Kronprinsen – tidenes norske samtidspolitiske drama

Kronprinsen – tidenes norske samtidspolitiske drama

Pål Bang-Hansens spillefilm «Kronprinsen» var influert av den store skandalen som rammet AUF i 1968 og som nå igjen er kommet i søkelyset. Les Jon Inge Faldalens tekst om «tidenes norske samtidspolitiske drama».

Denne uken kunne Dagbladet melde om hvordan KGB og CIA var involvert i det spillet som ledet til AUF-leder Ola Teigens tragiske selvmord i 1968, og hvordan hendelsen fikk avgjørende betydning for den politiske ungdomsorganisasjonens forhold til NATO. Pål Bang-Hansen var inspirert av hendelsen da han regisserte sitt politiske drama Kronprinsen ti år senere – en film som møtte sterk motstand fra politisk hold.

Pål Bang-Hansens mest sette film er selvsagt den store publikumssuksessen Norske byggeklosser (1972), der regiarbeidet stort sett bestod i å tøyle Rolf Wesenlunds improvisasjon. I Kronprinsen (1979) slipper han derimot kontrollert de to unge Bjørn-ene Sundquist og Floberg ut av hiet og lar dem barke sammen i en film som samtidig er et systemkritisk samtidspolitisk drama, en realistisk politisk thriller og en tradisjonell tragedie – om den idealistiske AUF-lederen Roald (Sundquist), som på vei opp tvinges ned.

Bang-Hansens regihåndlag fremmaner en i norsk målestokk svært sikker og stødig filmstil – inspirert både av klassisk fortellende Hollywood-film, som hos helten Hitchcock, og europeisk kunstfilm, som hos auteuren Antonioni.

Bjørn Granum skrev noe avmålt i sin kritikk i Arbeiderbladet at ”Bjørn Sundquist er et nytt og spennende filmansikt, selv om han altså ikke får så mye å spille på”. Men sett i relieff av senere mer ekstrovert aggresjonsfylte roller, fungerer den nedpsykologiserte gestaltningen strålende. Og Øyvind Thorsen i Aftenposten var da også mer fornøyd: ”Skuespillerne går rett inn i den autentiske stilen. De snakker slik som når vi snakker, de er som vi er når vi er.” Hvordan skal jeg se nærmere på. 

Ung på Youngstorget – fra Kane til Kafka

Den nye AUF-lederen Roald føyer seg etter partipisken og går på akkord med egen NATO-motstand for å vinne partitoppenes tillit. Han vrir lik en ung Charles Foster Kane ”journalistiske” artikler for Arbeiderbladet, og er før høstens stortingsvalg foreslått på sikker plass fra Oppland. Men hans oppdagelse av hittil ukjent økonomisk støtte til AUF fra CIA starter en Kafka-prosess som setter en stopper for karrieren – i et politisk miljø der noen snakker likere sammen enn andre og baner vei for Jens-er og Jonas-er.

Kronprinsen_01_768

Jeg vil se nærmere på en særs intens tre minutter lang scene (om lag en halv time inn i filmen), som ender i en stare-out mellom tidenes tøffeste norske filmskuespillere i sin vår: en regelrett stillingskrig mellom to politiske rovdyr.

Scenen illustrerer deler av Bang-Hansens regirepertoar, en fingerfølelse for to typer intensitet: først gjennom montasje og halvnære innstillinger – deretter gjennom mise-en-scène og halvtotale innstillinger. Scenen har altså en konvensjonell begynnelse og en noe mer alternativ slutt.

Scenen begynner idet Roald går gjennom Operapassasjen på vei inn til Folkets hus på Youngstorget. Det er kun reallyd gjennom hele scenen (filmen ellers er sparsomt akkompagnert av Sigmund Groven).

Det første minuttet består av sju kortere kamerainnstilinger: Den første (23 sek) er en totalinnstilling der Roald går inn i Folkets hus med en koffert i hånda. Den andre (9 sek) går fra en total til en halvtotal innstilling mens Roald går gjennom en korridor og tar frem en nøkkel, før han oppdager at kontordøra allerede er åpen. Den tredje (8 sek) er en halvtotal innstilling av partikollegaen Erik (Floberg), som sitter ved et bord og skriver. Han spør Roald: ”Du er på vei?”. Underteksten er teksten i det første verbale sverdstikket. Den fjerde (9 sek) er en halvnær innstilling av Roald, som sier ”Ja, æ e på vei…”, før han spør ”…du driver med Argentina-aksjonen?”. Den femte (2 sek) er en halvnær innstilling av Erik, som sier ”Jada, det også… Men egentlig er det deg jeg sitter og venter på”. Den sjette (4 sek) er en halvtotal innstilling av en taus Roald. Spenningen øker. Den sjuende (5 sek) er en halvnær innstilling av Erik, som sier ”Jeg ringte til Tove og hun sa at du sannsynligvis ville ta en tur opp hit”.

Kronprinsen_02_768

De to neste minuttene har kun én lang kamerainnstilling (118 sek) – en halvtotal av Erik og Roald, der kameraet først så vidt følger Roalds bevegelser til stolen han setter seg i. Floberg og Sundquist sitter deretter lent over bordet, stirrende hverandre i øynene. På bordet mellom dem står en skrivemaskin og en skriveblokk. Dialogen fortsetter som følger:

Roald: E det skjedd noe, eller?

Erik:     Neida, rent bortsett fra at du har hatt en liten tv-opptreden.

Roald: Hvis du tenker på Dagsrevyen, så gjorde æ mitt beste for å dempe skandalen.

Erik:     Det tror jeg ikke styret er helt enig i.

Roald: Erik, snakker du for deg sjøl nå, eller snakker du på vegne av styret?

Erik:     Foreløpig snakker jeg for meg sjøl.

Erik lener seg tilbake i stolen, og kameraets utsnitt beveger seg forsiktig med ham mot venstre.

Roald:   Så kanskje vi kan holde det for oss sjøl da, inntil videre, ikke sant? Hva var det æ sa da, som va så galt?

Erik:     Du sa at det er første gang noe sånt har hendt, du sa at vi er de første som noen gang har tatt i mot penger fra CIA.

Roald:  Det sa æ for å spare de som gikk foran oss. Det skjønner du da, Erik?

Erik:     Ja vel, så dem vil du spare, altså.

Roald: Har du aldri hørt om lojalitet du?

Erik:     Joa…

Roald:  Lojalitet mot andre, lojalitet mot partiet. Neimen, nå må du gje dæ!

Erik lener seg framover i stolen, og kameraets utsnitt beveger seg forsiktig med ham mot høyre.

Erik:     Roald, styret ditt, ditt eget styre, hadde du ingenting imot å henge ut. Vi blir sittende igjen som idioter. Vi er de eneste som noen gang har tatt imot den type penger, skjønner du? Roald, av og til er du helt ekspert i å lage hyggelig stemning rundt deg.

Roald:   Når valget stod mellom en kortsiktig lojalitet mot styret og partiet, så valgte æ partiet, beklager.

Erik:     Ja vel…

Roald:  Dessuten står det i protokollen, for ettertida.

Erik:     Jo visst, men de protokollene ligger innelåst i den skuffen der borte. Utafor dette rommet – i fjernsyn, i presse, overalt – så er det vi som får skylden som (sic) alt som har skjedd, og det kan jeg simpelthen ikke like.

Roald: Det er det simpelthen ikke noe å gjøre med. Var det noe mer da?

Klipp.

Scenens elektriske intensitet lades særlig av de to kroppenes samtidige tilstedeværelse innenfor bilderammen, deres ord, tonefall og gester, den tilnærmet statiske innstillingens kroppsliggjøring av den fastlåste konflikten, og de marginale, men markerte forskyvningene. Talentfulle skuespillere møter en talentfull instruktør.

Partipress

Filmens enkle plott skildrer korrumperingen av den enkeltes idealisme i møtet med systemets makt, der ærlighet betyr politisk selvmord og det som verre er. Men Bang-Hansen lykkes også på et mer komplekst vis å beskrive og diskutere både nasjonens og politikkens høyrevridning og medievridning ved inngangen til åttitallet.

Kronprinsen_03_768

Roalds strålende skrevne replikk på landsmøtet kan stå som eksempel på en av sannhetene som ikke passer politiske karrierer: ”Æ trur nemlig at det er sunt og riktig at vi menneska skifter mening av og til.” Da disse ordene sies, har han allerede gitt opp tankene om å gjøre noe annet, slik han beskriver det til kona Tove tidligere: ”Jeg hadde tenkt å begynne å studere igjen, få litt orden på diktan mine. Politikk, det er ikke alt det, vettu. Det er kanskje ikke viktig i det hele tatt?”

Klipp – til levende musikk og pardans. 

Kronprinsen er bare en av Bang-Hansens filmer som bør utgis på DVD eller Blu-Ray. Hans livsverk har gjennom en solid filmografi i Norsk film og leken fjernsynsformidling i NRK skapt innpass for runde klosser i ellers kantete norske puttekasser.

Les mer om hvorfor Per Haddal mener det er på sin plass å spørre om Pål Bang-Hansens karriere som regissør fikk en brå slutt med «Kronprinsen».

Denne artikkelen er tidligere publisert i papirutgaven av Rushprint (2009). Den inngikk i Jon Inge Faldalens serie med næranalyser av norske filmer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kronprinsen – tidenes norske samtidspolitiske drama

Kronprinsen – tidenes norske samtidspolitiske drama

Pål Bang-Hansens spillefilm «Kronprinsen» var influert av den store skandalen som rammet AUF i 1968 og som nå igjen er kommet i søkelyset. Les Jon Inge Faldalens tekst om «tidenes norske samtidspolitiske drama».

Denne uken kunne Dagbladet melde om hvordan KGB og CIA var involvert i det spillet som ledet til AUF-leder Ola Teigens tragiske selvmord i 1968, og hvordan hendelsen fikk avgjørende betydning for den politiske ungdomsorganisasjonens forhold til NATO. Pål Bang-Hansen var inspirert av hendelsen da han regisserte sitt politiske drama Kronprinsen ti år senere – en film som møtte sterk motstand fra politisk hold.

Pål Bang-Hansens mest sette film er selvsagt den store publikumssuksessen Norske byggeklosser (1972), der regiarbeidet stort sett bestod i å tøyle Rolf Wesenlunds improvisasjon. I Kronprinsen (1979) slipper han derimot kontrollert de to unge Bjørn-ene Sundquist og Floberg ut av hiet og lar dem barke sammen i en film som samtidig er et systemkritisk samtidspolitisk drama, en realistisk politisk thriller og en tradisjonell tragedie – om den idealistiske AUF-lederen Roald (Sundquist), som på vei opp tvinges ned.

Bang-Hansens regihåndlag fremmaner en i norsk målestokk svært sikker og stødig filmstil – inspirert både av klassisk fortellende Hollywood-film, som hos helten Hitchcock, og europeisk kunstfilm, som hos auteuren Antonioni.

Bjørn Granum skrev noe avmålt i sin kritikk i Arbeiderbladet at ”Bjørn Sundquist er et nytt og spennende filmansikt, selv om han altså ikke får så mye å spille på”. Men sett i relieff av senere mer ekstrovert aggresjonsfylte roller, fungerer den nedpsykologiserte gestaltningen strålende. Og Øyvind Thorsen i Aftenposten var da også mer fornøyd: ”Skuespillerne går rett inn i den autentiske stilen. De snakker slik som når vi snakker, de er som vi er når vi er.” Hvordan skal jeg se nærmere på. 

Ung på Youngstorget – fra Kane til Kafka

Den nye AUF-lederen Roald føyer seg etter partipisken og går på akkord med egen NATO-motstand for å vinne partitoppenes tillit. Han vrir lik en ung Charles Foster Kane ”journalistiske” artikler for Arbeiderbladet, og er før høstens stortingsvalg foreslått på sikker plass fra Oppland. Men hans oppdagelse av hittil ukjent økonomisk støtte til AUF fra CIA starter en Kafka-prosess som setter en stopper for karrieren – i et politisk miljø der noen snakker likere sammen enn andre og baner vei for Jens-er og Jonas-er.

Kronprinsen_01_768

Jeg vil se nærmere på en særs intens tre minutter lang scene (om lag en halv time inn i filmen), som ender i en stare-out mellom tidenes tøffeste norske filmskuespillere i sin vår: en regelrett stillingskrig mellom to politiske rovdyr.

Scenen illustrerer deler av Bang-Hansens regirepertoar, en fingerfølelse for to typer intensitet: først gjennom montasje og halvnære innstillinger – deretter gjennom mise-en-scène og halvtotale innstillinger. Scenen har altså en konvensjonell begynnelse og en noe mer alternativ slutt.

Scenen begynner idet Roald går gjennom Operapassasjen på vei inn til Folkets hus på Youngstorget. Det er kun reallyd gjennom hele scenen (filmen ellers er sparsomt akkompagnert av Sigmund Groven).

Det første minuttet består av sju kortere kamerainnstilinger: Den første (23 sek) er en totalinnstilling der Roald går inn i Folkets hus med en koffert i hånda. Den andre (9 sek) går fra en total til en halvtotal innstilling mens Roald går gjennom en korridor og tar frem en nøkkel, før han oppdager at kontordøra allerede er åpen. Den tredje (8 sek) er en halvtotal innstilling av partikollegaen Erik (Floberg), som sitter ved et bord og skriver. Han spør Roald: ”Du er på vei?”. Underteksten er teksten i det første verbale sverdstikket. Den fjerde (9 sek) er en halvnær innstilling av Roald, som sier ”Ja, æ e på vei…”, før han spør ”…du driver med Argentina-aksjonen?”. Den femte (2 sek) er en halvnær innstilling av Erik, som sier ”Jada, det også… Men egentlig er det deg jeg sitter og venter på”. Den sjette (4 sek) er en halvtotal innstilling av en taus Roald. Spenningen øker. Den sjuende (5 sek) er en halvnær innstilling av Erik, som sier ”Jeg ringte til Tove og hun sa at du sannsynligvis ville ta en tur opp hit”.

Kronprinsen_02_768

De to neste minuttene har kun én lang kamerainnstilling (118 sek) – en halvtotal av Erik og Roald, der kameraet først så vidt følger Roalds bevegelser til stolen han setter seg i. Floberg og Sundquist sitter deretter lent over bordet, stirrende hverandre i øynene. På bordet mellom dem står en skrivemaskin og en skriveblokk. Dialogen fortsetter som følger:

Roald: E det skjedd noe, eller?

Erik:     Neida, rent bortsett fra at du har hatt en liten tv-opptreden.

Roald: Hvis du tenker på Dagsrevyen, så gjorde æ mitt beste for å dempe skandalen.

Erik:     Det tror jeg ikke styret er helt enig i.

Roald: Erik, snakker du for deg sjøl nå, eller snakker du på vegne av styret?

Erik:     Foreløpig snakker jeg for meg sjøl.

Erik lener seg tilbake i stolen, og kameraets utsnitt beveger seg forsiktig med ham mot venstre.

Roald:   Så kanskje vi kan holde det for oss sjøl da, inntil videre, ikke sant? Hva var det æ sa da, som va så galt?

Erik:     Du sa at det er første gang noe sånt har hendt, du sa at vi er de første som noen gang har tatt i mot penger fra CIA.

Roald:  Det sa æ for å spare de som gikk foran oss. Det skjønner du da, Erik?

Erik:     Ja vel, så dem vil du spare, altså.

Roald: Har du aldri hørt om lojalitet du?

Erik:     Joa…

Roald:  Lojalitet mot andre, lojalitet mot partiet. Neimen, nå må du gje dæ!

Erik lener seg framover i stolen, og kameraets utsnitt beveger seg forsiktig med ham mot høyre.

Erik:     Roald, styret ditt, ditt eget styre, hadde du ingenting imot å henge ut. Vi blir sittende igjen som idioter. Vi er de eneste som noen gang har tatt imot den type penger, skjønner du? Roald, av og til er du helt ekspert i å lage hyggelig stemning rundt deg.

Roald:   Når valget stod mellom en kortsiktig lojalitet mot styret og partiet, så valgte æ partiet, beklager.

Erik:     Ja vel…

Roald:  Dessuten står det i protokollen, for ettertida.

Erik:     Jo visst, men de protokollene ligger innelåst i den skuffen der borte. Utafor dette rommet – i fjernsyn, i presse, overalt – så er det vi som får skylden som (sic) alt som har skjedd, og det kan jeg simpelthen ikke like.

Roald: Det er det simpelthen ikke noe å gjøre med. Var det noe mer da?

Klipp.

Scenens elektriske intensitet lades særlig av de to kroppenes samtidige tilstedeværelse innenfor bilderammen, deres ord, tonefall og gester, den tilnærmet statiske innstillingens kroppsliggjøring av den fastlåste konflikten, og de marginale, men markerte forskyvningene. Talentfulle skuespillere møter en talentfull instruktør.

Partipress

Filmens enkle plott skildrer korrumperingen av den enkeltes idealisme i møtet med systemets makt, der ærlighet betyr politisk selvmord og det som verre er. Men Bang-Hansen lykkes også på et mer komplekst vis å beskrive og diskutere både nasjonens og politikkens høyrevridning og medievridning ved inngangen til åttitallet.

Kronprinsen_03_768

Roalds strålende skrevne replikk på landsmøtet kan stå som eksempel på en av sannhetene som ikke passer politiske karrierer: ”Æ trur nemlig at det er sunt og riktig at vi menneska skifter mening av og til.” Da disse ordene sies, har han allerede gitt opp tankene om å gjøre noe annet, slik han beskriver det til kona Tove tidligere: ”Jeg hadde tenkt å begynne å studere igjen, få litt orden på diktan mine. Politikk, det er ikke alt det, vettu. Det er kanskje ikke viktig i det hele tatt?”

Klipp – til levende musikk og pardans. 

Kronprinsen er bare en av Bang-Hansens filmer som bør utgis på DVD eller Blu-Ray. Hans livsverk har gjennom en solid filmografi i Norsk film og leken fjernsynsformidling i NRK skapt innpass for runde klosser i ellers kantete norske puttekasser.

Les mer om hvorfor Per Haddal mener det er på sin plass å spørre om Pål Bang-Hansens karriere som regissør fikk en brå slutt med «Kronprinsen».

Denne artikkelen er tidligere publisert i papirutgaven av Rushprint (2009). Den inngikk i Jon Inge Faldalens serie med næranalyser av norske filmer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY