siden nesten er blitt glemt (vel, de av oss som var hormonelle tenåringsgutter i den perioden har vel egentlig aldri glemt henne). Som en journalist utbrøt under filmens pressekonferanse i Cannes i fjor: hvor har du vært?

I sin livs rolle fortolker Braga en enslig kvinnes kamp mot grådige utbyggere i Recife, samme byen som var rammen for debutfilmen til Mendonca Filho. Clara er en pensjonert musikk-kritiker som holder stand i den falmede leiegården Aquarius, selv om alle ber henne ta imot det ”sjenerøse” tilbudet fra de som vil rive gården. Ja, selv barna hennes, som har vokst opp der, er bekymret for at prinsippene skal ta livet av henne. Men vi har allerede sett hvor sterkt knyttet Clara er til leiligheten og området. Ja, hele hennes væremåte stritter av en eiekjærhet til stedet der hun vokste opp, og minnene er mange. Hun vil gå ned med flagget til topps for å kunne leve der livet ut.

Selv om Clara tar oss med tilbake i tid, ikke minst gjennom musikken, er hun sterkt og sanselig tilstede i nåtiden. Om hun liker deg, lyser det opp tilværelsen. Om hun misliker deg, er du ille ute. Hun er både en gammel stabeis og et lite barn, som datteren formulerer det, og Clara protesterer ikke. Hun insisterer på sin uavhengighet i et samfunn der nepotismen og korrupsjonen florerer. Om hun ikke er fornøyd med sex-partnerne det lokale pensjonisttreffet kan by på, så leier hun inn yngre menn. Men bak den stolte og kompromissløse fasaden, finnes også en skjørhet, og Braga lar det gradvis sive fram. Regissør Mendonca veksler mellom nærbilder og totaler som viser hennes plass i nærområdet. Hun er i dynamisk samspill med omgivelsene, men det er også en dissonans, som kan ses i de nye høyhusene som truer i bakgrunnen. Men den formalismen som gjorde hans debutfilm spesiell, må her vike plass for et mer tradisjonelt drama der Braga tar fullstendig over. Han lar hennes vakre, aldrende ansikt være avleser for årene som er gått og valgene som er tatt. Det holder lenge.

Denne teksten er basert på artikkelforfatterens anmeldelser av filmene i Aftenposten.

Sorry, comments are closed for this post.

Er det de uansvarlige eldre kvinnenes tur?

Er det de uansvarlige eldre kvinnenes tur?

Isabelle Huppert og Sonja Braga utfordrer våre forestillinger om hvordan kvinner over 60 skal opptre på film.

Fraværet av gode kvinneroller i kinofilmer er ofte debattert. Mangelen på gode filmroller for eldre kvinner tas nærmest for gitt og omtales knapt. Forrige helg hadde Elle og Aquarius, to uvanlig sterke filmer med kvinnelige hovedroller, kinopremiere i Norge. De har allerede gått sin seiersgang på toneangivende festivaler, og Isabelle Huppert og Sonja Braga har fått mye kritikerros for sine rolleprestasjoner.

Det som gjør rollene spesielt interessante, er at de utfordrer våre forestillinger om hvordan kvinner over 60 skal opptre på film. De er ikke nødvendigvis gode omsorgspersoner eller gir inntrykk av at alle årene har gjort dem spesielt kloke og tilfredse. Men kanskje aller viktigst: de har et aktivt seksualliv der de tøyer grensene for hva som er allment akseptert – og de kunne ikke brydd seg mindre om hva vi måtte mene om det.

 

De som har fulgt Isabelle Huppert en stund vet hvor fryktløs hun kan være som skuespiller. Etter at Michael Haneke lot hennes rollefigur gå til sengs med egen mor i Pianolærerinnen (2001), trodde jeg at hun hadde sparket inn de fleste dører. Det forberedte meg likevel ikke på Paul Verhoevens utspekulerte sjangerlek i Elle, der han tar Huppert til steder jeg tviler på hun har vært før som skuespiller.

Filmen åpner med en brå og brutal voldtekt. Michéle (Huppert) blir overfalt i sitt eget hjem og det er like mye måten det skildres på som selve handlingen som sjokkerer. Hennes katt betrakter det som skjer ganske dovent, og selv tar hun det urovekkende pent. Michéle er åpenbart en uvanlig kvinne. Hun driver til daglig et spillselskap som produserer voldelige spill for unge menn, og klandrer ofte sine mannlige medarbeidere for ikke å ta volden helt ut. Voldtekten går naturligvis inn på henne, men Michéle har også andre ting som opptar henne. Blant annet har hennes far, en massemorder som har sittet fengslet i flere tiår, søkt om å få slippe ut. Det gjenoppvekker traumatiske minner fra oppveksten og hun lurer på om nyhetsfokuset på faren kan ha sammenheng med voldtekten.

Verhoeven forsøkte opprinnelig å få en amerikansk stjerne til hovedrollen. Men han konkluderte med at ingen amerikanske skuespillerinner ville spille ”i en så amoralsk film”. Det er modig av Huppert å underkaste seg slike risikofylte premisser. Uansett hvor godt hun forsvarer rollen, har hun ikke kontroll over hvordan den kommenteres og rammes inn i etterarbeidet. Elle er både en krimfortelling, en psykologisk thriller og et tilskudd til rape/revenge-sjangeren, bortsett fra at offeret ikke nødvendigvis er oppsatt på å finne gjerningsmannen og innleder isteden en helt spesiell lek med ham. Det gjør henne til en handlende kvinne som nekter å la seg definere som et offer, men leder oss ut i enda mer uoversiktelig farvann.

Michéle behandler venner og kolleger som brikker i et spill, hun vet hva de vil foreta seg før de vet det selv, og slår dem ut med en viss sadistisk nytelse. Mye av dette er morsomt, særlig når det serveres med sylskarpe replikker og Hupperts hemmelighetsfulle smil. Mye av rollens integritet ligger der – i humoren hun betrakter både omgivelsene og sin egen elendighet med. Det er som om hun på den måten oppnår kontroll med sin egen skjebne, og i en scene ser vi at voldsmannen blir nøytralisert av denne mangelen på frykt. Hvem Michéle egentlig er, besvares selvsagt aldri, da ville vi ikke vært så fascinert av henne. Hun er et stykke fiksjon som kanskje ikke ville tålt dagens lys, men Huppert får oss til å tro på henne. Det er filmens største mirakel.

Sonja Braga i «Aquarius»

Dette comebacket for Sonja Braga så jeg ikke komme. Riktignok markerte regissøren Kleber Mendonca Filho seg for et par år siden med en spennende debutfilm, Neighboring Sounds, en uvanlig, nesten eksperimentell skildring av et boligkvarter i den brasilianske byen Recife. Men jeg hadde ikke forventet at han skulle forene krefter med Braga, en skuespiller som slo igjennom internasjonalt med Edderkoppkvinnens kyss i 1985 og siden nesten er blitt glemt (vel, de av oss som var hormonelle tenåringsgutter i den perioden har vel egentlig aldri glemt henne). Som en journalist utbrøt under filmens pressekonferanse i Cannes i fjor: hvor har du vært?

I sin livs rolle fortolker Braga en enslig kvinnes kamp mot grådige utbyggere i Recife, samme byen som var rammen for debutfilmen til Mendonca Filho. Clara er en pensjonert musikk-kritiker som holder stand i den falmede leiegården Aquarius, selv om alle ber henne ta imot det ”sjenerøse” tilbudet fra de som vil rive gården. Ja, selv barna hennes, som har vokst opp der, er bekymret for at prinsippene skal ta livet av henne. Men vi har allerede sett hvor sterkt knyttet Clara er til leiligheten og området. Ja, hele hennes væremåte stritter av en eiekjærhet til stedet der hun vokste opp, og minnene er mange. Hun vil gå ned med flagget til topps for å kunne leve der livet ut.

Selv om Clara tar oss med tilbake i tid, ikke minst gjennom musikken, er hun sterkt og sanselig tilstede i nåtiden. Om hun liker deg, lyser det opp tilværelsen. Om hun misliker deg, er du ille ute. Hun er både en gammel stabeis og et lite barn, som datteren formulerer det, og Clara protesterer ikke. Hun insisterer på sin uavhengighet i et samfunn der nepotismen og korrupsjonen florerer. Om hun ikke er fornøyd med sex-partnerne det lokale pensjonisttreffet kan by på, så leier hun inn yngre menn. Men bak den stolte og kompromissløse fasaden, finnes også en skjørhet, og Braga lar det gradvis sive fram. Regissør Mendonca veksler mellom nærbilder og totaler som viser hennes plass i nærområdet. Hun er i dynamisk samspill med omgivelsene, men det er også en dissonans, som kan ses i de nye høyhusene som truer i bakgrunnen. Men den formalismen som gjorde hans debutfilm spesiell, må her vike plass for et mer tradisjonelt drama der Braga tar fullstendig over. Han lar hennes vakre, aldrende ansikt være avleser for årene som er gått og valgene som er tatt. Det holder lenge.

Denne teksten er basert på artikkelforfatterens anmeldelser av filmene i Aftenposten.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY