Directors cut: Oppbruddets estetikk

Directors cut: Oppbruddets estetikk

Fikk du ikke med deg «Det som en gang var» på kino? Se den på strømming og les Patrik Syversens tekst om hvordan han tenkte da han lagde filmen. Han har også hentet ut klipp for oss.

I artikkelserien Directors cut lar vi norske filmskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film og velge ut klipp for Rushprints lesere.

Det som en gang var er en karakterdrevet film, hvor fokus er på menneskelig interaksjon fremfor ytre drama. Gjennom en natt blir et vennskap satt på prøve, og det kommer frem at det sentrale vennskapet preges av en frykt for å gi slipp på noe som er over. En frykt for å være alene, og den usunne avhengigheten som følger.

Til tross for et bredt tema er filmen liten i skala, det er få karakterer, og konfliktene er tilsynelatende hverdagslige. Det var derfor viktig å velge en visuell stil som var konsekvent og ryddig, og som ga situasjonene plass og pusterom. Filmen har et rolig tempo, og den foregår over lengre strekk i realtid. Målet var å finne en form som var nøye planlagt, men som fremstår tilforlatelig.

Fotograf Andreas Johannessen og jeg jobbet frem formen allerede tidlig i manusfasen, og dette var til god hjelp for å skape en naturlig symbiose mellom form/innhold.

ANSLAGET

Det er i utgangspunktet to typer fortellerformer i filmen; de lange tagningene og de mer assosiative montasjene. Tanken var å etablere dette på et så tidlig stadium som mulig – samtidig som vi setter karakterer og tematikken.

Åpningsbildet kommuniserer hvem vi skal følge – karakteren Silje (Silje Storstein), og hva slags tone filmen har, men også hennes reise – gjennom byen, på vei mot noe. Silje veksler også ord med karakteren Marte (Marte Germaine Christensen, som er off screen) via intercomen mot slutten av filmens første bilde; Marte entusiastisk og energisk, Silje med et avmålt «yo». Allerede her er målet å si noe om relasjonen deres, og deres tilnærming til hverandre.

Deretter følger en assosiativ montasje av de to jentene på byen. Tanken var å sette disse to jentene sammen, mot et felles mål (i dette tilfellet fyll og fest), men at bildene også skulle skildre en slags drakamp mellom dem – blikk og gester er preget av to mennesker som ikke helt vet hvor de har den andre, som trekker i hverandre i to forskjellige retninger, Marte især som fysisk holder Silje fast ved en anledning. Det er en sekvens som er dominert av situasjoner forbundet med noe positivt, men skildret med fyllesykens perspektiv. Tanken var å tilføre noe ubehagelig, svevende og nesten angrende ved det hele.

Disse to scenene etter hverandre danner forhåpentligvis et bilde av hva man skal se, hvem man skal følge, og hva filmens sentrale konflikt er. Er man med på denne rytmen, denne kontrakten, er man da også med på filmens fortelling på filmens premisser – her er det hverdagslige, tilsynelatende konfliktfrie situasjoner som skildres, men ser man nøye etter er det ladet med motsetninger og en antydning til at noe er galt. En ulmende undertone av uro.

Filmens to første akter består utelukkende av disse to grepene: lange one-takes og montasjer. Mesteparten av scenene er onetakes, på sitt meste opptil 8 minutter, der naturlige situasjoner får lov til å utspille seg i realtid, og karakterene deler bildet sammen. Kontrasten er montasjene, som skildrer tid som går, men også gir et emosjonelt perspektiv til filmens ellers relativt nøkterne fremstilling av situasjoner.

BRUDDET

For min del er filmens nøkkelscene en scene i slutten av andre akt der den ovennevnte formen bevisst brytes. Med unntak av en oppvåkningsscene i første akt, der Marte er våken og Silje fremdeles sover, så deler de to jentene bilde konsekvent inntil rett før nøkkelscenen oppstår. Alle scener med de to i interaksjon er i lange tagninger, enten statiske, eller med et kamera som beveger seg mellom de to. Det klippes aldri mellom de to når de er på tomannshånd, og de er derfor bundet av formen.

Når Silje omsider tar til orde og konfronterer Marte med det hun anser som merkelig oppførsel skjer første konsekvente shot/reverse-scene. Jentene er separert, bokstavelig talt; Silje plassert til venstre i et isolert nærbilde, Marte til høyre i sitt isolerte nærbilde.

Dette grepet følges opp i resten av tredje akt i forskjellige former. Handlingene deres speiler kanskje et allerede etablert mønster, men undertonen og erfaringene de har gjort seg separerer dem. Tanken var at formen skulle reflektere det indre livet til karakterene, ikke for å understreke noe åpenbart, men snarere for å indikere en ubestemmelig følelse av distanse. Filmens konflikter er tydelige, men de foregår også mye i undertekst. Istedet for å sette to streker under svaret med dramatiske nærbilder, tradisjonell spenningsoppbygning eller trist musikk var tanken å skildre et brudd nøkternt, men med enkle og konsekvente grep. På den måten kan en enkel avtale om å sees neste dag lades med en følelse av det kanskje ikke kommer til å skje.

Du kan strømme Det som en gang var hos Viaplay eller Filmarkivet.no

Patrik Syversen har tidligere laget lavbudsjett horrorfilmen Rovdyr, den amerikanske indiefilmen Prowl og filmbransje-satiren Hjelp vi er i filmbransjen. Han er nå i postproduksjon med amerikanske Dragonheart 4 og i forarbeid med det norske prosjektet Party Animal.

Det som en gang var hadde norsk kinopremiere våren 2016.

 

Sorry, comments are closed for this post.

Directors cut: Oppbruddets estetikk

Directors cut: Oppbruddets estetikk

Fikk du ikke med deg «Det som en gang var» på kino? Se den på strømming og les Patrik Syversens tekst om hvordan han tenkte da han lagde filmen. Han har også hentet ut klipp for oss.

I artikkelserien Directors cut lar vi norske filmskapere med egne ord beskrive intensjonen bak en film og velge ut klipp for Rushprints lesere.

Det som en gang var er en karakterdrevet film, hvor fokus er på menneskelig interaksjon fremfor ytre drama. Gjennom en natt blir et vennskap satt på prøve, og det kommer frem at det sentrale vennskapet preges av en frykt for å gi slipp på noe som er over. En frykt for å være alene, og den usunne avhengigheten som følger.

Til tross for et bredt tema er filmen liten i skala, det er få karakterer, og konfliktene er tilsynelatende hverdagslige. Det var derfor viktig å velge en visuell stil som var konsekvent og ryddig, og som ga situasjonene plass og pusterom. Filmen har et rolig tempo, og den foregår over lengre strekk i realtid. Målet var å finne en form som var nøye planlagt, men som fremstår tilforlatelig.

Fotograf Andreas Johannessen og jeg jobbet frem formen allerede tidlig i manusfasen, og dette var til god hjelp for å skape en naturlig symbiose mellom form/innhold.

ANSLAGET

Det er i utgangspunktet to typer fortellerformer i filmen; de lange tagningene og de mer assosiative montasjene. Tanken var å etablere dette på et så tidlig stadium som mulig – samtidig som vi setter karakterer og tematikken.

Åpningsbildet kommuniserer hvem vi skal følge – karakteren Silje (Silje Storstein), og hva slags tone filmen har, men også hennes reise – gjennom byen, på vei mot noe. Silje veksler også ord med karakteren Marte (Marte Germaine Christensen, som er off screen) via intercomen mot slutten av filmens første bilde; Marte entusiastisk og energisk, Silje med et avmålt «yo». Allerede her er målet å si noe om relasjonen deres, og deres tilnærming til hverandre.

Deretter følger en assosiativ montasje av de to jentene på byen. Tanken var å sette disse to jentene sammen, mot et felles mål (i dette tilfellet fyll og fest), men at bildene også skulle skildre en slags drakamp mellom dem – blikk og gester er preget av to mennesker som ikke helt vet hvor de har den andre, som trekker i hverandre i to forskjellige retninger, Marte især som fysisk holder Silje fast ved en anledning. Det er en sekvens som er dominert av situasjoner forbundet med noe positivt, men skildret med fyllesykens perspektiv. Tanken var å tilføre noe ubehagelig, svevende og nesten angrende ved det hele.

Disse to scenene etter hverandre danner forhåpentligvis et bilde av hva man skal se, hvem man skal følge, og hva filmens sentrale konflikt er. Er man med på denne rytmen, denne kontrakten, er man da også med på filmens fortelling på filmens premisser – her er det hverdagslige, tilsynelatende konfliktfrie situasjoner som skildres, men ser man nøye etter er det ladet med motsetninger og en antydning til at noe er galt. En ulmende undertone av uro.

Filmens to første akter består utelukkende av disse to grepene: lange one-takes og montasjer. Mesteparten av scenene er onetakes, på sitt meste opptil 8 minutter, der naturlige situasjoner får lov til å utspille seg i realtid, og karakterene deler bildet sammen. Kontrasten er montasjene, som skildrer tid som går, men også gir et emosjonelt perspektiv til filmens ellers relativt nøkterne fremstilling av situasjoner.

BRUDDET

For min del er filmens nøkkelscene en scene i slutten av andre akt der den ovennevnte formen bevisst brytes. Med unntak av en oppvåkningsscene i første akt, der Marte er våken og Silje fremdeles sover, så deler de to jentene bilde konsekvent inntil rett før nøkkelscenen oppstår. Alle scener med de to i interaksjon er i lange tagninger, enten statiske, eller med et kamera som beveger seg mellom de to. Det klippes aldri mellom de to når de er på tomannshånd, og de er derfor bundet av formen.

Når Silje omsider tar til orde og konfronterer Marte med det hun anser som merkelig oppførsel skjer første konsekvente shot/reverse-scene. Jentene er separert, bokstavelig talt; Silje plassert til venstre i et isolert nærbilde, Marte til høyre i sitt isolerte nærbilde.

Dette grepet følges opp i resten av tredje akt i forskjellige former. Handlingene deres speiler kanskje et allerede etablert mønster, men undertonen og erfaringene de har gjort seg separerer dem. Tanken var at formen skulle reflektere det indre livet til karakterene, ikke for å understreke noe åpenbart, men snarere for å indikere en ubestemmelig følelse av distanse. Filmens konflikter er tydelige, men de foregår også mye i undertekst. Istedet for å sette to streker under svaret med dramatiske nærbilder, tradisjonell spenningsoppbygning eller trist musikk var tanken å skildre et brudd nøkternt, men med enkle og konsekvente grep. På den måten kan en enkel avtale om å sees neste dag lades med en følelse av det kanskje ikke kommer til å skje.

Du kan strømme Det som en gang var hos Viaplay eller Filmarkivet.no

Patrik Syversen har tidligere laget lavbudsjett horrorfilmen Rovdyr, den amerikanske indiefilmen Prowl og filmbransje-satiren Hjelp vi er i filmbransjen. Han er nå i postproduksjon med amerikanske Dragonheart 4 og i forarbeid med det norske prosjektet Party Animal.

Det som en gang var hadde norsk kinopremiere våren 2016.

 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY