Ditt kompetente barn og andre misforståelser

Ditt kompetente barn og andre misforståelser

Når du får spørsmål om å ta en kaffe med 23-åringer som vil pitche en idé, og du blir bedt om å skrive under non-disclosure agreements, blir det tungt å være imøtekommende, mener Arne Berggren, som gjerne skulle følt seg sprekere når han klager over de unge.

Problemet med norsk tv-bransje og drama er i grunnen at den knapt har vært en industri. Med unntak av Hotel Cæsar, har det ikke vært gjort annet en halvhjertede forsøk på å skape kontinuitet og arbeidsplasser der unge mennesker kan klatre i et system og utvikle seg over tid.

For å ta dette med skolene først: Det er mange hederlige forsøk på lære opp manusforfattere til å jobbe med tv-drama, men det fins ingen egentlig metode. Det ser du når du forsøker å finne bøker om å jobbe med dramatikk for tv, det meste som er publisert handler i grunnen om film, film og atter film, selv om bildematerialet langt om lenge er revidert med et par tre bilder fra Sopranos og Breaking Bad. Dessuten har vi jo ingen reell tv-industri her på dramasiden for øyeblikket, så disse forsøkene på drive undervisning i tv-drama får hele tiden et slags preg av at noen blinde leder blinde. Det blir for mye tilfeldig bruk av gjestelærere som viser klipp fra en tv-serie de har vært med å lage eller favorittepisoder fra Sopranos. Vi trenger en metode, og denne misforståtte innpodingen av studenter som blir lurt til å tro at alle som har en idé til tv-drama, skal bli showrunnere ganske straks, er en real bjørnetjeneste.

Om du er under tredve og leser dette, er det viktig å vite at bjørnetjenester ikke er noe særlig greit. Jeg har sett pitcher til kanal fra folk under femogtyve som skryter av lang erfaring med tv-drama. Tiden er veldig relativt, det er klart, men det er viktig at folk under tredve forstår at, uansett hvor ambisøse og flinke de selv synes de er, har de objektivt sett ikke rukket å få lang erfaring med noe som helst, dessverre.

Så er det dette med unges attitude. Jeg føler meg ikke spesielt sprek nå jeg klager over de unge, men vi har et problem med et par generasjoner unge mennesker som knapt har gjennomføringsevne og viljestyrke etter å ha gått på organiserte fritidsaktiviteter seks dager i uken og fått ros og krisepsykiatri av spesialpedagoger vekselvis gjennom oppveksten. Når en kano velter med seks barn oppi på en leirskole, og det blir oppslag på Dagsrevyen med oppfølging av kriseteam og foreldre som vil gjøre noen ansvarlige, sier det seg selv at barn vokser opp med en tro på at selv følelseslivet skal være velorganisert.

Det var en mobbesak oppe i Finnmark – noen hadde hengt en gutt opp ned i skolegården og dratt av ham buksene. Leit, selvsagt, for gutten, men selv faren virket lettere utilpass og en smule forundret da han ble intervjuet av Dagsrevyen for andre dag på rad og kriseteamene hadde rykket inn i bygda. Det skjer leie ting i livet, mennesker kan være slemme mot hverandre, men når tilsnakk oppleves som overgrep på et filmsett, kan det hende at vi må begynne å herde hverandre.

På nittitallet herjet den danske Jesper Juell norsk barneoppdragelse. Mitt kompetente barn, het boken hans, og mange voksne ble narret til å tro at et barns grunnleggende motiver er å samarbeide for å nå et felles mål. Alle som har vært barn eller har noen selv, vet at dette er tøv. Barn vil tøye strikken, slippe unna med mest mulig gevinst for minst mulig innsats. Det er dette som er kreativitet. Forskjellen på kreativitet og kriminalitet er minimal, sett fra motivasjonssiden. Barn vil teste grenser, ikke samarbeide.

Barn har vokst opp de siste tyve årene og blitt lært opp til at alt som er slemt og leit er noen voksnes skyld og at noen må ta ansvar. Du kan møte prodasser i tv-bransjen nå som etter ti dager i sin første jobb, klager til sjefen på grunn av manglende oppfølging. Jeg hadde medarbeidersamtale med en ung jente i starten av tyveårene som hadde en liste med vekstpunkter – for meg. Jeg kunne bli bedre på å se henne, måtte formulere meg mer diplomatisk og jobbe med attituden overfor kvinner. Ellers fungerte det stort sett bra fikk jeg høre.

Når du får spørsmål om å ta en kaffe med 23-åringer som vil pitche en idé, og du blir bedt om å skrive under non-disclosure agreements, blir det tungt å være imøtekommende. Det fins ikke noe annet råd egentlig til unge folk som vil opp og frem enn: Hold kjeft, jobb som faen og vær tålmodig. For flinke folk blir alltid oppdaget. Blir det ikke som du hadde håpet på, må du gjøre noe annerledes.

En venn av meg jobber med å tilpasse folk for arbeidsmarkedet. Folk med virkelig store utfordringer, diagnoser, dop, hjerneskader. Som regel sitter det i huet, forteller han meg. Når han får dem til å innse at det er opp til en selv å justere seg inn, funker det. Man må gjøre litt mindre av noe, og mer av noe annet. Det lærer du jo ikke når du aldri har fått ta bussen alene hjem fra rytmisk kroppsgymnastikk, men blitt hentet av steforeldre og kjøregrupper og ansvarpersoner som har tilrettelagt alt i barndommen din så det ikke blir tid til å kjenne på all den faenskapen som ligger fortrengt i virkelige kreative sinnelag.

Og bare noen ord om støtteordninger og offentlige penger. Det kan jo ikke overraske noen at vi ikke får til en tv-dramaindustri i landet vårt, når alt vi snakker om på seminarer og konventer er offentlige penger. Jeg vet ikke hva ordet industri betyr i bunn og grunn, men det må jo være avledet av noe om å stå på egne ben. Hvordan kunne Hotel Cæsar produseres i år etter år uten offentlig støtte? Jo, fordi man tenkte industrielt. Det var bærekraftig, både for produksjonsselskapet og for kanalen som kjøpte det. Man kan si at det aller beste ved Cæsar var at det greide seg selv.

Så hvorfor produseres det knapt tv-drama i Norge som ikke har fått millioner fra NFI? Hvorfor lar hele bransjen et par konsulenter, som bare unntaksvis har jobbet over lang tid med tv-drama, definere hva som skal være norsk tv-drama?

I 2007 trengte man 20 millioner for å lage en sesong. I 2017 er det knapt mulig å pitche noe til under femti millioner, og det til tross av at hverken tv-arbeidere, serieskapere eller etterarbeidsprodusenter tjener noe særlig mer. Ingen trekker på øyenbrynene når relativt ordinære serier nå koster 70 millioner. Og alle hevder at det er umulig å tjene penger på tv-drama i Norge. Vi har lallet oss inn i konsensus om at digre internasjonale selskaper opererer i Norge utfra en slags oppriktig idealisme, mens sannheten er at profitten og påslag og såkalte administrative kostnader på de største produksjonene alene kunne finansiert den utviklingsdelen av bransjen vi så sårt trenger.

Så der har du enda en som klager over at skolene er for dårlige, ungdommen er bortskjemt og lat og kapitalismen er halvkorrupt og fordervet. Har noen sett rullatoren min?

Arne Berggren er serieskaper og produsent i Stimstory/Arctic Wonder AS

Slå til på vårt jule- og nyttårstilbud om abonnement på RUSHPRINT

Sorry, comments are closed for this post.

Ditt kompetente barn og andre misforståelser

Ditt kompetente barn og andre misforståelser

Når du får spørsmål om å ta en kaffe med 23-åringer som vil pitche en idé, og du blir bedt om å skrive under non-disclosure agreements, blir det tungt å være imøtekommende, mener Arne Berggren, som gjerne skulle følt seg sprekere når han klager over de unge.

Problemet med norsk tv-bransje og drama er i grunnen at den knapt har vært en industri. Med unntak av Hotel Cæsar, har det ikke vært gjort annet en halvhjertede forsøk på å skape kontinuitet og arbeidsplasser der unge mennesker kan klatre i et system og utvikle seg over tid.

For å ta dette med skolene først: Det er mange hederlige forsøk på lære opp manusforfattere til å jobbe med tv-drama, men det fins ingen egentlig metode. Det ser du når du forsøker å finne bøker om å jobbe med dramatikk for tv, det meste som er publisert handler i grunnen om film, film og atter film, selv om bildematerialet langt om lenge er revidert med et par tre bilder fra Sopranos og Breaking Bad. Dessuten har vi jo ingen reell tv-industri her på dramasiden for øyeblikket, så disse forsøkene på drive undervisning i tv-drama får hele tiden et slags preg av at noen blinde leder blinde. Det blir for mye tilfeldig bruk av gjestelærere som viser klipp fra en tv-serie de har vært med å lage eller favorittepisoder fra Sopranos. Vi trenger en metode, og denne misforståtte innpodingen av studenter som blir lurt til å tro at alle som har en idé til tv-drama, skal bli showrunnere ganske straks, er en real bjørnetjeneste.

Om du er under tredve og leser dette, er det viktig å vite at bjørnetjenester ikke er noe særlig greit. Jeg har sett pitcher til kanal fra folk under femogtyve som skryter av lang erfaring med tv-drama. Tiden er veldig relativt, det er klart, men det er viktig at folk under tredve forstår at, uansett hvor ambisøse og flinke de selv synes de er, har de objektivt sett ikke rukket å få lang erfaring med noe som helst, dessverre.

Så er det dette med unges attitude. Jeg føler meg ikke spesielt sprek nå jeg klager over de unge, men vi har et problem med et par generasjoner unge mennesker som knapt har gjennomføringsevne og viljestyrke etter å ha gått på organiserte fritidsaktiviteter seks dager i uken og fått ros og krisepsykiatri av spesialpedagoger vekselvis gjennom oppveksten. Når en kano velter med seks barn oppi på en leirskole, og det blir oppslag på Dagsrevyen med oppfølging av kriseteam og foreldre som vil gjøre noen ansvarlige, sier det seg selv at barn vokser opp med en tro på at selv følelseslivet skal være velorganisert.

Det var en mobbesak oppe i Finnmark – noen hadde hengt en gutt opp ned i skolegården og dratt av ham buksene. Leit, selvsagt, for gutten, men selv faren virket lettere utilpass og en smule forundret da han ble intervjuet av Dagsrevyen for andre dag på rad og kriseteamene hadde rykket inn i bygda. Det skjer leie ting i livet, mennesker kan være slemme mot hverandre, men når tilsnakk oppleves som overgrep på et filmsett, kan det hende at vi må begynne å herde hverandre.

På nittitallet herjet den danske Jesper Juell norsk barneoppdragelse. Mitt kompetente barn, het boken hans, og mange voksne ble narret til å tro at et barns grunnleggende motiver er å samarbeide for å nå et felles mål. Alle som har vært barn eller har noen selv, vet at dette er tøv. Barn vil tøye strikken, slippe unna med mest mulig gevinst for minst mulig innsats. Det er dette som er kreativitet. Forskjellen på kreativitet og kriminalitet er minimal, sett fra motivasjonssiden. Barn vil teste grenser, ikke samarbeide.

Barn har vokst opp de siste tyve årene og blitt lært opp til at alt som er slemt og leit er noen voksnes skyld og at noen må ta ansvar. Du kan møte prodasser i tv-bransjen nå som etter ti dager i sin første jobb, klager til sjefen på grunn av manglende oppfølging. Jeg hadde medarbeidersamtale med en ung jente i starten av tyveårene som hadde en liste med vekstpunkter – for meg. Jeg kunne bli bedre på å se henne, måtte formulere meg mer diplomatisk og jobbe med attituden overfor kvinner. Ellers fungerte det stort sett bra fikk jeg høre.

Når du får spørsmål om å ta en kaffe med 23-åringer som vil pitche en idé, og du blir bedt om å skrive under non-disclosure agreements, blir det tungt å være imøtekommende. Det fins ikke noe annet råd egentlig til unge folk som vil opp og frem enn: Hold kjeft, jobb som faen og vær tålmodig. For flinke folk blir alltid oppdaget. Blir det ikke som du hadde håpet på, må du gjøre noe annerledes.

En venn av meg jobber med å tilpasse folk for arbeidsmarkedet. Folk med virkelig store utfordringer, diagnoser, dop, hjerneskader. Som regel sitter det i huet, forteller han meg. Når han får dem til å innse at det er opp til en selv å justere seg inn, funker det. Man må gjøre litt mindre av noe, og mer av noe annet. Det lærer du jo ikke når du aldri har fått ta bussen alene hjem fra rytmisk kroppsgymnastikk, men blitt hentet av steforeldre og kjøregrupper og ansvarpersoner som har tilrettelagt alt i barndommen din så det ikke blir tid til å kjenne på all den faenskapen som ligger fortrengt i virkelige kreative sinnelag.

Og bare noen ord om støtteordninger og offentlige penger. Det kan jo ikke overraske noen at vi ikke får til en tv-dramaindustri i landet vårt, når alt vi snakker om på seminarer og konventer er offentlige penger. Jeg vet ikke hva ordet industri betyr i bunn og grunn, men det må jo være avledet av noe om å stå på egne ben. Hvordan kunne Hotel Cæsar produseres i år etter år uten offentlig støtte? Jo, fordi man tenkte industrielt. Det var bærekraftig, både for produksjonsselskapet og for kanalen som kjøpte det. Man kan si at det aller beste ved Cæsar var at det greide seg selv.

Så hvorfor produseres det knapt tv-drama i Norge som ikke har fått millioner fra NFI? Hvorfor lar hele bransjen et par konsulenter, som bare unntaksvis har jobbet over lang tid med tv-drama, definere hva som skal være norsk tv-drama?

I 2007 trengte man 20 millioner for å lage en sesong. I 2017 er det knapt mulig å pitche noe til under femti millioner, og det til tross av at hverken tv-arbeidere, serieskapere eller etterarbeidsprodusenter tjener noe særlig mer. Ingen trekker på øyenbrynene når relativt ordinære serier nå koster 70 millioner. Og alle hevder at det er umulig å tjene penger på tv-drama i Norge. Vi har lallet oss inn i konsensus om at digre internasjonale selskaper opererer i Norge utfra en slags oppriktig idealisme, mens sannheten er at profitten og påslag og såkalte administrative kostnader på de største produksjonene alene kunne finansiert den utviklingsdelen av bransjen vi så sårt trenger.

Så der har du enda en som klager over at skolene er for dårlige, ungdommen er bortskjemt og lat og kapitalismen er halvkorrupt og fordervet. Har noen sett rullatoren min?

Arne Berggren er serieskaper og produsent i Stimstory/Arctic Wonder AS

Slå til på vårt jule- og nyttårstilbud om abonnement på RUSHPRINT

Sorry, comments are closed for this post.

MENY