Rapport fra voksenbordet

Rapport fra voksenbordet

Det er jo ikke rart Emilie K. Beck ikke kjenner seg igjen, skriver Arne Berggren i en rapport fra voksenbordet. Hun gjør jo alt riktig

 Foto: Det står ikke helt bra til ved voksenbordet heller. Her fra Viktoria

Som man står med ett ben i graven og roper, får man svar. I sitt innlegg er ikke Emilie K. Beck helt fornøyd med min beskrivelse av tilstanden blant de unge, men det blir litt som om Marit Bjørgen skulle identifisere seg med det danske langrennslandslaget. Emilie tilhører en liten elite som jobber beinhardt, hun regisserer og produserer og har nylig frontet en egen tv-serie – det er ikke rart hun ikke kjenner seg igjen.

Det er relativt vrient å få et bein innenfor i tv-bransjen. Som Emilie skriver, må du allerede ha erfaring fra bransjen for å kunne skaffe deg erfaring i bransjen – det er et evig Catch 22, som jeg også har erfart og tidligere har skrevet om i Rushprint .

Dette er forsåvidt en utfordring uavhengig av alder, og det går igjen i de fleste bransjer med litt knotete rekrutteringsmekanismer – det er jo ingen som lar deg produsere en dramaserie, med mindre du har produsert før. Du får jo heller ikke være hovedforfatter, dersom du ikke har vært det før.

Man kan lett avfeie Emilies problemstilling med at sånn er livet, jenta mi, men som jeg også var inne på i teksten min – dramabransjen har et rekrutteringsproblem, vi har et desperat behov for flere og yngre forfattere med mengdetrening, så det er noen fundamentalt galt i måten vi rekrutterer på, vi greier ikke å bygge en bærekraftig industri – og selv om man kan være oppgitt over folk på 23 som ikke vil ha mengdetrening, men heller være showrunnere med én gang de kommer utfra skolen, er det ingen tvil om at det er noen ved voksenbordet som må ta grep.

Det er nok mye vanskeligere å få et bein innenfor nå, enn bare for ti år siden. Men i stedet for å følge med på danske langrennsløpere, bør man altså holde et øye med de beste norske, de som ikke er dopet. Eller Magnus Carlsen. Eller Emilie K. Beck, for hva er det hun gjør annerledes som får henne til å lykkes i bransjen?

Vel, som hun selv skriver: Hun begynte i bransjen da hun var fjorten. Hun har jobbet høyt og lavt for å skaffe seg erfaring. Hun bygger nettverk, et nettverk som er så bærekraftig at hun aldri har møtt slappe folk på egen alder, faktisk, og de som er enige med henne på Facebook, er jo unge, flinke folk som selv sørger for å komme seg opp og frem, ressurssterke smartinger som vet å navigere – dette er folk som kommer til å greie seg veldig bra, og ganske straks har fått min generasjon ned i graven eller over på NAV.

Samtidig er Emilie verdiorientert, hun har noe på hjertet, hun gjør noe der andre bare klager. Jeg er kanskje ørlite inhabil (Stuck med Emilie Beck var produsert av TV Wonder), men man legger jo fort merke til henne, hun skiller seg ut i mengden, hun gjør ting annerledes, og selv om hun, i beste nittitallsstil, forventer av voksne å bli sett som den hun er med all sin kompetanse, er hun etter min mening mer et eksempel til etterfølgelse, enn egentlig en typisk representant for sin generasjon.

Men vi har fortsatt et problem med den akutte mangelen på tv-forfattere, jeg gir meg ikke på det ennå, vi gjør noe fundamentalt feil, og ja, det er voksenbordet som har ansvaret her, det var jo vi som applauderte ideen om det kompetente barn, det var vi som kjørte og hentet og heiet på barna våre på nittitallet, puttet på dem sykkelhjelm og lærte dem at voksne har skylden for alt som er leit.

Disse Catch 22-greiene må vi bare gjøre noe med. Vi må skape karriereløp der man faktisk har en reell mulighet til å klatre innenfor tv-drama i Norge. Vi må tenke mer industrielt. Jeg mener også at det pålegger et stort ansvar for serieskapere når vi får hånden om et budsjett, vi må dele og inkludere. Dramabudsjettene på manussiden har faktisk rom for å rekruttere forsiktig. Under arbeidet med Elven har vi forsøkt å bidra til utvikling av et manusmiljø i nord. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival holder vi workshops og kurs atter en gang. Dette er det tredje opplegget vi gjør i Nord-Norge, og sakte men sikkert gir vi kanskje unge forfattere muligheten til å øve seg, lære av våre feil for i neste omgang utfordre oss og ta over bordet.

Jeg vil jo heller ikke friskmelde min generasjon – vi vokste opp i en verden der ingen brydde seg om hva vi gjorde, så lenge vi holdt kjeft, tygget maten og ikke snakket i munnen på voksne. Vi er i overkant nostalgiske, mangler selvfølelsen til milleniumsgenerasjonen, vi liker ikke oss selv noe særlig, men har en utbredt selvtillit det ikke alltid er dekning for.

Vi kom veldig lett til en plass ved voksenbordet. For ti år siden var det knapt noen som snakket høyt om at de jobbet med tv, det var film, film og atter film. De av oss som får jobbe med tv-drama i dag, har i grunnen hatt mer flaks enn teft. Men det er ikke dritkos på voksenbordet, for å si det sånn, Emilie, selvfølgelig trenger vi yngre folk som ikke maser om Bob Dylan og bare har vage forestillinger om fasttelefon og festtelegram – vi trenger nye stemmer, nye tanker, selvfølgelig gjør vi det, og før eller siden er voksenbordet det nye barnebordet. Det fine med folk i min generasjon er kanskje at vi ikke helt skjønner selv når det er over. Forleden dukket det opp reklame for voksenbleier i feeden min. Det er vel et tegn, kanskje?

Arne Berggren er serieskaper og partner i Stimstory/Arctic Wonder AS

Rapport fra voksenbordet

Rapport fra voksenbordet

Det er jo ikke rart Emilie K. Beck ikke kjenner seg igjen, skriver Arne Berggren i en rapport fra voksenbordet. Hun gjør jo alt riktig

 Foto: Det står ikke helt bra til ved voksenbordet heller. Her fra Viktoria

Som man står med ett ben i graven og roper, får man svar. I sitt innlegg er ikke Emilie K. Beck helt fornøyd med min beskrivelse av tilstanden blant de unge, men det blir litt som om Marit Bjørgen skulle identifisere seg med det danske langrennslandslaget. Emilie tilhører en liten elite som jobber beinhardt, hun regisserer og produserer og har nylig frontet en egen tv-serie – det er ikke rart hun ikke kjenner seg igjen.

Det er relativt vrient å få et bein innenfor i tv-bransjen. Som Emilie skriver, må du allerede ha erfaring fra bransjen for å kunne skaffe deg erfaring i bransjen – det er et evig Catch 22, som jeg også har erfart og tidligere har skrevet om i Rushprint .

Dette er forsåvidt en utfordring uavhengig av alder, og det går igjen i de fleste bransjer med litt knotete rekrutteringsmekanismer – det er jo ingen som lar deg produsere en dramaserie, med mindre du har produsert før. Du får jo heller ikke være hovedforfatter, dersom du ikke har vært det før.

Man kan lett avfeie Emilies problemstilling med at sånn er livet, jenta mi, men som jeg også var inne på i teksten min – dramabransjen har et rekrutteringsproblem, vi har et desperat behov for flere og yngre forfattere med mengdetrening, så det er noen fundamentalt galt i måten vi rekrutterer på, vi greier ikke å bygge en bærekraftig industri – og selv om man kan være oppgitt over folk på 23 som ikke vil ha mengdetrening, men heller være showrunnere med én gang de kommer utfra skolen, er det ingen tvil om at det er noen ved voksenbordet som må ta grep.

Det er nok mye vanskeligere å få et bein innenfor nå, enn bare for ti år siden. Men i stedet for å følge med på danske langrennsløpere, bør man altså holde et øye med de beste norske, de som ikke er dopet. Eller Magnus Carlsen. Eller Emilie K. Beck, for hva er det hun gjør annerledes som får henne til å lykkes i bransjen?

Vel, som hun selv skriver: Hun begynte i bransjen da hun var fjorten. Hun har jobbet høyt og lavt for å skaffe seg erfaring. Hun bygger nettverk, et nettverk som er så bærekraftig at hun aldri har møtt slappe folk på egen alder, faktisk, og de som er enige med henne på Facebook, er jo unge, flinke folk som selv sørger for å komme seg opp og frem, ressurssterke smartinger som vet å navigere – dette er folk som kommer til å greie seg veldig bra, og ganske straks har fått min generasjon ned i graven eller over på NAV.

Samtidig er Emilie verdiorientert, hun har noe på hjertet, hun gjør noe der andre bare klager. Jeg er kanskje ørlite inhabil (Stuck med Emilie Beck var produsert av TV Wonder), men man legger jo fort merke til henne, hun skiller seg ut i mengden, hun gjør ting annerledes, og selv om hun, i beste nittitallsstil, forventer av voksne å bli sett som den hun er med all sin kompetanse, er hun etter min mening mer et eksempel til etterfølgelse, enn egentlig en typisk representant for sin generasjon.

Men vi har fortsatt et problem med den akutte mangelen på tv-forfattere, jeg gir meg ikke på det ennå, vi gjør noe fundamentalt feil, og ja, det er voksenbordet som har ansvaret her, det var jo vi som applauderte ideen om det kompetente barn, det var vi som kjørte og hentet og heiet på barna våre på nittitallet, puttet på dem sykkelhjelm og lærte dem at voksne har skylden for alt som er leit.

Disse Catch 22-greiene må vi bare gjøre noe med. Vi må skape karriereløp der man faktisk har en reell mulighet til å klatre innenfor tv-drama i Norge. Vi må tenke mer industrielt. Jeg mener også at det pålegger et stort ansvar for serieskapere når vi får hånden om et budsjett, vi må dele og inkludere. Dramabudsjettene på manussiden har faktisk rom for å rekruttere forsiktig. Under arbeidet med Elven har vi forsøkt å bidra til utvikling av et manusmiljø i nord. Under Tromsø Internasjonale Filmfestival holder vi workshops og kurs atter en gang. Dette er det tredje opplegget vi gjør i Nord-Norge, og sakte men sikkert gir vi kanskje unge forfattere muligheten til å øve seg, lære av våre feil for i neste omgang utfordre oss og ta over bordet.

Jeg vil jo heller ikke friskmelde min generasjon – vi vokste opp i en verden der ingen brydde seg om hva vi gjorde, så lenge vi holdt kjeft, tygget maten og ikke snakket i munnen på voksne. Vi er i overkant nostalgiske, mangler selvfølelsen til milleniumsgenerasjonen, vi liker ikke oss selv noe særlig, men har en utbredt selvtillit det ikke alltid er dekning for.

Vi kom veldig lett til en plass ved voksenbordet. For ti år siden var det knapt noen som snakket høyt om at de jobbet med tv, det var film, film og atter film. De av oss som får jobbe med tv-drama i dag, har i grunnen hatt mer flaks enn teft. Men det er ikke dritkos på voksenbordet, for å si det sånn, Emilie, selvfølgelig trenger vi yngre folk som ikke maser om Bob Dylan og bare har vage forestillinger om fasttelefon og festtelegram – vi trenger nye stemmer, nye tanker, selvfølgelig gjør vi det, og før eller siden er voksenbordet det nye barnebordet. Det fine med folk i min generasjon er kanskje at vi ikke helt skjønner selv når det er over. Forleden dukket det opp reklame for voksenbleier i feeden min. Det er vel et tegn, kanskje?

Arne Berggren er serieskaper og partner i Stimstory/Arctic Wonder AS

MENY