Når Leo tar over for nyhetsmediene

Når Leo tar over for nyhetsmediene

Dokumentarserien Flukt går i dybden av politiske spørsmål nyhetsmediene ikke lenger tar seg tid til. Er det uttrykk for nyhetsmedienes fallitt eller dokumentarens ekspansive utvikling?

Jeg satte meg ned foran fjernsynet i går kveld og manøvrerte meg gjennom programjungelen på den gamle «lineære» måten. Jeg visste at Flukt sto på sendeskjemaet til NRK 1 litt senere, men det gjensto en time, så jeg tok turen innom Walkabout på NRK 2. Jeg har hatt vekslende erfaring med serien, særlig klovneriet til Nils Wærstad. Og da jeg oppdaget at innslaget var fra 2014, var jeg klar for å komme meg videre. Men noe holdt meg tilbake. Først trodde jeg det var en episode som var laget i tilknytning til den amerikanske valgkampen, og jeg forventet at Trump skulle dukke opp i samtalene når som helst.

Men programmet var jo laget lenge før det amerikanske valget, for over tre år tilbake. Likevel opplevde jeg innslagene som brennaktuelle og betimelige. For her dukket de opp, det ene intervjuobjektet etter det andre, som ga oss den konteksten vi sårt hadde savnet under NRKs dekning av den amerikanske valgkampen ifjor. Her formulerte den amerikanske underklassen, med enkle, krystallklare ord, hvorfor de følte seg glemt av amerikanske myndigheter. Dette var ikke ”hvite sinte menn”, men lavmælte personer som tydelig ikke var vant til å bli hørt.

Nils og Ronny ga oss et forbilledlig eksempel på hvordan oppsøkende journalistikk kan kombineres med feelgood-underholdning, uten at det oppleves som påtvunget. Innslaget fikk meg til å minnes den gangen Jahn Otto Johansen var NRKs utsendte i Washington. Han sto sjelden foran Den hvite hus med mikrofon, men reiste rundt og snakket med folk. Han kunne puste og pese fælt, men fikk formidlet noe som liknet et rått og pulserende stykke Amerika, bortenfor ekspertveldet.

Det samme inntrykket av solid forarbeid og nøye utvalgte intervjuobjekter ga også siste episoden av Flukt, der programleder Leo Ajkic som tidligere flyktning krysser sine spor på begge sider av dagens flyktningekatastrofe. Serien, som er produsert av Pandora og regissert av Lars Petter Gallefoss, har helt fortjent fått mye skryt, selv om episodene har variert noe i kvalitet. Ajkics styrke er hans unike evne til å oppnå tillit hos intervjuobjektene, han har en avvæpnende stil som får dem til å åpne seg. Ofte gir det en innsikt i de menneskelige tragediene vi ellers kanskje ikke ville fått, iblant kan det bli litt for mye ”nedpå” og omtrentlig.

Gårsdagens episode var i en klasse for seg. Ajkic fulgte sporene etter Sam, en gambisk ung mann som druknet da gummibåten han var med i kantret i Middelhavet. Vi følger sporene etter Sam, fra flukten ut av hjemlandet og videre inn i den lybiske ørkenen helt fram til den fatale turen over havet. Vi møter broren og faren til Sam, som begge puster liv i fortellingen om en livsglad person som søkte et bedre liv. For en hver dokumentarist er de begge et funn: de har ikke bare ordene i sin makt, men noen uforglemmelige ansikter og en grunnleggende human innstilling til livet.

Motivet for serien er å gi oss ansiktene bak en grusom, men «abstrakt» statistikk: Når vi hører om tusenvis av druknede, blir det vanskelig å forholde seg til det. Men når vi møter Sam gjennom broren, faren og andre som kjente ham, berører det på en annen måte. Serien får fram enkeltindividene, også blant de som nærer dyp skepsis til flyktningene. Libaneseren som måtte gi opp butikken fordi syriske flyktninger kunne drive nabosjappa billigere (i episode 3), berørte en frykt mange europeere kan forholde seg til. Men han satte samtidig vår egen frykt i sammenheng: om vi frykter en «flyktningebølge», hva med menneskene i Libanon som har tatt imot flere millioner av dem? Hvor starter og opphører katastrofen? Og hvor starter og opphører vårt ansvar?

Se alle episodene her

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Sorry, comments are closed for this post.

Når Leo tar over for nyhetsmediene

Når Leo tar over for nyhetsmediene

Dokumentarserien Flukt går i dybden av politiske spørsmål nyhetsmediene ikke lenger tar seg tid til. Er det uttrykk for nyhetsmedienes fallitt eller dokumentarens ekspansive utvikling?

Jeg satte meg ned foran fjernsynet i går kveld og manøvrerte meg gjennom programjungelen på den gamle «lineære» måten. Jeg visste at Flukt sto på sendeskjemaet til NRK 1 litt senere, men det gjensto en time, så jeg tok turen innom Walkabout på NRK 2. Jeg har hatt vekslende erfaring med serien, særlig klovneriet til Nils Wærstad. Og da jeg oppdaget at innslaget var fra 2014, var jeg klar for å komme meg videre. Men noe holdt meg tilbake. Først trodde jeg det var en episode som var laget i tilknytning til den amerikanske valgkampen, og jeg forventet at Trump skulle dukke opp i samtalene når som helst.

Men programmet var jo laget lenge før det amerikanske valget, for over tre år tilbake. Likevel opplevde jeg innslagene som brennaktuelle og betimelige. For her dukket de opp, det ene intervjuobjektet etter det andre, som ga oss den konteksten vi sårt hadde savnet under NRKs dekning av den amerikanske valgkampen ifjor. Her formulerte den amerikanske underklassen, med enkle, krystallklare ord, hvorfor de følte seg glemt av amerikanske myndigheter. Dette var ikke ”hvite sinte menn”, men lavmælte personer som tydelig ikke var vant til å bli hørt.

Nils og Ronny ga oss et forbilledlig eksempel på hvordan oppsøkende journalistikk kan kombineres med feelgood-underholdning, uten at det oppleves som påtvunget. Innslaget fikk meg til å minnes den gangen Jahn Otto Johansen var NRKs utsendte i Washington. Han sto sjelden foran Den hvite hus med mikrofon, men reiste rundt og snakket med folk. Han kunne puste og pese fælt, men fikk formidlet noe som liknet et rått og pulserende stykke Amerika, bortenfor ekspertveldet.

Det samme inntrykket av solid forarbeid og nøye utvalgte intervjuobjekter ga også siste episoden av Flukt, der programleder Leo Ajkic som tidligere flyktning krysser sine spor på begge sider av dagens flyktningekatastrofe. Serien, som er produsert av Pandora og regissert av Lars Petter Gallefoss, har helt fortjent fått mye skryt, selv om episodene har variert noe i kvalitet. Ajkics styrke er hans unike evne til å oppnå tillit hos intervjuobjektene, han har en avvæpnende stil som får dem til å åpne seg. Ofte gir det en innsikt i de menneskelige tragediene vi ellers kanskje ikke ville fått, iblant kan det bli litt for mye ”nedpå” og omtrentlig.

Gårsdagens episode var i en klasse for seg. Ajkic fulgte sporene etter Sam, en gambisk ung mann som druknet da gummibåten han var med i kantret i Middelhavet. Vi følger sporene etter Sam, fra flukten ut av hjemlandet og videre inn i den lybiske ørkenen helt fram til den fatale turen over havet. Vi møter broren og faren til Sam, som begge puster liv i fortellingen om en livsglad person som søkte et bedre liv. For en hver dokumentarist er de begge et funn: de har ikke bare ordene i sin makt, men noen uforglemmelige ansikter og en grunnleggende human innstilling til livet.

Motivet for serien er å gi oss ansiktene bak en grusom, men «abstrakt» statistikk: Når vi hører om tusenvis av druknede, blir det vanskelig å forholde seg til det. Men når vi møter Sam gjennom broren, faren og andre som kjente ham, berører det på en annen måte. Serien får fram enkeltindividene, også blant de som nærer dyp skepsis til flyktningene. Libaneseren som måtte gi opp butikken fordi syriske flyktninger kunne drive nabosjappa billigere (i episode 3), berørte en frykt mange europeere kan forholde seg til. Men han satte samtidig vår egen frykt i sammenheng: om vi frykter en «flyktningebølge», hva med menneskene i Libanon som har tatt imot flere millioner av dem? Hvor starter og opphører katastrofen? Og hvor starter og opphører vårt ansvar?

Se alle episodene her

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Sorry, comments are closed for this post.

MENY