Å filme under ekstrem borgerkrig

Å filme under ekstrem borgerkrig

– Nori leverte stadig mer sjokkerende materiale. Det ble klart for oss at dette måtte bli hans historie, at vi ikke bare kunne fortsette med den gamle ideen, forteller Zaradasht Ahmed om sin prisbelønte dokumentar fra Irak, «Nowhere to hide», som snart er aktuell på Eurodok.

Da Zaradasht Ahmed i november ble tildelt den prestisjetunge IDFA-prisen for beste dokumentarfilm for Nowhere to hide, traff juryen godt med sin begrunnelse: ”Regissøren viser respekt for det unike perspektivet som bare hovedpersonen kan framføre, og gir oss på den måten et vindu inn til de virkelighetsnære konsekvensene av krigføring som vi ikke har sett før”.

Som øyenvitneskildring fra krig tilhører Nowhere to hide et lite knippe filmer som lykkes, til tross for et ekstremt utgangspunkt. I filmen følger vi familiefaren Nori Sharif som jobber som sykepleier i et krigsherjet Irak og ser at volden rundt seg blir stadig mer omgripende og kaotisk. I starten er det amerikanerne som fremheves som roten til alt ondt, det er de som har skapt den uholdbare situasjonen der sunnier sloss mot shiitter, kurdere mot IS, og ingen stoler på noen. Men amerikanernes overraskende tilbaketrekning skulle bli et vendepunkt for Ahmeds film. Det var nettopp amerikanernes rolle de skulle ta utgangspunkt i gjennom filmen. Sammen med blant annet kirurgen Hans Husum og 12 helsearbeidere med hvert sitt kamera skulle han skildre flere generasjoner kriger i Irak. Men da amerikanerne forsvant måtte de tenke helt nytt.

– Amerikanernes tilstedeværelse var regnet som hovedårsaken til at det gikk så ille i Irak. Det var derfor det kom jihadister fra hele verden. Men etter at amerikanerne forsvant skulle voldsspiralen bare eskalere. Særlig Nori, som var blant de tolv utvalgte, leverte stadig mer sjokkerende materiale. Han kunne fortelle om en annen og mer kaotisk type krig han hadde havnet midt i. Og i løpet av 2013 og 2014 skulle alt kollapse og IS erobre det området han befant seg i. Det ble klart for oss at dette måtte bli hans historie. Den var så sterk at vi ikke bare kunne fortsette med den gamle ideen.

Du kan møte Ahmed i web tv-intervju til slutt i saken

Hovedpersonen Nori (til venstre) og regissør Zaradasht Ahmed (nest ytterst til høyre) på location mellom Irak og Kurdistan.

Unik tilgang

En vesentlig årsak til at Nori kunne levere så overbevisende materiale, var at han hadde tilgang til områder som var for farlig for Ahmed. Nori var lommekjent i det sunni-dominerte området, ikke minst fordi han som sykepleier hadde reist mye rundt og oppnådd en spesiell kontakt med folk.

– I den første delen av filmen, før det eskalerte, var det mulig for meg å være tilstede og filme. Men etter hvert som opptøyene i det sunni-dominerte området der Nori levde ble for voldsomme, var det han som styrte kamera, det ble mer hans perspektiv. Men også andre i nærområdet fikk opplæring i kamerabruk og hjalp til, som for eksempel datteren hans.

I starten kunne ikke Nori noe som helst om å filme med kamera. Men Ahmed hadde hatt veldig god erfaring med såkalt lavprofil-filming på sine første to filmer.

– Det var noe jeg lærte de involverte opp i. Vi har blant annet brukt et lite Panasonic-kamera i intervjusituasjonene, som kostet ca 4000 kroner, med overraskende bra kvalitet på lyd og bilde. Vi har også brukt et par andre kameraer, inkludert noen mobiltelefon-kameraer. Vi har ikke operert med noe ekstra lydutstyr, så den kommer rett fra kamera.

– Vi brukte selvsagt ikke store kameraer. De som reiser rundt i Irak med store kameraer, må ha stort sikkerhetsoppbud rundt deg. Da må de som regel være med en av de krigførende partene, eventuelt politiet. Da blir du ”embedded” og hemmet på andre måter. Du kommer ikke tett på menneskene.

Noris rolle som sykepleier ga ham unik tilgang.

Ble selv offer

Fra sin base i Suleimania, i den kurdiske delen av Nord-Irak, kommuniserte Ahmed med Nori per telefon. Men han vil ikke røpe detaljer rundt hvordan de jobbet; rykter sprer seg fort og det hersker mye paranoia i dette grenseområdet – også på den kurdiske siden der han oppholdt seg. Plutselig kan noen som ser deg med kamera bestemme seg for at du er en forræder eller spion.

– Jeg overnattet aldri i det området Nori bodde og arbeidet. Jeg er kurder, opprinnelig fra Nord-Irak, altså Iraks Kurdistan, mens Nori er en sunni-muslim. Det er derfor mange historiske grunner til at vi ikke skulle stole på hverandre. I filmen ser du at det er kamper mellom IS og den kurdiske Peshmerga-militsen, hans familie er fanget midt mellom disse frontene. Alt dette kompliserte arbeidet. Men vi hadde fått tillitt til hverandre gjennom de første årene, der han fikk filme de tingene han mente var viktig. Vi stolte på hverandre og kunne enes om hva som var viktig for filmen.

Til tross for disse farene skulle den største drivkraften vise seg å være Noris medfølelse for krigens ofre i det området han bodde.

– Forsøk å se det fra hans perspektiv: Han lever et relativt normalt liv med familie og jobb, så langt det er mulig i Irak, for så å få alt sammen knust av krigen og ende opp i flyktningeleir. Denne traumatiske opplevelsen blir en motivasjon i seg selv for ham, til å fortelle til verden der ute om hva som skjer. Det gjorde ham også modigere.

Årene under krig har preget Nori og familien sterkt. Her foran ruinene av sitt eget hjem.

Søker det emosjonelle

Ahmed understreker at sikkerheten var et avgjørende spørsmål helt fra starten. For ham var det livsfarlig å bevege seg med et kamera i det aktuelle området. For Nori var det annerledes, men heller ikke uten risiko.

– Vi har jobbet mye med å vurdere tryggheten til de involverte, og vi skaffet oss nettverk som kunne bidra til det. Vi har drøftet dette kontinuerlig med de involverte. Nori er for eksempel en veldig dyktig diplomat, han er jo en sykepleier av profesjon som har reist mye rundt og hjulpet folk. Alle disse menneskene kjente han fra før, det er derfor de henvender seg til ham med en sånn åpenhet. I en scene i filmen ser vi Nori besøke en familiefar som i årevis har ligget hjelpesløs i sengen fordi han ikke får noen oppfølging etter å ha gått på en mine. Det er Nori som har bandasjert ham så godt han kan, og filmer det fordi han er opprørt over hans skjebne.

Det er nettopp dette emosjonelle aspektet som har vært viktig for Ahmed

– Vi har timesvis med opptak av døde kropper og blod, men vi har vært tilbakeholdne med å vise for mye av det. Vi ville isteden vise hva det gjør med menneskene, som i opptakene der en rekke familier kommer for å identifisere sine døde. Det var bare noe vi måtte ta med, det er en smerte de aller fleste kan identifisere seg med.

Møt Ahmed i samtale om Nowhere to hide under Blått Lerret WEB-TV:

Les mer om hvordan det amerikanske innreiseforbudet vil ramme filmer som «Nowhere to hide».

Legg igjen en kommentar

Å filme under ekstrem borgerkrig

Å filme under ekstrem borgerkrig

– Nori leverte stadig mer sjokkerende materiale. Det ble klart for oss at dette måtte bli hans historie, at vi ikke bare kunne fortsette med den gamle ideen, forteller Zaradasht Ahmed om sin prisbelønte dokumentar fra Irak, «Nowhere to hide», som snart er aktuell på Eurodok.

Da Zaradasht Ahmed i november ble tildelt den prestisjetunge IDFA-prisen for beste dokumentarfilm for Nowhere to hide, traff juryen godt med sin begrunnelse: ”Regissøren viser respekt for det unike perspektivet som bare hovedpersonen kan framføre, og gir oss på den måten et vindu inn til de virkelighetsnære konsekvensene av krigføring som vi ikke har sett før”.

Som øyenvitneskildring fra krig tilhører Nowhere to hide et lite knippe filmer som lykkes, til tross for et ekstremt utgangspunkt. I filmen følger vi familiefaren Nori Sharif som jobber som sykepleier i et krigsherjet Irak og ser at volden rundt seg blir stadig mer omgripende og kaotisk. I starten er det amerikanerne som fremheves som roten til alt ondt, det er de som har skapt den uholdbare situasjonen der sunnier sloss mot shiitter, kurdere mot IS, og ingen stoler på noen. Men amerikanernes overraskende tilbaketrekning skulle bli et vendepunkt for Ahmeds film. Det var nettopp amerikanernes rolle de skulle ta utgangspunkt i gjennom filmen. Sammen med blant annet kirurgen Hans Husum og 12 helsearbeidere med hvert sitt kamera skulle han skildre flere generasjoner kriger i Irak. Men da amerikanerne forsvant måtte de tenke helt nytt.

– Amerikanernes tilstedeværelse var regnet som hovedårsaken til at det gikk så ille i Irak. Det var derfor det kom jihadister fra hele verden. Men etter at amerikanerne forsvant skulle voldsspiralen bare eskalere. Særlig Nori, som var blant de tolv utvalgte, leverte stadig mer sjokkerende materiale. Han kunne fortelle om en annen og mer kaotisk type krig han hadde havnet midt i. Og i løpet av 2013 og 2014 skulle alt kollapse og IS erobre det området han befant seg i. Det ble klart for oss at dette måtte bli hans historie. Den var så sterk at vi ikke bare kunne fortsette med den gamle ideen.

Du kan møte Ahmed i web tv-intervju til slutt i saken

Hovedpersonen Nori (til venstre) og regissør Zaradasht Ahmed (nest ytterst til høyre) på location mellom Irak og Kurdistan.

Unik tilgang

En vesentlig årsak til at Nori kunne levere så overbevisende materiale, var at han hadde tilgang til områder som var for farlig for Ahmed. Nori var lommekjent i det sunni-dominerte området, ikke minst fordi han som sykepleier hadde reist mye rundt og oppnådd en spesiell kontakt med folk.

– I den første delen av filmen, før det eskalerte, var det mulig for meg å være tilstede og filme. Men etter hvert som opptøyene i det sunni-dominerte området der Nori levde ble for voldsomme, var det han som styrte kamera, det ble mer hans perspektiv. Men også andre i nærområdet fikk opplæring i kamerabruk og hjalp til, som for eksempel datteren hans.

I starten kunne ikke Nori noe som helst om å filme med kamera. Men Ahmed hadde hatt veldig god erfaring med såkalt lavprofil-filming på sine første to filmer.

– Det var noe jeg lærte de involverte opp i. Vi har blant annet brukt et lite Panasonic-kamera i intervjusituasjonene, som kostet ca 4000 kroner, med overraskende bra kvalitet på lyd og bilde. Vi har også brukt et par andre kameraer, inkludert noen mobiltelefon-kameraer. Vi har ikke operert med noe ekstra lydutstyr, så den kommer rett fra kamera.

– Vi brukte selvsagt ikke store kameraer. De som reiser rundt i Irak med store kameraer, må ha stort sikkerhetsoppbud rundt deg. Da må de som regel være med en av de krigførende partene, eventuelt politiet. Da blir du ”embedded” og hemmet på andre måter. Du kommer ikke tett på menneskene.

Noris rolle som sykepleier ga ham unik tilgang.

Ble selv offer

Fra sin base i Suleimania, i den kurdiske delen av Nord-Irak, kommuniserte Ahmed med Nori per telefon. Men han vil ikke røpe detaljer rundt hvordan de jobbet; rykter sprer seg fort og det hersker mye paranoia i dette grenseområdet – også på den kurdiske siden der han oppholdt seg. Plutselig kan noen som ser deg med kamera bestemme seg for at du er en forræder eller spion.

– Jeg overnattet aldri i det området Nori bodde og arbeidet. Jeg er kurder, opprinnelig fra Nord-Irak, altså Iraks Kurdistan, mens Nori er en sunni-muslim. Det er derfor mange historiske grunner til at vi ikke skulle stole på hverandre. I filmen ser du at det er kamper mellom IS og den kurdiske Peshmerga-militsen, hans familie er fanget midt mellom disse frontene. Alt dette kompliserte arbeidet. Men vi hadde fått tillitt til hverandre gjennom de første årene, der han fikk filme de tingene han mente var viktig. Vi stolte på hverandre og kunne enes om hva som var viktig for filmen.

Til tross for disse farene skulle den største drivkraften vise seg å være Noris medfølelse for krigens ofre i det området han bodde.

– Forsøk å se det fra hans perspektiv: Han lever et relativt normalt liv med familie og jobb, så langt det er mulig i Irak, for så å få alt sammen knust av krigen og ende opp i flyktningeleir. Denne traumatiske opplevelsen blir en motivasjon i seg selv for ham, til å fortelle til verden der ute om hva som skjer. Det gjorde ham også modigere.

Årene under krig har preget Nori og familien sterkt. Her foran ruinene av sitt eget hjem.

Søker det emosjonelle

Ahmed understreker at sikkerheten var et avgjørende spørsmål helt fra starten. For ham var det livsfarlig å bevege seg med et kamera i det aktuelle området. For Nori var det annerledes, men heller ikke uten risiko.

– Vi har jobbet mye med å vurdere tryggheten til de involverte, og vi skaffet oss nettverk som kunne bidra til det. Vi har drøftet dette kontinuerlig med de involverte. Nori er for eksempel en veldig dyktig diplomat, han er jo en sykepleier av profesjon som har reist mye rundt og hjulpet folk. Alle disse menneskene kjente han fra før, det er derfor de henvender seg til ham med en sånn åpenhet. I en scene i filmen ser vi Nori besøke en familiefar som i årevis har ligget hjelpesløs i sengen fordi han ikke får noen oppfølging etter å ha gått på en mine. Det er Nori som har bandasjert ham så godt han kan, og filmer det fordi han er opprørt over hans skjebne.

Det er nettopp dette emosjonelle aspektet som har vært viktig for Ahmed

– Vi har timesvis med opptak av døde kropper og blod, men vi har vært tilbakeholdne med å vise for mye av det. Vi ville isteden vise hva det gjør med menneskene, som i opptakene der en rekke familier kommer for å identifisere sine døde. Det var bare noe vi måtte ta med, det er en smerte de aller fleste kan identifisere seg med.

Møt Ahmed i samtale om Nowhere to hide under Blått Lerret WEB-TV:

Les mer om hvordan det amerikanske innreiseforbudet vil ramme filmer som «Nowhere to hide».

Legg igjen en kommentar

MENY