Barna ved voksenbordet

Barna ved voksenbordet

Det er nedslående å lese Arne Berggrens opplevelse av unge i bransjen, skriver regissør Emilie K. Beck. De unge jeg kjenner jobber tidlig og sent med nullbudsjetter hvor det kun er kreativ og visuell fortjeneste.

Foto fra Hjelp, vi er i filmbransjen

Arne Berggren, kollega over 25, skrev denne jula om late og bortskjemte unge i bransjen.

Det er trist å høre at min generasjon gir et sånt inntrykk på mennesker jeg har stor respekt for. Selv med en dose humor og gode poenger fra Berggren kjente jeg at dette temaet, unge i filmbransjen, er noe jeg sårt har tenkt lenge på. Jeg er for min del lei av å føle meg som barnet ved voksenbordet.

Det er bare to år siden jeg selv var 23, som Berggren mener er den magiske ungdom-voksengrensa, og jeg prøver fortsatt å slå igjennom dette murtaket av en bransje der veldig få mennesker tar deg seriøst nettopp fordi du er ung. Det antas før du åpner munnen at du ikke besitter den dybden innenfor det man kaller livserfaring, eller bransjeerfaring. For i dagens bransje må du helst ha laget film og tv-drama før du får lage film og tv-drama.

Jeg vet at du ikke snakker til oss hardtarbeidende unge, Arne. Men dette er noe som har opptatt meg i mange år, og nå som du tar det opp, vil jeg si noe.

Jeg har alltid vært hun unge siden jeg startet på mine første reklamefilm-jobber som skuespiller i fjortenårsalderen.

Jeg har ofte følt at jeg må imponere og snike inn erfaring på bransjefester og premierer for å være verdig nok til å snakke med regissører og produsenter, nettopp fordi jeg alltid har fryktet holdninger om at vi unge i bransjen ikke skal ta oss til rette – at vi burde være produksjonsassistenter noen år til før vi kan uttale oss om NFIs støtteordning eller norsk lavbudsjettfilm.

Alt det jeg gjorde som barn og ungdom i bransjen vil jeg kalle relevant erfaring. Men denne erfaringen synes ikke utenpå, fordi jeg er ung, for ikke å snakke om at jeg er jente.

Hva så om vi har høyere forventninger til oss selv enn vi burde? Til syvende og sist vil virkeligheten slå inn. Det er ikke eliten i bransjen som avgjør om vi skal brenne for kunsten og ha høye ambisjoner. Det er heller ikke denne elitens oppgave å drepe denne gleden, selv om realiteten er at det kan ta år før drømmen blir nådd.

Ironien i dette er at ringrevene i bransjen trenger oss like mye som vi trenger dem. Samfunnet og sendeplattformene endrer seg, og de unge er en inngangsport til hva som engasjerer mange der ute. Realiteten er jo også at norsk film og tv har skutt i været de siste årene der enormt mange unge, engasjerte og hardtarbeidende er de drivende kreftene.

Greit at ikke alle kan skrive en tv-serie, men burde ikke en 23-åring som har en idé til noe stort få klapp på skulderen for å våge, og for å være engasjert, uten å bli møtt med nedvurderende blikk? Hva med å heller løfte de unge, veilede og informere om denne lange, tøffe veien, istedenfor å dra teppet vekk under bena deres? Noen av de store, erfarne har jo allerede begynt å vakle, så kan vi ikke skape noe sammen? Det er jo vinn-vinn, er det ikke?

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har aldri har møtt en eneste lat ungdom i film- eller tv-bransjen. De unge jeg kjenner jobber tidlige morgener og sene kvelder med nullbudsjetter hvor det kun er kreativ og visuell fortjeneste.

Ellers lager de ting de kan ”skrive på cv-en”; de produserer, filmer og klipper internfilmer og musikkvideoer for artister med lønn ikke en gang arbeidstilsynet ville godkjent. Det er de unge som alltid får loggejobb, vaskejobb, ryddejobb og sjåførjobb uten å gjøre en eneste mine om hvor utslitte de er etter en seksten timers arbeidsdag, og det blir sett på som naivt å fortelle hvor mye de drømmer om en dag å kunne skrive den filmen eller den tv-serien som de store gutta som ansetter dem er i posisjon til å gjøre.

Vi vet at unge nå til dags har fått puter sydd under armene på noen områder, men i denne bransjen vil jeg heller si at de putene tidlig blir røsket vekk for at vi unge skal tvinges til å ta virkeligheten innover oss.

De sterkeste overlever, eller de flinke, som Berggren formulerer det. Jeg vet at ungdommen ikke har noe valg, de være flinkere enn noen gang, de være mer effektive enn noen gang for å henge med i svingene, for å gjøre inntrykk på de med livs- og bransjeerfaring.

Det har aldri vært flere om beinet, men det har heller aldri vært enklere å lage tv, så disse femti millionene for å lage tv-serie er vi heller ikke avhengig av. Vi er avhengig av at noen heier på oss, at noen ser oss og hjelper oss til å utvikle oss videre.

Det er derfor vi så veldig gjerne vil ta en kaffe med deg, Arne. Det er derfor vi bruker fancy ord og prøver å være mer profesjonelle enn vi kanskje er. Bransjen har selv lagt opp til at de sterkeste og mest erfarne overlever, derfor har kanskje uttrykket ”fake it until you make it” brent seg litt for langt inn i huden på noen.

Jeg vil si, på vegne av min generasjon, at ja, vi kan være naive og ambisiøse, men jeg tror faktisk ikke det er så dumt. Det gjør at vi kan ta sjanser de etablerte aldri ville tillatt eller våget. Vi unge trenger denne selvtilliten, påtatt eller ikke, for å klare oss i bransjen. Og jeg tror at også bransjen trenger den.

Emilie K Beck er regissør og programleder

Sorry, comments are closed for this post.

Barna ved voksenbordet

Barna ved voksenbordet

Det er nedslående å lese Arne Berggrens opplevelse av unge i bransjen, skriver regissør Emilie K. Beck. De unge jeg kjenner jobber tidlig og sent med nullbudsjetter hvor det kun er kreativ og visuell fortjeneste.

Foto fra Hjelp, vi er i filmbransjen

Arne Berggren, kollega over 25, skrev denne jula om late og bortskjemte unge i bransjen.

Det er trist å høre at min generasjon gir et sånt inntrykk på mennesker jeg har stor respekt for. Selv med en dose humor og gode poenger fra Berggren kjente jeg at dette temaet, unge i filmbransjen, er noe jeg sårt har tenkt lenge på. Jeg er for min del lei av å føle meg som barnet ved voksenbordet.

Det er bare to år siden jeg selv var 23, som Berggren mener er den magiske ungdom-voksengrensa, og jeg prøver fortsatt å slå igjennom dette murtaket av en bransje der veldig få mennesker tar deg seriøst nettopp fordi du er ung. Det antas før du åpner munnen at du ikke besitter den dybden innenfor det man kaller livserfaring, eller bransjeerfaring. For i dagens bransje må du helst ha laget film og tv-drama før du får lage film og tv-drama.

Jeg vet at du ikke snakker til oss hardtarbeidende unge, Arne. Men dette er noe som har opptatt meg i mange år, og nå som du tar det opp, vil jeg si noe.

Jeg har alltid vært hun unge siden jeg startet på mine første reklamefilm-jobber som skuespiller i fjortenårsalderen.

Jeg har ofte følt at jeg må imponere og snike inn erfaring på bransjefester og premierer for å være verdig nok til å snakke med regissører og produsenter, nettopp fordi jeg alltid har fryktet holdninger om at vi unge i bransjen ikke skal ta oss til rette – at vi burde være produksjonsassistenter noen år til før vi kan uttale oss om NFIs støtteordning eller norsk lavbudsjettfilm.

Alt det jeg gjorde som barn og ungdom i bransjen vil jeg kalle relevant erfaring. Men denne erfaringen synes ikke utenpå, fordi jeg er ung, for ikke å snakke om at jeg er jente.

Hva så om vi har høyere forventninger til oss selv enn vi burde? Til syvende og sist vil virkeligheten slå inn. Det er ikke eliten i bransjen som avgjør om vi skal brenne for kunsten og ha høye ambisjoner. Det er heller ikke denne elitens oppgave å drepe denne gleden, selv om realiteten er at det kan ta år før drømmen blir nådd.

Ironien i dette er at ringrevene i bransjen trenger oss like mye som vi trenger dem. Samfunnet og sendeplattformene endrer seg, og de unge er en inngangsport til hva som engasjerer mange der ute. Realiteten er jo også at norsk film og tv har skutt i været de siste årene der enormt mange unge, engasjerte og hardtarbeidende er de drivende kreftene.

Greit at ikke alle kan skrive en tv-serie, men burde ikke en 23-åring som har en idé til noe stort få klapp på skulderen for å våge, og for å være engasjert, uten å bli møtt med nedvurderende blikk? Hva med å heller løfte de unge, veilede og informere om denne lange, tøffe veien, istedenfor å dra teppet vekk under bena deres? Noen av de store, erfarne har jo allerede begynt å vakle, så kan vi ikke skape noe sammen? Det er jo vinn-vinn, er det ikke?

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har aldri har møtt en eneste lat ungdom i film- eller tv-bransjen. De unge jeg kjenner jobber tidlige morgener og sene kvelder med nullbudsjetter hvor det kun er kreativ og visuell fortjeneste.

Ellers lager de ting de kan ”skrive på cv-en”; de produserer, filmer og klipper internfilmer og musikkvideoer for artister med lønn ikke en gang arbeidstilsynet ville godkjent. Det er de unge som alltid får loggejobb, vaskejobb, ryddejobb og sjåførjobb uten å gjøre en eneste mine om hvor utslitte de er etter en seksten timers arbeidsdag, og det blir sett på som naivt å fortelle hvor mye de drømmer om en dag å kunne skrive den filmen eller den tv-serien som de store gutta som ansetter dem er i posisjon til å gjøre.

Vi vet at unge nå til dags har fått puter sydd under armene på noen områder, men i denne bransjen vil jeg heller si at de putene tidlig blir røsket vekk for at vi unge skal tvinges til å ta virkeligheten innover oss.

De sterkeste overlever, eller de flinke, som Berggren formulerer det. Jeg vet at ungdommen ikke har noe valg, de være flinkere enn noen gang, de være mer effektive enn noen gang for å henge med i svingene, for å gjøre inntrykk på de med livs- og bransjeerfaring.

Det har aldri vært flere om beinet, men det har heller aldri vært enklere å lage tv, så disse femti millionene for å lage tv-serie er vi heller ikke avhengig av. Vi er avhengig av at noen heier på oss, at noen ser oss og hjelper oss til å utvikle oss videre.

Det er derfor vi så veldig gjerne vil ta en kaffe med deg, Arne. Det er derfor vi bruker fancy ord og prøver å være mer profesjonelle enn vi kanskje er. Bransjen har selv lagt opp til at de sterkeste og mest erfarne overlever, derfor har kanskje uttrykket ”fake it until you make it” brent seg litt for langt inn i huden på noen.

Jeg vil si, på vegne av min generasjon, at ja, vi kan være naive og ambisiøse, men jeg tror faktisk ikke det er så dumt. Det gjør at vi kan ta sjanser de etablerte aldri ville tillatt eller våget. Vi unge trenger denne selvtilliten, påtatt eller ikke, for å klare oss i bransjen. Og jeg tror at også bransjen trenger den.

Emilie K Beck er regissør og programleder

Sorry, comments are closed for this post.

MENY