– Arbeidsforholdene trenger ettersyn

– Arbeidsforholdene trenger ettersyn

Tiden er overmoden for at staten igjen går sterkere inn med kontroll av arbeidsforholdene i film- og tv-bransjen, mener Jan Erik Holst.

Bravo Kjersti Paulsen! Endelig en filmarbeider som tar bladet fra munnen og forteller om ståa. Jeg er hjertens enig med deg og tenkte at både du og Rushprints lesere kunne ha nytte av å vite om tidligere praksis på dette området, særlig i lys av arbeidsforholdene på Snømannen.

Staten har vært delaktig i de tariffmessige rammene rundt norsk filmproduksjon helt fra tidlig 1980-tall. Da kom staten inn i tariff-forhandlingene som majoritetseier i Norsk Film A/S, for å dempe lønnveksten i bransjen.

Da Norsk filminstitutt fikk ansvaret for tildelinger til filmproduksjon fra 1988 sørget man for at produsentene overholdt tariffene, og da filmkonsulent-ordningen ble innført høsten 1992 fikk man et enda bedre apparat til å følge opp dette viktige elementet.

Det skulle jo være selvsagt at når staten tildeler midler må man følge lover, regler og avtaler.

Hvorfor statens engasjement bleknet i dette spørsmålet etter opprettelsen av Norsk filmfond i 2001 vet jeg ikke nok om. Men fokus på arbeidsmiljø og tariff ble satt til side til fordel for et sterkere engasjement omkring selve støtteordningen. Jeg tror dette i hovedsak skyldtes at fondet anså dette som et produsentansvar og at bevilgende myndigheter ikke skulle blande seg for mye inn i tariff-forhold. Det er opp til partene å regulere hadde jo blitt et mantra i den offentlige forvaltningen etter at New Public Management-tilnærmingen inntok også staten fra tidlig 1990 tall. Fondets uttalte mål var jo også å styrke produsentleddet vesentlig, slik at de var i stand til å overholde disse reglene.

Man kan vel også hevde at fondets ledelse var noe mer liberal-konservativ i sin tenkning enn hva NFIs mer sosialdemokratiske styresett hadde vært, i årene før fondets opprettelse.

Tiden er imidlertid nå overmoden for at staten igjen går sterkere inn med kontroll av arbeidsforholdene i film- og tv-bransjen. Som ellers i samfunnet har man en plikt til å etterse at de entreprenører og underleverandører man ansetter eller finansierer etterkommer lover og regler.

Men også partene i overenskomsten må trå til og forlange langt sterkere lut.

Egentlig burde dette være en selvfølge. Men slik det har utviklet seg i produksjonsmiljøet de siste 20-30 årene er det fristende å foreslå at en produsent bare kan ansette medlemmer av en fagforening i en produksjon. Det var et ikke uvanlig krav på 1970- og første halvdel av 1980-tallet. Men i disse EØS-tider og med Havnearbeider-konflikten i Drammen i friskt minne er vel dette ren utopi.

Som «forslagsmening» kan dette imidlertid være god ballast å ta med seg.

Lykke til på settet!

Jan Erik Holst er forfatter og redaktør, tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.

Sorry, comments are closed for this post.

– Arbeidsforholdene trenger ettersyn

– Arbeidsforholdene trenger ettersyn

Tiden er overmoden for at staten igjen går sterkere inn med kontroll av arbeidsforholdene i film- og tv-bransjen, mener Jan Erik Holst.

Bravo Kjersti Paulsen! Endelig en filmarbeider som tar bladet fra munnen og forteller om ståa. Jeg er hjertens enig med deg og tenkte at både du og Rushprints lesere kunne ha nytte av å vite om tidligere praksis på dette området, særlig i lys av arbeidsforholdene på Snømannen.

Staten har vært delaktig i de tariffmessige rammene rundt norsk filmproduksjon helt fra tidlig 1980-tall. Da kom staten inn i tariff-forhandlingene som majoritetseier i Norsk Film A/S, for å dempe lønnveksten i bransjen.

Da Norsk filminstitutt fikk ansvaret for tildelinger til filmproduksjon fra 1988 sørget man for at produsentene overholdt tariffene, og da filmkonsulent-ordningen ble innført høsten 1992 fikk man et enda bedre apparat til å følge opp dette viktige elementet.

Det skulle jo være selvsagt at når staten tildeler midler må man følge lover, regler og avtaler.

Hvorfor statens engasjement bleknet i dette spørsmålet etter opprettelsen av Norsk filmfond i 2001 vet jeg ikke nok om. Men fokus på arbeidsmiljø og tariff ble satt til side til fordel for et sterkere engasjement omkring selve støtteordningen. Jeg tror dette i hovedsak skyldtes at fondet anså dette som et produsentansvar og at bevilgende myndigheter ikke skulle blande seg for mye inn i tariff-forhold. Det er opp til partene å regulere hadde jo blitt et mantra i den offentlige forvaltningen etter at New Public Management-tilnærmingen inntok også staten fra tidlig 1990 tall. Fondets uttalte mål var jo også å styrke produsentleddet vesentlig, slik at de var i stand til å overholde disse reglene.

Man kan vel også hevde at fondets ledelse var noe mer liberal-konservativ i sin tenkning enn hva NFIs mer sosialdemokratiske styresett hadde vært, i årene før fondets opprettelse.

Tiden er imidlertid nå overmoden for at staten igjen går sterkere inn med kontroll av arbeidsforholdene i film- og tv-bransjen. Som ellers i samfunnet har man en plikt til å etterse at de entreprenører og underleverandører man ansetter eller finansierer etterkommer lover og regler.

Men også partene i overenskomsten må trå til og forlange langt sterkere lut.

Egentlig burde dette være en selvfølge. Men slik det har utviklet seg i produksjonsmiljøet de siste 20-30 årene er det fristende å foreslå at en produsent bare kan ansette medlemmer av en fagforening i en produksjon. Det var et ikke uvanlig krav på 1970- og første halvdel av 1980-tallet. Men i disse EØS-tider og med Havnearbeider-konflikten i Drammen i friskt minne er vel dette ren utopi.

Som «forslagsmening» kan dette imidlertid være god ballast å ta med seg.

Lykke til på settet!

Jan Erik Holst er forfatter og redaktør, tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY