Regissøren og klipperens skjebnefellesskap

Regissøren og klipperens skjebnefellesskap

– Klipperen er den eneste du som regissør har med deg hele veien, som forsvarer filmens karakterer i samme grad som deg selv, forteller Arild Fröhlich. Her forteller han og klipper Christoffer Heie om sitt samarbeid.

Foto av Carsten Aniksdal

– Det mest fascinerende med å lage film, er at filmen er en levende organisme som stadig flytter på seg, og blir noe annet enn du først trodde. Det skjer når du skriver, når du velger stab og skuespillere og når du er i opptak – og fortsetter i klipperommet, sier regissør Arild Fröhlich når Rushprint møter ham og klipper Christoffer Heie. De har jobbet tett sammen på de to Doktor Proktor-filmene, Grand Hotel og komiserien Helt perfekt.

– Klipperen er den eneste du som regissør har med deg hele veien, som forsvarer filmens karakterer i samme grad som deg selv. Selv manusforfatteren gjør ikke det, fordi de sannsynligvis har blitt annerledes enn hun så for seg da hun skrev. Og alle de andre fagpersonene har sine agendaer. Fotografen kan for eksempel synes at en scene ikke er bra fordi lyset er feil. Den kjærligheten til disse folka vi lager film om, er det bare regissøren og klipperen som deler, sier Fröhlich.

Klipper Heie sier seg enig

– Man blir utrolig glad i karakterene, og kjemper for dem. Det gjelder alle filmene jeg har jobbet på. De gangene jeg har hatt skuespillere som har blitt nominert til Amanda eller andre priser, blir jeg like glad om de vinner enn om jeg vinner selv. Fordi det betyr mye for meg at jeg har vært med å arbeide fram en så god prestasjon, og at karakteren lever og når ut.

Fortelling med mange muligheter

Rushprint møter Fröhlich og Heie i rommet der de klippet Grand Hotel. Her henger fortsatt stills som representerer de ulike scenene i rekkefølge på veggen – ikke ulikt hvordan manusforfattere gjerne bretter ut historien med post-it lapper, for enklere å kunne omrokkere på scenene.

Under henger en annen gruppe bilder, som er alle scenene som ikke endte opp i den endelige filmen.

– Det som var spesielt gøy med Grand Hotel, er at vi visste at vi hadde for mye materiale. Vi snakket allerede på manusstadiet om at det var mye som måtte gå ut. Vi visste bare ikke hva, sier Heie, som forteller at et sted mellom 40 og 45 større eller mindre scener endte på klipperomsgulvet – flesteparten av dem isolert sett gode scener.

– Det er det meste jeg har vært oppe i noen gang. Men det var fint at Arild hadde muligheten til å filme alt. Det ga oss en frihet i klippen til å jobbe med strukturen, og vektlegge filmen på den riktige måten. Det har vært veldig bra for denne filmen, sier klipperen.

– Man har jo lyst til å være mest mulig effektiv i opptaksperioden, du har jo ikke lyst til å kaste bort tid på å filme ting som kanskje ikke skal brukes. På de mer handlingsdrevne Doktor Proktor-filmene, gikk vi i større grad inn og fjernet scener i manuset isteden. Der kastet vi nesten ingen scener i klippen, sier Fröhlich, som heller ikke har opplevd å ta ut så mange scener i andre av sine filmer.

– Denne historien var på sin side langt mer karakterdrevet. Det var vanskelig å vite i hvilken grad vi kunne tillate oss å bli med inn i noen av bikarakterenes liv, slik manuset gjorde. I tillegg var det en avveining om hvor tidlig vi skulle eksponere sider ved de ulike karakterene, eller om de i det hele tatt skulle vises.

– Vi var redde for å fjerne for mye fra manuset, fortsetter Heie.

– Det er for så vidt lett å se hvor mye man trenger for å fortelle historien, på et absolutt minimum. Men det som skjer om du kutter en i utgangspunktet karakter- eller stemningsdrevet film så mye ned, er at du gjør den til en handlingsdrevet film. Det kan gjøre den kjedeligere, fordi du ikke får tid til å vise alle de små nyansene som gir karakterene dybde. Og mange av disse nyansene kan være lettere å se i det endelige materialet enn på manusstadiet, sier han.

– Denne fortellingen har ganske mange muligheter, og man trenger ganske lang tid i klipperommet fordi man bør prøve dem alle, fortsetter regissør Fröhlich.

– Vi var innom noen varianter hvor vi hoppet mer i tid, bare for å jobbe oss tilbake til en mer lineær historie. Vi eksperimenterte for eksempel med å vente med å vise scenen hvor Atle Antonsens karakter får dødsbudskapet. Nå er dette filmens første scene, slik det var i manuset.

frohlich-og-heie-1

Det friske blikket

Grand Hotel handler om en ikke lenger ung eller lovende forfatter, spilt av Antonsen, som får beskjed av legen om at han kommer til å dø om han ikke slutter å drikke. Dermed tar han med seg laptopen og vodkaen til tårnsuiten på det fasjonable hovedstadshotellet som har gitt filmen sin tittel, for å skrive sitt siste mesterverk. Men før han kommer ut av skrivesperren påtar han seg motvillig å passe på en tiåring med tics og Tourettes syndrom, som henger på hotellet mens moren jobber i resepsjonen.

– Vi holdt en stund på med en versjon hvor vi også ga Atle Antonsens karakter stilmessige «tics» – noen bittesmå jumpcuts med lyd til – mens han drikker eller tenker på at han skal dø. Men de endte med å ta for mye fokus fra karakteren – som ofte kan skje når det blir for mye stil og form, sier Heie.

– Det er sånt man oppdager etter hvert. Det er litt klisjéaktig å si, men filmen forteller deg på et vis hva det er for et dyr du har med å gjøre. Du kan ikke gi et dyr flekker hvis det egentlig har striper.

Likeledes legger ikke Heie seg opp i stilistiske valg i forkant av innspillingen, men lar dette være opp til fotograf og regissør.

– Hva slags stil jeg velger når jeg klipper en film, henger mye sammen med hvordan den er filmet. Dette vil jeg helst bare ta i mot fra fotografen, og ut fra materialet finne ut hvordan jeg kan bruke filmens stilmessige uttrykk i klippingen – eller andre ganger kontrastere det, forklarer han.

Også Fröhlich understreker viktigheten av at en klipper kommer inn og ser materialet med et friskt blikk.

– Jeg kan hate en scene i lang tid, fordi jeg husker hvor kjip den innspillingsdagen var. Christoffer har ikke med seg det slagget – eller entusiasmen jeg også kan ha. Jeg husker at vi lette lenge etter et konkret bilde som jeg var begeistret for. Men da vi så det, var det ingen ting å bruke, sier regissøren.

– De første ukene i opptak klipper jeg selv igjennom dailies’ene på kveldene, for å se at vi har dekket oss inn. Likevel kunne jeg aldri ha klippet mine egne filmer. Det er imponerende med regissører som vil det, men uforståelig for meg. Nettopp på grunn av den diskusjonen som foregår hver dag i klipperommet. Det er kjempeviktig for meg å ha en å snakke med der, en jeg kan stole på. Kipperen er regissørens beste venn.

Atle Antonsen i rollen som den selvsentrerte og forfyllede forfatteren i Grand Hotel.
Atle Antonsen i rollen som den selvsentrerte og forfyllede forfatteren i Grand Hotel.

Fjernet vitser

– Hvordan jobbet dere med å balansere humor og alvor i filmen, og hvordan definerer dere den sjangermessig?

– Dette skulle være en dramakomedie, med hovedvekt på drama. Komedien skulle komme ut av dramaet, ikke ut fra klassiske setups og payoffs og lignende, svarer Fröhlich.

– Etter hvert måtte vi fjerne de mest åpenbare vitsene – som var morsomme, men som på en eller annen måte skitnet til dramaet. Sånt gjør litt vondt for meg, som har jobbet veldig mye med komedie. Jeg er jo vant til at ting bør med om folk ler. Men her har vi fjernet humoristiske elementer, selv om distributør og produsent gjerne ville beholde dem, sier regissøren, som likevel understreker at han ikke er redd for å kalle filmen en dramakomedie – for den skal også være morsom til tider.

– Mitt mantra i film, uansett om jeg lager reinspikka komedie eller drama, er at man skal være alvorlig når man må, og morsom når man kan. Og det kan‘et der er viktig å balansere riktig, ser han.

– Hvis du tar med noe fordi det er gøy, som egentlig går på bekostning av karakteren, har man vært utro mot karakterene sine. Og det er en synd. Dessuten mener jeg at vi hadde gjort Atle Antonsen urett om vi tok med de mest «Atle Antonsenske vitsene. Fordi han gjør en svært god rolletolkning, som er noe mer enn det han er kjent for.

– Det var en balansegang mellom høy latter og humring, legger Heie til.

– I komedier kan man ofte nærmest bli lullet inn i en jevn rytme, hvor hver scene starter stille og deretter bygger opp til en vits – for så å klippe til neste scene. Når du gjør det for mange ganger, får du en forutsigbar rytme som kan gjøre filmen kjedelig. Det kan gi en helt annen dynamikk å gå ut av en scene før vitsen.

Testvisninger

I løpet av klippeprosessen hadde de en del testvisninger. For det meste intimvisninger for venner og folk fra bransjen, men også et par visninger for større grupper satt sammen av ulike publikumssegmenter.

– Når man lager ren komedie, handler testvisninger mest om å sjekke om folk ler på de riktige stedene. Her har det handlet mer om struktur, sier Fröhlich.

– I disse testene ville vi gjerne vite hva folk føler, hvor de føler det, og hvorfor de føler det. Men vi trenger ikke noen fasit eller konkrete forslag fra de som er inne og ser, sier Heie.

– Ofte er nemlig ikke løsningen der hvor folk sier at problemet er. For eksempel fikk vi tilbakemelding om at slutten føltes litt brå. Da behøvde vi ikke å endre selve slutten, men å bygge opp med noe mer tidligere i filmen, sier Heie, og legger til at de hadde et tilsvarende problem med starten.

– Vi hadde en start som var mye kjappere enn den er nå, som inneholdt en montasjesekvens, men fikk tilbakemeldinger om den var for treg. Da gjorde vi begynnelsen enklere, og fjernet montasjen. Den ble faktisk lenger, men føltes kjappere. Sånt har jeg opplevd mange ganger. Det handler om å finne det rette tempoet i forhold til resten av filmen, forteller han.

– Den største utfordringen er alltid den første halvtimen – hvordan få med deg folk inn i historien. Men det har vært en deilig prosess, som handler om å kna deigen lenge nok, avslutter Fröhlich.

Dette intervjuet ble først publisert i februarutgaven av Rushprint.

Les også vårt intervju med manusforfatter Megan Gallagher om Grand Hotel

Sorry, comments are closed for this post.

Regissøren og klipperens skjebnefellesskap

Regissøren og klipperens skjebnefellesskap

– Klipperen er den eneste du som regissør har med deg hele veien, som forsvarer filmens karakterer i samme grad som deg selv, forteller Arild Fröhlich. Her forteller han og klipper Christoffer Heie om sitt samarbeid.

Foto av Carsten Aniksdal

– Det mest fascinerende med å lage film, er at filmen er en levende organisme som stadig flytter på seg, og blir noe annet enn du først trodde. Det skjer når du skriver, når du velger stab og skuespillere og når du er i opptak – og fortsetter i klipperommet, sier regissør Arild Fröhlich når Rushprint møter ham og klipper Christoffer Heie. De har jobbet tett sammen på de to Doktor Proktor-filmene, Grand Hotel og komiserien Helt perfekt.

– Klipperen er den eneste du som regissør har med deg hele veien, som forsvarer filmens karakterer i samme grad som deg selv. Selv manusforfatteren gjør ikke det, fordi de sannsynligvis har blitt annerledes enn hun så for seg da hun skrev. Og alle de andre fagpersonene har sine agendaer. Fotografen kan for eksempel synes at en scene ikke er bra fordi lyset er feil. Den kjærligheten til disse folka vi lager film om, er det bare regissøren og klipperen som deler, sier Fröhlich.

Klipper Heie sier seg enig

– Man blir utrolig glad i karakterene, og kjemper for dem. Det gjelder alle filmene jeg har jobbet på. De gangene jeg har hatt skuespillere som har blitt nominert til Amanda eller andre priser, blir jeg like glad om de vinner enn om jeg vinner selv. Fordi det betyr mye for meg at jeg har vært med å arbeide fram en så god prestasjon, og at karakteren lever og når ut.

Fortelling med mange muligheter

Rushprint møter Fröhlich og Heie i rommet der de klippet Grand Hotel. Her henger fortsatt stills som representerer de ulike scenene i rekkefølge på veggen – ikke ulikt hvordan manusforfattere gjerne bretter ut historien med post-it lapper, for enklere å kunne omrokkere på scenene.

Under henger en annen gruppe bilder, som er alle scenene som ikke endte opp i den endelige filmen.

– Det som var spesielt gøy med Grand Hotel, er at vi visste at vi hadde for mye materiale. Vi snakket allerede på manusstadiet om at det var mye som måtte gå ut. Vi visste bare ikke hva, sier Heie, som forteller at et sted mellom 40 og 45 større eller mindre scener endte på klipperomsgulvet – flesteparten av dem isolert sett gode scener.

– Det er det meste jeg har vært oppe i noen gang. Men det var fint at Arild hadde muligheten til å filme alt. Det ga oss en frihet i klippen til å jobbe med strukturen, og vektlegge filmen på den riktige måten. Det har vært veldig bra for denne filmen, sier klipperen.

– Man har jo lyst til å være mest mulig effektiv i opptaksperioden, du har jo ikke lyst til å kaste bort tid på å filme ting som kanskje ikke skal brukes. På de mer handlingsdrevne Doktor Proktor-filmene, gikk vi i større grad inn og fjernet scener i manuset isteden. Der kastet vi nesten ingen scener i klippen, sier Fröhlich, som heller ikke har opplevd å ta ut så mange scener i andre av sine filmer.

– Denne historien var på sin side langt mer karakterdrevet. Det var vanskelig å vite i hvilken grad vi kunne tillate oss å bli med inn i noen av bikarakterenes liv, slik manuset gjorde. I tillegg var det en avveining om hvor tidlig vi skulle eksponere sider ved de ulike karakterene, eller om de i det hele tatt skulle vises.

– Vi var redde for å fjerne for mye fra manuset, fortsetter Heie.

– Det er for så vidt lett å se hvor mye man trenger for å fortelle historien, på et absolutt minimum. Men det som skjer om du kutter en i utgangspunktet karakter- eller stemningsdrevet film så mye ned, er at du gjør den til en handlingsdrevet film. Det kan gjøre den kjedeligere, fordi du ikke får tid til å vise alle de små nyansene som gir karakterene dybde. Og mange av disse nyansene kan være lettere å se i det endelige materialet enn på manusstadiet, sier han.

– Denne fortellingen har ganske mange muligheter, og man trenger ganske lang tid i klipperommet fordi man bør prøve dem alle, fortsetter regissør Fröhlich.

– Vi var innom noen varianter hvor vi hoppet mer i tid, bare for å jobbe oss tilbake til en mer lineær historie. Vi eksperimenterte for eksempel med å vente med å vise scenen hvor Atle Antonsens karakter får dødsbudskapet. Nå er dette filmens første scene, slik det var i manuset.

frohlich-og-heie-1

Det friske blikket

Grand Hotel handler om en ikke lenger ung eller lovende forfatter, spilt av Antonsen, som får beskjed av legen om at han kommer til å dø om han ikke slutter å drikke. Dermed tar han med seg laptopen og vodkaen til tårnsuiten på det fasjonable hovedstadshotellet som har gitt filmen sin tittel, for å skrive sitt siste mesterverk. Men før han kommer ut av skrivesperren påtar han seg motvillig å passe på en tiåring med tics og Tourettes syndrom, som henger på hotellet mens moren jobber i resepsjonen.

– Vi holdt en stund på med en versjon hvor vi også ga Atle Antonsens karakter stilmessige «tics» – noen bittesmå jumpcuts med lyd til – mens han drikker eller tenker på at han skal dø. Men de endte med å ta for mye fokus fra karakteren – som ofte kan skje når det blir for mye stil og form, sier Heie.

– Det er sånt man oppdager etter hvert. Det er litt klisjéaktig å si, men filmen forteller deg på et vis hva det er for et dyr du har med å gjøre. Du kan ikke gi et dyr flekker hvis det egentlig har striper.

Likeledes legger ikke Heie seg opp i stilistiske valg i forkant av innspillingen, men lar dette være opp til fotograf og regissør.

– Hva slags stil jeg velger når jeg klipper en film, henger mye sammen med hvordan den er filmet. Dette vil jeg helst bare ta i mot fra fotografen, og ut fra materialet finne ut hvordan jeg kan bruke filmens stilmessige uttrykk i klippingen – eller andre ganger kontrastere det, forklarer han.

Også Fröhlich understreker viktigheten av at en klipper kommer inn og ser materialet med et friskt blikk.

– Jeg kan hate en scene i lang tid, fordi jeg husker hvor kjip den innspillingsdagen var. Christoffer har ikke med seg det slagget – eller entusiasmen jeg også kan ha. Jeg husker at vi lette lenge etter et konkret bilde som jeg var begeistret for. Men da vi så det, var det ingen ting å bruke, sier regissøren.

– De første ukene i opptak klipper jeg selv igjennom dailies’ene på kveldene, for å se at vi har dekket oss inn. Likevel kunne jeg aldri ha klippet mine egne filmer. Det er imponerende med regissører som vil det, men uforståelig for meg. Nettopp på grunn av den diskusjonen som foregår hver dag i klipperommet. Det er kjempeviktig for meg å ha en å snakke med der, en jeg kan stole på. Kipperen er regissørens beste venn.

Atle Antonsen i rollen som den selvsentrerte og forfyllede forfatteren i Grand Hotel.
Atle Antonsen i rollen som den selvsentrerte og forfyllede forfatteren i Grand Hotel.

Fjernet vitser

– Hvordan jobbet dere med å balansere humor og alvor i filmen, og hvordan definerer dere den sjangermessig?

– Dette skulle være en dramakomedie, med hovedvekt på drama. Komedien skulle komme ut av dramaet, ikke ut fra klassiske setups og payoffs og lignende, svarer Fröhlich.

– Etter hvert måtte vi fjerne de mest åpenbare vitsene – som var morsomme, men som på en eller annen måte skitnet til dramaet. Sånt gjør litt vondt for meg, som har jobbet veldig mye med komedie. Jeg er jo vant til at ting bør med om folk ler. Men her har vi fjernet humoristiske elementer, selv om distributør og produsent gjerne ville beholde dem, sier regissøren, som likevel understreker at han ikke er redd for å kalle filmen en dramakomedie – for den skal også være morsom til tider.

– Mitt mantra i film, uansett om jeg lager reinspikka komedie eller drama, er at man skal være alvorlig når man må, og morsom når man kan. Og det kan‘et der er viktig å balansere riktig, ser han.

– Hvis du tar med noe fordi det er gøy, som egentlig går på bekostning av karakteren, har man vært utro mot karakterene sine. Og det er en synd. Dessuten mener jeg at vi hadde gjort Atle Antonsen urett om vi tok med de mest «Atle Antonsenske vitsene. Fordi han gjør en svært god rolletolkning, som er noe mer enn det han er kjent for.

– Det var en balansegang mellom høy latter og humring, legger Heie til.

– I komedier kan man ofte nærmest bli lullet inn i en jevn rytme, hvor hver scene starter stille og deretter bygger opp til en vits – for så å klippe til neste scene. Når du gjør det for mange ganger, får du en forutsigbar rytme som kan gjøre filmen kjedelig. Det kan gi en helt annen dynamikk å gå ut av en scene før vitsen.

Testvisninger

I løpet av klippeprosessen hadde de en del testvisninger. For det meste intimvisninger for venner og folk fra bransjen, men også et par visninger for større grupper satt sammen av ulike publikumssegmenter.

– Når man lager ren komedie, handler testvisninger mest om å sjekke om folk ler på de riktige stedene. Her har det handlet mer om struktur, sier Fröhlich.

– I disse testene ville vi gjerne vite hva folk føler, hvor de føler det, og hvorfor de føler det. Men vi trenger ikke noen fasit eller konkrete forslag fra de som er inne og ser, sier Heie.

– Ofte er nemlig ikke løsningen der hvor folk sier at problemet er. For eksempel fikk vi tilbakemelding om at slutten føltes litt brå. Da behøvde vi ikke å endre selve slutten, men å bygge opp med noe mer tidligere i filmen, sier Heie, og legger til at de hadde et tilsvarende problem med starten.

– Vi hadde en start som var mye kjappere enn den er nå, som inneholdt en montasjesekvens, men fikk tilbakemeldinger om den var for treg. Da gjorde vi begynnelsen enklere, og fjernet montasjen. Den ble faktisk lenger, men føltes kjappere. Sånt har jeg opplevd mange ganger. Det handler om å finne det rette tempoet i forhold til resten av filmen, forteller han.

– Den største utfordringen er alltid den første halvtimen – hvordan få med deg folk inn i historien. Men det har vært en deilig prosess, som handler om å kna deigen lenge nok, avslutter Fröhlich.

Dette intervjuet ble først publisert i februarutgaven av Rushprint.

Les også vårt intervju med manusforfatter Megan Gallagher om Grand Hotel

Sorry, comments are closed for this post.

MENY