Blant skadeskutte dyr og mennesker

Blant skadeskutte dyr og mennesker

– Det føltes naturlig å debutere med Ibsen, han var kanskje den første som kombinerte det episke og det hverdagslige, forteller Simon Stone, som er kinoaktuell med sin adaptasjon av Ibsens Villanden.

Simon Stone er utdannet skuespiller, og skriver og regisserer for scenen. Når han nå har tatt skrittet over til det store lerretet som regissør, er det med en av Ibsens klassiske familietragedier som bakteppe, og profilerte skuespillere som Geoffrey Rush (Shine, Kongens tale), kritikeryndlinger som Saul Andrew Schneider (Parks and recreation, Goodbye to all that) og Miranda Otto (War of the worlds, Emmas war).

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli filmregissør. Jeg søkte på filmskole mens jeg fortsatt gikk på dramaskole, men så fikk jeg plutselig et par filmjobber som skuespiller og droppet filmskolen. Så begynte jeg å regissere skuespill, og for meg var det den enkleste måten å virkelig komme i gang med å skrive og regissere.

– Men jeg trodde at det bare skulle være en slags øvelse før jeg tok steget over til film. Så forelsket jeg meg i teateret og ble distrahert, kan du si.

Så hva skulle til for å løsrive deg fra teateret sånn at Villanden kunne bli en realitet?

 – De fleste regissører må tilbringe kanskje ti år nærmest i ødemarka med å lage reklamefilmer og kortfilmer og så videre før de etter hvert kan gå over til spillefilmer. Men jeg var heldig, og hørte fra Jan Chapman og Nicole O’Donahue [produsentene av Villanden, journ.anm.] at de jobbet med et filmprosjekt. Det slo meg som den perfekte anledningen til å få laget min første film.

banner-simon-stone-versjon-2
«I Norge funker tittelen Villanden. Men i et mindre Ibsen-bevisst miljø vil man jo tro at man skal se en naturdokumentar». Simon Stone i sitt mer vante element: på teateret.

MODERNE TRAGEDIER

Stone har tidligere satt opp en sceneversjon av Villanden hjemme i Australia. Vi nordmenn elsker jo når utlendinger bryr seg om vår kultur, og det å kunne slå i bordet med Ibsen er alltid populært. Men hva var det som gjorde at australske Stone ville fortelle den samme Ibsen-historien både fra scenen og lerretet?

– Jeg ville at min første film skulle fokusere på historiefortelling og skuespill, heller enn å være aller mest opptatt av stil og formspråk. På den måten følte jeg at jeg kunne starte med det mest grunnleggende og så heller fokusere mer på stil seinere i arbeidet mitt, uten å miste de viktigste prinsippene i historiefortellingen. Og Ibsen var den første som virkelig tok i bruk det vi kan kalle moderne tragedier – tragedier som føltes relevant i vanlige menneskers hverdag. Han var den første til å ta strukturen fra greske tragedier som for eksempel Medea og Ødipus og gi det en hverdagslig og gjenkjennelig kontekst.

– Og mye av dette går igjen i film. Bare se på noen av de store klassikerne fra filmhistorien, alt fra Citizen Kane til Raging Bull og Taxi Driver, de er i bunn og grunn konstruert som moderne myter. Tarkovskijs filmer har noe av det samme. Film behøver å trenge gjennom til det episke, men den trenger å bruke det hverdagslige for å virkelig komme seg dit. Siden Ibsen var den første personen som kombinerte det episke og det hverdagslige, så føltes det for meg som et veldig naturlig sted å starte.

Du nevnte forskjellige regitilnærminger, med det å fokusere på stil og formspråk på den ene siden og fokus på narrativ og skuespillprestasjoner på den andre. Er dette forskjeller mellom film og teater?

– I en fase av karrieren hvor mange filmregissører fokuserer på ting som kamerateknikk og klipping, sto jeg i teateret og jobbet med skuespillere og skriving, med manus. Så man har forskjellige måter å forholde seg til stoffet sitt på. Altså, det er jo absolutt massevis av regissører som med hell fokuserer veldig på stil i begynnelsen av karrieren – men ofte varer de karrierene bare så lenge som ens egen stilistiske uttrykksform oppfattes som kul og trendy.

– Jeg tenker at hvis du har godt materiale, og samtidig finner fram til en viss sammensetning av karakterer, og har noen av de beste skuespillerne i verden tilgjengelig, så må man bare slippe dem løs, og da kan du bare filme omtrent som en dokumentar. Jeg syns at det var et godt sted å starte som filmskaper.

Trailer til Villanden (The Daughter):

EN SKOG AV LØGNER OG SANNHET

Filmen din har blitt ganske annerledes fra Ibsens opprinnelige stykke. Var det ting du visste umiddelbart at du måtte forandre ved historien, eller noe du var ekstra opptatt av å beholde?

– Jeg tror egentlig ikke jeg fokuserte så mye på det. Jeg tenkte nok mer på det iboende budskapet, og essensen i de forskjellige karakterene. Det som er underliggende i hele det originale stykket er jo at noen tror at de vet hvordan deres eget liv er, og så oppdager de at sånn er det ikke. Og vi er alle skyldige i å bygge opp en verden av illusjoner rundt oss selv, og vi er ofte selv like ansvarlige for vår egen naivitet og uvitenhet som noen som helst andre. Vi bygger opp disse selvbeskyttelsesmekanismene rundt oss selv, og vi forteller oss selv visse løgner fordi det er komfortabelt.

– Det fins ingen absolutt verdi av sannhet i seg selv. Det er for eksempel ikke så konstruktivt å tenke på at barnet ditt kan dø mens du holder på å oppdra et barn. Det kommer bare til å gjøre deg gal til slutt. Det er ikke konstruktivt å tenke på flykræsj mens du sitter på et fly, selv om det også er en mulig sannhet. Da forteller vi oss selv heller noen konstruktive løgner, som går ut på at det fins ingen reelle muligheter for at slike ting skal skje med oss. Jeg ville skrive en film om akkurat dét, om at det er ingen universell og absolutt verdi av verken sannhet eller løgn. Det eneste som fins er en veldig komplisert virkelighet som består av enkeltmennesker som prøver å beskytte seg selv og hverandre; man prøver å være gode, og man gjør feil.

vildanden-bryllup-versjon-2

– Jeg ville forsøke å lage en slags sammensetning hvor man kan forstå hvorfor mennesker får seg selv opp i situasjoner som ender på dypt tragisk vis, og hvorfor det fortsatt er farlig for oss som mennesker å skulle være perfekte. Det som blir tragedien her, i denne konstellasjonen av mennesker, er jo ikke de faktiske forhold. Det er fordømmelsen som følger med det hele som skaper tragedien.

En av de mest symbolsk viktige komponentene i historien om Hedvig og hennes familie er bestefarens mini-reservat for skadete, ville smådyr. I begynnelsen av fortellingen er det her den titulære anda plasseres etter å ha blitt skadeskutt. «Bestefars skog», som Hedvig kaller den, var et av de viktigste fysiske stedene å få på plass til innspilling.

– Jeg og designer Steven Jones-Evans samarbeidet om å få til dette. Vi fant et hus som kunne brukes til familiehjemmet, og like ved huset var det et lite, veldig overgrodd område. Vi bygde et slags bur rundt det, for å skape en illusjon om at dyrene er ute i fri natur, mens de i virkeligheten er fanget inne i buret. Og denne lille skogen blir jo en parallell for karakterene i historien – det er denne ideen om at du ser ut til å være fri, men du er egentlig fanget i et kunstig miljø.

Og alle dyrene i bestefars skog er jo også skadete.

 – Akkurat. De har blitt såret og skadet i naturen, og så blir de puttet inn i et miljø hvor de blir nødt til å kommunisere på et vis med andre skapninger som de ikke naturlig ville hatt den typen intimt forhold til.

vildanden-3-versjon-2

HVA ER ET NAVN?

Du har kalt filmen for The Daughter på engelsk. Hvorfor ville du ha en annen tittel enn den til det originale stykket?

 – I Norge funker tittelen Villanden. Men i et mindre Ibsen-bevisst miljø vil man jo tro at man skal se en naturdokumentar. Det er bortkastet å legge så mye mening i hva en film er kalt, det er jo bare et navn for å vite hva man referer til, akkurat som at når man sier «brød» vet man at det er snakk om noe som er laget av hvete og vann og som har blitt varmet opp. En tittel er bare et navn som folk kan bruke når man treffer hverandre på puben eller på gata og sier «har du sett denne filmen, sett inn tittel her». Det er bare det tittelen er der for. Men den trenger å være minneverdig, og det må være en tydelig forbindelse til hva filmen faktisk handler om. For eksempel så er jo Snakes on a plane en veldig god beskrivelse av hva den filmen handler om. Den handler om slanger på et fly. Så det er ekstremt nøyaktig og et godt markedsføringsgrep.

Stone har premiere på et nytt teaterstykke i Sveits dagen etter at dette intervjuet finner sted. Har han planer om flere filmer i fremtiden, eller har teateret nok en gang full fokus?

– Neida, jeg holder egentlig på å forberede et nytt filmprosjekt for tiden. Jeg kan jo ikke si hva det er, men denne gangen er det satt til Amerika, også er det annet prosjekt som er satt til England, og så skriver jeg på en TV-serie… Så det er en del forskjellige baller i lufta, jeg prøver å få gjort så mye som mulig.

– Sånn jeg ser det er film og teater avhengige av hverandre når det kommer til å få historier fortalt. Det fins en måte å fortelle historier på som film aldri vil klare, som hører til teateret. På den annen side har man i film muligheten for ting som manipulasjon av tid og sted, og et spill med subjektivitet og objektivitet.

– Og jeg er jo forelsket i begge verdener, totalt forelsket, avslutter Stone.

Sorry, comments are closed for this post.

Blant skadeskutte dyr og mennesker

Blant skadeskutte dyr og mennesker

– Det føltes naturlig å debutere med Ibsen, han var kanskje den første som kombinerte det episke og det hverdagslige, forteller Simon Stone, som er kinoaktuell med sin adaptasjon av Ibsens Villanden.

Simon Stone er utdannet skuespiller, og skriver og regisserer for scenen. Når han nå har tatt skrittet over til det store lerretet som regissør, er det med en av Ibsens klassiske familietragedier som bakteppe, og profilerte skuespillere som Geoffrey Rush (Shine, Kongens tale), kritikeryndlinger som Saul Andrew Schneider (Parks and recreation, Goodbye to all that) og Miranda Otto (War of the worlds, Emmas war).

– Jeg har alltid hatt lyst til å bli filmregissør. Jeg søkte på filmskole mens jeg fortsatt gikk på dramaskole, men så fikk jeg plutselig et par filmjobber som skuespiller og droppet filmskolen. Så begynte jeg å regissere skuespill, og for meg var det den enkleste måten å virkelig komme i gang med å skrive og regissere.

– Men jeg trodde at det bare skulle være en slags øvelse før jeg tok steget over til film. Så forelsket jeg meg i teateret og ble distrahert, kan du si.

Så hva skulle til for å løsrive deg fra teateret sånn at Villanden kunne bli en realitet?

 – De fleste regissører må tilbringe kanskje ti år nærmest i ødemarka med å lage reklamefilmer og kortfilmer og så videre før de etter hvert kan gå over til spillefilmer. Men jeg var heldig, og hørte fra Jan Chapman og Nicole O’Donahue [produsentene av Villanden, journ.anm.] at de jobbet med et filmprosjekt. Det slo meg som den perfekte anledningen til å få laget min første film.

banner-simon-stone-versjon-2
«I Norge funker tittelen Villanden. Men i et mindre Ibsen-bevisst miljø vil man jo tro at man skal se en naturdokumentar». Simon Stone i sitt mer vante element: på teateret.

MODERNE TRAGEDIER

Stone har tidligere satt opp en sceneversjon av Villanden hjemme i Australia. Vi nordmenn elsker jo når utlendinger bryr seg om vår kultur, og det å kunne slå i bordet med Ibsen er alltid populært. Men hva var det som gjorde at australske Stone ville fortelle den samme Ibsen-historien både fra scenen og lerretet?

– Jeg ville at min første film skulle fokusere på historiefortelling og skuespill, heller enn å være aller mest opptatt av stil og formspråk. På den måten følte jeg at jeg kunne starte med det mest grunnleggende og så heller fokusere mer på stil seinere i arbeidet mitt, uten å miste de viktigste prinsippene i historiefortellingen. Og Ibsen var den første som virkelig tok i bruk det vi kan kalle moderne tragedier – tragedier som føltes relevant i vanlige menneskers hverdag. Han var den første til å ta strukturen fra greske tragedier som for eksempel Medea og Ødipus og gi det en hverdagslig og gjenkjennelig kontekst.

– Og mye av dette går igjen i film. Bare se på noen av de store klassikerne fra filmhistorien, alt fra Citizen Kane til Raging Bull og Taxi Driver, de er i bunn og grunn konstruert som moderne myter. Tarkovskijs filmer har noe av det samme. Film behøver å trenge gjennom til det episke, men den trenger å bruke det hverdagslige for å virkelig komme seg dit. Siden Ibsen var den første personen som kombinerte det episke og det hverdagslige, så føltes det for meg som et veldig naturlig sted å starte.

Du nevnte forskjellige regitilnærminger, med det å fokusere på stil og formspråk på den ene siden og fokus på narrativ og skuespillprestasjoner på den andre. Er dette forskjeller mellom film og teater?

– I en fase av karrieren hvor mange filmregissører fokuserer på ting som kamerateknikk og klipping, sto jeg i teateret og jobbet med skuespillere og skriving, med manus. Så man har forskjellige måter å forholde seg til stoffet sitt på. Altså, det er jo absolutt massevis av regissører som med hell fokuserer veldig på stil i begynnelsen av karrieren – men ofte varer de karrierene bare så lenge som ens egen stilistiske uttrykksform oppfattes som kul og trendy.

– Jeg tenker at hvis du har godt materiale, og samtidig finner fram til en viss sammensetning av karakterer, og har noen av de beste skuespillerne i verden tilgjengelig, så må man bare slippe dem løs, og da kan du bare filme omtrent som en dokumentar. Jeg syns at det var et godt sted å starte som filmskaper.

Trailer til Villanden (The Daughter):

EN SKOG AV LØGNER OG SANNHET

Filmen din har blitt ganske annerledes fra Ibsens opprinnelige stykke. Var det ting du visste umiddelbart at du måtte forandre ved historien, eller noe du var ekstra opptatt av å beholde?

– Jeg tror egentlig ikke jeg fokuserte så mye på det. Jeg tenkte nok mer på det iboende budskapet, og essensen i de forskjellige karakterene. Det som er underliggende i hele det originale stykket er jo at noen tror at de vet hvordan deres eget liv er, og så oppdager de at sånn er det ikke. Og vi er alle skyldige i å bygge opp en verden av illusjoner rundt oss selv, og vi er ofte selv like ansvarlige for vår egen naivitet og uvitenhet som noen som helst andre. Vi bygger opp disse selvbeskyttelsesmekanismene rundt oss selv, og vi forteller oss selv visse løgner fordi det er komfortabelt.

– Det fins ingen absolutt verdi av sannhet i seg selv. Det er for eksempel ikke så konstruktivt å tenke på at barnet ditt kan dø mens du holder på å oppdra et barn. Det kommer bare til å gjøre deg gal til slutt. Det er ikke konstruktivt å tenke på flykræsj mens du sitter på et fly, selv om det også er en mulig sannhet. Da forteller vi oss selv heller noen konstruktive løgner, som går ut på at det fins ingen reelle muligheter for at slike ting skal skje med oss. Jeg ville skrive en film om akkurat dét, om at det er ingen universell og absolutt verdi av verken sannhet eller løgn. Det eneste som fins er en veldig komplisert virkelighet som består av enkeltmennesker som prøver å beskytte seg selv og hverandre; man prøver å være gode, og man gjør feil.

vildanden-bryllup-versjon-2

– Jeg ville forsøke å lage en slags sammensetning hvor man kan forstå hvorfor mennesker får seg selv opp i situasjoner som ender på dypt tragisk vis, og hvorfor det fortsatt er farlig for oss som mennesker å skulle være perfekte. Det som blir tragedien her, i denne konstellasjonen av mennesker, er jo ikke de faktiske forhold. Det er fordømmelsen som følger med det hele som skaper tragedien.

En av de mest symbolsk viktige komponentene i historien om Hedvig og hennes familie er bestefarens mini-reservat for skadete, ville smådyr. I begynnelsen av fortellingen er det her den titulære anda plasseres etter å ha blitt skadeskutt. «Bestefars skog», som Hedvig kaller den, var et av de viktigste fysiske stedene å få på plass til innspilling.

– Jeg og designer Steven Jones-Evans samarbeidet om å få til dette. Vi fant et hus som kunne brukes til familiehjemmet, og like ved huset var det et lite, veldig overgrodd område. Vi bygde et slags bur rundt det, for å skape en illusjon om at dyrene er ute i fri natur, mens de i virkeligheten er fanget inne i buret. Og denne lille skogen blir jo en parallell for karakterene i historien – det er denne ideen om at du ser ut til å være fri, men du er egentlig fanget i et kunstig miljø.

Og alle dyrene i bestefars skog er jo også skadete.

 – Akkurat. De har blitt såret og skadet i naturen, og så blir de puttet inn i et miljø hvor de blir nødt til å kommunisere på et vis med andre skapninger som de ikke naturlig ville hatt den typen intimt forhold til.

vildanden-3-versjon-2

HVA ER ET NAVN?

Du har kalt filmen for The Daughter på engelsk. Hvorfor ville du ha en annen tittel enn den til det originale stykket?

 – I Norge funker tittelen Villanden. Men i et mindre Ibsen-bevisst miljø vil man jo tro at man skal se en naturdokumentar. Det er bortkastet å legge så mye mening i hva en film er kalt, det er jo bare et navn for å vite hva man referer til, akkurat som at når man sier «brød» vet man at det er snakk om noe som er laget av hvete og vann og som har blitt varmet opp. En tittel er bare et navn som folk kan bruke når man treffer hverandre på puben eller på gata og sier «har du sett denne filmen, sett inn tittel her». Det er bare det tittelen er der for. Men den trenger å være minneverdig, og det må være en tydelig forbindelse til hva filmen faktisk handler om. For eksempel så er jo Snakes on a plane en veldig god beskrivelse av hva den filmen handler om. Den handler om slanger på et fly. Så det er ekstremt nøyaktig og et godt markedsføringsgrep.

Stone har premiere på et nytt teaterstykke i Sveits dagen etter at dette intervjuet finner sted. Har han planer om flere filmer i fremtiden, eller har teateret nok en gang full fokus?

– Neida, jeg holder egentlig på å forberede et nytt filmprosjekt for tiden. Jeg kan jo ikke si hva det er, men denne gangen er det satt til Amerika, også er det annet prosjekt som er satt til England, og så skriver jeg på en TV-serie… Så det er en del forskjellige baller i lufta, jeg prøver å få gjort så mye som mulig.

– Sånn jeg ser det er film og teater avhengige av hverandre når det kommer til å få historier fortalt. Det fins en måte å fortelle historier på som film aldri vil klare, som hører til teateret. På den annen side har man i film muligheten for ting som manipulasjon av tid og sted, og et spill med subjektivitet og objektivitet.

– Og jeg er jo forelsket i begge verdener, totalt forelsket, avslutter Stone.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY