Møt filmskaperen som risikerer utkastelse fra Norge

Møt filmskaperen som risikerer utkastelse fra Norge

– Ofte la jeg vekk kamera for å hjelpe ofrene for bombingen, forteller regissør Mohamed Jabaly om norskproduserte «Ambulansen» som hadde premiere under Tromsø film festival og vises på NRK TV. Nå handler livet hans om noe mer absurd: Han får ikke bli i Norge, fordi han er frilanser, men kan heller ikke vende tilbake til Gaza.

Foto: Jabaly i ruinene av Gaza

Ikke mange filmskapere har maktet å skildre bombing av sivilie på en overbevisende måte. Det hjelper ikke om du har timesvis med rystende materiale, om du ikke har klart for deg hvilken historie du vil fortelle. Ambulanse er en av de sjeldne filmene som får fram den nakne terroren sivilbefolkningen gjennomlever under slik bombing. Da det israelske krigsmaskineriet jevnet deler av Gaza med jorden i 2014, ble filmskaper Mohamed Jabaly med et ambulanseteam på deres oppdrag i ruinene. Resultatet er et portrett av helvete på jord. Jabaly er ikke opptatt av konfliktens opprinnelse, eller krigens kontekst, men hva mennesker i en så ekstrem situasjon må utholde. Den palestinske regissøren hadde lenge tenkt på å lage en film om situasjonen på Gaza. Men han hadde ikke regnet med at det skulle skje under så ekstreme omstendigheter. Da krigshandlingene mellom partene brøt ut og den israelske hæren startet bombingen, jobbet han på et lokalt sykehus. Her bidro han blant annet med promoteringsfilmer for sykehuset. Det gjorde at han fikk være med når ambulanseteamet måtte rykke ut på livsfarlige oppdrag.

– Men det var ikke en klar plan fra min side; det var umulig å si hvordan konflikten ville eskalere, det handlet i perioder om å overleve fra minutt til minutt.

Du kan nå se filmen på NRK nett-tv

Kunsten å oppnå tillitt

Det var først da han deltok på Den nordiske ungdomsfilmfestivalen (NUFF) i Tromsø året etter at han kunne reflektere over hva han satt på av opptak. Han var blitt invitert dit for å vise sine tidligere kortfilmer og musikkvideoer. Men da han skulle vende hjem ble hele Gaza avstengt og han måtte bli værende i vennskapsbyen Tromsø.

– Det ga meg en sjanse til å se på dette materialet en gang til, og steg for steg fikk jeg laget en første versjon. Jeg viste den for Herman Gruel på NUFF og Martha Otte, festivalleder for Tromsø film festival. Hun foreslo at om jeg gjorde ferdig filmen, så skulle hun finne plass til den i programmet. Det var da John Arvid Berger og Jabfilm ble involvert som produsent.

Å finne fram til en representativ historie fra en krig der det er dramatikk hele tiden, var en utfordring. Men historien om ambulanseteamet skilte seg tidlig ut som en rød tråd. Men først måtte Jabaly vinne deres tillitt.

– I starten var ambulansesjåføren ikke innstilt på å ha meg med. Han oppfattet meg som en guttunge som ikke hadde erfaring nok til å bidra med noe, som fort kunne bli bare til bry. Det var vanskelig i starten, han sa ikke mye.

De andre i teamet likte å bli filmet, og Jabaly fant fort tonen med dem. Men sjåføren framsto likevel som den mest karismatiske og det nærmeste filmen skulle komme en hovedperson.

– Du ser i filmen at han i starten ikke responderer så mye, men så åpner han seg opp. Sånn var prosessen for meg: jeg lærte underveis hvordan jeg skulle forholde meg til ambulanseenheten og hvordan jeg skulle bygge opp historien som de befant seg i sentrum av. Etter hvert som vi ble vitne til så mye dramatisk sammen, vokste det fram et samhold, også mellom meg og sjåføren. Vi ble gradvis mer som en familie, vi spiste sammen og skulle tilbringe 51 dager sammen. Han begynte å behandle meg som en sønn, og det har blitt en sterk relasjon.

Nær drept

I filmen skildrer Jabaly et inferno i flammer og røyk. Det er sterke scener der han veksler mellom å være filmskaper og medlem av ambulanseteamet. Det var ikke like lett å holde hodet klart når han selv befant seg i livsfarlige situasjoner og livene til hans egen familie og venner var truet.

– Ofte la jeg vekk kamera for å hjelpe mennesker i en kritisk situasjon. Da ble jeg mer et medlem av ambulanseteamet. Gradvis gikk alt i hverandre, det ble umulig å skille de to rollene.

Det var mer som sto på spill for filmskaperen enn hva som er normalt, det var ingen vei ut av det. Han var like eksponert som de andre, kanskje enda mer, siden han og ambulanseteamet fulgte bombene.

– Jeg opplevde det selv på kroppen og ville gjenskape for verden hvordan det var. Det at jeg var et slags medlem av ambulanseteamet gjør at filmen oppleves som spesielt virkelighetsnær og rystende, tror jeg.

I en scene blir Jabaly og ambulanseteamet nesten drept. De oppsøker en bygning som er bombet av israelerne – som de så bomber enda en gang mens de er der.

– Det hender at de angriper to ganger. Noen ganger ringer de vedkommende som lever i huset for å advare, andre ganger ikke. Så vi vet aldri når bombene faller, eller dronene kommer, og om de angriper en eller to ganger. Det var det som skjedde da vi ankom for å redde overlevende fra ruinene: de bestemte seg for å angripe to ganger. Vi overlevde, men det var nære på.

I en sterk scene blir Jabaly overveldet. Han gir fra seg kamera og sier han ikke vil filme mer. Fram til da har kamera fungert som et slags filter han har betraktet omgivelsene med, men så sprekker denne hinnen.

– Vi hadde vært oppe hele natten og befant oss i mitt eget nabolag. Folk løp rundt overalt for å finne ly for bombene. Det ble rett og slett for mye for meg, jeg merket tårene komme og mistet kontrollen. Men det var ikke i dette øyeblikket jeg begynte å reflektere over hva jeg holdt på med, det tok lengre tid. Så scenen reflekterer hvordan jeg følte der og da.

Mohamed Jabaly (til venstre) sammen med resten av ambulanseteamet.

Veien tilbake til Gaza

Jabalys opptak er rå og brutale. Men når fredsavtalen inntreffer mot slutten av filmen, setter han på et forsonende filter, med noen vakre bilder av Gaza i solnedgang.

– Selv om destruksjonen pågikk lenge, så skinte sola der oppe et sted. Det må finnes håp, og denne delen av filmen reflekterer det, når folk vender tilbake til hjemmene sine, eller det som er igjen av dem.

Han ønsker å dra tilbake til Gaza for å fortsette arbeidet, han har planer for en annen film og savner selvsagt familie og venner. Men et ublidt møte med norsk byråkrati har bidratt til en spesiell situasjon. Da han ble avskjært fra Gaza fikk han kunstnervisum i Norge til å sluttføre etterarbeidet på filmen hos JabFilm. Men så fikk han avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse både av UDI og ankeinstansen UNE, og risikerer nå å bli kastet ut. Årsaken er at verken UDI eller UNE anser han som erfaren nok til å kalle seg regissør. Man må ha hatt fast arbeid, som det heter, og de fleste regissører er jo frilansere. Jabalys støttespillere beskriver avslaget som absurd og peker på at filmen har deltatt på flere prestisjefylte festivaler og høstet anerkjennelse. Her på rushprint.no har vi skrevet om filmens deltakelse på både MIPTV, Sheffield og IDFA – alle blant de helt sentrale festivalene for dokumentarfilm.

Det er en klassisk ”Catch 22”-situasjon: Jabaly får ikke oppholdi Norge, men kommer seg heller ikke inn i Gaza, og risikerer dermed å bli internert i Egypt. Status nå er at han og produsent John Arvid Berger – som han planlegger et nytt filmprosjekt med – venter på svar fra UNE på et stemningsvarsel. Det kan gå mot rettssak, men det er usikkert om han få oppholde seg i Norge i påvente av en rettssak.

Når han til slutt kommer seg hjem, vil han starte en filmklubb og fortsette arbeidet som filmskaper. Og selvsagt vise filmen i Gaza.

– Mange har sett den på Al-Jazeera. Det ble selvsagt en sterk opplevelse for dem. Sjaføren på ambulansen sa han var stolt av filmen og oppfordret meg til å vise den rundt om i verden, for at folk skal få se hva som skjedde. Men jeg ønsker å arrangere visninger av filmen når jeg kommer tilbake til Gaza.

Du kan nå se filmen på NRK nett-tv

Legg igjen en kommentar

Møt filmskaperen som risikerer utkastelse fra Norge

Møt filmskaperen som risikerer utkastelse fra Norge

– Ofte la jeg vekk kamera for å hjelpe ofrene for bombingen, forteller regissør Mohamed Jabaly om norskproduserte «Ambulansen» som hadde premiere under Tromsø film festival og vises på NRK TV. Nå handler livet hans om noe mer absurd: Han får ikke bli i Norge, fordi han er frilanser, men kan heller ikke vende tilbake til Gaza.

Foto: Jabaly i ruinene av Gaza

Ikke mange filmskapere har maktet å skildre bombing av sivilie på en overbevisende måte. Det hjelper ikke om du har timesvis med rystende materiale, om du ikke har klart for deg hvilken historie du vil fortelle. Ambulanse er en av de sjeldne filmene som får fram den nakne terroren sivilbefolkningen gjennomlever under slik bombing. Da det israelske krigsmaskineriet jevnet deler av Gaza med jorden i 2014, ble filmskaper Mohamed Jabaly med et ambulanseteam på deres oppdrag i ruinene. Resultatet er et portrett av helvete på jord. Jabaly er ikke opptatt av konfliktens opprinnelse, eller krigens kontekst, men hva mennesker i en så ekstrem situasjon må utholde. Den palestinske regissøren hadde lenge tenkt på å lage en film om situasjonen på Gaza. Men han hadde ikke regnet med at det skulle skje under så ekstreme omstendigheter. Da krigshandlingene mellom partene brøt ut og den israelske hæren startet bombingen, jobbet han på et lokalt sykehus. Her bidro han blant annet med promoteringsfilmer for sykehuset. Det gjorde at han fikk være med når ambulanseteamet måtte rykke ut på livsfarlige oppdrag.

– Men det var ikke en klar plan fra min side; det var umulig å si hvordan konflikten ville eskalere, det handlet i perioder om å overleve fra minutt til minutt.

Du kan nå se filmen på NRK nett-tv

Kunsten å oppnå tillitt

Det var først da han deltok på Den nordiske ungdomsfilmfestivalen (NUFF) i Tromsø året etter at han kunne reflektere over hva han satt på av opptak. Han var blitt invitert dit for å vise sine tidligere kortfilmer og musikkvideoer. Men da han skulle vende hjem ble hele Gaza avstengt og han måtte bli værende i vennskapsbyen Tromsø.

– Det ga meg en sjanse til å se på dette materialet en gang til, og steg for steg fikk jeg laget en første versjon. Jeg viste den for Herman Gruel på NUFF og Martha Otte, festivalleder for Tromsø film festival. Hun foreslo at om jeg gjorde ferdig filmen, så skulle hun finne plass til den i programmet. Det var da John Arvid Berger og Jabfilm ble involvert som produsent.

Å finne fram til en representativ historie fra en krig der det er dramatikk hele tiden, var en utfordring. Men historien om ambulanseteamet skilte seg tidlig ut som en rød tråd. Men først måtte Jabaly vinne deres tillitt.

– I starten var ambulansesjåføren ikke innstilt på å ha meg med. Han oppfattet meg som en guttunge som ikke hadde erfaring nok til å bidra med noe, som fort kunne bli bare til bry. Det var vanskelig i starten, han sa ikke mye.

De andre i teamet likte å bli filmet, og Jabaly fant fort tonen med dem. Men sjåføren framsto likevel som den mest karismatiske og det nærmeste filmen skulle komme en hovedperson.

– Du ser i filmen at han i starten ikke responderer så mye, men så åpner han seg opp. Sånn var prosessen for meg: jeg lærte underveis hvordan jeg skulle forholde meg til ambulanseenheten og hvordan jeg skulle bygge opp historien som de befant seg i sentrum av. Etter hvert som vi ble vitne til så mye dramatisk sammen, vokste det fram et samhold, også mellom meg og sjåføren. Vi ble gradvis mer som en familie, vi spiste sammen og skulle tilbringe 51 dager sammen. Han begynte å behandle meg som en sønn, og det har blitt en sterk relasjon.

Nær drept

I filmen skildrer Jabaly et inferno i flammer og røyk. Det er sterke scener der han veksler mellom å være filmskaper og medlem av ambulanseteamet. Det var ikke like lett å holde hodet klart når han selv befant seg i livsfarlige situasjoner og livene til hans egen familie og venner var truet.

– Ofte la jeg vekk kamera for å hjelpe mennesker i en kritisk situasjon. Da ble jeg mer et medlem av ambulanseteamet. Gradvis gikk alt i hverandre, det ble umulig å skille de to rollene.

Det var mer som sto på spill for filmskaperen enn hva som er normalt, det var ingen vei ut av det. Han var like eksponert som de andre, kanskje enda mer, siden han og ambulanseteamet fulgte bombene.

– Jeg opplevde det selv på kroppen og ville gjenskape for verden hvordan det var. Det at jeg var et slags medlem av ambulanseteamet gjør at filmen oppleves som spesielt virkelighetsnær og rystende, tror jeg.

I en scene blir Jabaly og ambulanseteamet nesten drept. De oppsøker en bygning som er bombet av israelerne – som de så bomber enda en gang mens de er der.

– Det hender at de angriper to ganger. Noen ganger ringer de vedkommende som lever i huset for å advare, andre ganger ikke. Så vi vet aldri når bombene faller, eller dronene kommer, og om de angriper en eller to ganger. Det var det som skjedde da vi ankom for å redde overlevende fra ruinene: de bestemte seg for å angripe to ganger. Vi overlevde, men det var nære på.

I en sterk scene blir Jabaly overveldet. Han gir fra seg kamera og sier han ikke vil filme mer. Fram til da har kamera fungert som et slags filter han har betraktet omgivelsene med, men så sprekker denne hinnen.

– Vi hadde vært oppe hele natten og befant oss i mitt eget nabolag. Folk løp rundt overalt for å finne ly for bombene. Det ble rett og slett for mye for meg, jeg merket tårene komme og mistet kontrollen. Men det var ikke i dette øyeblikket jeg begynte å reflektere over hva jeg holdt på med, det tok lengre tid. Så scenen reflekterer hvordan jeg følte der og da.

Mohamed Jabaly (til venstre) sammen med resten av ambulanseteamet.

Veien tilbake til Gaza

Jabalys opptak er rå og brutale. Men når fredsavtalen inntreffer mot slutten av filmen, setter han på et forsonende filter, med noen vakre bilder av Gaza i solnedgang.

– Selv om destruksjonen pågikk lenge, så skinte sola der oppe et sted. Det må finnes håp, og denne delen av filmen reflekterer det, når folk vender tilbake til hjemmene sine, eller det som er igjen av dem.

Han ønsker å dra tilbake til Gaza for å fortsette arbeidet, han har planer for en annen film og savner selvsagt familie og venner. Men et ublidt møte med norsk byråkrati har bidratt til en spesiell situasjon. Da han ble avskjært fra Gaza fikk han kunstnervisum i Norge til å sluttføre etterarbeidet på filmen hos JabFilm. Men så fikk han avslag på søknad om arbeids- og oppholdstillatelse både av UDI og ankeinstansen UNE, og risikerer nå å bli kastet ut. Årsaken er at verken UDI eller UNE anser han som erfaren nok til å kalle seg regissør. Man må ha hatt fast arbeid, som det heter, og de fleste regissører er jo frilansere. Jabalys støttespillere beskriver avslaget som absurd og peker på at filmen har deltatt på flere prestisjefylte festivaler og høstet anerkjennelse. Her på rushprint.no har vi skrevet om filmens deltakelse på både MIPTV, Sheffield og IDFA – alle blant de helt sentrale festivalene for dokumentarfilm.

Det er en klassisk ”Catch 22”-situasjon: Jabaly får ikke oppholdi Norge, men kommer seg heller ikke inn i Gaza, og risikerer dermed å bli internert i Egypt. Status nå er at han og produsent John Arvid Berger – som han planlegger et nytt filmprosjekt med – venter på svar fra UNE på et stemningsvarsel. Det kan gå mot rettssak, men det er usikkert om han få oppholde seg i Norge i påvente av en rettssak.

Når han til slutt kommer seg hjem, vil han starte en filmklubb og fortsette arbeidet som filmskaper. Og selvsagt vise filmen i Gaza.

– Mange har sett den på Al-Jazeera. Det ble selvsagt en sterk opplevelse for dem. Sjaføren på ambulansen sa han var stolt av filmen og oppfordret meg til å vise den rundt om i verden, for at folk skal få se hva som skjedde. Men jeg ønsker å arrangere visninger av filmen når jeg kommer tilbake til Gaza.

Du kan nå se filmen på NRK nett-tv

Legg igjen en kommentar

MENY