Panel 3: Våre største filmopplevelser i 2016

Panel 3: Våre største filmopplevelser i 2016

David Bowies grensesprengende farvel, en stumfilmklassiker og en film som på papiret var så tåpelig at vi nesten nektet å se den – det var tre av funnene til panel 3.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger-Thorsen, Jan Toreg, Gry Rustad,, Arne Berggren og Helene Aalborg)

Aleksander Huser: Lazarus

Som lidenskapelig David Bowie-fan må jeg medgi at hele fjoråret ble nokså sterkt preget av hans bortgang. Også i de forutgående månedene hadde jeg hørt enda mer på musikken hans enn jeg pleier, men i 2016 gikk et usedvanlig høyt antall timer med på å se gamle klipp med Bowie på YouTube.

Jeg hadde dessuten et svært gledelig gjensyn med The Man Who Fell to Earth, der han spiller sin første store og kanskje beste filmrolle. I fjor feiret denne eksentriske sci fi-filmen sitt førtiårsjubileum, og i den anledning – samt naturligvis i forbindelse med hovedrolleinnehaverens død – fikk jeg æren av å velge den ut på den eksotiske og magiske Filmfest Vatn i august. Og så var det overraskende stas å se dokumentarfilmen om utstillingen David Bowie Is, da den ble satt opp med en spesialvisning på Ringen Kino i Oslo samme måned.

Men hele året har jeg jevnlig vendt tilbake til Bowies mektige avskjedsalbum Blackstar.

Tilbake i november 2015 ble tittelsporet sluppet med tilhørende musikkvideo regissert av svenske Johan Renck, som nærmest var en kryptisk sci fi-kortfilm med en tydelig aldrende David Bowie i hovedrollen, som en slags profet eller sektleder. Prisverdig nok prøvde han ikke å framstå som noen evig ung rockestjerne, samtidig som han stadig utviste en beundringsverdig vilje til å utforske ukjent musikalsk territorium, nå mer kompromissløst enn på en god stund (i hvert fall siden 90-tallsalbumene Outside og Earthling).

På hans 69-årsdag 8. januar kom så det nyskapende og eksperimentelle albumet, akkompagnert av videoen til andresingelen Lazarus (også regissert av Renck) – kun to dager før Bowie gikk bort, fullstendig overraskende for de fleste av oss.

Jeg synes nok i grunnen at Blackstar er en enda bedre musikkvideo, men Lazarus står likevel igjen som den sterkeste opplevelsen av de to, proppfull som den er av referanser til artistens nært forestående død. Hint og vink som med ett ble smertefullt åpenbare da man så videoen igjen etter å ha mottatt nyheten om at Stjernemannen faktisk hadde forlatt oss (med en påfølgende kollektiv sorgprosess som viste med all mulig tydelighet hvor stor betydning popmusikk kan ha i folks liv).

Look up here, I’m in heaven”, synger Bowie som Lazarus’ første tekstlinje. Og snart innså vi at ikke bare denne sangen og videoen, men Blackstar-albumet i sin helhet (inkludert dets øvrige visuelle materiale), utgjorde David Bowies orkestrerte og grensesprengende farvel. I møte med sin egen død hadde multikunstneren latt den bli del av et formidabelt, siste verk, på et vis man vel aldri har sett før. Og som gjør at man bare må gi ham rett når Bowie avslutter samme sang med setningen ”Ain’t that just like me”. Indeed.

I tillegg har jeg lyst til å gi en slags hederlig omtale til HBO-serien Westworld, da den særlig mot slutten har noen vendepunkter som forsøker å utnytte tv-serieformatets potensial for narrativ kompleksitet. Og som gjør at den etter hvert lever opp til de dramaturgiske forpliktelsene den gir seg selv ved å (blant annet) være en historie om historiefortelling.

Marte Stapnes: Swiss Army Man

Fjorårets beste filmopplevelse er en kjempemorsom, fullstendig original historie om et usannsynlig vennskap mellom to menn. Som på papiret er så tåpelig at jeg nesten nektet å se den.

Hank (Paul Dano) er strandet på en øde øy og i ferd med å ta sitt eget liv når han får øye på et lik. Liket Manny, spilt av Daniel Radcliffe, kan prompe og prate. Sammen må de bli hverandres vei tilbake til sivilisasjonen.

Regissørene Daniel Kwan og Daniel Scheinert har ikke gjort det lett for seg selv. For det første: all musikken i filmen er a cappella. For det andre: deres uttalte ønske var å lage en film hvor den første prompen vil få deg til å le og den siste får deg til å gråte. Å overvære en film som klarer det, var noe av det mest oppløftende og hjertevarmende i hele 2016.

Mye av filmens sjel og substans kommer fra Dano og Radcliffe. De går inn i rollene sine med en inderlighet som gjennomsyrer både Hanks forsøk på å lære Manny om vennskap og kjærlighet, og de mer outrerte komiske øyeblikkene hvor Hank bruker Mannys kropp for å redde seg ut av ødemarka.

Allerede før filmens opening credits har Hank kommet seg bort fra øya ved å bruke det prompende liket som vannscooter. Og det er bare begynnelsen. Radcliffes kropp blir blant annet brukt som kilde til drikkevann, til å skyte fisk og har en magisk ereksjon som fungerer som kompass.

Det skal regissørene ha: de går virkelig all in i filmens premiss. Dette er ikke bare en sjarmerende historie krydret med barnslige prompevitser. Det er en beksvart fortelling hvor kjærlighetssorg og savn hele tiden dirrer under overflaten. Og som gjennom et kompromissløst forhold til forråtnelsen av et lik, løftes til å bli årets morsomste film.

Morten Barth: Sunrise

Min mest minneverdige filmopplevelse i 2016 burde kanskje vært Kongens nei. Jeg er jo en historienerd. Men når jeg dras til historien, er det ofte filmhistorien. Sånn var det i 2016 også. Med strømmetjenestene påstås det at den gamle DVDen er utdatert. Kanskje. Vinylen var jo også det for musikkens del en stund. Uansett har jeg ryddet i DVD-samlingen og gjenfunnet gamle gleder som jeg gjerne slår et slag for. Nye filmer anmeldes og diskuteres hele tiden og av mange, mens gårsdagens glemmes altfor fort.

F.W. Murnaus trekantdrama Sunrise av ble til under helt eksepsjonelle vilkår i Hollywood i 1927. Tysk ekspresjonistisk film hadde erobret verden, og William Fox inviterte Murnau til USA med løfte om total frihet, kunstnerisk og økonomisk. Det løftet holdt han også, da Murnau kom til Hollywood med et manus signert av Carl Mayer. Sunrise er en ganske enkel historie om et landsens ektepar som møter bylivet i form av en vakker fristerinne som bringer fordervelsen inn i livet deres. Når filmen likevel har en lykkelig slutt, var det ikke etter press fra Fox og Hollywoods almenne krav, men Murnaus eget valg.

Sunrise viser oss stumfilmen på sitt høyest utviklete nivå, og det er lett å forstå at mange opplevde lydfilmen som et gigantisk tilbakeskritt i filmens historie. Selv i dag er Sunrise – for meg – filmspråklig høyst moderne, med en visuell fortellerteknikk som setter pinlig mange av dagens filmer i skyggen. Å hente Sunrise fram fra DVD-bunken «made my day» på uendelig rikere vis enn Diry Harry noengang fikk oppleve.

Sunrise kommer forøvrig iblant til et cinematek nær deg, så benytt anledningen da!

Leiv Igor Devold: Sauls sønn

Den ungarske filmen Sauls Sønn er umulig å glemme. Med sitt spesifikke formspråk, med et kamera som i hele filmen ligger tett på hovedkarakteren Saul, blir vi tvunget til å oppleve utryddelsesleirene i Auschwitz på en uvant måte.

Vi ser ikke se alle grusomhetene, de foregår utenfor billedkanten. Det meste må vi lese av Sauls ansikt, og ikke gjennom det som skjer rundt ham, og likevel, og kanskje derfor, er effekten desto mer rystende.

Historien er tragisk, vi kjenner den fra før. Men filmen oppleves som ny. I motsetning til så mange andre Holocaustfilmer bruker den ikke offer/bøddel-arketypene på noen tradisjonell måte. Filmen skildrer de siste 48 timene i livet til kapoen Saul, medlem av Sønderkommandoen, en avdeling med jødiske fanger som ble tvunget til å bistå tyskerne i utryddelsene i leirene.

Saul finner et barn som minner ham om hans egen sønn, eller rett og slett er hans sønn, blant de mange likene i et gasskammer han er satt til å rydde. Han bestemmer seg for å gi gutten en ordentlig begravelse, og han er villig til å sette opprøret til sine medfanger i fare for å oppnå dette.

Kamera er hele tiden tett på vår hovedperson og debutantregissør Lászlo Nemes faller ikke for fristelsen å bryte med denne konsekvente linjen, de tyske soldatene og dødsmaskineriet befinner seg i bakgrunnen, ofte ute av fokus. I lydsporet er vi dessuten spart for patosfylt musikk.

Filmen er båret av en utrolig sterk, men subtil rollefortolkning av Géza Röhrig. På samme måte som Elem Klimovs Gå å se gir filmen oss et dypdykk i menneskets brutalitet, og vår evne til å sette grusomhet i system. Det koster en del å se filmen, men den er viktig å få med seg i et år som 2016, hvor populismen og fascismens røtter har dukket opp igjen i mange europeiske land og ett ganske innflytelsesrikt land i Nord-Amerika. Det er en film som ga meg rom for meddiktning og ettertanke.

Signe Pahle: Skam, Vikingane og Sealers

2016 ble for mitt vedkommende året jeg for alvor droppet det store lerretet fremfor skjermen hjemme, og det var ikke på kino jeg fikk de største opplevelsene.

Å bli spurt om hva den store filmopplevelsen i 2016 var, blir som å spørre hva som var den store matopplevelsen var. Noen ganger har man behov for noe lett fordøyelig og helst bare fornøyelig, mens andre ganger må man få i seg næring for sjel og hjerte.

Aller først viste Skam (sesong 2 og 3) at serien hadde enda mer å by på og løftet seg til å bli et samfunnsoppdrag ved å formidle utfordrende og skambelagt tematikk med bred appell. At serien nå går som en farsott i flere land, og virker forløsende på store deler av en generasjon, sier mye om serieskapernes forståelse for målgruppe, tematikk og ikke minst utnyttelse av formatet. Variasjon i fortellerperspektiv ved å bytte ut hovedkarakter fra sesong til sesong, er et djervt fortellergrep som også løfter serien filmatisk.

Den store dokumentaropplevelsen for meg i 2016 var en sniktitt på dokumentaren Sealers. I den strengeste kammerspillform (på en liten selfangstskute) klarer den å fortelle en historie om langt mer enn bare selfangst, og er innom både håndverks- og fagtradisjoner, klimakrise, dyrevelferd og ikke minst relasjoner, drømmer, håp, tap og seire.

Den utnytter også filmformatet til det ytterste, og er både en visuell nytelse og en særdeles stramt fortalt historie. Det er imponerende filmatisk arbeid debutantene Gry Elisabeth Mortensen og Trude Ottersen leverer.

Vikingane ble den store overraskelsen for meg i 2016. Plasseringen av nåtidsproblemer inn i vikingtid, snudde alt på hodet, og ga et perspektiv på vår samtid som ble særdeles underholdende, men trigget også mye ettertanke rundt kjente i-landsproblemer. Det var forfriskende å se en ny vinkling på den nasjonalromantiske trenden vi har sett de siste årene, med troll, vikinger og krigshelter i fokus. Det Vikingane oppnådde ved å snu alt, er et perspektiv jeg savner i de mer tradisjonelle, norske epokefilmene som ofte ender med å referere en historie mer enn å bruke den til egentlig å si noe annet.

Marius Øfsti: Sangfoni og NRK Nett-tv

Nok en gang har et filmår passert der jeg har vært mer opptatt av vilkårene for film- og tv-distribusjon enn å få sett nok film. Det har riktignok blitt en og annen superhelt-, fantasy- og sci-fi-film med 13-åringen, og en hel del barne-tv med 2-åringen.

Skal jeg trekke fram noe fra film- og tv-året må det likevel bli NRKs nett-tv, slik jeg har opplevd det gjennom Apple-tv. Den er langt fra perfekt. Men det slår meg at de siste årenes aktive, ikke-lineære bruk av NRK har gitt meg et annet og bedre inntrykk av hva NRK er og gjør enn jeg hadde før. Jeg er blitt gladere i NRK, rett og slett.

Jeg har for eksempel oppdaget Hovedscenen, omtrent 20 år på etterskudd, fordi jeg er ganske glad i å se og høre på musikk på tv. Kanskje særlig i bakgrunnen når jeg er sammen med han som knapt er fylt ett år ennå. Jeg har også kost meg med å søke på «jazz» og endt opp med for eksempel Charlie Mingus’ berømte konsert i Universitetets Aula i 1964; eller «rock» som førte meg til en episode av «Rock ’89» der Ulf Risnes prøver å fortelle hva slags orkester Tre Små Kinesere er; og ikke minst «pop» som ga meg «Pop-Korn» fra 1968 med Christiania Fusel og Blågress der Øystein Sunde introduseres av kandidat nummer fem til Miss Norge i 1968.

Og selv om mitt NRK-konsum først og fremst består av store mengder underholdning for barn (forresten, takk til alle som har bidratt til fabelaktige Sangfoni), noe musikk, et par dramaserier (Vikingane, Snøfall) og en og annen dokumentar, så har også mine vandringer forbi «natur», «film», «underholdning» og de andre kategoriene bragt meg nærmere NRK.

Det mest interessante med det er at jeg sitter igjen med en følelse som er stikk i strid med den forventningen jeg hadde om et stadig mer fragmentert mediebilde. Jeg hadde tenkt at når også allmennkringkasteren må jage nisjer så ville vi miste det fellesskapet som er en del av grunnstammen i ideen om allmennkringkasting. I min ikke-lineære- og tross alt nokså smale NRK-hverdag opplever jeg derimot at også programmene jeg ikke ser er med på å forme min opplevelse av NRK som allmennkringkaster. For jeg har blitt informert ganske utførlig om hva som skjer i Skam gjennom referater fra andre.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger-Thorsen, Jan Toreg, Gry Rustad,, Arne Berggren og Helene Aalborg)

Legg igjen en kommentar

Panel 3: Våre største filmopplevelser i 2016

Panel 3: Våre største filmopplevelser i 2016

David Bowies grensesprengende farvel, en stumfilmklassiker og en film som på papiret var så tåpelig at vi nesten nektet å se den – det var tre av funnene til panel 3.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger-Thorsen, Jan Toreg, Gry Rustad,, Arne Berggren og Helene Aalborg)

Aleksander Huser: Lazarus

Som lidenskapelig David Bowie-fan må jeg medgi at hele fjoråret ble nokså sterkt preget av hans bortgang. Også i de forutgående månedene hadde jeg hørt enda mer på musikken hans enn jeg pleier, men i 2016 gikk et usedvanlig høyt antall timer med på å se gamle klipp med Bowie på YouTube.

Jeg hadde dessuten et svært gledelig gjensyn med The Man Who Fell to Earth, der han spiller sin første store og kanskje beste filmrolle. I fjor feiret denne eksentriske sci fi-filmen sitt førtiårsjubileum, og i den anledning – samt naturligvis i forbindelse med hovedrolleinnehaverens død – fikk jeg æren av å velge den ut på den eksotiske og magiske Filmfest Vatn i august. Og så var det overraskende stas å se dokumentarfilmen om utstillingen David Bowie Is, da den ble satt opp med en spesialvisning på Ringen Kino i Oslo samme måned.

Men hele året har jeg jevnlig vendt tilbake til Bowies mektige avskjedsalbum Blackstar.

Tilbake i november 2015 ble tittelsporet sluppet med tilhørende musikkvideo regissert av svenske Johan Renck, som nærmest var en kryptisk sci fi-kortfilm med en tydelig aldrende David Bowie i hovedrollen, som en slags profet eller sektleder. Prisverdig nok prøvde han ikke å framstå som noen evig ung rockestjerne, samtidig som han stadig utviste en beundringsverdig vilje til å utforske ukjent musikalsk territorium, nå mer kompromissløst enn på en god stund (i hvert fall siden 90-tallsalbumene Outside og Earthling).

På hans 69-årsdag 8. januar kom så det nyskapende og eksperimentelle albumet, akkompagnert av videoen til andresingelen Lazarus (også regissert av Renck) – kun to dager før Bowie gikk bort, fullstendig overraskende for de fleste av oss.

Jeg synes nok i grunnen at Blackstar er en enda bedre musikkvideo, men Lazarus står likevel igjen som den sterkeste opplevelsen av de to, proppfull som den er av referanser til artistens nært forestående død. Hint og vink som med ett ble smertefullt åpenbare da man så videoen igjen etter å ha mottatt nyheten om at Stjernemannen faktisk hadde forlatt oss (med en påfølgende kollektiv sorgprosess som viste med all mulig tydelighet hvor stor betydning popmusikk kan ha i folks liv).

Look up here, I’m in heaven”, synger Bowie som Lazarus’ første tekstlinje. Og snart innså vi at ikke bare denne sangen og videoen, men Blackstar-albumet i sin helhet (inkludert dets øvrige visuelle materiale), utgjorde David Bowies orkestrerte og grensesprengende farvel. I møte med sin egen død hadde multikunstneren latt den bli del av et formidabelt, siste verk, på et vis man vel aldri har sett før. Og som gjør at man bare må gi ham rett når Bowie avslutter samme sang med setningen ”Ain’t that just like me”. Indeed.

I tillegg har jeg lyst til å gi en slags hederlig omtale til HBO-serien Westworld, da den særlig mot slutten har noen vendepunkter som forsøker å utnytte tv-serieformatets potensial for narrativ kompleksitet. Og som gjør at den etter hvert lever opp til de dramaturgiske forpliktelsene den gir seg selv ved å (blant annet) være en historie om historiefortelling.

Marte Stapnes: Swiss Army Man

Fjorårets beste filmopplevelse er en kjempemorsom, fullstendig original historie om et usannsynlig vennskap mellom to menn. Som på papiret er så tåpelig at jeg nesten nektet å se den.

Hank (Paul Dano) er strandet på en øde øy og i ferd med å ta sitt eget liv når han får øye på et lik. Liket Manny, spilt av Daniel Radcliffe, kan prompe og prate. Sammen må de bli hverandres vei tilbake til sivilisasjonen.

Regissørene Daniel Kwan og Daniel Scheinert har ikke gjort det lett for seg selv. For det første: all musikken i filmen er a cappella. For det andre: deres uttalte ønske var å lage en film hvor den første prompen vil få deg til å le og den siste får deg til å gråte. Å overvære en film som klarer det, var noe av det mest oppløftende og hjertevarmende i hele 2016.

Mye av filmens sjel og substans kommer fra Dano og Radcliffe. De går inn i rollene sine med en inderlighet som gjennomsyrer både Hanks forsøk på å lære Manny om vennskap og kjærlighet, og de mer outrerte komiske øyeblikkene hvor Hank bruker Mannys kropp for å redde seg ut av ødemarka.

Allerede før filmens opening credits har Hank kommet seg bort fra øya ved å bruke det prompende liket som vannscooter. Og det er bare begynnelsen. Radcliffes kropp blir blant annet brukt som kilde til drikkevann, til å skyte fisk og har en magisk ereksjon som fungerer som kompass.

Det skal regissørene ha: de går virkelig all in i filmens premiss. Dette er ikke bare en sjarmerende historie krydret med barnslige prompevitser. Det er en beksvart fortelling hvor kjærlighetssorg og savn hele tiden dirrer under overflaten. Og som gjennom et kompromissløst forhold til forråtnelsen av et lik, løftes til å bli årets morsomste film.

Morten Barth: Sunrise

Min mest minneverdige filmopplevelse i 2016 burde kanskje vært Kongens nei. Jeg er jo en historienerd. Men når jeg dras til historien, er det ofte filmhistorien. Sånn var det i 2016 også. Med strømmetjenestene påstås det at den gamle DVDen er utdatert. Kanskje. Vinylen var jo også det for musikkens del en stund. Uansett har jeg ryddet i DVD-samlingen og gjenfunnet gamle gleder som jeg gjerne slår et slag for. Nye filmer anmeldes og diskuteres hele tiden og av mange, mens gårsdagens glemmes altfor fort.

F.W. Murnaus trekantdrama Sunrise av ble til under helt eksepsjonelle vilkår i Hollywood i 1927. Tysk ekspresjonistisk film hadde erobret verden, og William Fox inviterte Murnau til USA med løfte om total frihet, kunstnerisk og økonomisk. Det løftet holdt han også, da Murnau kom til Hollywood med et manus signert av Carl Mayer. Sunrise er en ganske enkel historie om et landsens ektepar som møter bylivet i form av en vakker fristerinne som bringer fordervelsen inn i livet deres. Når filmen likevel har en lykkelig slutt, var det ikke etter press fra Fox og Hollywoods almenne krav, men Murnaus eget valg.

Sunrise viser oss stumfilmen på sitt høyest utviklete nivå, og det er lett å forstå at mange opplevde lydfilmen som et gigantisk tilbakeskritt i filmens historie. Selv i dag er Sunrise – for meg – filmspråklig høyst moderne, med en visuell fortellerteknikk som setter pinlig mange av dagens filmer i skyggen. Å hente Sunrise fram fra DVD-bunken «made my day» på uendelig rikere vis enn Diry Harry noengang fikk oppleve.

Sunrise kommer forøvrig iblant til et cinematek nær deg, så benytt anledningen da!

Leiv Igor Devold: Sauls sønn

Den ungarske filmen Sauls Sønn er umulig å glemme. Med sitt spesifikke formspråk, med et kamera som i hele filmen ligger tett på hovedkarakteren Saul, blir vi tvunget til å oppleve utryddelsesleirene i Auschwitz på en uvant måte.

Vi ser ikke se alle grusomhetene, de foregår utenfor billedkanten. Det meste må vi lese av Sauls ansikt, og ikke gjennom det som skjer rundt ham, og likevel, og kanskje derfor, er effekten desto mer rystende.

Historien er tragisk, vi kjenner den fra før. Men filmen oppleves som ny. I motsetning til så mange andre Holocaustfilmer bruker den ikke offer/bøddel-arketypene på noen tradisjonell måte. Filmen skildrer de siste 48 timene i livet til kapoen Saul, medlem av Sønderkommandoen, en avdeling med jødiske fanger som ble tvunget til å bistå tyskerne i utryddelsene i leirene.

Saul finner et barn som minner ham om hans egen sønn, eller rett og slett er hans sønn, blant de mange likene i et gasskammer han er satt til å rydde. Han bestemmer seg for å gi gutten en ordentlig begravelse, og han er villig til å sette opprøret til sine medfanger i fare for å oppnå dette.

Kamera er hele tiden tett på vår hovedperson og debutantregissør Lászlo Nemes faller ikke for fristelsen å bryte med denne konsekvente linjen, de tyske soldatene og dødsmaskineriet befinner seg i bakgrunnen, ofte ute av fokus. I lydsporet er vi dessuten spart for patosfylt musikk.

Filmen er båret av en utrolig sterk, men subtil rollefortolkning av Géza Röhrig. På samme måte som Elem Klimovs Gå å se gir filmen oss et dypdykk i menneskets brutalitet, og vår evne til å sette grusomhet i system. Det koster en del å se filmen, men den er viktig å få med seg i et år som 2016, hvor populismen og fascismens røtter har dukket opp igjen i mange europeiske land og ett ganske innflytelsesrikt land i Nord-Amerika. Det er en film som ga meg rom for meddiktning og ettertanke.

Signe Pahle: Skam, Vikingane og Sealers

2016 ble for mitt vedkommende året jeg for alvor droppet det store lerretet fremfor skjermen hjemme, og det var ikke på kino jeg fikk de største opplevelsene.

Å bli spurt om hva den store filmopplevelsen i 2016 var, blir som å spørre hva som var den store matopplevelsen var. Noen ganger har man behov for noe lett fordøyelig og helst bare fornøyelig, mens andre ganger må man få i seg næring for sjel og hjerte.

Aller først viste Skam (sesong 2 og 3) at serien hadde enda mer å by på og løftet seg til å bli et samfunnsoppdrag ved å formidle utfordrende og skambelagt tematikk med bred appell. At serien nå går som en farsott i flere land, og virker forløsende på store deler av en generasjon, sier mye om serieskapernes forståelse for målgruppe, tematikk og ikke minst utnyttelse av formatet. Variasjon i fortellerperspektiv ved å bytte ut hovedkarakter fra sesong til sesong, er et djervt fortellergrep som også løfter serien filmatisk.

Den store dokumentaropplevelsen for meg i 2016 var en sniktitt på dokumentaren Sealers. I den strengeste kammerspillform (på en liten selfangstskute) klarer den å fortelle en historie om langt mer enn bare selfangst, og er innom både håndverks- og fagtradisjoner, klimakrise, dyrevelferd og ikke minst relasjoner, drømmer, håp, tap og seire.

Den utnytter også filmformatet til det ytterste, og er både en visuell nytelse og en særdeles stramt fortalt historie. Det er imponerende filmatisk arbeid debutantene Gry Elisabeth Mortensen og Trude Ottersen leverer.

Vikingane ble den store overraskelsen for meg i 2016. Plasseringen av nåtidsproblemer inn i vikingtid, snudde alt på hodet, og ga et perspektiv på vår samtid som ble særdeles underholdende, men trigget også mye ettertanke rundt kjente i-landsproblemer. Det var forfriskende å se en ny vinkling på den nasjonalromantiske trenden vi har sett de siste årene, med troll, vikinger og krigshelter i fokus. Det Vikingane oppnådde ved å snu alt, er et perspektiv jeg savner i de mer tradisjonelle, norske epokefilmene som ofte ender med å referere en historie mer enn å bruke den til egentlig å si noe annet.

Marius Øfsti: Sangfoni og NRK Nett-tv

Nok en gang har et filmår passert der jeg har vært mer opptatt av vilkårene for film- og tv-distribusjon enn å få sett nok film. Det har riktignok blitt en og annen superhelt-, fantasy- og sci-fi-film med 13-åringen, og en hel del barne-tv med 2-åringen.

Skal jeg trekke fram noe fra film- og tv-året må det likevel bli NRKs nett-tv, slik jeg har opplevd det gjennom Apple-tv. Den er langt fra perfekt. Men det slår meg at de siste årenes aktive, ikke-lineære bruk av NRK har gitt meg et annet og bedre inntrykk av hva NRK er og gjør enn jeg hadde før. Jeg er blitt gladere i NRK, rett og slett.

Jeg har for eksempel oppdaget Hovedscenen, omtrent 20 år på etterskudd, fordi jeg er ganske glad i å se og høre på musikk på tv. Kanskje særlig i bakgrunnen når jeg er sammen med han som knapt er fylt ett år ennå. Jeg har også kost meg med å søke på «jazz» og endt opp med for eksempel Charlie Mingus’ berømte konsert i Universitetets Aula i 1964; eller «rock» som førte meg til en episode av «Rock ’89» der Ulf Risnes prøver å fortelle hva slags orkester Tre Små Kinesere er; og ikke minst «pop» som ga meg «Pop-Korn» fra 1968 med Christiania Fusel og Blågress der Øystein Sunde introduseres av kandidat nummer fem til Miss Norge i 1968.

Og selv om mitt NRK-konsum først og fremst består av store mengder underholdning for barn (forresten, takk til alle som har bidratt til fabelaktige Sangfoni), noe musikk, et par dramaserier (Vikingane, Snøfall) og en og annen dokumentar, så har også mine vandringer forbi «natur», «film», «underholdning» og de andre kategoriene bragt meg nærmere NRK.

Det mest interessante med det er at jeg sitter igjen med en følelse som er stikk i strid med den forventningen jeg hadde om et stadig mer fragmentert mediebilde. Jeg hadde tenkt at når også allmennkringkasteren må jage nisjer så ville vi miste det fellesskapet som er en del av grunnstammen i ideen om allmennkringkasting. I min ikke-lineære- og tross alt nokså smale NRK-hverdag opplever jeg derimot at også programmene jeg ikke ser er med på å forme min opplevelse av NRK som allmennkringkaster. For jeg har blitt informert ganske utførlig om hva som skjer i Skam gjennom referater fra andre.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger-Thorsen, Jan Toreg, Gry Rustad,, Arne Berggren og Helene Aalborg)

Legg igjen en kommentar

MENY