– Vi føler oss ikke ført bak lyset!

– Vi føler oss ikke ført bak lyset!

– Produsentene burde støtte opp om insentivordningen som tilfører norske spillefilmproduksjon mye, mener et titalls sentrale bransjeaktører som reagerer på Torbjørn Urfjells kritikk av ordningen. De frykter nå at ordningen skal kollapse.

– Det er ikke slik at filmbransjen føler seg ført bak lyset, slik Virke produsentforeningen og denne Rushprint-saken gir inntrykk av, sier Per Henry Borch, linjeprodusent på Downsizing.

I saken Borch refererer til, uttrykker Torbjørn Urfjell i produsentforeningen misnøye med at insentivordningen går på bekostning av midler til den norske filmbransjen. Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon svarte i en kronikk at produsentforeningen kjemper mot vindmøller i stedet for å bidra til at ordningen videreutvikles. Urfjell skrev tilbake at det er en realitet at filmfondet reduseres mens insentivordningen vokser, og at det er grunn til å rope varsku.

Flere bransjefolk reagerer på Urfjell og produsentforeningens uttalelser, og møtte denne uken Rushprint på Filmens Hus med mye på hjertet. Tilstede under samtalen var:

insentivordningen-filmbransjen-rushprint
Fra venstre: Karsten Heidar (daglig leder Kamerautleien, lysmester Snømannen), Per Henry Borch (linjeprodusent Downsizing), Calle Børresen (daglig leder i MovieBird), Tor Arne Øvrebø (linjeprodusent Snømannen, jobber i Truenorth), Baard Haugan Ingebretsen (lyddesigner Uhørt), Lars Erik Hansen (produsent i Gimpville), Arild Karlsen (daglig leder Storyline Studios), Tormod Ringnes (eier, Supervising Sound Editor, Uhørt), Kristin Hellebust (daglig leder Nordisk Film Shortcut), Sverre Pedersen (forbundsleder i Norsk filmforbund) og Thor Erik Løkken (utstyrsleverandør Dagslys).

– Produsentforeningen burde spilt mer ball med resten av bransjen, mener Per Henry Borch om Urfjells uttalelser.

– De burde hørt med folk som jobber med etterarbeid, de som leverer utstyr og frilansere. For vi må stå sammen om dette.

– Mange i bransjen ser kanskje insentivordningen som en slags sponsing av Hollywood. Men i realiteten er det en oppbygging av vår bransje, som også kommer norske spillefilmprodusenter til gode via bedre utstyr og høyere kompentanse, sier Borch.

I tillegg ønsker de rundt bordet å fremheve at dette ikke er en utgiftspost for myndighetene, men en ordning Olsberg SPI-rapporten har vist at går i pluss. Og som kan ha store inntjeningsmuligheter for reiselivsbransjen.

– Men så langt har insentivordninga ligget hos Kulturdepartementet, hvor de har et tak på 45 millioner. Som vil si at ordningen er så liten at det er svært begrenset hvor mange filmarbeidere som kan jobbe, hvor mye utstyr du får leid ut og hvor mye postproduksjon vi kan få. Derfor er det neste målet å få ordningen inn under næringsdepartementet, hvor den kan bli større og virkelig blomstre, mener Borch.

Mindre til norsk film

Statsbudsjettet for 2017 viser en reell nedgang på 1,6 millioner til filmproduksjonsmilder. Kristin Hellebust, daglig leder Nordisk Film Shortcut minner om at dette henger sammen med at TV2 ikke lenger er forpliktet til å bidra med midler til fondet.

– Samtidig får vi en økning i insentivordningen. Det er bra – for en økning her har jo ingenting med støtten til norsk kulturfilmproduksjon å gjøre. Men her er det utrolig viktig at Kulturdepartementet ikke blander kortene, slik det lett kan se ut nå.

Inntrykket av at pengene har blitt omplassert kommer ifølge Sverre Pedersen, forbundsleder i Norsk filmforbund, som en konsekvens av kulturministerens lite pedagogisk måte å sette opp budsjettet.

– Hun går ut med utlysning på ny TV2-lisens, hvor hun tar vekk de kulturpolitiske forpliktelsene i avtalen, som fører til mindre penger til produksjon. Men hun har ikke gått inn og reparert dette i sitt eget budsjettforslag. Dette er dårlig politisk håndverk, som bransjen ikke må la seg splitte av.

Pedersen sier det heller må føre til at bransjen jobber sterkere for å få en rell økning av midler, og for å få på plass en medfinansieringsordning. I tillegg ønsker han at insentivordningen skal bli slik den var ment, en automatisk, ikke-diskriminerende insentivordning.

– Vi ber ikke om mer penger. Vi ber om en automatisk ordning som gir penger i statskassen og til leverandørindustrien, som skaper arbeidsplasser og turisme.

Det er grunnen til at Produsentforeningen ikke må angripe insentivordningen, mener Tor Arne Øvrebø, linjeprodusent Snømannen, og nå ansatt i Truenorth.

– Det er et billig poeng å sette Hollywood opp mot norsk produksjon. Ordningen har aldri tatt fra potten til norsk produksjon, dette er bare retorikk fra Produsentforeningens side. De burde enten støtte opp om ordningen eller la være å kritisere noe som fungerer.

Filminnspillingen av Snømannen har blant annet foregått på en fjellhylle 600-700 meter i luftlinje ovenfor den ikoniske kraftstasjonen på Vemork. 200 filmarbeidere har vært i aksjon i Rjukan-området de siste ukene.
Fra filminnspillingen av Snømannen ovenfor den ikoniske kraftstasjonen på Vemork. Her var 200 filmarbeidere i aksjon.

Turisme

– Jeg jobber med en liste på mer enn tretti prosjekter vi har plukket ut, etter samtaler med Universal, Lionsgate, Netflix og HBO, hvor det kan være aktuelt å gjøre deler av innspillingene i Norge, forteller Per Henry Borch.

Totalt har de budsjett på nesten 20 milliarder kroner. Han mener det kan være mulig å få 5–10 prosent av inntektene til Norge.

– Studioene har fått med seg at vi har en insentivordning, men de skjønner ikke helt hvorfor den er så begrenset. Et annet problem er at det er én søknadsfrist i året. Det passer sjelden med innspillingsplanen eller skuespillernes tilgjengelighet.

I tillegg til en mer fleksibel søknadsordning, ønsker Borch at Innovasjon Norge og reiselivsnæringa skal komme mer på banen.

– Denne ordninga handler om omdømme og markedsføringseffekt også. Innovasjon Norge har regnet på det, og sier at en cruiseturist i Norge i snitt legger igjen 890 kroner dagen. En landturist legger igjen 1285 kroner dagen. Tar du den internasjonale staben som var med på Snømannen og Downsizing og ser på antall innspillingsdager og budsjett, så legger en filmarbeider fra utlandet igjen 59 000 kroner dagen per pers.

Borch mener det bør illustrere mulighetene som ligger i å få flere store produksjoner til landet, og det er før man regner på hva filmer skutt i norsk natur kan gjøre for å få flere turister til landet.

Fordeler for norsk filmindustri

Calle Børresen, daglig leder i MovieBird, påpeker at insentivordningen også gavner norske produksjoner.

– Fordi vi jobbet på Snømannen, kunne vi investere i utstyr som vi senere kunne bruke på Børning 2. Uten Snømannen hadde vi ikke kunnet gi så store rabatter på Børning. Insentivordningen bidrar til at vi leverandører kan investere i teknologi som ellers ikke ville la seg forsvare økonomisk. Det drar norske produksjoner også nytte av.

Gir ordningen større forutsigbarhet enn i dag, vil de også kunne ansette flere.

– Vi har i dag et behov for blant annet elektroingeniører som vi kunne ha hentet inn fra oljebransjen, som nå banker på døra og vil inn.

Dagslys har allerede vokst som følge av Snømannen, forteller Thor Erik Løkken, utstyrsleverandør i Dagslys, og lysmester på Snømannen.

– Både når det gjelder utstyr, lokaler, og rekruttering. Vi ansatte tre nye lysfolk etter Snømannen, som jobber med oss enda. Slike prosjekter gir stort potensiale i å rekruttere folk.

Lars Erik Hansen, produsent i Gimpville, mener det er essensielt for etterarbeidsbransjen at man får de store prosjektene for å sørge for kompetanseheving.

– Det er der vi kan utvikle oss og være sterkere rustet til neste prosjekt. Og det trenger vi om vi skal være konkurransedyktige i fremtida også.

Tormod Ringnes, eier og Supervising Sound Editor i Uhørt, slutter seg til at insentivordningen er viktig for å kunne være konkurransedyktige, både på pris og kompetanse.

– Vi sitter med noen store internasjonale prosjekter nå, hvor vi forsøker å få etterarbeidsjobben. Hvis insentivordningen hadde hatt høyere økonomisk tak, ville det skapt større forutsigbarhet. Det må til om vi skal bygge dette som en næring.

Et plussforetak

En av utfordringene med ordningen er at myndighetene fortsatt ser på den som en utgiftspost, mener Sverre Pedersen.

– Men vi vet jo at dette er et plussforetak, skyter Per Henry Borch inn.

– Det har det vært i alle land, og nå sier rapporten herfra at det er slik i Norge også. I Storbritannia omsetter insentivordninga for 6,5 milliarder pund i året. Og etter å ha målt det gjennom mange år, inkludert turisme, så sier de at for hvert pund de investerer, så får de 12,49 pund tilbake. Det vil ikke gi like stort utslag i Norge, men uansett hvordan vi regner på det vil det gå i pluss.

– Det er derfor vi ønsker oss en automatisk ordning, sier Pedersen.

– Det vil gi verktøyet man trenger for å rekruttere produksjoner til Norge. Og det fine med en slik ordning: kostnadene kommer i etterkant. Dette er ikke en risiko for staten, for utbetalingen kommer etter dokumenterte kostnader.

Borch mener det haster å få på plass hvordan dette skal løses på sikt.

– Folk med lite penger har alltid god tid, men for store studioer må de vite hva de får. Hvis dette ikke blir mer forutsigbart innen lanseringen av Snømannen og Downsizing, så er det kjørt. Har vi ikke en vanntett plan innen neste høst, blir det vanskelig å forsvare dette videre.

– Da blir det mest en ordning for norske produsenter som kan vente til den ene søknadsdatoen – som vil si norske tv-dramaer, sier Kristin Hellebust.

– Ja, neste år tror jeg norske tv-serier får mye av potten, sier Borch.

– For jeg tror det er få spillefilmer internasjonalt som kan være klare til å søke 26. januar. Blir det slik, vil ordningen på sikt ta livet av seg selv – om ikke dette flyttes til næringsdepartementet, og insentivordningen får mye bedre økonomisk vekstvilkår.

3 kommentarer til – Vi føler oss ikke ført bak lyset!

  1. Noe misvisende overskrift til en så viktig filmpolitisk sak, Rushprint.

    Her får man krystallklare faktabekreftelser fra den utøvende bransjen om hvilken udelt positiv effekt og enormt potensiale insentivordningen har, også med internasjonale referanser som ingen kan ta feil av.
    Dette må ikke da feilledes til å fremstå som om noen føler seg forbigått.
    Den sandkassen er vel ferdiglekt.

    Mer interessant å se om bransjen unisont og snarlig kunne utviklet nye rammevilkår for veien videre etter 2017. Kanskje også med vilkår, som inkluderte en annen form for «etterhåndsstøtte» som ikke berørte de nasjonale rammenefor for produksjon?
    Når insentivordningen her omtales som en potensiell milliardbedrift, med dokumentert mereffekt for stat- og landvirke, er det jo ingen tid å miste – og mye goder å hente.
    Kanskje kunne en velfungerende ordning, ha eliminert behovet for flere, brysomme støtteordninger av idag?

    Utifra mulighetene skissert fra bransjen selv, kan ordningen i teorien sikre en langt større og jevnere tilskuddstrøm til det nasjonale produksjonsbehovet.
    For ikke å snakke om hvilken revitalisert og nystemt filmpolitikk vi kunne fått med en velfungerende ordning.
    Insentivordningen handler jo også om unike muligheter for «hele norsk films fremtid», inkludert behovet for mer styringsrett og bedre reguleringsverktøy for bransjen selv.
    En bærekraftig og respektert filmbransje bør selv legge de nødvendige føringer for stat og tilskuddsgivere , ikke omvendt som har vært tilfelle i en årrekke.
    Det er heller ingen andre kulturfelt enn film som opplever å ha staten så til de grader tilstede med sin «final cut», utkledd som ansvarlig eller utøvende produsent.
    I vår tid og arena hvor politiske beslutningsverktøy ofte er i utakt og tidvis akterutseilt for de aktuelle behov, må det jo taes helt nødvendige og umiddelbare grep for både nasjonal og internajsonal tilpasning.
    Mest fordi, 2016 er allerede forbi og tiden er knapp for de dokumenterte muligheter som ligger rett foran oss.
    Spørsmålet er da kanskje enkelt;
    Skal vi spise kirsebær med de store eller pølse og vaffel blant statistene?

  2. Jeg skjønner ikke helt hvor uenigheten mellom Virke Produsentforeningen og leverandørgruppen ligger? De sier jo bare det samme som Torbjørn Urfjell med litt andre ord og litt annen vinkling
    ??

Legg igjen en kommentar

– Vi føler oss ikke ført bak lyset!

– Vi føler oss ikke ført bak lyset!

– Produsentene burde støtte opp om insentivordningen som tilfører norske spillefilmproduksjon mye, mener et titalls sentrale bransjeaktører som reagerer på Torbjørn Urfjells kritikk av ordningen. De frykter nå at ordningen skal kollapse.

– Det er ikke slik at filmbransjen føler seg ført bak lyset, slik Virke produsentforeningen og denne Rushprint-saken gir inntrykk av, sier Per Henry Borch, linjeprodusent på Downsizing.

I saken Borch refererer til, uttrykker Torbjørn Urfjell i produsentforeningen misnøye med at insentivordningen går på bekostning av midler til den norske filmbransjen. Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon svarte i en kronikk at produsentforeningen kjemper mot vindmøller i stedet for å bidra til at ordningen videreutvikles. Urfjell skrev tilbake at det er en realitet at filmfondet reduseres mens insentivordningen vokser, og at det er grunn til å rope varsku.

Flere bransjefolk reagerer på Urfjell og produsentforeningens uttalelser, og møtte denne uken Rushprint på Filmens Hus med mye på hjertet. Tilstede under samtalen var:

insentivordningen-filmbransjen-rushprint
Fra venstre: Karsten Heidar (daglig leder Kamerautleien, lysmester Snømannen), Per Henry Borch (linjeprodusent Downsizing), Calle Børresen (daglig leder i MovieBird), Tor Arne Øvrebø (linjeprodusent Snømannen, jobber i Truenorth), Baard Haugan Ingebretsen (lyddesigner Uhørt), Lars Erik Hansen (produsent i Gimpville), Arild Karlsen (daglig leder Storyline Studios), Tormod Ringnes (eier, Supervising Sound Editor, Uhørt), Kristin Hellebust (daglig leder Nordisk Film Shortcut), Sverre Pedersen (forbundsleder i Norsk filmforbund) og Thor Erik Løkken (utstyrsleverandør Dagslys).

– Produsentforeningen burde spilt mer ball med resten av bransjen, mener Per Henry Borch om Urfjells uttalelser.

– De burde hørt med folk som jobber med etterarbeid, de som leverer utstyr og frilansere. For vi må stå sammen om dette.

– Mange i bransjen ser kanskje insentivordningen som en slags sponsing av Hollywood. Men i realiteten er det en oppbygging av vår bransje, som også kommer norske spillefilmprodusenter til gode via bedre utstyr og høyere kompentanse, sier Borch.

I tillegg ønsker de rundt bordet å fremheve at dette ikke er en utgiftspost for myndighetene, men en ordning Olsberg SPI-rapporten har vist at går i pluss. Og som kan ha store inntjeningsmuligheter for reiselivsbransjen.

– Men så langt har insentivordninga ligget hos Kulturdepartementet, hvor de har et tak på 45 millioner. Som vil si at ordningen er så liten at det er svært begrenset hvor mange filmarbeidere som kan jobbe, hvor mye utstyr du får leid ut og hvor mye postproduksjon vi kan få. Derfor er det neste målet å få ordningen inn under næringsdepartementet, hvor den kan bli større og virkelig blomstre, mener Borch.

Mindre til norsk film

Statsbudsjettet for 2017 viser en reell nedgang på 1,6 millioner til filmproduksjonsmilder. Kristin Hellebust, daglig leder Nordisk Film Shortcut minner om at dette henger sammen med at TV2 ikke lenger er forpliktet til å bidra med midler til fondet.

– Samtidig får vi en økning i insentivordningen. Det er bra – for en økning her har jo ingenting med støtten til norsk kulturfilmproduksjon å gjøre. Men her er det utrolig viktig at Kulturdepartementet ikke blander kortene, slik det lett kan se ut nå.

Inntrykket av at pengene har blitt omplassert kommer ifølge Sverre Pedersen, forbundsleder i Norsk filmforbund, som en konsekvens av kulturministerens lite pedagogisk måte å sette opp budsjettet.

– Hun går ut med utlysning på ny TV2-lisens, hvor hun tar vekk de kulturpolitiske forpliktelsene i avtalen, som fører til mindre penger til produksjon. Men hun har ikke gått inn og reparert dette i sitt eget budsjettforslag. Dette er dårlig politisk håndverk, som bransjen ikke må la seg splitte av.

Pedersen sier det heller må føre til at bransjen jobber sterkere for å få en rell økning av midler, og for å få på plass en medfinansieringsordning. I tillegg ønsker han at insentivordningen skal bli slik den var ment, en automatisk, ikke-diskriminerende insentivordning.

– Vi ber ikke om mer penger. Vi ber om en automatisk ordning som gir penger i statskassen og til leverandørindustrien, som skaper arbeidsplasser og turisme.

Det er grunnen til at Produsentforeningen ikke må angripe insentivordningen, mener Tor Arne Øvrebø, linjeprodusent Snømannen, og nå ansatt i Truenorth.

– Det er et billig poeng å sette Hollywood opp mot norsk produksjon. Ordningen har aldri tatt fra potten til norsk produksjon, dette er bare retorikk fra Produsentforeningens side. De burde enten støtte opp om ordningen eller la være å kritisere noe som fungerer.

Filminnspillingen av Snømannen har blant annet foregått på en fjellhylle 600-700 meter i luftlinje ovenfor den ikoniske kraftstasjonen på Vemork. 200 filmarbeidere har vært i aksjon i Rjukan-området de siste ukene.
Fra filminnspillingen av Snømannen ovenfor den ikoniske kraftstasjonen på Vemork. Her var 200 filmarbeidere i aksjon.

Turisme

– Jeg jobber med en liste på mer enn tretti prosjekter vi har plukket ut, etter samtaler med Universal, Lionsgate, Netflix og HBO, hvor det kan være aktuelt å gjøre deler av innspillingene i Norge, forteller Per Henry Borch.

Totalt har de budsjett på nesten 20 milliarder kroner. Han mener det kan være mulig å få 5–10 prosent av inntektene til Norge.

– Studioene har fått med seg at vi har en insentivordning, men de skjønner ikke helt hvorfor den er så begrenset. Et annet problem er at det er én søknadsfrist i året. Det passer sjelden med innspillingsplanen eller skuespillernes tilgjengelighet.

I tillegg til en mer fleksibel søknadsordning, ønsker Borch at Innovasjon Norge og reiselivsnæringa skal komme mer på banen.

– Denne ordninga handler om omdømme og markedsføringseffekt også. Innovasjon Norge har regnet på det, og sier at en cruiseturist i Norge i snitt legger igjen 890 kroner dagen. En landturist legger igjen 1285 kroner dagen. Tar du den internasjonale staben som var med på Snømannen og Downsizing og ser på antall innspillingsdager og budsjett, så legger en filmarbeider fra utlandet igjen 59 000 kroner dagen per pers.

Borch mener det bør illustrere mulighetene som ligger i å få flere store produksjoner til landet, og det er før man regner på hva filmer skutt i norsk natur kan gjøre for å få flere turister til landet.

Fordeler for norsk filmindustri

Calle Børresen, daglig leder i MovieBird, påpeker at insentivordningen også gavner norske produksjoner.

– Fordi vi jobbet på Snømannen, kunne vi investere i utstyr som vi senere kunne bruke på Børning 2. Uten Snømannen hadde vi ikke kunnet gi så store rabatter på Børning. Insentivordningen bidrar til at vi leverandører kan investere i teknologi som ellers ikke ville la seg forsvare økonomisk. Det drar norske produksjoner også nytte av.

Gir ordningen større forutsigbarhet enn i dag, vil de også kunne ansette flere.

– Vi har i dag et behov for blant annet elektroingeniører som vi kunne ha hentet inn fra oljebransjen, som nå banker på døra og vil inn.

Dagslys har allerede vokst som følge av Snømannen, forteller Thor Erik Løkken, utstyrsleverandør i Dagslys, og lysmester på Snømannen.

– Både når det gjelder utstyr, lokaler, og rekruttering. Vi ansatte tre nye lysfolk etter Snømannen, som jobber med oss enda. Slike prosjekter gir stort potensiale i å rekruttere folk.

Lars Erik Hansen, produsent i Gimpville, mener det er essensielt for etterarbeidsbransjen at man får de store prosjektene for å sørge for kompetanseheving.

– Det er der vi kan utvikle oss og være sterkere rustet til neste prosjekt. Og det trenger vi om vi skal være konkurransedyktige i fremtida også.

Tormod Ringnes, eier og Supervising Sound Editor i Uhørt, slutter seg til at insentivordningen er viktig for å kunne være konkurransedyktige, både på pris og kompetanse.

– Vi sitter med noen store internasjonale prosjekter nå, hvor vi forsøker å få etterarbeidsjobben. Hvis insentivordningen hadde hatt høyere økonomisk tak, ville det skapt større forutsigbarhet. Det må til om vi skal bygge dette som en næring.

Et plussforetak

En av utfordringene med ordningen er at myndighetene fortsatt ser på den som en utgiftspost, mener Sverre Pedersen.

– Men vi vet jo at dette er et plussforetak, skyter Per Henry Borch inn.

– Det har det vært i alle land, og nå sier rapporten herfra at det er slik i Norge også. I Storbritannia omsetter insentivordninga for 6,5 milliarder pund i året. Og etter å ha målt det gjennom mange år, inkludert turisme, så sier de at for hvert pund de investerer, så får de 12,49 pund tilbake. Det vil ikke gi like stort utslag i Norge, men uansett hvordan vi regner på det vil det gå i pluss.

– Det er derfor vi ønsker oss en automatisk ordning, sier Pedersen.

– Det vil gi verktøyet man trenger for å rekruttere produksjoner til Norge. Og det fine med en slik ordning: kostnadene kommer i etterkant. Dette er ikke en risiko for staten, for utbetalingen kommer etter dokumenterte kostnader.

Borch mener det haster å få på plass hvordan dette skal løses på sikt.

– Folk med lite penger har alltid god tid, men for store studioer må de vite hva de får. Hvis dette ikke blir mer forutsigbart innen lanseringen av Snømannen og Downsizing, så er det kjørt. Har vi ikke en vanntett plan innen neste høst, blir det vanskelig å forsvare dette videre.

– Da blir det mest en ordning for norske produsenter som kan vente til den ene søknadsdatoen – som vil si norske tv-dramaer, sier Kristin Hellebust.

– Ja, neste år tror jeg norske tv-serier får mye av potten, sier Borch.

– For jeg tror det er få spillefilmer internasjonalt som kan være klare til å søke 26. januar. Blir det slik, vil ordningen på sikt ta livet av seg selv – om ikke dette flyttes til næringsdepartementet, og insentivordningen får mye bedre økonomisk vekstvilkår.

3 Responses to – Vi føler oss ikke ført bak lyset!

  1. Noe misvisende overskrift til en så viktig filmpolitisk sak, Rushprint.

    Her får man krystallklare faktabekreftelser fra den utøvende bransjen om hvilken udelt positiv effekt og enormt potensiale insentivordningen har, også med internasjonale referanser som ingen kan ta feil av.
    Dette må ikke da feilledes til å fremstå som om noen føler seg forbigått.
    Den sandkassen er vel ferdiglekt.

    Mer interessant å se om bransjen unisont og snarlig kunne utviklet nye rammevilkår for veien videre etter 2017. Kanskje også med vilkår, som inkluderte en annen form for «etterhåndsstøtte» som ikke berørte de nasjonale rammenefor for produksjon?
    Når insentivordningen her omtales som en potensiell milliardbedrift, med dokumentert mereffekt for stat- og landvirke, er det jo ingen tid å miste – og mye goder å hente.
    Kanskje kunne en velfungerende ordning, ha eliminert behovet for flere, brysomme støtteordninger av idag?

    Utifra mulighetene skissert fra bransjen selv, kan ordningen i teorien sikre en langt større og jevnere tilskuddstrøm til det nasjonale produksjonsbehovet.
    For ikke å snakke om hvilken revitalisert og nystemt filmpolitikk vi kunne fått med en velfungerende ordning.
    Insentivordningen handler jo også om unike muligheter for «hele norsk films fremtid», inkludert behovet for mer styringsrett og bedre reguleringsverktøy for bransjen selv.
    En bærekraftig og respektert filmbransje bør selv legge de nødvendige føringer for stat og tilskuddsgivere , ikke omvendt som har vært tilfelle i en årrekke.
    Det er heller ingen andre kulturfelt enn film som opplever å ha staten så til de grader tilstede med sin «final cut», utkledd som ansvarlig eller utøvende produsent.
    I vår tid og arena hvor politiske beslutningsverktøy ofte er i utakt og tidvis akterutseilt for de aktuelle behov, må det jo taes helt nødvendige og umiddelbare grep for både nasjonal og internajsonal tilpasning.
    Mest fordi, 2016 er allerede forbi og tiden er knapp for de dokumenterte muligheter som ligger rett foran oss.
    Spørsmålet er da kanskje enkelt;
    Skal vi spise kirsebær med de store eller pølse og vaffel blant statistene?

  2. Jeg skjønner ikke helt hvor uenigheten mellom Virke Produsentforeningen og leverandørgruppen ligger? De sier jo bare det samme som Torbjørn Urfjell med litt andre ord og litt annen vinkling
    ??

Legg igjen en kommentar

MENY