Når historieskriving og dramatikk skiller veier

Når historieskriving og dramatikk skiller veier

Min oppgave som manusforfatter på et prosjekt som er basert på sanne hendelser, er å lese mellom linjene. Det er her historieskriving og dramatikk skiller veier, skriver Jan Trygve Røyneland, manusforfatter på Kongens nei.

Foto: Artikkelforfatteren under opptakene av Kongens Nei

(Minst) 7 av totalt 18 filmer som søkte markedsstøtte hos NFI i juni 2016 er filmer som baserer seg på sanne hendelser. En stor del av alle ideer som dukker opp i faunaen av film-Norge er ideer basert på virkelige hendelser. Særlig de som sees på som kommersielle filmer. De er lette å pitche, og etter alt å dømme lette å selge. En film basert på sanne hendelser er noe som fenger. Både filmskapere og publikum. Se på de meste sette filmene de siste årene og man står igjen med filmer som Max Manus og Kon-Tiki. I utlandet lager man filmer som The Social Network, Bloody Sunday, Steve Jobs, The Danish Girl, Sommeren 92, Everest, Spotlight, The Revenant, for å nevne en latterlig liten del av det som blir produsert.

Hva er det som gjør at en film, «based on a true story», interesserer oss? Vi vet jo hva som skal skje. Vi vet at hovedpersonene dør, eller ikke dør, eller når Sydpolen, eller unngår å synke sivbåten sin på havet. Et kjapt Wikipedia-søk mens åpningstitlene ruller over skjermen, så vet vi det meste om hva som skjedde, når det skjedde og hvordan folk har tolket det i ettertid. Når jeg skal se en film hjemme som er basert på en sann historie, så leser jeg meg alltid opp først. Fordi, og her kommer mitt argument for hvorfor disse filmene er viktige, og ikke minst interessante: Det handler ikke om spenningen om hva som skjedde eller når det skjedde. Det handler om hvorfor det skjedde. Det handler om å forstå.

Hva som gjør en sann historie til godt dramatisk materiale for film eller tv er det mange ulike meninger om. Det kan være så mangt. For The Big Short handler det om en samtid som ikke så mange av oss forsto verken når det foregikk eller i ettertid. Det liksom bare skjedde. Derfor er det en viktig film for å få oss til å forstå galskapen og mekanismene bak det vi alle kjente som finanskrisen.

Paul Greengrass sin film Bloody Sunday (2002) fikk meg til bedre å forstå kaoset i den situasjonen som utspilte seg en søndag i 1972 i Belfast. Jeg forstår fortvilelsen og hjelpeløsheten. Uten at jeg vet eller visste mye om denne hendelsen før jeg så filmen, så føler jeg nå at jeg forstår mer. Og det gir meg en følelse av trygghet.

– Historiebøkene er ofte kronologiske gjenfortellinger av faktuelle hendelser, uten for mye antagelser.

Hvorfor er kjernen av historien

I vårt arbeid med Kongens Nei har dette vært vår linje (nesten) fra første dag. Vi ønsker å forstå Kong Haakon sine valg gjennom disse tre døgna, vi ønsker å forstå hvorfor man som 17-åring er villig til å slåss for et land som du aldri har bodd i, vi ville forstå hva som gjorde at Birger Eriksen skjøt sine kanoner fra Oscarsborg natt til 9. april, og hvorfor det tyske sendebudet Curt Bräuer jobbet så iherdig for samtaler med konge og regjering når resten av det tyske Wehrmacht var klare for kamper.

Men dette står sjeldent svart på hvitt i historiske kilder. Historiebøkene er ofte kronologiske gjenfortellinger av faktuelle hendelser, uten for mye antagelser. Forståelig nok for en historiker. Men det er her, etter min mening, at historikk og dramatikk skiller veier. Manusforfattere må lese mellom linjene. La meg komme med et eksempel:

En mann går nedover en vei, i hånden har han blomster. Han stopper opp og ser seg til begge sider. Ingen biler. Han blir stående. Han står og venter, til det kommer en buss. Noen sekunder før bussen skal passere, trår mannen ut i veien og blir påkjørt av bussen.

La oss si det er sant. Det skjedde. Hva skjedde? Det som står over. Hvordan? Slik det står over. Hvorfor? Det står mellom linjene.

Her må man inn som hobbypsykolog. Men man skal også huske at det er en sann historie. Det er et virkelig menneske bak historien, et virkelig menneske med en virkelig familie, med virkelige historier og minner. Det skal man respektere. Samtidig må man respektere de som skal se filmen. Det er ingen vits i å lage en film som ikke er ærlig. Så hvem er denne mannen som gikk rett ut i gata? Hvorfor gjorde han det? Hvem var blomstene fra? Eller til? Hvorfor akkurat i dag? Hva har skjedd rett før? Hva skulle skje om noen minutter? Alt dette er grunnlaget for at en karakter kan forstås. Alt dette er med på å fortelle deg «hvorfor».

Hva sier så hobbypsykologen i deg? Gikk han ut i veien fordi han hadde bestemt seg for å fri til sin kjære, men fant henne i seng med en annen mann? Gikk han ut i veien fordi han var på vei til begravelsen til sin 10 år gamle datter som hadde dødd av kreft en uke tidligere? Orket han ikke mer? Tok han i det hele tatt sitt eget liv? Var han døv? Var han blind? Hvordan og hva er spektakulært og filmbart. Men hvorfor er kjernen av historien.

– En helt er sjeldent interessant å følge med på i lengden.

Et sammensatt kongebilde

Christopher Grøndahl skriver i sin artikkel i Rushprint nr 1, 2015: «Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?»: «… går du inn i dagbøkene, brevene og skildringene, finner du en mann (Roald Amundsen) som tilsynelatende aldri tviler på sine egne evner, aldri gir uttrykk for anger over de livene han ødela på veien mot internasjonal berømmelse. Skal du skape et engasjerende helteportrett av Amundsen, er du nødt til å dikte ham en ny personlighet.»

Dette er etter min mening essensen av å skrive en historie basert på sanne hendelser. Er det ikke nøyaktig Amundsens totale mangel på tvil og anger som gjør han interessant, for hvilket menneske er det som ikke har tvil og anger? Hva er det som har gjort han slik? Hvorfor har han ikke tvil? Hvorfor angrer han ikke? Man skal ikke kunne trenge å dikte en personlighet, svaret ligger mellom linjene. Og må man lage et helteportrett av Amundsen/Max Manus/Heyerdahl/Kong Haakon? Er det ikke mer interessant å vise et portrett av et menneske? Er det ikke da vi andre som ser filmen kan kjenne oss igjen?

I Kongens Nei er det lett å finne heltebildet av Kong Haakon. Mye som er skrevet om Kong Haakon etterlater oss med en helt. En mann som stod opp mot tyskerne og sin egen regjering, på vegne av det norske folk. Lett. Men en helt er sjeldent interessant å følge med på i lengden. En feilfri person er kjedelig. Derfor er vår Kong Haakon mangefull. Han har ikke svaret på alt. Han har mislyktes på mange områder, han søker råd. Det samme gjør Kronprins Olav, Kronprinsesse Märtha, Curt Bräuer. Vi gjør det alle. Hele tiden.

Jeg mener, og nøkkelordet her er jeg, for dette er absolutt ingen objektiv sannhet, dette er kun mine meninger og erfaringer etter å jobbet med flere prosjekter som baserer seg på sanne hendelser. Jeg mener at min oppgave som manusforfatter på et prosjekt som er basert på sanne hendelser, er å lese mellom linjene. Hva som skjedde og hvordan det skjedde er det letteste man kan skrive. Scener på en flåte, scener på Sydpolen, scener under bomberegn i Nybergsund eller scener fra frigjøringsdagen er lett å skrive. Det finnes bilder og gjenfortellinger rundt alt dette. Det er godt dokumentert. Det som ikke er godt dokumentert er hvordan våre hovedkarakterer hadde det inne i seg på de gitte tidspunktene. Hva de følte og tenkte. En Max Manus på frigjøringsdagen er et samlende bilde, men under overflaten var det depresjon og sorg. Det er en god scene. Det er en god historie.

Jeg håper at når folk ser Kongens Nei i så vil det stemme noenlunde overens med det jeg har skrevet her. Vi har selvfølgelig ikke truffet blink på alle punkter og det er som alltid ting man skulle gjort på nytt, eller researchet litt mer, eller som på et senere tidspunkt har vist seg å ikke stemme helt. Men vi har justert og jobbet underveis, slik at vi har nærmet oss vår intensjon. Vi ønsket å forstå hva som skjedde de tre døgna i april 1940, vi ønsket å vite hvorfor mye av det som utspilte seg skjedde. På vår vei har vi lært mye, og vi håper også at i tillegg til å bli underholdt, rørt og spent, så vil man som tilskuer forstå vår historie bedre. Både den vi forteller i filmen og den som står i historiebøkene.

Så håper vi at historikere, kritikere og andre synsere er enig med vår forståelse, eller i det minste mener den er verd å diskutere.

Jan Trygve Røyneland var manusforfatter og regiassistent på Kongens nei. Han har også bidratt som episodeforfatter på tv-serien Okkupert.

Sorry, comments are closed for this post.

Når historieskriving og dramatikk skiller veier

Når historieskriving og dramatikk skiller veier

Min oppgave som manusforfatter på et prosjekt som er basert på sanne hendelser, er å lese mellom linjene. Det er her historieskriving og dramatikk skiller veier, skriver Jan Trygve Røyneland, manusforfatter på Kongens nei.

Foto: Artikkelforfatteren under opptakene av Kongens Nei

(Minst) 7 av totalt 18 filmer som søkte markedsstøtte hos NFI i juni 2016 er filmer som baserer seg på sanne hendelser. En stor del av alle ideer som dukker opp i faunaen av film-Norge er ideer basert på virkelige hendelser. Særlig de som sees på som kommersielle filmer. De er lette å pitche, og etter alt å dømme lette å selge. En film basert på sanne hendelser er noe som fenger. Både filmskapere og publikum. Se på de meste sette filmene de siste årene og man står igjen med filmer som Max Manus og Kon-Tiki. I utlandet lager man filmer som The Social Network, Bloody Sunday, Steve Jobs, The Danish Girl, Sommeren 92, Everest, Spotlight, The Revenant, for å nevne en latterlig liten del av det som blir produsert.

Hva er det som gjør at en film, «based on a true story», interesserer oss? Vi vet jo hva som skal skje. Vi vet at hovedpersonene dør, eller ikke dør, eller når Sydpolen, eller unngår å synke sivbåten sin på havet. Et kjapt Wikipedia-søk mens åpningstitlene ruller over skjermen, så vet vi det meste om hva som skjedde, når det skjedde og hvordan folk har tolket det i ettertid. Når jeg skal se en film hjemme som er basert på en sann historie, så leser jeg meg alltid opp først. Fordi, og her kommer mitt argument for hvorfor disse filmene er viktige, og ikke minst interessante: Det handler ikke om spenningen om hva som skjedde eller når det skjedde. Det handler om hvorfor det skjedde. Det handler om å forstå.

Hva som gjør en sann historie til godt dramatisk materiale for film eller tv er det mange ulike meninger om. Det kan være så mangt. For The Big Short handler det om en samtid som ikke så mange av oss forsto verken når det foregikk eller i ettertid. Det liksom bare skjedde. Derfor er det en viktig film for å få oss til å forstå galskapen og mekanismene bak det vi alle kjente som finanskrisen.

Paul Greengrass sin film Bloody Sunday (2002) fikk meg til bedre å forstå kaoset i den situasjonen som utspilte seg en søndag i 1972 i Belfast. Jeg forstår fortvilelsen og hjelpeløsheten. Uten at jeg vet eller visste mye om denne hendelsen før jeg så filmen, så føler jeg nå at jeg forstår mer. Og det gir meg en følelse av trygghet.

– Historiebøkene er ofte kronologiske gjenfortellinger av faktuelle hendelser, uten for mye antagelser.

Hvorfor er kjernen av historien

I vårt arbeid med Kongens Nei har dette vært vår linje (nesten) fra første dag. Vi ønsker å forstå Kong Haakon sine valg gjennom disse tre døgna, vi ønsker å forstå hvorfor man som 17-åring er villig til å slåss for et land som du aldri har bodd i, vi ville forstå hva som gjorde at Birger Eriksen skjøt sine kanoner fra Oscarsborg natt til 9. april, og hvorfor det tyske sendebudet Curt Bräuer jobbet så iherdig for samtaler med konge og regjering når resten av det tyske Wehrmacht var klare for kamper.

Men dette står sjeldent svart på hvitt i historiske kilder. Historiebøkene er ofte kronologiske gjenfortellinger av faktuelle hendelser, uten for mye antagelser. Forståelig nok for en historiker. Men det er her, etter min mening, at historikk og dramatikk skiller veier. Manusforfattere må lese mellom linjene. La meg komme med et eksempel:

En mann går nedover en vei, i hånden har han blomster. Han stopper opp og ser seg til begge sider. Ingen biler. Han blir stående. Han står og venter, til det kommer en buss. Noen sekunder før bussen skal passere, trår mannen ut i veien og blir påkjørt av bussen.

La oss si det er sant. Det skjedde. Hva skjedde? Det som står over. Hvordan? Slik det står over. Hvorfor? Det står mellom linjene.

Her må man inn som hobbypsykolog. Men man skal også huske at det er en sann historie. Det er et virkelig menneske bak historien, et virkelig menneske med en virkelig familie, med virkelige historier og minner. Det skal man respektere. Samtidig må man respektere de som skal se filmen. Det er ingen vits i å lage en film som ikke er ærlig. Så hvem er denne mannen som gikk rett ut i gata? Hvorfor gjorde han det? Hvem var blomstene fra? Eller til? Hvorfor akkurat i dag? Hva har skjedd rett før? Hva skulle skje om noen minutter? Alt dette er grunnlaget for at en karakter kan forstås. Alt dette er med på å fortelle deg «hvorfor».

Hva sier så hobbypsykologen i deg? Gikk han ut i veien fordi han hadde bestemt seg for å fri til sin kjære, men fant henne i seng med en annen mann? Gikk han ut i veien fordi han var på vei til begravelsen til sin 10 år gamle datter som hadde dødd av kreft en uke tidligere? Orket han ikke mer? Tok han i det hele tatt sitt eget liv? Var han døv? Var han blind? Hvordan og hva er spektakulært og filmbart. Men hvorfor er kjernen av historien.

– En helt er sjeldent interessant å følge med på i lengden.

Et sammensatt kongebilde

Christopher Grøndahl skriver i sin artikkel i Rushprint nr 1, 2015: «Har jeg som forfatter frikort til å vri på historiske fakta?»: «… går du inn i dagbøkene, brevene og skildringene, finner du en mann (Roald Amundsen) som tilsynelatende aldri tviler på sine egne evner, aldri gir uttrykk for anger over de livene han ødela på veien mot internasjonal berømmelse. Skal du skape et engasjerende helteportrett av Amundsen, er du nødt til å dikte ham en ny personlighet.»

Dette er etter min mening essensen av å skrive en historie basert på sanne hendelser. Er det ikke nøyaktig Amundsens totale mangel på tvil og anger som gjør han interessant, for hvilket menneske er det som ikke har tvil og anger? Hva er det som har gjort han slik? Hvorfor har han ikke tvil? Hvorfor angrer han ikke? Man skal ikke kunne trenge å dikte en personlighet, svaret ligger mellom linjene. Og må man lage et helteportrett av Amundsen/Max Manus/Heyerdahl/Kong Haakon? Er det ikke mer interessant å vise et portrett av et menneske? Er det ikke da vi andre som ser filmen kan kjenne oss igjen?

I Kongens Nei er det lett å finne heltebildet av Kong Haakon. Mye som er skrevet om Kong Haakon etterlater oss med en helt. En mann som stod opp mot tyskerne og sin egen regjering, på vegne av det norske folk. Lett. Men en helt er sjeldent interessant å følge med på i lengden. En feilfri person er kjedelig. Derfor er vår Kong Haakon mangefull. Han har ikke svaret på alt. Han har mislyktes på mange områder, han søker råd. Det samme gjør Kronprins Olav, Kronprinsesse Märtha, Curt Bräuer. Vi gjør det alle. Hele tiden.

Jeg mener, og nøkkelordet her er jeg, for dette er absolutt ingen objektiv sannhet, dette er kun mine meninger og erfaringer etter å jobbet med flere prosjekter som baserer seg på sanne hendelser. Jeg mener at min oppgave som manusforfatter på et prosjekt som er basert på sanne hendelser, er å lese mellom linjene. Hva som skjedde og hvordan det skjedde er det letteste man kan skrive. Scener på en flåte, scener på Sydpolen, scener under bomberegn i Nybergsund eller scener fra frigjøringsdagen er lett å skrive. Det finnes bilder og gjenfortellinger rundt alt dette. Det er godt dokumentert. Det som ikke er godt dokumentert er hvordan våre hovedkarakterer hadde det inne i seg på de gitte tidspunktene. Hva de følte og tenkte. En Max Manus på frigjøringsdagen er et samlende bilde, men under overflaten var det depresjon og sorg. Det er en god scene. Det er en god historie.

Jeg håper at når folk ser Kongens Nei i så vil det stemme noenlunde overens med det jeg har skrevet her. Vi har selvfølgelig ikke truffet blink på alle punkter og det er som alltid ting man skulle gjort på nytt, eller researchet litt mer, eller som på et senere tidspunkt har vist seg å ikke stemme helt. Men vi har justert og jobbet underveis, slik at vi har nærmet oss vår intensjon. Vi ønsket å forstå hva som skjedde de tre døgna i april 1940, vi ønsket å vite hvorfor mye av det som utspilte seg skjedde. På vår vei har vi lært mye, og vi håper også at i tillegg til å bli underholdt, rørt og spent, så vil man som tilskuer forstå vår historie bedre. Både den vi forteller i filmen og den som står i historiebøkene.

Så håper vi at historikere, kritikere og andre synsere er enig med vår forståelse, eller i det minste mener den er verd å diskutere.

Jan Trygve Røyneland var manusforfatter og regiassistent på Kongens nei. Han har også bidratt som episodeforfatter på tv-serien Okkupert.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY