Nordisk råds filmpris: Triers håpefulle vågeskudd

Nordisk råds filmpris: Triers håpefulle vågeskudd

– Filmen har noe håpefullt i seg, fortalte Joachim Trier om Louder Than Bombs uka før Cannes-premieren i fjor. I anledning Nordisk råds filmpris publiserer vi Jon Inge Faldalens intervju med Trier.

“You always arrive exhausted”, sier Isabelle Reed (Isabelle Huppert) i Louder Than Bombs, modnet i sju år.

– Det er krevende å være i prosess lenge. Nå runder det vel et år fra jeg gikk ordentlig inn i preproduksjon, men prosessen startet lenge før. Vi begynte å skrive allerede i 2008, men har siden da hatt forskjellige avbrekk og blant annet laget Oslo, 31. august. Gjennom hele 2013, da vi nesten endte opp med å lage filmen, jobbet jeg også veldig heftig. Nå er jeg mest sliten, glad, men også overveldet. Jeg håper jeg får en pustepause snart, for man må være til stede emosjonelt når man lager en film. Det er hyggelig å ha en prat over lunsj fire dager før miksen skal være ferdig. Men det kommer en blues nå, det kjenner jeg. Det er rart med denne jobben: denne etterpåheten. Jeg har i det siste mailet med Gabriel Byrne, hvis ansikt jeg har hatt foran meg gjennom hele etterarbeidet. I mellomtiden har han gjort mye annet, sier Trier.

For en filmskaper er sluttfasen intens.

– Regissør er et livsstilsvalg, som preger alt med sitt sinnssyke arbeidspress. Grace under pressure, som det heter. Jeg har beskrevet det før som en merkelig blanding av å være poet og general: På den ene siden har man mange kompliserte, strategiske situasjoner på produksjonssiden, med tyve finansieringskilder og en enorm stab. På den annen side skal jeg ha total sårbarhet og åpenhet for å skape noe av betydning. Å gå mellom de to rollene er noe av kunsten. Klipping, lyd og fargekorrigering krever total tilstedeværelse, samtidig som jeg mottar et vell av e-mail og telefoner. Heldigvis har produsent Thomas Robsahm vært en stor støtte. Han har tidligere selv regissert tre spillefilmer og forstår denne prosessen godt. Som regissør har man jo ingen klar jobb-beskrivelse. Og det kan være lett å fortape seg i politikken og teknikken, spesielt på store filmer. For meg er det essensielt å beholde nærhet til de kreative partnerne i de forskjellige fasene. Det er mitt mandat å fortelle disse historiene med den type sensitivitet de krever. I Louder Than Bombs handler det om familie og relasjoner, og man må passe på at hjernen ikke bare har et rasjonelt fokus, for å få til det filmen handler om tematisk.

Joachim Trier 770x432

Hva gjenstår å få på plass siste uka? Og er du stresset?

– Takk for spørsmålet. Jeg får lyst til å legge meg ned på sofaen og snakke til deg som en terapeut. (ler) Helt ærlig, nå er det lyd og finjustering av lydmiksen. I går ble komponist Ola Fløttum igjen etter visningen, etter at vi fikk fine innspill fra Eskil, Emil og de andre. Under klipp og fargekorrigering må man enkelte ganger ut i lyset for å nøytralisere øynene, for så å komme inn i mørket igjen. På samme måte må man inn og ut av lyden. Det handler om ekstreme detaljer: Er atmosfærene riktige? Er de behandlet riktig i rom? Min far laget lyd på veldig mange filmer, og det er klart det har påvirket meg. Lyden er like emosjonell som et bilde. Du føler horisonten i rommet på grunn av en bjeffende hund langt borte. Nå må vi ikke miste det vi har bygget møysommelig opp. Det er spørsmålet som preger meg sterkest akkurat nå: Er lydbildet i balanse?

Visningen ga flere konkrete innspill som lett kunne fikses.

– Det var et sted i åpningen et par replikker som kom inn for lavt. Slike ting kan bli utydelig når man jobber litt her og der. Det er en intim scene med et nyfødt barn, og Jesse snakker lavt. Noen hørte ikke hva han sa, så de replikkene skal høyere. Fixed! Ellers handler det om balansen mellom å høre og å føle. Et eksempel er en romantisk scene der to karakterer går hjem fra fest om natten. Lillebroren min Emil, som var tre uker med på opptak for å gjøre behind the scenes, syntes det var litt for busy og for mange biler der, og at det heller burde være flere cikader. Så der handler det om å endre ett av om lag hundre lydspor. Fixed!

Louder Than Bombs

Løchens kjerne

15 år etter Liv Ullmanns Troløs og 36 år etter Anja Breiens Arven konkurrerer igjen en norsk regissør i filmkunstens øverste liga.

– Det fins ingen garanti for at det vil skje igjen i livet mitt. Det er mange som ikke får bli med igjen. Cannes er jo en kuratert utstilling av film, der kuratorene er en gjeng franskmenn med en smak jeg har respekt for, så derfor er jeg veldig glad. Jeg har vokst opp med å se mye film, og veldig mange av disse filmene har vært vist i hovedprogrammet i Cannes. Men også filmer som E.T. er vist i Cannes. Gilles Jacob fortalte meg at da Spielberg snudde seg og så lighterne tennes bak seg i Grand Palais, forstod han at filmen var vellykket. E.T. var en av favorittene mine da jeg var liten, og jeg fikk foreldrene mine med tre ganger på Colosseum. Ellers har jo Cannes selvsagt gitt regissører som Bergman og von Trier en kontekst for filmene sine. Selv om man ikke alltid blir likt, blir man i hvert fall diskutert. Festivalen gir et springbrett for en film, utover å være en popularitetskonkurranse. Det er diskusjon rundt filmene: Er akkurat disse verdt å vise? Det går jo sport i å være uenig med utvelgelsen, og kritikerne velger å hylle noen. Så jeg håper jo at vi blir møtt rettferdig, og at konteksten hjelper filmen med å nå ut. Jeg har gjort det jeg har gjort. Og jeg står inne for den.

Triers bestefar Erik Løchen konkurrerte i Cannes med Jakten i 1960, mot Bergman, Bunuel, Antonioni og Fellinis La Dolce Vita. Hva ville han, som filmskaper og bestefar, ha tenkt om filmen, deg som regissør og manusforfatter og din deltakelse i Cannes, tror du?

– Det er jo spesielt å gå inn i den tradisjonen, siden mytologien rundt Cannes var viktig i min familie. Jeg hørte om det da jeg var barn, at han var der i Cannes en gang lenge før jeg ble født. Erik var ganske hardline på hva som er filmens særtrekk som kunstform. Det var ekstremt viktig for ham. Det stiller jeg meg også spørsmålstegn ved hele tiden. Jeg er mer opptatt av karakterpsykologi og å blande forskjellige stiler, for eksempel ville Erik sjelden ha klippet tilbake mellom de samme nærbildene i en sekvens. Jeg gjør ofte dette for å skape et intimt rom mellom karakterene. Han hadde en mer modernistisk tilnærming, og særlig Motforestilling er eksepsjonell. Tematisk er den kompleks, i en tid hvor man begynte å forstå mediemaktens kraft til å tegne virkelighetsbildet. Bare av den grunn er den et interessant studie, gjennom sin invitasjon til omtolkning: Hvordan fremstiller vi nyheter og det filmiske? Hvilke implikasjoner har det på vår virkelighetsoppfatning?

Louder than bombs - versjon 2

Huppert har tipset Martin Scorsese om Løchens filmer.

– Isabelle var fascinert av Erik, og mens vi skjøt spiste hun lunsj med Martin Scorsese, som er opptatt av filmhistorie. Han har bedt NFI om kopier av Jakten og Motforestilling til sin samling. Det er jo rørende at dette skjer med en bestefar som tross alt var ganske ulykkelig over karrieren sin. Han gjorde mye godt for norsk filmpolitikk, men fikk selv laget få filmer i løpet av sin karriere. Det var han dypt ulykkelig over. Motforestilling ble jo vist noen få ganger i kjelleren på Klingenberg. Hans liv ligner en moderne kunstnermyte. Etter krigen var han preget av livet som motstandsmann i Pelle-gruppen, en videreutvkling av Osvald-gruppen. Under krigen satt han i arbeidsleir, var nær ved å dø og ble dypt traumatisert. Det gjorde ham til et følsomt menneske. Og det var et tøft liv å være en kunstner som ikke fikk så mye backing. Det var ikke en infrastruktur i norsk film på samme måte som i dag.

Trier forteller stolt om bestefar på veien mellom kantina og lydstudioet.

– Han ble første kunstneriske leder i norsk film her på Jar, og la grunnlaget for mye av den forvaltning på grunn av kunstneriske kvaliteter som vi har i dag. Han underviste i Volda, og mange regissører i generasjonene etter, som for eksempel Unni Straume, har han vært viktig for. Han var opptatt av å stille de grunnleggende spørsmålene: Hva kan film være? Det jeg lærte av ham var å hoppe på ski, siden han gikk bort da jeg var ni år. Jeg fikk aldri hatt noen intellektuell debatt om Bergman med ham, for eksempel. Jeg vet at han syntes Bergman etter hvert ble for teatral, og det undret jeg meg over og tok med meg inn i min fascinasjon for Bergman. Det er jo helt klart noe teatralt over Høstsonaten, for eksempel. Erik sloss sånn for den filmiske renheten.

Leve opp til døden

Triers filmer deler mørk tematikk, som psykisk lidelse i Reprise og selvmord i Oslo, 31. august og Louder Than Bombs. Filmene dine er selvbiografiske, har du sagt. Hva er det ved tematikken som tiltrekker og uroer deg?

– Du nevner noen sentrale temaer der. Men det er viktig som kunstner å akseptere at det finnes et rom mellom det private og det offentlige, hvor kunsten kan formidle noe og uttrykke seg i overføringer, indirekteheter og bevisste føringer som man ikke alltid behøver å måtte svare på, legitimere eller støtte. Vi er også to stykker som skriver disse fortellingene. Og Eskil og jeg snakker ofte om at en del av cluet er å skape en åpen fortelling for publikum til å ta med sine egne assosiasjoner og tolkninger inn i. Jeg tenker ofte at man man må ha et annet rom, sitt privatliv, intakt. Da skapes et trykk til å uttrykke det inderlige man har på hjertet. Alt til sin tid, tenker jeg. Det er fint å la en film eksistere upåvirket av for mange kontekstuelle bindinger fra kunstnerens eget liv. Men det fins helt klart mye av meg i tematikken og smerten i den, mer enn enkelthendelser. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av døden og redd for forgjengeligheten. Tiden flyr, og vinden i trærne er vakker fordi bladene skal falle. Dette handler filmene mine veldig mye om. Jeg er sikkert ikke alene om å være preget av dette premisset: Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på noe liv etter dette. Her er vi. Film handler om tiden som går, minner og om å fange tidsøyeblikk. De unge ansiktene i Reprise er nå blitt voksne. I Oslo, 31. august handler det mye om steder vi forlater og ikke kan komme tilbake til. Tidens strøm er en dypt melankolsk tanke. Men i Louder Than Bombs blir minner reevaluert til en positiv valør. Filmen har noe håpefullt i seg. Jeg håper det er hva man vil huske fra den.

Hvordan hadde du det rett etter innspillingen?

– Jeg var veldig sliten. Noen ganger tror jeg at filmprosessen gir meg en form til å leve gjennom noen følelsesmessige bølgesvingninger, hvor man til slutt står igjen med noe man har skapt utenfor seg selv som kan leve videre. Så enkelt kan man se på det. Noen ting vil man ikke artikulere, men heller holde intuitivt og personlig. Eskil og jeg snakker om alt og har ingen sperrer. Vi skaper noe i det rommet, som går forbi det profesjonelle. Selv om vi begge kan ha en rasjonell side som er veldig sterk, jobber vi med å finne kaos og verne om det. Hvorfor en scene rører oss er det ikke alltid vi tvinger oss til å rasjonalisere. Jeg tror på filmskaperens rett til å uttrykke noe, stille spørsmål. Reprise og Oslo, 31. august forteller noe personlig, og jeg forstår nå bedre hvorfor jeg gjorde dem. Men jeg er var på å utlevere meg selv. Det underminerer filmens evne til å stå på egne ben. Og det er ikke noe jeg bare har fra Antonioni. (ler) Philip Roth skriver i Exit Ghost, den siste boken i Zuckerman-serien, en fantastisk dialog om kaoset og sårbarheten mellom det biografiske på den ene siden og forfatterens diktning på den andre: Hva var egentlig virkelighet, og hva var projeksjoner og fantasi? Han snakker om hvor liten kontroll vi har over våre intensjoner som historiefortellere. En god forfatter som Knausgård prøver å vrenge denne tematikken midt i en tid da skillet mellom privat og offentlig er brutt ned. Facebook-debatter er et slags offentlig ordskifte, samtidig som man der deler de mest private bilder. Vi er veldig intime i det offentlige rom, og Min kamp er et fantastisk verk som speiler denne virkeligheten. Men jeg har valgt en annen tilnærming.

Nå, har du laget din siste norskspråklige film?

– Nei.

Hvor i prosessen er du og Eskil?

– Vi skal jobbe hele sommeren med å skrive videre på et manus, som forhåpentlig går i opptak høsten 2016. I Norge. Og ikke bare i Oslo. (ler)

Dette intervjuet ble gjort i april ifjor.

Legg igjen en kommentar

Nordisk råds filmpris: Triers håpefulle vågeskudd

Nordisk råds filmpris: Triers håpefulle vågeskudd

– Filmen har noe håpefullt i seg, fortalte Joachim Trier om Louder Than Bombs uka før Cannes-premieren i fjor. I anledning Nordisk råds filmpris publiserer vi Jon Inge Faldalens intervju med Trier.

“You always arrive exhausted”, sier Isabelle Reed (Isabelle Huppert) i Louder Than Bombs, modnet i sju år.

– Det er krevende å være i prosess lenge. Nå runder det vel et år fra jeg gikk ordentlig inn i preproduksjon, men prosessen startet lenge før. Vi begynte å skrive allerede i 2008, men har siden da hatt forskjellige avbrekk og blant annet laget Oslo, 31. august. Gjennom hele 2013, da vi nesten endte opp med å lage filmen, jobbet jeg også veldig heftig. Nå er jeg mest sliten, glad, men også overveldet. Jeg håper jeg får en pustepause snart, for man må være til stede emosjonelt når man lager en film. Det er hyggelig å ha en prat over lunsj fire dager før miksen skal være ferdig. Men det kommer en blues nå, det kjenner jeg. Det er rart med denne jobben: denne etterpåheten. Jeg har i det siste mailet med Gabriel Byrne, hvis ansikt jeg har hatt foran meg gjennom hele etterarbeidet. I mellomtiden har han gjort mye annet, sier Trier.

For en filmskaper er sluttfasen intens.

– Regissør er et livsstilsvalg, som preger alt med sitt sinnssyke arbeidspress. Grace under pressure, som det heter. Jeg har beskrevet det før som en merkelig blanding av å være poet og general: På den ene siden har man mange kompliserte, strategiske situasjoner på produksjonssiden, med tyve finansieringskilder og en enorm stab. På den annen side skal jeg ha total sårbarhet og åpenhet for å skape noe av betydning. Å gå mellom de to rollene er noe av kunsten. Klipping, lyd og fargekorrigering krever total tilstedeværelse, samtidig som jeg mottar et vell av e-mail og telefoner. Heldigvis har produsent Thomas Robsahm vært en stor støtte. Han har tidligere selv regissert tre spillefilmer og forstår denne prosessen godt. Som regissør har man jo ingen klar jobb-beskrivelse. Og det kan være lett å fortape seg i politikken og teknikken, spesielt på store filmer. For meg er det essensielt å beholde nærhet til de kreative partnerne i de forskjellige fasene. Det er mitt mandat å fortelle disse historiene med den type sensitivitet de krever. I Louder Than Bombs handler det om familie og relasjoner, og man må passe på at hjernen ikke bare har et rasjonelt fokus, for å få til det filmen handler om tematisk.

Joachim Trier 770x432

Hva gjenstår å få på plass siste uka? Og er du stresset?

– Takk for spørsmålet. Jeg får lyst til å legge meg ned på sofaen og snakke til deg som en terapeut. (ler) Helt ærlig, nå er det lyd og finjustering av lydmiksen. I går ble komponist Ola Fløttum igjen etter visningen, etter at vi fikk fine innspill fra Eskil, Emil og de andre. Under klipp og fargekorrigering må man enkelte ganger ut i lyset for å nøytralisere øynene, for så å komme inn i mørket igjen. På samme måte må man inn og ut av lyden. Det handler om ekstreme detaljer: Er atmosfærene riktige? Er de behandlet riktig i rom? Min far laget lyd på veldig mange filmer, og det er klart det har påvirket meg. Lyden er like emosjonell som et bilde. Du føler horisonten i rommet på grunn av en bjeffende hund langt borte. Nå må vi ikke miste det vi har bygget møysommelig opp. Det er spørsmålet som preger meg sterkest akkurat nå: Er lydbildet i balanse?

Visningen ga flere konkrete innspill som lett kunne fikses.

– Det var et sted i åpningen et par replikker som kom inn for lavt. Slike ting kan bli utydelig når man jobber litt her og der. Det er en intim scene med et nyfødt barn, og Jesse snakker lavt. Noen hørte ikke hva han sa, så de replikkene skal høyere. Fixed! Ellers handler det om balansen mellom å høre og å føle. Et eksempel er en romantisk scene der to karakterer går hjem fra fest om natten. Lillebroren min Emil, som var tre uker med på opptak for å gjøre behind the scenes, syntes det var litt for busy og for mange biler der, og at det heller burde være flere cikader. Så der handler det om å endre ett av om lag hundre lydspor. Fixed!

Louder Than Bombs

Løchens kjerne

15 år etter Liv Ullmanns Troløs og 36 år etter Anja Breiens Arven konkurrerer igjen en norsk regissør i filmkunstens øverste liga.

– Det fins ingen garanti for at det vil skje igjen i livet mitt. Det er mange som ikke får bli med igjen. Cannes er jo en kuratert utstilling av film, der kuratorene er en gjeng franskmenn med en smak jeg har respekt for, så derfor er jeg veldig glad. Jeg har vokst opp med å se mye film, og veldig mange av disse filmene har vært vist i hovedprogrammet i Cannes. Men også filmer som E.T. er vist i Cannes. Gilles Jacob fortalte meg at da Spielberg snudde seg og så lighterne tennes bak seg i Grand Palais, forstod han at filmen var vellykket. E.T. var en av favorittene mine da jeg var liten, og jeg fikk foreldrene mine med tre ganger på Colosseum. Ellers har jo Cannes selvsagt gitt regissører som Bergman og von Trier en kontekst for filmene sine. Selv om man ikke alltid blir likt, blir man i hvert fall diskutert. Festivalen gir et springbrett for en film, utover å være en popularitetskonkurranse. Det er diskusjon rundt filmene: Er akkurat disse verdt å vise? Det går jo sport i å være uenig med utvelgelsen, og kritikerne velger å hylle noen. Så jeg håper jo at vi blir møtt rettferdig, og at konteksten hjelper filmen med å nå ut. Jeg har gjort det jeg har gjort. Og jeg står inne for den.

Triers bestefar Erik Løchen konkurrerte i Cannes med Jakten i 1960, mot Bergman, Bunuel, Antonioni og Fellinis La Dolce Vita. Hva ville han, som filmskaper og bestefar, ha tenkt om filmen, deg som regissør og manusforfatter og din deltakelse i Cannes, tror du?

– Det er jo spesielt å gå inn i den tradisjonen, siden mytologien rundt Cannes var viktig i min familie. Jeg hørte om det da jeg var barn, at han var der i Cannes en gang lenge før jeg ble født. Erik var ganske hardline på hva som er filmens særtrekk som kunstform. Det var ekstremt viktig for ham. Det stiller jeg meg også spørsmålstegn ved hele tiden. Jeg er mer opptatt av karakterpsykologi og å blande forskjellige stiler, for eksempel ville Erik sjelden ha klippet tilbake mellom de samme nærbildene i en sekvens. Jeg gjør ofte dette for å skape et intimt rom mellom karakterene. Han hadde en mer modernistisk tilnærming, og særlig Motforestilling er eksepsjonell. Tematisk er den kompleks, i en tid hvor man begynte å forstå mediemaktens kraft til å tegne virkelighetsbildet. Bare av den grunn er den et interessant studie, gjennom sin invitasjon til omtolkning: Hvordan fremstiller vi nyheter og det filmiske? Hvilke implikasjoner har det på vår virkelighetsoppfatning?

Louder than bombs - versjon 2

Huppert har tipset Martin Scorsese om Løchens filmer.

– Isabelle var fascinert av Erik, og mens vi skjøt spiste hun lunsj med Martin Scorsese, som er opptatt av filmhistorie. Han har bedt NFI om kopier av Jakten og Motforestilling til sin samling. Det er jo rørende at dette skjer med en bestefar som tross alt var ganske ulykkelig over karrieren sin. Han gjorde mye godt for norsk filmpolitikk, men fikk selv laget få filmer i løpet av sin karriere. Det var han dypt ulykkelig over. Motforestilling ble jo vist noen få ganger i kjelleren på Klingenberg. Hans liv ligner en moderne kunstnermyte. Etter krigen var han preget av livet som motstandsmann i Pelle-gruppen, en videreutvkling av Osvald-gruppen. Under krigen satt han i arbeidsleir, var nær ved å dø og ble dypt traumatisert. Det gjorde ham til et følsomt menneske. Og det var et tøft liv å være en kunstner som ikke fikk så mye backing. Det var ikke en infrastruktur i norsk film på samme måte som i dag.

Trier forteller stolt om bestefar på veien mellom kantina og lydstudioet.

– Han ble første kunstneriske leder i norsk film her på Jar, og la grunnlaget for mye av den forvaltning på grunn av kunstneriske kvaliteter som vi har i dag. Han underviste i Volda, og mange regissører i generasjonene etter, som for eksempel Unni Straume, har han vært viktig for. Han var opptatt av å stille de grunnleggende spørsmålene: Hva kan film være? Det jeg lærte av ham var å hoppe på ski, siden han gikk bort da jeg var ni år. Jeg fikk aldri hatt noen intellektuell debatt om Bergman med ham, for eksempel. Jeg vet at han syntes Bergman etter hvert ble for teatral, og det undret jeg meg over og tok med meg inn i min fascinasjon for Bergman. Det er jo helt klart noe teatralt over Høstsonaten, for eksempel. Erik sloss sånn for den filmiske renheten.

Leve opp til døden

Triers filmer deler mørk tematikk, som psykisk lidelse i Reprise og selvmord i Oslo, 31. august og Louder Than Bombs. Filmene dine er selvbiografiske, har du sagt. Hva er det ved tematikken som tiltrekker og uroer deg?

– Du nevner noen sentrale temaer der. Men det er viktig som kunstner å akseptere at det finnes et rom mellom det private og det offentlige, hvor kunsten kan formidle noe og uttrykke seg i overføringer, indirekteheter og bevisste føringer som man ikke alltid behøver å måtte svare på, legitimere eller støtte. Vi er også to stykker som skriver disse fortellingene. Og Eskil og jeg snakker ofte om at en del av cluet er å skape en åpen fortelling for publikum til å ta med sine egne assosiasjoner og tolkninger inn i. Jeg tenker ofte at man man må ha et annet rom, sitt privatliv, intakt. Da skapes et trykk til å uttrykke det inderlige man har på hjertet. Alt til sin tid, tenker jeg. Det er fint å la en film eksistere upåvirket av for mange kontekstuelle bindinger fra kunstnerens eget liv. Men det fins helt klart mye av meg i tematikken og smerten i den, mer enn enkelthendelser. Helt siden jeg var liten har jeg vært opptatt av døden og redd for forgjengeligheten. Tiden flyr, og vinden i trærne er vakker fordi bladene skal falle. Dette handler filmene mine veldig mye om. Jeg er sikkert ikke alene om å være preget av dette premisset: Jeg tror ikke på Gud. Jeg tror ikke på noe liv etter dette. Her er vi. Film handler om tiden som går, minner og om å fange tidsøyeblikk. De unge ansiktene i Reprise er nå blitt voksne. I Oslo, 31. august handler det mye om steder vi forlater og ikke kan komme tilbake til. Tidens strøm er en dypt melankolsk tanke. Men i Louder Than Bombs blir minner reevaluert til en positiv valør. Filmen har noe håpefullt i seg. Jeg håper det er hva man vil huske fra den.

Hvordan hadde du det rett etter innspillingen?

– Jeg var veldig sliten. Noen ganger tror jeg at filmprosessen gir meg en form til å leve gjennom noen følelsesmessige bølgesvingninger, hvor man til slutt står igjen med noe man har skapt utenfor seg selv som kan leve videre. Så enkelt kan man se på det. Noen ting vil man ikke artikulere, men heller holde intuitivt og personlig. Eskil og jeg snakker om alt og har ingen sperrer. Vi skaper noe i det rommet, som går forbi det profesjonelle. Selv om vi begge kan ha en rasjonell side som er veldig sterk, jobber vi med å finne kaos og verne om det. Hvorfor en scene rører oss er det ikke alltid vi tvinger oss til å rasjonalisere. Jeg tror på filmskaperens rett til å uttrykke noe, stille spørsmål. Reprise og Oslo, 31. august forteller noe personlig, og jeg forstår nå bedre hvorfor jeg gjorde dem. Men jeg er var på å utlevere meg selv. Det underminerer filmens evne til å stå på egne ben. Og det er ikke noe jeg bare har fra Antonioni. (ler) Philip Roth skriver i Exit Ghost, den siste boken i Zuckerman-serien, en fantastisk dialog om kaoset og sårbarheten mellom det biografiske på den ene siden og forfatterens diktning på den andre: Hva var egentlig virkelighet, og hva var projeksjoner og fantasi? Han snakker om hvor liten kontroll vi har over våre intensjoner som historiefortellere. En god forfatter som Knausgård prøver å vrenge denne tematikken midt i en tid da skillet mellom privat og offentlig er brutt ned. Facebook-debatter er et slags offentlig ordskifte, samtidig som man der deler de mest private bilder. Vi er veldig intime i det offentlige rom, og Min kamp er et fantastisk verk som speiler denne virkeligheten. Men jeg har valgt en annen tilnærming.

Nå, har du laget din siste norskspråklige film?

– Nei.

Hvor i prosessen er du og Eskil?

– Vi skal jobbe hele sommeren med å skrive videre på et manus, som forhåpentlig går i opptak høsten 2016. I Norge. Og ikke bare i Oslo. (ler)

Dette intervjuet ble gjort i april ifjor.

Legg igjen en kommentar

MENY