Fra skranglepop til eventyrwestern – Jørn Utkilen søker sitt rette element

Fra skranglepop til eventyrwestern – Jørn Utkilen søker sitt rette element

– I vårt samfunn er det nærmest en styrke å mangle empati, hevder Jørn Utkilen. Hans nyeste dokumentar handler om skranglepop-artisten Arvid Sletta, mens spillefilmen «Vann over ild» er en slags eventyrwestern, om Norge.

Foto: Kristoffer Joner og Laura Vallenes i Vann over ild

Fra sin base i Skottland har Jørn Utkilen de siste seksten årene bygd opp sitt filmatiske univers, kjennetegnet av absurd humor, melankoli og en slags mørk kjøkkenbenksatire. I sommer startet innspillingen av hans første spillefilm, Vann over ild, som sparker i retning av det norske overflods­samfunnet.

Enkelte festivalgjengere har allerede fått med seg hans særegne dokumentar Statement Too (2016), om den eksentriske musikeren og komponisten Arvid Sletta. Han er med på lydsporet i flere av Utkilens filmer, og framstilles i dokumentaren som en hemmelig legende, dyrket i undergrunnsmiljøer siden 1980-tallet.

– I utgangspunktet var tanken å presentere Arvid for et større publikum. Jeg skjønner jo at dette ikke er for alle, men er overbevist om at det finnes flere som vil ha like stor sans for ham som meg. I tillegg handler filmen om å utforske hvorfor jeg selv har vært så opptatt av ham, forteller Jørn Utkilen.

Utkilen
Jørn Utkilen

Ingen musikkfilm

Idéen til dokumentaren oppsto for vel ti år siden, men da sa Sletta blankt nei til å bli filmet. Da han endret mening var det under strenge betingelser: Filmen fikk kun handle om musikk, ikke om Sletta personlig, og slett ikke om det han kaller «utfordringen» sin – at han lever med en diagnose. Likevel er Statement Too ikke blitt noen ren musikkfilm.

– Den likner nok på andre filmer jeg har lagd, ved at den har elementer av fiksjon. Jeg følger ikke bare Arvid med kamera, men går inn og lager filmen, forklarer Utkilen.

Foruten å være tilstede på en ekte plateinnspilling, iscenesetter han ulike situasjoner.

– Jeg kunne be Arvid gå derfra og dit, eller si at vi måtte ta om igjen scener hvis jeg ikke var fornøyd. Det finnes intervjuer i filmen, men i klippen besluttet vi å prioritere deler hvor han ikke sier stort. På en måte var det jo slik møtet med ham ble, når han ikke ville dele noe personlig, forklarer regissøren.

Uprodusert

I en sekvens står Sletta foran kamera og deklamerer mulige svar på spørsmål vi ikke får høre, som en parodi på sin motvillige rolle som intervjuobjekt. «Nei, dette har jeg ingen forutsetning for å si. Det har jeg ingen interesse av å svare på. Nei, det vil jeg ha meg frabedt.» Regissøren kompenserer ved å bidra med egne tanker på voiceover.

Du prater en del på lydsporet?

– Javisst, det bare velter ut! Jeg begynte jo med en idé om å utforske hvorfor jeg var interessert i musikken hans, og da føltes det riktig å la det munne ut i en tankerekke.

Fant du svar på spørsmålet?

– Det viktigste for meg var nok at musikken er så uprodusert. Det gjelder ikke alt i like stor grad, men særlig de to første platene hans, der vi nesten bare hører ham synge og spille gitar. Det er som om han kommer fram til oss nærmest urørt. Jeg synes det er trist at ikke flere gjør noe slikt. Det uproduserte er noe jeg liker ved alt, enten det er film, musikk eller hva som helst. Jeg vil føle den personen som har skapt noe. I motsatt tilfelle er jeg egentlig ikke særlig interessert, fastslår Utkilen.

utkilen-versjon-2
Arvid Sletta og Jørn Utkilen

Radikalt bildespråk

Filmskaperen har selv ansvar for regi, manus, foto og lyd på Statement Too, som ble til under ordningen Nye Veier til dokumentarfilm.

– Å gjøre alt selv handlet mest om at jeg følte det var best å være sammen med Arvid alene. Det gjør jo at uttrykket får en bestemt stil. Å stille fokus ville blitt for voldsomt, for eksempel. Derfor måtte han stå stille, eller bare bevege seg sidelengs.

At du filmer ham på lang avstand løser vel fokusproblemet?

– Ja, det var stort sett bare å stille søkeren på uendelig.

Regissøren smiler, fullt klar over at bildespråket kan virke radikalt. Iblant stikker hodet til Sletta såvidt opp fra nedre bildekant – en hyllest til coveret på debutplata Statement, som har gitt tittel til filmen Statement Too. En annen gang ser vi et storslagent fjordlandskap, mens vi hører en samtale mellom regissøren og Sletta. Først etter en stund får vi øye på en prikk i det fjerne, og forstår at det er Sletta som går rundt med mikrofon. Andre bilder kan minne om Roy Anderssons tablåer, som Utkilen benekter å være inspirert av.

– Jeg har aldri vært opptatt av Roy Andersson, tror kanskje bare jeg har sett én av filmene hans. Derimot gikk jeg mye på Cinemateket da jeg vokste opp, og så film av Jim Jarmusch, Aki Kaurismäki og Sergio Leone. Det kan nok ha påvirket meg.

Yrker og biografi

Statement Too har vært vist på flere festivaler i inn- og utland. Ved London Short Film Festival (LSFF) var den del av en retrospektiv med ni andre Utkilen-filmer, helt tilbake til hans første prosjekt My Job – en serie filmer med humoristiske «presentasjoner» av yrker som pilot, huleforsker, veterinær… og terrorist. Serien ble påbegynt under studiene ved Edinburgh College of Art, og i tre av filmene spilles hovedrollen av den norske medstudenten Ingvild Søderlind, som senere har vunnet flere priser med sin kortfilm Jenny (2010).

– Jeg var ikke så mye på skolen, for det var veldig lite undervisning. Dessuten syntes jeg det var litt skummelt å spørre folk om hjelp. Det var nok derfor jeg endte opp med å lage denne typen filmer, forteller Utkilen.

My Job-filmene har et hjemmesnekret uttrykk, ikke ulikt musikken til Arvid Sletta. Dette går igjen i flere av Utkilens prosjekter. I novellefilmen Asylum (2011), om en asylsøker som vil bli biodynamisk bonde i Skottland, gestaltes ei ku av en stol med gummihanske til jur.

Utkilen har også en master fra Napier University, på det som i dag heter Screen Academy Scotland. Her utviklet han en halvdokumentarisk metode der skuespillernes egne liv, tanker og drømmer blir utgangspunkt for karakterer og historie. Metoden benyttes i filmen Wind over Lake (lagd under pseudonymet Jeorge Elkin i 2010), samt Nye Veier-prosjektet Jord over vind (2014) og den kommende spillefilmen Vann over ild.

– Den første gangen reiste jeg rundt til amatørskuespillere i Skottland, og ba dem fortelle om seg selv. Underveis skrev jeg scener, og filmet dem. Senere dro jeg tilbake til samme sted, og skrev og filmet nye scener, i til sammen åtte runder. Tanken var at historien skulle bli til på en mer intuitiv måte, som en tankerekke, sier Utkilen.

Fra "Jord over vind". Foto: NFI
Fra «Jord over vind».

Det rette element

Filmskaperen må le når jeg sliter med å huske forskjellen på de naturinspirerte filmtitlene, med ulike varianter av elementene jord, luft, ild og vann.

Hvorfor er du så opptatt av disse elementene?

– Vel… Når vi er ferdige med intervjuet kan du jo google I Ching.

Det viser seg at titlene stammer fra en gammel kinesisk spådomsmanual, på norsk gjerne kalt Forandringens bok. Ved å stille seks spørsmål og kaste kron og mynt, ender du med ett av 64 mulige mønstre kalt heksagrammer, som har hver sin tolkning.

– Tanken var at siden filmprosjektene startet med ingenting, var det greit å gi arbeidet en retning likevel. I disse uttrykkene ligger det allerede en form for mening, som jeg tenkte kunne hjelpe filmen å bli til.

Utkilen er ikke den første som har brukt Forandringens bok til å sette i gang kunstneriske prosesser. Blant forgjengerne finnes Pink Floyd, George Harrison, science fiction-forfatteren Philip K. Dick og avantgarde-komponisten John Cage.

Hvilke tolkninger følger titlene du hittil har brukt?

– Hva? … Nei, da må jeg slå opp. Eller du kan slå det opp. Men jeg tror det lille avsnittet har blitt ganske beskrivende for filmene.

Eventyrwestern om Norge

I spillefilmen Vann over ild skal handlingen legges til Norge, ifølge forhåndsomtalene på et tettsted i ødemarken der en gruve har gjort innbyggerne så rike at de ikke lenger gidder å gjøre mindre fristende jobber. Det vil også finnes trekk fra sjangerfilm, noe Utkilen tidligere har benyttet i den prisbelønte Little Red Hoodie (2008), som var en oppdatering av eventyret om Rødhette og ulven i britisk white trash-miljø.

Vann over ild skal bli en slags eventyrwestern, som også handler om Norge. Vi skal filme i Vest-Agder, på et sted som heter Knaben. Men jeg er ikke helt ferdig med manus, så dette er litt vanskelig å snakke om. Mye kan ennå forandres, sier Utkilen.

Etter intervjuet slår jeg opp i Forandringens bok, og finner ut at Vann over ild handler om å avslutte et kapittel i livet og begynne på et nytt. Titlene Jord over vind og Wind over Lake maner til tålmodighet: Den første råder oss til å la tingene gå sin gang uten å presse dem, den andre til å benytte empati for å forstå andre. Det siste får meg til å huske noe annet filmskaperen sa om hvorfor han ønsket å lage dokumentaren om Arvid Sletta.

– Slik dagens samfunn fungerer er det nærmest blitt en styrke å mangle empati. Det er som om de uempatiske seirer hele tiden, og deres tanker og idéer vinner fram. Dermed blir det få som er interessert i å høre på en person som Arvid Sletta. Musikken hans ligger utenfor det vi er vant til, eller som vi er blitt tvunget inn i, mener Jørn Utkilen.

Legg igjen en kommentar

Fra skranglepop til eventyrwestern – Jørn Utkilen søker sitt rette element

Fra skranglepop til eventyrwestern – Jørn Utkilen søker sitt rette element

– I vårt samfunn er det nærmest en styrke å mangle empati, hevder Jørn Utkilen. Hans nyeste dokumentar handler om skranglepop-artisten Arvid Sletta, mens spillefilmen «Vann over ild» er en slags eventyrwestern, om Norge.

Foto: Kristoffer Joner og Laura Vallenes i Vann over ild

Fra sin base i Skottland har Jørn Utkilen de siste seksten årene bygd opp sitt filmatiske univers, kjennetegnet av absurd humor, melankoli og en slags mørk kjøkkenbenksatire. I sommer startet innspillingen av hans første spillefilm, Vann over ild, som sparker i retning av det norske overflods­samfunnet.

Enkelte festivalgjengere har allerede fått med seg hans særegne dokumentar Statement Too (2016), om den eksentriske musikeren og komponisten Arvid Sletta. Han er med på lydsporet i flere av Utkilens filmer, og framstilles i dokumentaren som en hemmelig legende, dyrket i undergrunnsmiljøer siden 1980-tallet.

– I utgangspunktet var tanken å presentere Arvid for et større publikum. Jeg skjønner jo at dette ikke er for alle, men er overbevist om at det finnes flere som vil ha like stor sans for ham som meg. I tillegg handler filmen om å utforske hvorfor jeg selv har vært så opptatt av ham, forteller Jørn Utkilen.

Utkilen
Jørn Utkilen

Ingen musikkfilm

Idéen til dokumentaren oppsto for vel ti år siden, men da sa Sletta blankt nei til å bli filmet. Da han endret mening var det under strenge betingelser: Filmen fikk kun handle om musikk, ikke om Sletta personlig, og slett ikke om det han kaller «utfordringen» sin – at han lever med en diagnose. Likevel er Statement Too ikke blitt noen ren musikkfilm.

– Den likner nok på andre filmer jeg har lagd, ved at den har elementer av fiksjon. Jeg følger ikke bare Arvid med kamera, men går inn og lager filmen, forklarer Utkilen.

Foruten å være tilstede på en ekte plateinnspilling, iscenesetter han ulike situasjoner.

– Jeg kunne be Arvid gå derfra og dit, eller si at vi måtte ta om igjen scener hvis jeg ikke var fornøyd. Det finnes intervjuer i filmen, men i klippen besluttet vi å prioritere deler hvor han ikke sier stort. På en måte var det jo slik møtet med ham ble, når han ikke ville dele noe personlig, forklarer regissøren.

Uprodusert

I en sekvens står Sletta foran kamera og deklamerer mulige svar på spørsmål vi ikke får høre, som en parodi på sin motvillige rolle som intervjuobjekt. «Nei, dette har jeg ingen forutsetning for å si. Det har jeg ingen interesse av å svare på. Nei, det vil jeg ha meg frabedt.» Regissøren kompenserer ved å bidra med egne tanker på voiceover.

Du prater en del på lydsporet?

– Javisst, det bare velter ut! Jeg begynte jo med en idé om å utforske hvorfor jeg var interessert i musikken hans, og da føltes det riktig å la det munne ut i en tankerekke.

Fant du svar på spørsmålet?

– Det viktigste for meg var nok at musikken er så uprodusert. Det gjelder ikke alt i like stor grad, men særlig de to første platene hans, der vi nesten bare hører ham synge og spille gitar. Det er som om han kommer fram til oss nærmest urørt. Jeg synes det er trist at ikke flere gjør noe slikt. Det uproduserte er noe jeg liker ved alt, enten det er film, musikk eller hva som helst. Jeg vil føle den personen som har skapt noe. I motsatt tilfelle er jeg egentlig ikke særlig interessert, fastslår Utkilen.

utkilen-versjon-2
Arvid Sletta og Jørn Utkilen

Radikalt bildespråk

Filmskaperen har selv ansvar for regi, manus, foto og lyd på Statement Too, som ble til under ordningen Nye Veier til dokumentarfilm.

– Å gjøre alt selv handlet mest om at jeg følte det var best å være sammen med Arvid alene. Det gjør jo at uttrykket får en bestemt stil. Å stille fokus ville blitt for voldsomt, for eksempel. Derfor måtte han stå stille, eller bare bevege seg sidelengs.

At du filmer ham på lang avstand løser vel fokusproblemet?

– Ja, det var stort sett bare å stille søkeren på uendelig.

Regissøren smiler, fullt klar over at bildespråket kan virke radikalt. Iblant stikker hodet til Sletta såvidt opp fra nedre bildekant – en hyllest til coveret på debutplata Statement, som har gitt tittel til filmen Statement Too. En annen gang ser vi et storslagent fjordlandskap, mens vi hører en samtale mellom regissøren og Sletta. Først etter en stund får vi øye på en prikk i det fjerne, og forstår at det er Sletta som går rundt med mikrofon. Andre bilder kan minne om Roy Anderssons tablåer, som Utkilen benekter å være inspirert av.

– Jeg har aldri vært opptatt av Roy Andersson, tror kanskje bare jeg har sett én av filmene hans. Derimot gikk jeg mye på Cinemateket da jeg vokste opp, og så film av Jim Jarmusch, Aki Kaurismäki og Sergio Leone. Det kan nok ha påvirket meg.

Yrker og biografi

Statement Too har vært vist på flere festivaler i inn- og utland. Ved London Short Film Festival (LSFF) var den del av en retrospektiv med ni andre Utkilen-filmer, helt tilbake til hans første prosjekt My Job – en serie filmer med humoristiske «presentasjoner» av yrker som pilot, huleforsker, veterinær… og terrorist. Serien ble påbegynt under studiene ved Edinburgh College of Art, og i tre av filmene spilles hovedrollen av den norske medstudenten Ingvild Søderlind, som senere har vunnet flere priser med sin kortfilm Jenny (2010).

– Jeg var ikke så mye på skolen, for det var veldig lite undervisning. Dessuten syntes jeg det var litt skummelt å spørre folk om hjelp. Det var nok derfor jeg endte opp med å lage denne typen filmer, forteller Utkilen.

My Job-filmene har et hjemmesnekret uttrykk, ikke ulikt musikken til Arvid Sletta. Dette går igjen i flere av Utkilens prosjekter. I novellefilmen Asylum (2011), om en asylsøker som vil bli biodynamisk bonde i Skottland, gestaltes ei ku av en stol med gummihanske til jur.

Utkilen har også en master fra Napier University, på det som i dag heter Screen Academy Scotland. Her utviklet han en halvdokumentarisk metode der skuespillernes egne liv, tanker og drømmer blir utgangspunkt for karakterer og historie. Metoden benyttes i filmen Wind over Lake (lagd under pseudonymet Jeorge Elkin i 2010), samt Nye Veier-prosjektet Jord over vind (2014) og den kommende spillefilmen Vann over ild.

– Den første gangen reiste jeg rundt til amatørskuespillere i Skottland, og ba dem fortelle om seg selv. Underveis skrev jeg scener, og filmet dem. Senere dro jeg tilbake til samme sted, og skrev og filmet nye scener, i til sammen åtte runder. Tanken var at historien skulle bli til på en mer intuitiv måte, som en tankerekke, sier Utkilen.

Fra "Jord over vind". Foto: NFI
Fra «Jord over vind».

Det rette element

Filmskaperen må le når jeg sliter med å huske forskjellen på de naturinspirerte filmtitlene, med ulike varianter av elementene jord, luft, ild og vann.

Hvorfor er du så opptatt av disse elementene?

– Vel… Når vi er ferdige med intervjuet kan du jo google I Ching.

Det viser seg at titlene stammer fra en gammel kinesisk spådomsmanual, på norsk gjerne kalt Forandringens bok. Ved å stille seks spørsmål og kaste kron og mynt, ender du med ett av 64 mulige mønstre kalt heksagrammer, som har hver sin tolkning.

– Tanken var at siden filmprosjektene startet med ingenting, var det greit å gi arbeidet en retning likevel. I disse uttrykkene ligger det allerede en form for mening, som jeg tenkte kunne hjelpe filmen å bli til.

Utkilen er ikke den første som har brukt Forandringens bok til å sette i gang kunstneriske prosesser. Blant forgjengerne finnes Pink Floyd, George Harrison, science fiction-forfatteren Philip K. Dick og avantgarde-komponisten John Cage.

Hvilke tolkninger følger titlene du hittil har brukt?

– Hva? … Nei, da må jeg slå opp. Eller du kan slå det opp. Men jeg tror det lille avsnittet har blitt ganske beskrivende for filmene.

Eventyrwestern om Norge

I spillefilmen Vann over ild skal handlingen legges til Norge, ifølge forhåndsomtalene på et tettsted i ødemarken der en gruve har gjort innbyggerne så rike at de ikke lenger gidder å gjøre mindre fristende jobber. Det vil også finnes trekk fra sjangerfilm, noe Utkilen tidligere har benyttet i den prisbelønte Little Red Hoodie (2008), som var en oppdatering av eventyret om Rødhette og ulven i britisk white trash-miljø.

Vann over ild skal bli en slags eventyrwestern, som også handler om Norge. Vi skal filme i Vest-Agder, på et sted som heter Knaben. Men jeg er ikke helt ferdig med manus, så dette er litt vanskelig å snakke om. Mye kan ennå forandres, sier Utkilen.

Etter intervjuet slår jeg opp i Forandringens bok, og finner ut at Vann over ild handler om å avslutte et kapittel i livet og begynne på et nytt. Titlene Jord over vind og Wind over Lake maner til tålmodighet: Den første råder oss til å la tingene gå sin gang uten å presse dem, den andre til å benytte empati for å forstå andre. Det siste får meg til å huske noe annet filmskaperen sa om hvorfor han ønsket å lage dokumentaren om Arvid Sletta.

– Slik dagens samfunn fungerer er det nærmest blitt en styrke å mangle empati. Det er som om de uempatiske seirer hele tiden, og deres tanker og idéer vinner fram. Dermed blir det få som er interessert i å høre på en person som Arvid Sletta. Musikken hans ligger utenfor det vi er vant til, eller som vi er blitt tvunget inn i, mener Jørn Utkilen.

Legg igjen en kommentar

MENY