Wajda er død, lenge leve Wajda

Wajda er død, lenge leve Wajda

I oktober gikk Andrzej Wajda bort. Han var en unik stemme i europeisk film, mener filmregissør Igor Devold, som her minnes sitt besøk på filmsettet da regissøren spilte inn «Hevn» sammen med Roman Polanski.

Foto: Andrzej Wajda instruerer Roman Polanski under opptakene til «Hevn»

Jeg husker godt den iskalde marsmorgenen i 2002. For første gang hadde jeg kommet meg inn på området til de polske filmstudioene i Warszawa. Porten åpnet seg, og etter en kort prat med vakta rullet taxien bort til et av de store studioene. Jeg skulle få sitte i mørket og være observatør under opptakene av Hevn. Jeg skulle få tilbringe en hel dag på filmsettet, ved monitoren sammen med regissørlegenden Andrzej Wajda – og med Roman Polanski foran kamera. Jeg glemmer det aldri.

Wajda er en av Polens største filmregissører, noen vil mene den aller største og mest betydningsfulle, og kanskje den mest polske. Han debuterte i 1955 med den epokegjørende filmen En generasjon. Filmen hadde mange av de sosialrealistiske trekkene som var typiske for etterkrigstidens polske filmer, med en ung Polanski foran kamera. Wajdas tre første filmer danner en slags trilogi og omhandler Annen verdenskrig og den umiddelbare etterkrigstiden og hvordan den yngre generasjonen så framover, først med optimisme, så med voksende desillusjon. Allerede i sin andre film Kanal tok han avstand fra den sosialrealistiske korrektheten, blant annet ved at filmen omhandlet hjemmefronten (Armia Krajowa) og ikke den kommunistiske motstandsbevegelsen.

a-generation-med-polanski-versjon-2
A Generation – med Polanski i midten.

Den siste filmen i trilogien, Aske og Diamanter, er en kompleks fremstilling av valgene motstandsmannen Maciej må ta i krigens siste dager. Filmen er overaskende sammensatt og ærlig, med tanke på at dette var en film laget under den kommunistiske sensuren. Hovedpersonen står overfor dramatiske og moralske dilemmaer. Zbigniew Cybulski gjør en mesterlig rolleprestasjon i filmen; nærheten, tvilen og desperasjonen i hans spill gjør dette til en av Wajdas, Polens og Europas sterkeste etterkrigsfilmer, etter min mening.

Perioden etter Stalins død i 1953 var en periode med en oppmykning av sensuren i det kommunistiske Polen og Wajda skulle bli en ledende stemme i det som ble kalt ”Den polske filmskolen” eller ”Den polske bølgen” på femtitallet. Han var en av de første uteksaminerte regissørene fra den nasjonale polske filmskolen som ble opprettet i 1947. Ved å fortelle om en så nær fortid, fra Andre verdenskrig, en tid som Wajda selv hadde opplevd på kroppen, gikk han i polemikk med den kommunistiske propagandaen og utfordret datidens oppfatning av Polens krigshistorie. ”Den polske filmskolen” var sterkt påvirket av både italiensk neorealisme og estetikken i de sosialrealistiske filmene fra Sovjetunionen.

I Aske og diamanter anvender Wajda dessuten sterk symbolikk, også fra den katolske kulturtradisjonen, noe som skulle bli mer tydelig i hans senere filmer. Filmene fra ”Den polske filmskolen” skulle senere inspirere mange filmskapere utenfor Polen, som Martin Scorsese og Francis Ford Coppola. Scorsese har ved flere anledninger trukket frem ”Den polske filmskolen” som en inspirasjonskilde for hans regiarbeid.

Allerede for hans andre film, Kanal, vant Wajda Juryprisen i Cannes (i 1957, delt med Ingmar Bergman for Det syvende seglet). Det skulle bli begynnelsen på en lang rekke prestisjefylte priser han skulle hente hjem i årene som kom. Wajda har bl.a. vunnet heders-Oscar og Gullpalmen i Cannes for filmen Jernmannen (som også ble nominert til Oscar). Jernmannen var lagt til Solidaritetsbevegelsens streiker i Gdansk i 1981, med blant annet Solidaritet-lederen Lech Walesa i en birolle, som seg selv. Han har også mottatt hedersgullbjørn for sin karriere på Berlinalen og flere andre internasjonale priser for sine 56 (!) filmer.

Han tok ofte i sine filmer utgangspunkt i de personlige skjebnene, dilemmaene. Vi møter mennesker som blir fanget og flettet inn i historiens kastevinder. På 1970-tallet var Wajda med på å definere en annen polsk filmbølge: ”Den moralske uros film”. Gjennom en tale han holdt under den polske filmfestivalen i Gdansk i 1975 utfordret Wajda polsk filmskapere: Han ville at filmene skulle ta opp problemstillinger man møtte som opposisjonell i det kommunistiske Polen.

Radziwilowicz Jerzy;Tarkowski Michal;
Jernmannen

”Den moralske uros film” ble en ny vår for den polske filmen. Den banet vei for filmskapere som Agnieszka Holland og Krzysztof Kieslowski. Med filmer som Marmormannen og Jernmannen tok Wajda selv opp tematikken. Disse filmene var med på å definere den polske samtiden og ”sette ord” på hvordan det var å leve under kommunismen. Wajda dokumenterte endringene det polske samfunnet gjennomgikk på denne tiden, med sosial uro og mange streiker.

I sine filmer trakk Wajda ofte frem mangelen hos polakkene til å kunne samles om en felles sak. Ofte understreket han hvor splittet Polen var internt. Nasjonen har alltid vært et klassedelt samfunn, delt mellom by og land, mellom intelligentsia og arbeiderklasse, og før det, mellom bøndene og adelen. Hans filmer går ofte i dybden av denne splittelsen, noe som ofte har vært en utfordring, spesielt når ytre fiender truer. Med en geografisk plassering mellom Tyskland og Russland har det ikke manglet på press utenfra i Polens historie.

katyn-1_6910991-versjon-2
Katyn

Wajda fikk selv i ung alder oppleve noen av disse ytre truslene gjennom sin nærmeste families krigsopplevelser. Han var sønn av en polsk offiser og en lærerinne. Under krigen ble faren henrettet i de hviterussiske Katyn-skogene, sammen med tusenvis av andre polske offiserer i en massakre, gjennomført av sovjetrussiske styrker. Dette var noe han selv skulle lage film om i 2007, i den Oscarnominerte Katyn.

I Polen ble Andrzej Wajda ofte oppfattet som en kontroversiell filmskaper. Filmene hans skapte debatt og tvang polakker til å se på seg selv med nye øyne. Noe som ikke alltid er like behagelig for alle. Også inntil det siste, med hans film om Lech Walesa, irriterte han dagens regjeringsparti PiS som ikke vil anerkjenne Walesa som en frihetskjemper som var delaktig i å velte kommunismen i Øst-Europa. PiS ønsker å skrive historien på nytt, og som for mange andre av dagens populister, betyr ikke historiens kjensgjerninger mye.

walesa-man-of-hope_2-versjon-2
«Walesa – man of hope»

Wajda hadde ikke nødvendigvis noe svar på de utfordringene karakterene i hans filmer sto overfor. Likevel vil jeg si han tok parti, om enn ofte på subtile måter. Selv om Maciek i Aske og diamanter lider en tragisk skjebne på slutten av filmen, følger kamera ham hele veien mens han prøver å rømme fra de tyske soldatene som har skutt ham. Han rømmer over en søppeldynge og vi ser ham bli svakere og svakere. Til slutt faller han om, og dør på ”historiens søppeldynge”. Wajdas symbolikk tilfører scenene en dobbel bunn, om du er villig til å lete.

Å kunne være en flue på veggen den dagen i 2002 på filmsettet til Hevn var en enorm inspirasjon. Jeg fikk se hvordan Wajda jobbet med fotografen Pawel Edelman og instruerte Roman Polanski som skuespiller. Hvordan de fant fram til den rette iscenesettelsen, bevegelsene og koreografien i rommet… spillet mellom kameraet og skuespillerne… hvor skulle pauseringene være? Hvordan skulle replikkene leveres? Det var en unik mulighet for meg til å kikke bak i kulissene til en magisk verden jeg bare hadde fått oppleve på kinoduken.

Trailer-tekst: I august hadde Wajdas siste film, Afterimage, om den polske dissident-kunstneren Wladyslaw Strzeminski, verdenspremiere på Toronto film festival. Wajda døde to måneder senere.

Wajda representerte en generasjon filmskapere som hadde et tydelig budskap når han utforsket forholdet mellom form og innhold. Han var ikke moraliserende, men hadde en klar moral. Han var en filmregissør som tidlig lærte seg å stå opp for de temaene han ville utforske, og som fant veier forbi motstand og sensur for å nå fram med budskapet.

I en tid der stadig flere populistiske politikere kjører i de ”sorte bilene” i Europa og stemmegiverne ikke lenger husker hvordan dette i tidligere tider har ført oss på villspor, trenger vi slike tydelige stemmer. Vi trenger filmskapere som kan sette det som skjer i en større kontekst, enten det er i Polen, resten av Europa eller USA.

Wajda viste oss hvor galt det kan gå når totalitære krefter slippes løs, enten de var drevet av nazistisk eller kommunistisk ideologi og propaganda. Hans liv var en kamp for å forsvare demokratiske verdier, eller for å si det med hans egne ord: ”Min oppgave som regissør er ikke bare å skape hyggelig underholdning for en kveld. Det viktigste er å få folk til å tenke.”

Leiv Igor Devold: Masterutdannet i regi fra den polske filmskolen i Lodz, regissør av kinodokumentaren Den tilfeldige rockestjernen om Kaizers Orchestra.

Les Devolds tidligere innlegg

1 kommentar til Wajda er død, lenge leve Wajda

  1. Utmerket, Leiv Igor, takk for fin og interessant artikkel! Vi får håpe at hans siste film Afterimages kommer på norske kinoer, den er helt fantastisk, og at Cinematekene og filmklubbene nå lager Wajda-serier utover vinteren 2017. Mange av filmene hans finnes i arkivene på NB, takket være Film Polskis iherdige distribusjons-politikk i etterkrigstiden.

Legg igjen en kommentar

Wajda er død, lenge leve Wajda

Wajda er død, lenge leve Wajda

I oktober gikk Andrzej Wajda bort. Han var en unik stemme i europeisk film, mener filmregissør Igor Devold, som her minnes sitt besøk på filmsettet da regissøren spilte inn «Hevn» sammen med Roman Polanski.

Foto: Andrzej Wajda instruerer Roman Polanski under opptakene til «Hevn»

Jeg husker godt den iskalde marsmorgenen i 2002. For første gang hadde jeg kommet meg inn på området til de polske filmstudioene i Warszawa. Porten åpnet seg, og etter en kort prat med vakta rullet taxien bort til et av de store studioene. Jeg skulle få sitte i mørket og være observatør under opptakene av Hevn. Jeg skulle få tilbringe en hel dag på filmsettet, ved monitoren sammen med regissørlegenden Andrzej Wajda – og med Roman Polanski foran kamera. Jeg glemmer det aldri.

Wajda er en av Polens største filmregissører, noen vil mene den aller største og mest betydningsfulle, og kanskje den mest polske. Han debuterte i 1955 med den epokegjørende filmen En generasjon. Filmen hadde mange av de sosialrealistiske trekkene som var typiske for etterkrigstidens polske filmer, med en ung Polanski foran kamera. Wajdas tre første filmer danner en slags trilogi og omhandler Annen verdenskrig og den umiddelbare etterkrigstiden og hvordan den yngre generasjonen så framover, først med optimisme, så med voksende desillusjon. Allerede i sin andre film Kanal tok han avstand fra den sosialrealistiske korrektheten, blant annet ved at filmen omhandlet hjemmefronten (Armia Krajowa) og ikke den kommunistiske motstandsbevegelsen.

a-generation-med-polanski-versjon-2
A Generation – med Polanski i midten.

Den siste filmen i trilogien, Aske og Diamanter, er en kompleks fremstilling av valgene motstandsmannen Maciej må ta i krigens siste dager. Filmen er overaskende sammensatt og ærlig, med tanke på at dette var en film laget under den kommunistiske sensuren. Hovedpersonen står overfor dramatiske og moralske dilemmaer. Zbigniew Cybulski gjør en mesterlig rolleprestasjon i filmen; nærheten, tvilen og desperasjonen i hans spill gjør dette til en av Wajdas, Polens og Europas sterkeste etterkrigsfilmer, etter min mening.

Perioden etter Stalins død i 1953 var en periode med en oppmykning av sensuren i det kommunistiske Polen og Wajda skulle bli en ledende stemme i det som ble kalt ”Den polske filmskolen” eller ”Den polske bølgen” på femtitallet. Han var en av de første uteksaminerte regissørene fra den nasjonale polske filmskolen som ble opprettet i 1947. Ved å fortelle om en så nær fortid, fra Andre verdenskrig, en tid som Wajda selv hadde opplevd på kroppen, gikk han i polemikk med den kommunistiske propagandaen og utfordret datidens oppfatning av Polens krigshistorie. ”Den polske filmskolen” var sterkt påvirket av både italiensk neorealisme og estetikken i de sosialrealistiske filmene fra Sovjetunionen.

I Aske og diamanter anvender Wajda dessuten sterk symbolikk, også fra den katolske kulturtradisjonen, noe som skulle bli mer tydelig i hans senere filmer. Filmene fra ”Den polske filmskolen” skulle senere inspirere mange filmskapere utenfor Polen, som Martin Scorsese og Francis Ford Coppola. Scorsese har ved flere anledninger trukket frem ”Den polske filmskolen” som en inspirasjonskilde for hans regiarbeid.

Allerede for hans andre film, Kanal, vant Wajda Juryprisen i Cannes (i 1957, delt med Ingmar Bergman for Det syvende seglet). Det skulle bli begynnelsen på en lang rekke prestisjefylte priser han skulle hente hjem i årene som kom. Wajda har bl.a. vunnet heders-Oscar og Gullpalmen i Cannes for filmen Jernmannen (som også ble nominert til Oscar). Jernmannen var lagt til Solidaritetsbevegelsens streiker i Gdansk i 1981, med blant annet Solidaritet-lederen Lech Walesa i en birolle, som seg selv. Han har også mottatt hedersgullbjørn for sin karriere på Berlinalen og flere andre internasjonale priser for sine 56 (!) filmer.

Han tok ofte i sine filmer utgangspunkt i de personlige skjebnene, dilemmaene. Vi møter mennesker som blir fanget og flettet inn i historiens kastevinder. På 1970-tallet var Wajda med på å definere en annen polsk filmbølge: ”Den moralske uros film”. Gjennom en tale han holdt under den polske filmfestivalen i Gdansk i 1975 utfordret Wajda polsk filmskapere: Han ville at filmene skulle ta opp problemstillinger man møtte som opposisjonell i det kommunistiske Polen.

Radziwilowicz Jerzy;Tarkowski Michal;
Jernmannen

”Den moralske uros film” ble en ny vår for den polske filmen. Den banet vei for filmskapere som Agnieszka Holland og Krzysztof Kieslowski. Med filmer som Marmormannen og Jernmannen tok Wajda selv opp tematikken. Disse filmene var med på å definere den polske samtiden og ”sette ord” på hvordan det var å leve under kommunismen. Wajda dokumenterte endringene det polske samfunnet gjennomgikk på denne tiden, med sosial uro og mange streiker.

I sine filmer trakk Wajda ofte frem mangelen hos polakkene til å kunne samles om en felles sak. Ofte understreket han hvor splittet Polen var internt. Nasjonen har alltid vært et klassedelt samfunn, delt mellom by og land, mellom intelligentsia og arbeiderklasse, og før det, mellom bøndene og adelen. Hans filmer går ofte i dybden av denne splittelsen, noe som ofte har vært en utfordring, spesielt når ytre fiender truer. Med en geografisk plassering mellom Tyskland og Russland har det ikke manglet på press utenfra i Polens historie.

katyn-1_6910991-versjon-2
Katyn

Wajda fikk selv i ung alder oppleve noen av disse ytre truslene gjennom sin nærmeste families krigsopplevelser. Han var sønn av en polsk offiser og en lærerinne. Under krigen ble faren henrettet i de hviterussiske Katyn-skogene, sammen med tusenvis av andre polske offiserer i en massakre, gjennomført av sovjetrussiske styrker. Dette var noe han selv skulle lage film om i 2007, i den Oscarnominerte Katyn.

I Polen ble Andrzej Wajda ofte oppfattet som en kontroversiell filmskaper. Filmene hans skapte debatt og tvang polakker til å se på seg selv med nye øyne. Noe som ikke alltid er like behagelig for alle. Også inntil det siste, med hans film om Lech Walesa, irriterte han dagens regjeringsparti PiS som ikke vil anerkjenne Walesa som en frihetskjemper som var delaktig i å velte kommunismen i Øst-Europa. PiS ønsker å skrive historien på nytt, og som for mange andre av dagens populister, betyr ikke historiens kjensgjerninger mye.

walesa-man-of-hope_2-versjon-2
«Walesa – man of hope»

Wajda hadde ikke nødvendigvis noe svar på de utfordringene karakterene i hans filmer sto overfor. Likevel vil jeg si han tok parti, om enn ofte på subtile måter. Selv om Maciek i Aske og diamanter lider en tragisk skjebne på slutten av filmen, følger kamera ham hele veien mens han prøver å rømme fra de tyske soldatene som har skutt ham. Han rømmer over en søppeldynge og vi ser ham bli svakere og svakere. Til slutt faller han om, og dør på ”historiens søppeldynge”. Wajdas symbolikk tilfører scenene en dobbel bunn, om du er villig til å lete.

Å kunne være en flue på veggen den dagen i 2002 på filmsettet til Hevn var en enorm inspirasjon. Jeg fikk se hvordan Wajda jobbet med fotografen Pawel Edelman og instruerte Roman Polanski som skuespiller. Hvordan de fant fram til den rette iscenesettelsen, bevegelsene og koreografien i rommet… spillet mellom kameraet og skuespillerne… hvor skulle pauseringene være? Hvordan skulle replikkene leveres? Det var en unik mulighet for meg til å kikke bak i kulissene til en magisk verden jeg bare hadde fått oppleve på kinoduken.

Trailer-tekst: I august hadde Wajdas siste film, Afterimage, om den polske dissident-kunstneren Wladyslaw Strzeminski, verdenspremiere på Toronto film festival. Wajda døde to måneder senere.

Wajda representerte en generasjon filmskapere som hadde et tydelig budskap når han utforsket forholdet mellom form og innhold. Han var ikke moraliserende, men hadde en klar moral. Han var en filmregissør som tidlig lærte seg å stå opp for de temaene han ville utforske, og som fant veier forbi motstand og sensur for å nå fram med budskapet.

I en tid der stadig flere populistiske politikere kjører i de ”sorte bilene” i Europa og stemmegiverne ikke lenger husker hvordan dette i tidligere tider har ført oss på villspor, trenger vi slike tydelige stemmer. Vi trenger filmskapere som kan sette det som skjer i en større kontekst, enten det er i Polen, resten av Europa eller USA.

Wajda viste oss hvor galt det kan gå når totalitære krefter slippes løs, enten de var drevet av nazistisk eller kommunistisk ideologi og propaganda. Hans liv var en kamp for å forsvare demokratiske verdier, eller for å si det med hans egne ord: ”Min oppgave som regissør er ikke bare å skape hyggelig underholdning for en kveld. Det viktigste er å få folk til å tenke.”

Leiv Igor Devold: Masterutdannet i regi fra den polske filmskolen i Lodz, regissør av kinodokumentaren Den tilfeldige rockestjernen om Kaizers Orchestra.

Les Devolds tidligere innlegg

One Response to Wajda er død, lenge leve Wajda

  1. Utmerket, Leiv Igor, takk for fin og interessant artikkel! Vi får håpe at hans siste film Afterimages kommer på norske kinoer, den er helt fantastisk, og at Cinematekene og filmklubbene nå lager Wajda-serier utover vinteren 2017. Mange av filmene hans finnes i arkivene på NB, takket være Film Polskis iherdige distribusjons-politikk i etterkrigstiden.

Legg igjen en kommentar

MENY